Vakker kald natt

Det er bare så fint i kjøkkenhagen på natten. Det er like over frost og jeg har lagt ekstra dyne på gulrot og pastinakk, mens resten må stå og klare seg selv. Og det gjør de med stil.

Ringblomster.
Grønnkål og palmekål.
Grønnkål i forgrunn og kålrot som har gått i stokk like bak.
Purreløken har ikke blitt stor i år, men står imot en kald natt håper jeg.

fargerik middag

Det ble en liten tur i kjøkkenhagen i dag også. Bare for å hente noen ingredienser til middagen og for å nyte bittelitt farger og mangfold etter første hvilen fra rustbehandlingsøkta.

Dette er min yndlingsårstid, selv om kroppen blir sintere utover høsten. Man må jo bare føle seg glad av dette.

Admiralsommerfuglen og humla koste seg side ved side i oreganoen. Humla var veldig lys og vakker. Admiralen like slående som alltid.

Ringblomsten sto og fristet. Disse to ble med i middagen i dag, søte og gode i smaken.

Det ble en fargerik middag. Raspet rød gulrot, ringblomst og grønnkål fra kjøkkenhagen sammen med litt annet grønt fra butikk.

Det hele servert i tortilla med deilig krydret hjortekjøttdeig til. Jeg liker også rømme, litt ost og tacosaus til.

Dette er godt med og uten kjøtt.

gjør ting jeg ikke kan

I dag har jeg holdt på med slikt jeg ikke kan. Igjen. Det er noe av det beste jeg vet, for da lærer jeg myyyye. I dag har jeg rustbehandlet bil.

Min gamle, gode bil har etterhvert fått mye smårust her og der. Når det først begynner, eter det veldig fort på seg. Det har erget hull i hodet på meg og tæret hull i metallet på bilen.

I dag, da jeg EGENTLIG var på vei ut for å høste grønnsaker, ble jeg distrahert av lyst til å se på rust-saken. Bare ta en titt liksom.

Først måtte jeg, med ganske mye hjelp, finne verktøy som kunne egne seg. Ikke for grovt, men tøft nok til å komme seg gjennom ganske tøffe rustbobler. Hvis og når jeg skulle se på det liksom. Og så måtte jeg nesten prøve meg frem litt. Det var ganske moro.

Dermed gikk jo dagen.

Jeg var rå nok til å prøve å virkelig fjerne rusten jeg så. Jeg ser på bilder etterpå at jeg nok ikke var flink nok til å «se» alt. Aldeles alderstypisk sjonglerer jeg av og på med briller og sliter med å få med kroppen på kryping og forskjellige arbeidsstillinger, så det ble nok noen småfeil. Men en ting er sikkert. De feila kommer ikke til å gå sin vei, så dem finner jeg nok igjen en annen dag. Jeg får bare gå løs på dem igjen da.

Etter å ha slipt vekk rusta som jeg så, sprayet jeg med et middel som både omgjør rust , stopper videre rust og beskytter mot nye rustangrep.

Etterhvert kan jeg spraylakkere oppå det hele. Jeg har sikkert ikke rette fargen, men det vil nok bli mye penere enn rustflekker. Og bilen har uansett gått over sin skjønnhetstid. Nå er det helsa som gjelder.

Litt som med meg.

Og akkurat som med meg så har vedlikehold på enkelte deler startet litt vel sent. Det er bra det bare er drivstofflokket og ikke selve bilsiden som ser sånn ut. Lokk kan jeg jo tross alt bytte om jeg finner noe på en eller annen delesjappe/vrakplass. Foreløpig har jeg ikke hatt hell med meg når jeg har ringt rundt.

Etterpå gikk resten av dagen med smertestillende smørt utenpå og smertestillende inni kroppen, med varmeflaske der det var vondest og flere PEMsymptomer enn vanlig. Men jeg er KNALL fornøyd med å ha fått gått over sånn ca halve utsiden av bilen. Nå gjenstår andre halvsiden. Og jeg skulle sikkert tatt en titt under. Kanskje en annen gang..

Alle monner drar, uansett. Og så – noe som jo også er viktig når man har en ganske uelastisk økonomi – overlever bilen kanskje litt lenger.

September-glimt

Kjøkkenhage en kjølig natt. Det glimter av dugg i lyktelyset.

Kyllingene har vaglet for kvelden. De vokser fort og er allerede inne i flokken, men fremdeles litt på avstand. Motet vokser imidlertid for hver natt og allerede etter noen dager begynte de å spre seg litt innimellom de andre. I går satt en av dem godt og lunt delvis inne i fjøra til ene hanen og sov.

Kyllingene er for unge til egglegging, men de voksne verper flittig og egghenting er definitivt en av dagens koseligste oppgaver.

Om man ikke lot det slippe til ugress ville det heller ikke sluppet til utemmede blomster. Så kjøkkenhagen får være litt fri, med de vakreste følger av denne holdningen. Disse luringene presser seg ut i sprekkene i hjørnet på pallekarmene.

Nå om dagen drysser det frø fra blomster rundt i hele kjøkkenhagen så til neste år blir det nok kaos. Men et blomstrende kaos og jeg gleder meg.

Grønnsaksblanding med egendyrkede erter og gulrøtter med kjøpt mais på boks i tillegg har SÅ fersk og god smak! Noe helt annet enn kjøpt blanding. Erter skal vi ha masse av til neste år! Det er så morsomt når jeg oppdager noe som vi virkelig liker. Det må nødvendigvis bli litt prøving og feiling i hva som «passer oss» også. Hva vi faktisk spiser i motsetning til hva jeg ønsker at vi skulle spist…

Plommer fra hagen. Jeg venter på noe spesielt krydder for å lage plommesaus. Det kommer i posten fra Verdensmat.no ganske snart.

Purreløken er underholdende liten. Jeg har ikke lyktes så godt med størrelsen. Men smaken er fantastisk, så hva gjør det om de er små?

Det blir mange deilige middager for tiden. Med minst halvparten grønnsaker fra hagen til de fleste. Noe må fremdeles kjøpes til, men her har vi kun egenprodusert grønt. Hjemmelagede kjøttkaker med pastinakk, knutekål, kålrot, sellerirot og gulrot. Krydret med deilig timian.

de små HAGEting

Man forstår at man har blitt aldeles hagegal når man bråvåkner midt på natta og tenker «Skitt, bedet blir jo for bredt!» og ikke klarer å sovne igjen inntil man har funnet en løsning. «Ah – jeg lar det kompostere i høst og deler opp til våren med å spa en gang tvert igjennom.»

Etter løsning kommer atter hvile.
Snork.

Og så forstår man at man har driti litt på draget når man sanker alle frøene til et sort som sprer seg myyyye, nettopp fordi man ikke vil at den skal spre seg myyyye. Og så legger man alle frøene i en papirpose på trappa (type diger ikea-papirpose. Det var mange frø!) og glemmer dem. Til det begynner å blåse en natt og posen flyr avsted og sprer frøene rundt hele gården.

Jaja, det blir mange steder å sanke frø til neste år.
Panneklask.

Det synker ordentlig inn at man tenker jord, jord og atter jord når man kommer ut på morgenen etter en ruskeværsnatt og ser alt løvet som ligger på bakken og får lyst til å klappe begeistret i hendene.

Markemat!

Det er de der herlige små hageting.