Bjørn Wiinblad ut av rotet

Hehe – vi hadde altså ikke ryddet overalt tross at vi har bodd her i så mange år.. Hm. Vi har flyttet rundt på det meste, kostet og feid og rotet til igjen. Og kanskje ikke fulgt med så godt på hva  vi har flyttet på?

I et uinnredet rote-foreløpig-lager-rom fant i hvertfall Robert denne bak noen møbler her om dagen.

Bjørn Wiinblad Kostume til Kleonike

Et stort trykk av «Kostume til Kleonike» av Bjørn Wiinblad (trykket av Permild & Rosengreen, København, Danmark).

Kostume til Kleonike

printed in

Ikke  det dummeste funnet. Jeg falt pladask og bildet har nå kommet opp på veggen utenfor hevesengedørbord-rommet hvor jeg tilbringer mer og mer tid med å prøve å være litt ekstra kreativ om dagen.

Kanskje det inspirerer litt ekstra?

Det er i hvert fall ingen som skal komme og si at det ikke noen ganger gir litt ekstra glede å utsette ting! Hvis man bare lar rot være rot lenge nok, materaliseres kanskje slike skatter?
..
😉

Trykking er ikke alltid beste strategi!

Hm – det er første gang jeg har opplevd at bikkjene har tatt en hare på tur. Begge var i bånd og på veikanten og jeg satt og SÅ på at de snuste rundt. Og jeg så ikke noen hare før den plutselig satt i saksa…

Den gjemte seg bak noen  steiner i veikanten og gikk ganske så i ett med dem. Bikkjene må ha snust mer eller mindre OVER den et par ganger.

Noen må fortelle den haren at trykking ikke er den BESTE strategien harer har!

Og det var TREDJE gangen de fant den samme haren langs samme veien! De to andre gangene sprang den imidlertid unna og de så bare etter den. Så byttet den strategi. Tosken.

Det der må være den desidert dummeste haren i bygda…

hare i flukt

Den gode nyheten for haren er at bikkjene mine ikke er noen profesjonelle killere. Kira glefset over den og begynte å bære den.. sidelengs. Altså med ryggraden til haren inn mot ganen hennes og alle fire bena rett fremover. Bena gikk som juling, haren hylte som en villmann og ble holdt så løst at den så ut til å snu seg inni kjeften hennes. Det var ikke en unge, men en stor ungdom. Sterke harekroppen stakk langt ut på hver side av hundehodet.

Det tok noen brøkdel sekund før matmor virkelig forsto hva hun så. Kimmimela kom opp fra høyre og skulle til å hjelpe til med å bære… da matmor endelig brølte: «Slipp den!! Fy SKAM dere!»

.. Selv om jeg absolutt ikke mener at det å ta byttedyr når man er rovdyr har noesomhelst med skam å gjøre, altså. Og jeg har gått på harejakt selv. Men Fy og Skam hørte liksom sammen midt i opphisselsen. Fikk liksom litt tyngde.. I et brøkdel sekund så jeg for meg hvordan bikkjene og jeg kunne komme til å bli stående og dra i hver vår ende i en stakkars skrikende bare-ungdom-hare. Så tyngde føltes som om det var helt på sin plass.

Til min overraskelse satte Kira haren ned foran meg. Kimmimela bråstoppet midt i «hjelpeangrepet».  Og så sprang haren videre mens vi alle tre sto musestille og glodde dumt etter den.

Den så ikke ut til å være skadet. Såvidt jeg rakk å se ble det ikke bitt hardt, klemt eller ristet. Jeg så verken en bloddråpe eller noe løsnet hår. Den ble grepet og løftet og båret og sluppet. Jeg håper i hvertfall den var like sprek og fin. Og at den kanskje – KANSKJE – lærte noe.

Men *panneklask* den så ut til å sette seg like ved veien IGJEN en 50-60 meter lenger foran. Nå hadde vi imidlertid skjønt at dette var en virkelig, virkelig dum hare. Så nå holdt jeg hundene tett inntil meg da vi passerte.

Hehe – både bikkjene og jeg snudde oss et par ganger og så etter om den kom etter oss. Det føltes nesten som om det kunne skje….

elgkalv

Vi får vel være glad for at elgkalven vi traff på samme turen ikke var like dum. Og at bikkjene ikke var like ivrige på den.

Det hadde liksom blitt noe helt annet om elgmora (som sto like innenfor kalven) hadde sett seg nødt til å brøle «Slipp den kalven. Fy SKAM dere!!»

Iiiiihh!

Stakkars sensommerhagen har blitt ignorert

Gresset gror, blomstrene visner og ugresset bugner. DET er også en helt vanlig sensommerhage. Mye vanligere enn vi tror, tipper jeg.

Og det er tid for å se litt på hva som mangler. Foruten krefter til å klippe plen, luke og flytte på stauder, ser jeg at jeg trenger flere sensommer og høststauder så jeg kan unngå denne nedetiden.

Det skal være fullt mulig å ha en bugnende hage nå også.

Det er bare å «springe» på nett og hente inspirasjon. For den finnes det plenty av. Moseplassen har god fokus på høstplanter. Og innlegget 50 høstblomstrende stauder for H7 er blant innleggene som er midt i blinken for oss her i Selbu.

Her er et lite glimt av min hage. Jeg kan jo løfte frem de få høststaudene jeg har, først og fremst.  Som hestemynten. Jeg har hatt den røde et par år og den «blå» er ny i år. Den trives tydeligvis godt for den blomstrer rikelig. Disse staudene håper jeg sprer seg.

hestemynte blå 2 hestemynte rød 2

hestemynte blå hestemynte rød

Den ene løytnantshjerten min trives mye bedre enn der den sto tidligere. Så jeg tror jeg skal flytte ned den andre også. Se – denne blomstrer så vidt fremdeles.

løytnantshjerte

Og pyntegresset er like vakkert hele året.

pyntegress

Det er ikke mye mer som pynter opp for tiden. Hagen er et hav av grønt hvorav det meste er ugress. Jeg har ikke fått ryddet skvalderkålområdene enda heller. Men det er da også greiest å gjøre den jobben på våren før røttene setter seg. Jeg har brukt sommeren til å sanke aviser og annet jeg kan bruke til tildekking til våren.

ugressområde

Og så er det de plantene som ikke har blitt store nok til å være slående enda. Men de ER jo her. Og søte er de.  Alunroten blomstrer.

alunrot blomstrer

Bjørnebæra har overlevd. De er egentlig ikke tålelig nok for vår sone, så jeg er glad den i det hele tatt lever. Men den har ikke blomstret og derfor ikke fått bær i år.

Her ser man hvorfor den ikke trenger å være bare velkommen hvorsomhelst. Jaiks – som den stikker. Men spredning er jeg nok ikke så redd for her i gården.

Bjørnebær

Dessuten er jo slike «vanskjøttede» sensommerhager fulle av små vakre visne frøkapsler.

hagekunst
Men sånn generelt – vi er hagelate. Til og med humlene sovner i hagen for tiden.  Denne sitter på en scabiosa og dormer.

hagelat

Valglokale «midt i naturen»

På vei til valglokalet i dag traff jeg denne lille vakre familien. Det fløy to slike små familier og et tranepar rundt i området over oss og valglokalet. Og disse tre slo seg ned en liten stund på et jorde ikke langt unna.

Slik er det å bo på bygda. Det meste vi gjør, gjør vi så å si «midt i naturen».

Så ble det mer enn bare et valg i dag. Det ble en opplevelse også.

tranefamilie


Og jeg har det litt sånn at jeg blir litt oppslukt. Dermed glemte jeg å hilse på en nabo fordi jeg tittet etter tranene når de var i luften. Jeg suser nok litt vel mye rundt i min egen verden noen ganger…. *rødme*. Jeg blir nødt til å hilse dobbelt neste gang jeg ser ham.

Men seeee da! Er de ikke mektige? Er der rart man faller litt i staver? Her flyr de som dere ser omtrent i høyde med meg i terrenget. Det er bare at de henger over dalen og jeg kjører oppi siden. Det var så lekkert. Den «lille» flyr bakerst.

tranefamilie i lufta


Ps – det er både traner, linerler, svaler og flaggermus rundt oss fremdeles. Og det er nesten heeelt grønt enda (hvis jeg kniper igjen øynene forbi ei og anna bjørk). Så det er fremdeles sommer! I noen dager til i hvertfall. Nyt dem!