Skjæreunger ute av redet

I dag kom skjæreungene ut av redet. Det var mildt sagt overraskende. Redet ligger midt i hagen og vi har ikke hørt noe spesiell småprat derfra, så vi trodde de var mye yngre fremdeles.

Jeg vet ikke hvor mange det er. Vi så i hvertfall to. Men bare en av dem poserte.

Så nå er Bibbipus forvist til musejakt på låven. Ungene er ganske raske til å klare seg, men akkurat nå er de ganske klønete. De ser mer ut som apekatter enn flygende små vesen der de svinger seg rundt i trærne.

Så Bibbi kan godt holdes unna en liten stund. Det første hun gjorde i morges var å gå ned og sjekke, til skjæreforeldrenes store forskrekkelse. Men heldigvis hører hun på matmor når hun kommer med strengstemmen, peker på verandadøra og sier: Ha deg inn, din umulius! Katta sprang som om hun hadde styggen i hælene og ble veldig villig med ut i låven etterpå. Det spørs om skjærene fikk kakket henne litt. Jeg håper det. Flinke foreldre.

Nå ser jeg frem til at ungene blir godt flygedyktige. Akkurat nå er jeg mest nervøs for de første skjøre dagene og jeg sitter og lytter etter vill skvatring for å komme dem til unnsetning hvis det skjer noe.

Men det pleier å gå bra – og snart har vi en hel liten pøbelgjeng her.  En liten familie som jeg er veldig glad i.

Herlige livet :-).

 

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!

Gjøk spiser meitemark

Det er ikke lenge siden den første koko hørtes over gården for sesongen. Den 28. mai om jeg skal være nøyaktig. I går hadde vi stor underholdning. Da var det tre gjøk som spiste meitemark på jordet – stort sett hele dagen.

Det var gjøk både her og der og til tider virket det som om de selv også syntes det ble litt vel mye.

Innimellom kokket det friskt rundt oss.

Det er første gang vi ser tre på en gang. Dessverre fikk jeg ikke alle med i ett bilde. To av dem var så ivrige at de stort sett bare vek såvidt unna når de så folk. Den ene virket litt mer forsiktig og var ofte å se nedi veien når de to andre var på jordet. Eller… byttet de på? Det var ikke lett å se hvem som var hvem.

Den fulgte med på hva jeg drev med. Gjerne fra litt nedi gresset.

Eller på god avstand. Ser du den? Til venstre for poppelen.

Trost og skjærer var veldig opptatt av dem. De var vel redd for redene sine. Skjærene prøvde å jage dem flere ganger.

Til slutt ble de visst enige om en slags timeshare. Noe gjøken rett som det var utfordret.

At gjøk jakter meitemark omtrent på samme vis som trost, var moro å se. De hoppet rundt, skakket på hodet og lyttet før de stupte frem og huket opp godbitene. Igjen og igjen.

Det ble en dag full av opplevelser. Og jeg gjetter meg på at det vil bli  gjøkunger i annemanns rede i år også.

Salamander og firfirsler

Opplevelsene står i kø om dagen. I går traff bikkjene og jeg på en salamander. Midt i vegen i kulda. Helt stiv og frossen. Og jeg som ikke visste at det fantes salamander i nærheten en gang!

Så nå er det om å gjøre å finne salamanderdammen. Et kjempetrivelig sommerprosjekt.

Salamander lever både på land og i vann. Og de overvintrer. De kan visst gå opptil en kilometer for å komme tilbake til dammen de ble klekket i for å legge eggene sine på våren. Dammen må være stor nok til at den ikke tørker opp i løpet av sommeren. Og den bør være fri for fiender, som f.eks. fisk.

Jeg satte den på siden av veien siden det var trafikk en del trafikk på veien.

——-

Så – i dag – traff vi på en firfisle. En nordfirfisle. Det vil si – bikkjene traff den først. Og den ble så redd at den slapp halen stakkars.

Og FOR en strategi for å slippe unna!! Verken bikkjene eller jeg så selve dyret. Istedet ble vi helt fokusert på halen som hoppet og spratt.

 

En dag i mai

I dag våknet vi til full vinter. Blomstene i hagen gispet etter luft og fuglene lette forvirret på bakken etter maten som var der i går.

Da snøen ga opp igjen med et vått sukk hentet den først frem blått.

Og nesten før vi hadde snudd oss rundt hentet den frem fargen grønn og vi hadde stormet enda noen skritt inn i våren.

Noen dager kan rett og slett ta pusten fra deg.

Det var så mye småfugl som jeg nesten ikke har sett i hagen før. Bare grønnsisik telte langt over 50 individ.

Noen av de vakre små var pjuske i snøværet, men syntes ikke å bry seg om det. Lyset fryder dem så mye mer enn vann på noe vis kan dempe.

Ekornet så ut til å sjekke gresset. Var det virkelig vårgrønt under alt det hvite?

Da bikkjene og jeg tok rullestolen ut på tur ramlet det inn med nye opplevelser. Først traff vi tre rådyr, snart fire.

Vi snudde forsiktig for å la dem beite videre i fred. Da vi passerte et vått lite område på tomta, smatt det opp en snipe av noe slag. Ny art på beitet! Men jeg kunne ikke se hvilken. O oppslukende mysterium! En god stund satt hundene tålmodig og ventet på matmor som jaktet med kamera.

Da dukket det opp en art til som jeg sjelden ser her hos oss. En jeg heller ikke er hundre prosent sikker på, men jeg mener det er en pipelerke. Jeg er ikke sikker på hvilken. Det var en hel lite gruppe som smøg rundt i gresset og jaktet på mat.

Mens jeg ventet på at de skulle vise seg ordentlig, dukket vårens store favoritt opp. Svarthvit fluesnapperen! Ikke bare en, men to! Nå er det ikke mange av våre trekkende arter som ikke har kommet. Og jeg har funnet ny aktuell plass å sette opp kasser. For å ikke snakke om at jeg stadig får ny forståelse for hvor viktige de små fuktige biotopene våre er.

Full av godt humør dro vi videre. Og gjett hvem vi traff! En hare inne på hestenes beite. Så usjenert som bare det.

Matmorkjerringa trodde nesten ikke sine egne øyne i dag. En dag som ble avsluttet med en fantastisk konsert. Rødstrupen var ikke en av de mest høylydte, men absolutt en av de flittigste.

Dagen har vært så full av opplevelser at kroppen sitrer og verker utmattet. Men sjela? Sjela er så fornøyd at jeg tror mauringen under huden egentlig må være den som vrir seg fnisende og fjollete.

I natt sover nok kjerringa like godt som nissen på loftet.

 

Så fulgte kjerringa nissen opp på loftet

Vinter og vår har sloss og rykket oss ut og inn av varmere vær lenge i år. Men i går bestemte nissen seg likevel for å gå og legge seg for sesongen. Allerede før kjerringa hadde kommet seg ordentlig i klærne satt han i trappa inne og tok av seg støvlene.

Da jeg gikk for å hjelpe, så jeg hvorfor han har drøyet så lenge. Det var avslørende hønseskit under sålene.

Han har nok ventet på de nye gårdsbeboerne og forsikret seg om at de hadde det bra før han la seg. Åtte fornøyde høner i nytt hus. Bare foreløpig innenfor netting. Snart skal de inn i resten av flokken.

Så snilt av ham å tenke på dem.

Han var pratsom. En eldgammel overtrøtt unge med mye på hjertet før søvnen skulle ta ham. Men mens jeg var ute på vaskerommet og renset under støvlene hans ble han brått trøtt. Så trøtt som bare en nisse på ordentlig overtid kan bli.

Da han gikk for å legge seg, støttet jeg ham på veien. Han var tung og varm og luktet ull og frisk luft. Han kommer nok til å sove godt.

Kamera på magen og fugl i lufta

Jeg elsker denne årstiden når trekkfuglene våre kommer. Da er kameraet med over alt. Og man får slike opplevelser som dette når man legger ut på tur hjemmefra: En fjellvåk som ligger i vinden og studerer det halvtinede landskapet etter bytte.

Langt opp på himmelen ligger en hønsehauk og betrakter den. Det er bare såvidt jeg finner den mot skylaget med zoomen. Men småfuglene har sladret om at den er der forlengst.

Her hjemme sloss stand- og trekkfugl om maten.

Tross at spetten var der først, var det trosten som vant. Vår fine spettefrøken lot seg sige sakte bakover mens hun hakket i seg så mye mat hun rakk før hun stakk. Trosten triumferte ikke så lenge før den fortsatt videre. De er årvåkne der ute hele tiden. De har vel fått med seg at rovfuglene er mer aktive. De siste dagene har foringsplassen hatt jevnlig besøk av spurvehauken. Den har vært her hele vinter. Men nå som hønsehauken er her, er det dobbelt så farlig og nå må de største også passe seg. Men det går som oftest bra.

 

Trekkfuglene kommer og hagen våkner

Våren kommer for fullt her i Selbu. I hagen har det begynt å spire og det dukker opp nye trekkfugler daglig. Det er så man slår krøll på seg av glede.

Jeg skriver ned når hver og en av vårens trekkfugler ankommer hagen og beitene som vanlig. Men jeg hopper over å holde vårdagbok slik jeg har gjort i tidligere år. Her er istedet et lite midtveisinnlegg.

Hittil har svarttrost, bokfink, jernspurv, rødstrupe, stær, grønnsisik og rødvingetrost kommet.

Vi hører duene i skogen og gjess og traner som passerer på vei ned til Neadelta.

I går så jeg vipene på Vikaengane og i dag så jeg hegre ved Låen i Vikvarvet. Den har vært der siden siste halvdel av mars, finner jeg på artsobservasjoner. Det er moro å følge med på hva andre observerer også. Jeg er som oftest ikke den første til å se trekkfuglene når de kommer. Det er så flott hvordan de drysser inn over hele bygden!

I hagen har det begynt å komme så smått. Rabarbaraen befinner seg på alle stadier fra ikke-over-jorda-overhodet til små rynkete blader i gilde farger. Jordbær, løker, hageprimula… de har begynt så vidt. Og noen av bærbuskene har fine skudd.

Men stort sett er hagen i stadiet hvor man tenker at i år… i år blir det helt sikkert ikke fint der ute. Det kan det umulig bli. Det er sååå grått og rotete og trist.

Heldigvis vet man at det plutselig likevel er helt fantastisk der ute.

 

Svarttrost – første trekkfugl i hagen

Når først vårtegnene starter kommer de på rekke og rad. I dag dukket vår første trekkfugl opp i hagen. En vakker svarttrost hann.

I 2014 og 2015 kom også svarttrost hannen på denne tiden. Ellers har den gjerne kommet en uke eller to senere.

Her er tidligere registreringer:

Svarttrost hann 2009 – 2. april
Svarttrost hann 2010 – 31. mars
Svarttrost hann 2011 – 31. mars
Svarttrost hann 2012 – 17. mars
Svarttrost hann 2013 – 10. april
Svarttrost hann 2014 – 14. mars
Svarttrost hann 2015 – 12. mars
Svarttrost hann 2016 – 23. mars
Svarttrost hann 2017 – 13. mars

Da er det vel på tide å lage vårtegninnlegg på bloggen. Kartlegger du vårtegn? Det er veldig trivelig. Våren blir så intens tilstedeværende når man har fokus på hvordan den kommer snikende for så plutselig eksplodere i så mange endringer at man rent glemmer at vinteren var der.

Du kan kartlegge for deg selv og også rapportere vårtegn på siden til Miljølære.