Hebe Andersonii – et vakkert «bomkjøp»

I går var jeg en tur på sykehuset for en  undersøkelse. Slike dager vil jeg helst ikke skal fylles av bare au, så på veien hjem passet jeg på å toppe med noe trivelig. Jeg stakk innom et gartneri for å finne meg noen løker å sette før frosten.

I utstillingen utenfor var det ett sted hvor det rett og slett mysset av bier, humler og sommerfugl.  Og der sto det noe vakkert blått og rødt noe… Dermed kom jeg hjem med to nye hebe’er. En helt ny plante for meg og jeg gledet meg til å sette dem i hagen.

sommerfugler 2

sommerfugl på blomst 2


Men så leste jeg på nett…

Det ser ut som om disse plantene (den ene heter Hebe Andersonii. Strauchveronika Jeg er ikke sikker på om begge er Andersonii) ikke er spesielt vinterherdige. Og her i Selbu trenger vi virkelig-vinterherdige-planter.

Så jeg får visst belage meg på at de står bare i høst…

Det er imidlertid verdt det! Jeg satte dem ut på verandabordet i går og det tok omtrent fem minutter før den første sommerfuglen var på plass.

sommerfugl på blomst


Og så kom nummer to og flere flakset rundt. Jeg vet ikke om de drev og byttet plass, men det var hele tiden et par sommerfugl på blomstene inntil mørket kom. Og masser av andre insekter. Også noen sultne veps.

sommerfugl på blomst 4


SÅ – selv om jeg har belaget meg på at de bare holder høsten ut: Hvis noen har noen kjempegode tips til overvintring av plantene inne (noe som visstnok er vanskelig) så vær så snill å rope ut!

Foreløpig er planen å overvintre dem ved kjellervinduet sammen med min fine lille kristorn, som overlever fint der. Så får jeg se om det går bra med disse også. Om de lever til neste år, får de forhåpentligvis et vinterliv i drivhus etterhvert.

Tørrpinner og nyoppdagede jorddykkere

(dette er et innlegg med litt reprise og litt NYOPPDAGELSE. Noe leserne av gammelbloggen sikkert forstår mens de leser (som jo lesere gjør). Men noen ting kan altså ikke fortelles for ofte. Og slettes ikke det som fortelles for første gang. Og siden de første skal komme sist og de siste først og alt det der så tenker jeg at det nyoppdagede som fortelles for første gang skal komme sist og reprisen først. Eller – egentlig kom visst paranteset aller, aller først. Så da så. *tenke tenke* Eh… vel.. God lesing…).

Tørrpinner, ja. Du har sikkert truffet på dem ute i skogen? De som får deg til å le. Eller til å snuble. De som gløtter mistenksomt ned på deg fra en åsside eller som står som grå skygger i skogkanten og skuler på deg.

tørrpinnLangt, langt inne i en skog
lever en som ei er glad
Han ble skapt da trærne falt
og deres røtter revet av

Han er full av knusktørr sinne,
det er lett at slikt kan skje

Tenk å bli en skarve pinne
når du engang var et tre

Nå om dagen går hans tanker
stort sett bare rundt i ring
Når han ikke snurrer tanker
glor han misfornøyd omkring…


Det er ikke lett å være tørrpinner. Men det er overraskende lett å la seg lure av at de ser så morsomme ut. De kan imidlertid være veldig, veldig farlige…

tørrpinn med bær

En fin gammel tørrpinn
har pyntet seg

med mose på nesa
og krave av bær

den løfter fornemt
på sin lange nese

ser fornøyelig ut
med det tøffe fjeset

vi stopper og ler
og stresser litt ned
tror alt slikt er til
for at vi skal få fred

Men i munnviken glimter
en hoggtann så fæl

under lyngen lurer
en tørrpinnehær…


Noen tørrpinner er altså små og lure. Og er det mange nok av dem kan de skaffe oss naive mennesker MASSE trøbbel. Mens andre tørrpinner er store og redde. De ser ut som om de har lyst til å skyndte seg vekk og GJEMME seg når de ser mennesker. Men så sitter de jo aldeles fast. Stakkars.

DSC08087

Det finnes like mange varianter av tørrpinner som av.. ja, som av alt mulig annet egentlig. Har du sett en tørrpinn har du bare sett en tørrpinn. Og DET er like viktig å huske som.. vel, som alt annet er viktig å huske egentlig.

Vet du forresten hvor tørrpinner kommer fra?

pinnefolkets forferdre

En dag vi var på tur traff vi på dette treet. Det var nesten som om det kom gående mot oss med svingende armer og vuggende hofter. Jeg måtte snu meg da vi var kommet forbi for å se om det krysset stien bak oss.

Jeg skjønte jo – med ærefrykt – att vi møtte en av tørrpinnenes flotte skapere.

Og forfedrenes finnes også i alle varianter. Tunge graner, elegant bjørker. Eller lekne einere fulle av musikk og dans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du synes kanskje dette er ganske så søtt. Vel, jeg kan til nød strekke meg til å synes at de redde og forsiktige tørrpinnene er littegrann søte.

Men de andre.. De andre er altså ikke helt noen spøk.

Jeg jobber fremdeles med å finne ut av om det er hvilke forfedre de kommer fra som gjør dem mer eller mindre farlige. Eller om det er helt tilfeldig farlighet som dukker opp hos helt tilfeldige tørrpinner.

Det er det altså sannelig ikke lett å finne ut av.


JORDDYKKERE
Men nå skal jeg fortelle om noe annet mye verre jeg oppdaget mens jeg drev og jobbet med å finne ut av mer om tørrpinner!

Dette er NYOPPDAGELSE! Noe som jeg tror at ingen menneske har oppdaget før. Hm.. Eller så har de oppdaget det og holdt det skjult for å ikke skape panikk. Ja, det KAN være at mangelen på oppdagelse av dette egentlig er en eldgammel konspirasjon.

Det er ikke bare tørrpinner som lurer nedi bakken!

Det finnes noen som er enda farligere.

Jorddykkere!!

Glade, farlige, littegranne distre, tunge jorddykkere som leker helt i sin egen verden uten tanke for hvor eller når de dukker opp… Hvem som helst risikerer faktisk å stå i nærheten av en jorddykker akkurat når den bryter jordskorpa og hopper.

steintroll 1


Jeg har samlet meg så mye kunnskap som mulig om denne nye arten siden jeg oppdaget den. Men det er ikke lett, for alt man skal lære må man altså lære fra ikkenoe helt av seg selv siden de ikke er oppdaget før.. eller er oppdaget og konspirert aldeles ut i glemselen.

Og stort sett det eneste jeg har funnet er at det eneste stedet man er trygge for jorddykkere er midt ute på havet. For de kan altså ikke svømme med mindre de er i jord.

Det er mulig det er litt skummelt på grunt vann når vannet er fullt av rusk og rask. Men det har jeg ikke fått helt klarhet i.

Men være forsiktig uansett! Alle sammen! Pass dere for jorddykkere! Tørrpinner – uansett hvor farlige de er – er uten tvil  rene lettvekterne i forhold til disse.

(Phu. Jeg er så glad for at jeg fikk fortalt det. Tenk om jeg hadde blitt knust av en jorddykker før jeg rakk å si ifra!)

Familietreff

I helgen har vi hatt et lite treff hos mine foreldre og min søster. Fire kom fra Tønsberg og jeg kom fra Selbu. Det var godt. Det blir så altfor lenge mellom, når vi har klart å bosatt oss slik på hver vår kant.

På Bakkenberg møttes vi i de vakreste omgivelser. Alltid så velstelt, spennende og gjestmildt.

gårdsbilde 12

gårdsbilde 13

gårdsbilde 1


Det ble turer, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

På denne tiden er det lekkert. Fargene sloss om oppmerksomheten. Også fjellene har tatt høstfarger på.

gårdsbilde 10 gårdsbilde 9

gårdsbilde 11

gårdsbilde 8

Det dukket opp en uventet og flott gjest på himmelen den ene dagen. Vingeslagene rolige og vingefjæra spredte.

Hønene stakk inn en tur for sikkerhets skyld og det ble stille.

gårdsbilde 4


Da den store fuglen passerte fikk den øye på ei rar dame med kamera der nede. Den skvatt bittelitt ut av kurs, tok seg i det, bøyde nakken og så nysgjerrig rett ned på meg. Heldigvis dro jeg blikket vekk fra kameraet og så opp så jeg fikk med meg det blikket.

Så mye flottere å se ørna rett i øynene enn å knipse den, egentlig.

På natten sov jeg ute. Det var så godt!! Jeg har savnet slik å sove ute. Har ikke rotet meg til det på aldri så lenge. Søstra mi har en herlig antikk seng full av puter og tepper på verandaen. Det ble alt for fristende for meg, så jeg hang klærne mine på en snor under taket, krøp godt innunder teppene med en bok og en lykt – og koste meg.

Over gården svevde kårhuset som et smykke i mørket.

gårdsbilde 14


Det regnet herlig da jeg sovnet. Og da morgenen kom, våknet vi til snø på toppene.

gårdsbilde 2

gårdsbilde 3


Jeg lå en stund og lyttet til småfugl som samlet seg på foringsplassene, høner og haner som våknet og ga fra seg fornøyde lyder, hester som lekte og nappet i seg gress, hunder som tasset ut for morgenens første tissetur og elgjegere som kjørte oppover mot skogen fulle av forventning.

Så sto jeg opp, tok på meg nattekjølige klær og tuslet for å finne de andre.

Og det ble turer, regnbue, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

gårdsbilde 6

PS. Jeg legger sjelden ut bilder og beskrivelser av andre på bloggen. Det er et bevisst valg, selv om det slettes ikke er en absolutt regel. Men denne verden har blitt så full av dokumentasjon av alt man gjør og føler og tenker og hvem man er og har rundt seg at det noen ganger nesten ikke blir plass til nettopp hva man gjør og tenker og føler og hvem man er og har rundt seg.

Denne helgen var så viktig og god at jeg også denne gangen har valgt å ikke legge ut «oss», men heller beskrive stemningen med ord og bilder.

Og forhåpentligvis heller på det viset ta deg med.

 

Hest, Slowfeeding.. og litt om pakking av nettene

Vi gir våre hester mat i høynett.  Det gir såkalt slowfeeding – sakteforing – da hestene må nappe høyet ut gjennom hullene. Størrelsen på hullene bestemmer hvor lett eller vanskelig det er.

Det er en  flott måte å fore hestene. De bruker lenger tid på å trøye seg med maten, har «mat i magen» i større del av døgnet og våre gikk også ned i vekt når de begynte å spise slik. De blir nok mindre matstresset fordi de har mer jevn tilgang på mat, noe som også gjør noe med vekten.

Jeg mener at også fordelingen av vekt ble påvirket. De ble mindre vomstore alle sammen.

De får både høy og halm i høynett. Enten hver for seg eller blandet i samme nett. I fjor var halmen like populær blant hønene for det var så mye korn i det. Sjekk filmen.


Nettene

Nettet dere ser på halmbildet er kjøpt på Hööks. Jeg er ikke sikker på hvordan det fungerer mht slitasje enda, da vi akkurat har tatt dem i bruk. Vi har noen andre som har tykkere tråder, i sin tid kjøpt på Bråtrø Gård. Og dem har jeg vært og er fremdeles veldig fornøyd med. De varer og varer. Hull repareres lett med en tråd. Jeg vet ikke om hun har akkurat samme type nett fremdeles, men det går an å spørre. Våre er hvite.  De grønne virker også fine.

Vi bruker nett med hull på ca 4×4 (eller 3,5×3,5) cm. De på 3×3 ble hestene irriterte av. Men dette kan være fordi de ikke var vant til å spise av nett da de fikk prøve dem første gang. Jeg vurderer nå å gå litt ned i hullstørrelse, da hestene begynner å bli ganske effektive.

Skal du prøve høynett på hestene (og ikke alt har funnet dine yndlingsnett) så se deg gjerne litt rundt mht kvalitet og størrelse. Jeg ser folk liker så forskjellig. Og også at preferansene er avhengig av hvordan hestene er på nettene.

Pakking av nett
Når man er litt sliten og full av au i kroppen kan det være en utfordring å stappe nettene. Jeg kan iblant ha så smerter i hendene at stapping rett og slett er litt-for-mye og jeg tar meg selv i å stå og småjamre. Dessuten mister jeg gripekraften i hendene når jeg står og knoter lenge med så vonde hender.

Da var det godt å finne at dette fungerte ypperlig. Et søppelstativ kjøpt på Bruktbo, Stjørdal i sin tid. Det er bare å droppe høyet eller halmen nedi og gi det en liten dytt for å få nettet fullt nok.

(jeg lurer på hvorfor jeg ikke har kommet på det før…. *panneklask*)

DSC_0250


I tillegg har jeg et par andre forskjellige stativ jeg skal prøve. Alt som gjør ting lettere er gull verdt! Spesielt vinterstid når man stapper  8-10 nett om dagen.