Hebe Andersonii – et vakkert «bomkjøp»

I går var jeg en tur på sykehuset for en  undersøkelse. Slike dager vil jeg helst ikke skal fylles av bare au, så på veien hjem passet jeg på å toppe med noe trivelig. Jeg stakk innom et gartneri for å finne meg noen løker å sette før frosten.

I utstillingen utenfor var det ett sted hvor det rett og slett mysset av bier, humler og sommerfugl.  Og der sto det noe vakkert blått og rødt noe… Dermed kom jeg hjem med to nye hebe’er. En helt ny plante for meg og jeg gledet meg til å sette dem i hagen.

sommerfugler 2

sommerfugl på blomst 2


Men så leste jeg på nett…

Det ser ut som om disse plantene (den ene heter Hebe Andersonii. Strauchveronika Jeg er ikke sikker på om begge er Andersonii) ikke er spesielt vinterherdige. Og her i Selbu trenger vi virkelig-vinterherdige-planter.

Så jeg får visst belage meg på at de står bare i høst…

Det er imidlertid verdt det! Jeg satte dem ut på verandabordet i går og det tok omtrent fem minutter før den første sommerfuglen var på plass.

sommerfugl på blomst


Og så kom nummer to og flere flakset rundt. Jeg vet ikke om de drev og byttet plass, men det var hele tiden et par sommerfugl på blomstene inntil mørket kom. Og masser av andre insekter. Også noen sultne veps.

sommerfugl på blomst 4


SÅ – selv om jeg har belaget meg på at de bare holder høsten ut: Hvis noen har noen kjempegode tips til overvintring av plantene inne (noe som visstnok er vanskelig) så vær så snill å rope ut!

Foreløpig er planen å overvintre dem ved kjellervinduet sammen med min fine lille kristorn, som overlever fint der. Så får jeg se om det går bra med disse også. Om de lever til neste år, får de forhåpentligvis et vinterliv i drivhus etterhvert.

Følg og lik:

Tørrpinner og nyoppdagede jorddykkere

(dette er et innlegg med litt reprise og litt NYOPPDAGELSE. Noe leserne av gammelbloggen sikkert forstår mens de leser (som jo lesere gjør). Men noen ting kan altså ikke fortelles for ofte. Og slettes ikke det som fortelles for første gang. Og siden de første skal komme sist og de siste først og alt det der så tenker jeg at det nyoppdagede som fortelles for første gang skal komme sist og reprisen først. Eller – egentlig kom visst paranteset aller, aller først. Så da så. *tenke tenke* Eh… vel.. God lesing…).

Tørrpinner, ja. Du har sikkert truffet på dem ute i skogen? De som får deg til å le. Eller til å snuble. De som gløtter mistenksomt ned på deg fra en åsside eller som står som grå skygger i skogkanten og skuler på deg.

tørrpinnLangt, langt inne i en skog
lever en som ei er glad
Han ble skapt da trærne falt
og deres røtter revet av

Han er full av knusktørr sinne,
det er lett at slikt kan skje

Tenk å bli en skarve pinne
når du engang var et tre

Nå om dagen går hans tanker
stort sett bare rundt i ring
Når han ikke snurrer tanker
glor han misfornøyd omkring…


Det er ikke lett å være tørrpinner. Men det er overraskende lett å la seg lure av at de ser så morsomme ut. De kan imidlertid være veldig, veldig farlige…

tørrpinn med bær

En fin gammel tørrpinn
har pyntet seg

med mose på nesa
og krave av bær

den løfter fornemt
på sin lange nese

ser fornøyelig ut
med det tøffe fjeset

vi stopper og ler
og stresser litt ned
tror alt slikt er til
for at vi skal få fred

Men i munnviken glimter
en hoggtann så fæl

under lyngen lurer
en tørrpinnehær…


Noen tørrpinner er altså små og lure. Og er det mange nok av dem kan de skaffe oss naive mennesker MASSE trøbbel. Mens andre tørrpinner er store og redde. De ser ut som om de har lyst til å skyndte seg vekk og GJEMME seg når de ser mennesker. Men så sitter de jo aldeles fast. Stakkars.

DSC08087

Det finnes like mange varianter av tørrpinner som av.. ja, som av alt mulig annet egentlig. Har du sett en tørrpinn har du bare sett en tørrpinn. Og DET er like viktig å huske som.. vel, som alt annet er viktig å huske egentlig.

Vet du forresten hvor tørrpinner kommer fra?

pinnefolkets forferdre

En dag vi var på tur traff vi på dette treet. Det var nesten som om det kom gående mot oss med svingende armer og vuggende hofter. Jeg måtte snu meg da vi var kommet forbi for å se om det krysset stien bak oss.

Jeg skjønte jo – med ærefrykt – att vi møtte en av tørrpinnenes flotte skapere.

Og forfedrenes finnes også i alle varianter. Tunge graner, elegant bjørker. Eller lekne einere fulle av musikk og dans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du synes kanskje dette er ganske så søtt. Vel, jeg kan til nød strekke meg til å synes at de redde og forsiktige tørrpinnene er littegrann søte.

Men de andre.. De andre er altså ikke helt noen spøk.

Jeg jobber fremdeles med å finne ut av om det er hvilke forfedre de kommer fra som gjør dem mer eller mindre farlige. Eller om det er helt tilfeldig farlighet som dukker opp hos helt tilfeldige tørrpinner.

Det er det altså sannelig ikke lett å finne ut av.


JORDDYKKERE
Men nå skal jeg fortelle om noe annet mye verre jeg oppdaget mens jeg drev og jobbet med å finne ut av mer om tørrpinner!

Dette er NYOPPDAGELSE! Noe som jeg tror at ingen menneske har oppdaget før. Hm.. Eller så har de oppdaget det og holdt det skjult for å ikke skape panikk. Ja, det KAN være at mangelen på oppdagelse av dette egentlig er en eldgammel konspirasjon.

Det er ikke bare tørrpinner som lurer nedi bakken!

Det finnes noen som er enda farligere.

Jorddykkere!!

Glade, farlige, littegranne distre, tunge jorddykkere som leker helt i sin egen verden uten tanke for hvor eller når de dukker opp… Hvem som helst risikerer faktisk å stå i nærheten av en jorddykker akkurat når den bryter jordskorpa og hopper.

steintroll 1


Jeg har samlet meg så mye kunnskap som mulig om denne nye arten siden jeg oppdaget den. Men det er ikke lett, for alt man skal lære må man altså lære fra ikkenoe helt av seg selv siden de ikke er oppdaget før.. eller er oppdaget og konspirert aldeles ut i glemselen.

Og stort sett det eneste jeg har funnet er at det eneste stedet man er trygge for jorddykkere er midt ute på havet. For de kan altså ikke svømme med mindre de er i jord.

Det er mulig det er litt skummelt på grunt vann når vannet er fullt av rusk og rask. Men det har jeg ikke fått helt klarhet i.

Men være forsiktig uansett! Alle sammen! Pass dere for jorddykkere! Tørrpinner – uansett hvor farlige de er – er uten tvil  rene lettvekterne i forhold til disse.

(Phu. Jeg er så glad for at jeg fikk fortalt det. Tenk om jeg hadde blitt knust av en jorddykker før jeg rakk å si ifra!)

Følg og lik:

Familietreff

I helgen har vi hatt et lite treff hos mine foreldre og min søster. Fire kom fra Tønsberg og jeg kom fra Selbu. Det var godt. Det blir så altfor lenge mellom, når vi har klart å bosatt oss slik på hver vår kant.

På Bakkenberg møttes vi i de vakreste omgivelser. Alltid så velstelt, spennende og gjestmildt.

gårdsbilde 12

gårdsbilde 13

gårdsbilde 1


Det ble turer, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

På denne tiden er det lekkert. Fargene sloss om oppmerksomheten. Også fjellene har tatt høstfarger på.

gårdsbilde 10 gårdsbilde 9

gårdsbilde 11

gårdsbilde 8

Det dukket opp en uventet og flott gjest på himmelen den ene dagen. Vingeslagene rolige og vingefjæra spredte.

Hønene stakk inn en tur for sikkerhets skyld og det ble stille.

gårdsbilde 4


Da den store fuglen passerte fikk den øye på ei rar dame med kamera der nede. Den skvatt bittelitt ut av kurs, tok seg i det, bøyde nakken og så nysgjerrig rett ned på meg. Heldigvis dro jeg blikket vekk fra kameraet og så opp så jeg fikk med meg det blikket.

Så mye flottere å se ørna rett i øynene enn å knipse den, egentlig.

På natten sov jeg ute. Det var så godt!! Jeg har savnet slik å sove ute. Har ikke rotet meg til det på aldri så lenge. Søstra mi har en herlig antikk seng full av puter og tepper på verandaen. Det ble alt for fristende for meg, så jeg hang klærne mine på en snor under taket, krøp godt innunder teppene med en bok og en lykt – og koste meg.

Over gården svevde kårhuset som et smykke i mørket.

gårdsbilde 14


Det regnet herlig da jeg sovnet. Og da morgenen kom, våknet vi til snø på toppene.

gårdsbilde 2

gårdsbilde 3


Jeg lå en stund og lyttet til småfugl som samlet seg på foringsplassene, høner og haner som våknet og ga fra seg fornøyde lyder, hester som lekte og nappet i seg gress, hunder som tasset ut for morgenens første tissetur og elgjegere som kjørte oppover mot skogen fulle av forventning.

Så sto jeg opp, tok på meg nattekjølige klær og tuslet for å finne de andre.

Og det ble turer, regnbue, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

gårdsbilde 6

PS. Jeg legger sjelden ut bilder og beskrivelser av andre på bloggen. Det er et bevisst valg, selv om det slettes ikke er en absolutt regel. Men denne verden har blitt så full av dokumentasjon av alt man gjør og føler og tenker og hvem man er og har rundt seg at det noen ganger nesten ikke blir plass til nettopp hva man gjør og tenker og føler og hvem man er og har rundt seg.

Denne helgen var så viktig og god at jeg også denne gangen har valgt å ikke legge ut «oss», men heller beskrive stemningen med ord og bilder.

Og forhåpentligvis heller på det viset ta deg med.

 

Følg og lik:

Hest, Slowfeeding.. og litt om pakking av nettene

Vi gir våre hester mat i høynett.  Det gir såkalt slowfeeding – sakteforing – da hestene må nappe høyet ut gjennom hullene. Størrelsen på hullene bestemmer hvor lett eller vanskelig det er.

Det er en  flott måte å fore hestene. De bruker lenger tid på å trøye seg med maten, har «mat i magen» i større del av døgnet og våre gikk også ned i vekt når de begynte å spise slik. De blir nok mindre matstresset fordi de har mer jevn tilgang på mat, noe som også gjør noe med vekten.

Jeg mener at også fordelingen av vekt ble påvirket. De ble mindre vomstore alle sammen.

De får både høy og halm i høynett. Enten hver for seg eller blandet i samme nett. I fjor var halmen like populær blant hønene for det var så mye korn i det. Sjekk filmen.


Nettene

Nettet dere ser på halmbildet er kjøpt på Hööks. Jeg er ikke sikker på hvordan det fungerer mht slitasje enda, da vi akkurat har tatt dem i bruk. Vi har noen andre som har tykkere tråder, i sin tid kjøpt på Bråtrø Gård. Og dem har jeg vært og er fremdeles veldig fornøyd med. De varer og varer. Hull repareres lett med en tråd. Jeg vet ikke om hun har akkurat samme type nett fremdeles, men det går an å spørre. Våre er hvite.  De grønne virker også fine.

Vi bruker nett med hull på ca 4×4 (eller 3,5×3,5) cm. De på 3×3 ble hestene irriterte av. Men dette kan være fordi de ikke var vant til å spise av nett da de fikk prøve dem første gang. Jeg vurderer nå å gå litt ned i hullstørrelse, da hestene begynner å bli ganske effektive.

Skal du prøve høynett på hestene (og ikke alt har funnet dine yndlingsnett) så se deg gjerne litt rundt mht kvalitet og størrelse. Jeg ser folk liker så forskjellig. Og også at preferansene er avhengig av hvordan hestene er på nettene.

Pakking av nett
Når man er litt sliten og full av au i kroppen kan det være en utfordring å stappe nettene. Jeg kan iblant ha så smerter i hendene at stapping rett og slett er litt-for-mye og jeg tar meg selv i å stå og småjamre. Dessuten mister jeg gripekraften i hendene når jeg står og knoter lenge med så vonde hender.

Da var det godt å finne at dette fungerte ypperlig. Et søppelstativ kjøpt på Bruktbo, Stjørdal i sin tid. Det er bare å droppe høyet eller halmen nedi og gi det en liten dytt for å få nettet fullt nok.

(jeg lurer på hvorfor jeg ikke har kommet på det før…. *panneklask*)

DSC_0250


I tillegg har jeg et par andre forskjellige stativ jeg skal prøve. Alt som gjør ting lettere er gull verdt! Spesielt vinterstid når man stapper  8-10 nett om dagen.

 

Følg og lik:

Bjørn Wiinblad ut av rotet

Hehe – vi hadde altså ikke ryddet overalt tross at vi har bodd her i så mange år.. Hm. Vi har flyttet rundt på det meste, kostet og feid og rotet til igjen. Og kanskje ikke fulgt med så godt på hva  vi har flyttet på?

I et uinnredet rote-foreløpig-lager-rom fant i hvertfall Robert denne bak noen møbler her om dagen.

Bjørn Wiinblad Kostume til Kleonike

Et stort trykk av «Kostume til Kleonike» av Bjørn Wiinblad (trykket av Permild & Rosengreen, København, Danmark).

Kostume til Kleonike

printed in

Ikke  det dummeste funnet. Jeg falt pladask og bildet har nå kommet opp på veggen utenfor hevesengedørbord-rommet hvor jeg tilbringer mer og mer tid med å prøve å være litt ekstra kreativ om dagen.

Kanskje det inspirerer litt ekstra?

Det er i hvert fall ingen som skal komme og si at det ikke noen ganger gir litt ekstra glede å utsette ting! Hvis man bare lar rot være rot lenge nok, materaliseres kanskje slike skatter?
..
😉

Følg og lik:

Trykking er ikke alltid beste strategi!

Hm – det er første gang jeg har opplevd at bikkjene har tatt en hare på tur. Begge var i bånd og på veikanten og jeg satt og SÅ på at de snuste rundt. Og jeg så ikke noen hare før den plutselig satt i saksa…

Den gjemte seg bak noen  steiner i veikanten og gikk ganske så i ett med dem. Bikkjene må ha snust mer eller mindre OVER den et par ganger.

Noen må fortelle den haren at trykking ikke er den BESTE strategien harer har!

Og det var TREDJE gangen de fant den samme haren langs samme veien! De to andre gangene sprang den imidlertid unna og de så bare etter den. Så byttet den strategi. Tosken.

Det der må være den desidert dummeste haren i bygda…

hare i flukt

Den gode nyheten for haren er at bikkjene mine ikke er noen profesjonelle killere. Kira glefset over den og begynte å bære den.. sidelengs. Altså med ryggraden til haren inn mot ganen hennes og alle fire bena rett fremover. Bena gikk som juling, haren hylte som en villmann og ble holdt så løst at den så ut til å snu seg inni kjeften hennes. Det var ikke en unge, men en stor ungdom. Sterke harekroppen stakk langt ut på hver side av hundehodet.

Det tok noen brøkdel sekund før matmor virkelig forsto hva hun så. Kimmimela kom opp fra høyre og skulle til å hjelpe til med å bære… da matmor endelig brølte: «Slipp den!! Fy SKAM dere!»

.. Selv om jeg absolutt ikke mener at det å ta byttedyr når man er rovdyr har noesomhelst med skam å gjøre, altså. Og jeg har gått på harejakt selv. Men Fy og Skam hørte liksom sammen midt i opphisselsen. Fikk liksom litt tyngde.. I et brøkdel sekund så jeg for meg hvordan bikkjene og jeg kunne komme til å bli stående og dra i hver vår ende i en stakkars skrikende bare-ungdom-hare. Så tyngde føltes som om det var helt på sin plass.

Til min overraskelse satte Kira haren ned foran meg. Kimmimela bråstoppet midt i «hjelpeangrepet».  Og så sprang haren videre mens vi alle tre sto musestille og glodde dumt etter den.

Den så ikke ut til å være skadet. Såvidt jeg rakk å se ble det ikke bitt hardt, klemt eller ristet. Jeg så verken en bloddråpe eller noe løsnet hår. Den ble grepet og løftet og båret og sluppet. Jeg håper i hvertfall den var like sprek og fin. Og at den kanskje – KANSKJE – lærte noe.

Men *panneklask* den så ut til å sette seg like ved veien IGJEN en 50-60 meter lenger foran. Nå hadde vi imidlertid skjønt at dette var en virkelig, virkelig dum hare. Så nå holdt jeg hundene tett inntil meg da vi passerte.

Hehe – både bikkjene og jeg snudde oss et par ganger og så etter om den kom etter oss. Det føltes nesten som om det kunne skje….

elgkalv

Vi får vel være glad for at elgkalven vi traff på samme turen ikke var like dum. Og at bikkjene ikke var like ivrige på den.

Det hadde liksom blitt noe helt annet om elgmora (som sto like innenfor kalven) hadde sett seg nødt til å brøle «Slipp den kalven. Fy SKAM dere!!»

Iiiiihh!

Følg og lik:

Stakkars sensommerhagen har blitt ignorert

Gresset gror, blomstrene visner og ugresset bugner. DET er også en helt vanlig sensommerhage. Mye vanligere enn vi tror, tipper jeg.

Og det er tid for å se litt på hva som mangler. Foruten krefter til å klippe plen, luke og flytte på stauder, ser jeg at jeg trenger flere sensommer og høststauder så jeg kan unngå denne nedetiden.

Det skal være fullt mulig å ha en bugnende hage nå også.

Det er bare å «springe» på nett og hente inspirasjon. For den finnes det plenty av. Moseplassen har god fokus på høstplanter. Og innlegget 50 høstblomstrende stauder for H7 er blant innleggene som er midt i blinken for oss her i Selbu.

Her er et lite glimt av min hage. Jeg kan jo løfte frem de få høststaudene jeg har, først og fremst.  Som hestemynten. Jeg har hatt den røde et par år og den «blå» er ny i år. Den trives tydeligvis godt for den blomstrer rikelig. Disse staudene håper jeg sprer seg.

hestemynte blå 2 hestemynte rød 2

hestemynte blå hestemynte rød

Den ene løytnantshjerten min trives mye bedre enn der den sto tidligere. Så jeg tror jeg skal flytte ned den andre også. Se – denne blomstrer så vidt fremdeles.

løytnantshjerte

Og pyntegresset er like vakkert hele året.

pyntegress

Det er ikke mye mer som pynter opp for tiden. Hagen er et hav av grønt hvorav det meste er ugress. Jeg har ikke fått ryddet skvalderkålområdene enda heller. Men det er da også greiest å gjøre den jobben på våren før røttene setter seg. Jeg har brukt sommeren til å sanke aviser og annet jeg kan bruke til tildekking til våren.

ugressområde

Og så er det de plantene som ikke har blitt store nok til å være slående enda. Men de ER jo her. Og søte er de.  Alunroten blomstrer.

alunrot blomstrer

Bjørnebæra har overlevd. De er egentlig ikke tålelig nok for vår sone, så jeg er glad den i det hele tatt lever. Men den har ikke blomstret og derfor ikke fått bær i år.

Her ser man hvorfor den ikke trenger å være bare velkommen hvorsomhelst. Jaiks – som den stikker. Men spredning er jeg nok ikke så redd for her i gården.

Bjørnebær

Dessuten er jo slike «vanskjøttede» sensommerhager fulle av små vakre visne frøkapsler.

hagekunst
Men sånn generelt – vi er hagelate. Til og med humlene sovner i hagen for tiden.  Denne sitter på en scabiosa og dormer.

hagelat

Følg og lik:

Valglokale «midt i naturen»

På vei til valglokalet i dag traff jeg denne lille vakre familien. Det fløy to slike små familier og et tranepar rundt i området over oss og valglokalet. Og disse tre slo seg ned en liten stund på et jorde ikke langt unna.

Slik er det å bo på bygda. Det meste vi gjør, gjør vi så å si «midt i naturen».

Så ble det mer enn bare et valg i dag. Det ble en opplevelse også.

tranefamilie


Og jeg har det litt sånn at jeg blir litt oppslukt. Dermed glemte jeg å hilse på en nabo fordi jeg tittet etter tranene når de var i luften. Jeg suser nok litt vel mye rundt i min egen verden noen ganger…. *rødme*. Jeg blir nødt til å hilse dobbelt neste gang jeg ser ham.

Men seeee da! Er de ikke mektige? Er der rart man faller litt i staver? Her flyr de som dere ser omtrent i høyde med meg i terrenget. Det er bare at de henger over dalen og jeg kjører oppi siden. Det var så lekkert. Den «lille» flyr bakerst.

tranefamilie i lufta


Ps – det er både traner, linerler, svaler og flaggermus rundt oss fremdeles. Og det er nesten heeelt grønt enda (hvis jeg kniper igjen øynene forbi ei og anna bjørk). Så det er fremdeles sommer! I noen dager til i hvertfall. Nyt dem!

Følg og lik:

Ro

En liten stund iblant lyser himmelen opp i musestille, god og varm ro.
Puster inn. Puster ut. Tømmer tankene. Slipper inn drømmene.
Så begynner vi på’n igjen med verden i morgen.

Solnedgang over Selbusjøen

Følg og lik: