Jeg ønsker alle et riktig godt nytt år!

Godt Nytt År


For oss har de siste årene stått litt vel mye på hodet til at det har vært bra for sjela. Men de siste nettene har jeg drømt om igjen og om igjen at nå vil ting snu.

Nå vil det bli bedre, sterkere, lysere og mye mer latter.

Og som alle «spådommer» så er slike drømmer også slik at de lar seg påvirke av hvordan man oppfører seg i forhold til dem.

Så jeg har tenkt å ta i mot bedre, sterkere, lysere og mye – mye! – mer latter med åpne armer :-D.

Jeg ønsker dere alle sammen det samme!!!

Følg og lik:

Meddisin Mari og Petter Bakglatta

Det blir litt lenge stille mellom hver gang jeg skriver her på bloggen. Så nå henter jeg opp et par historier fra gammelbloggen. Fra en av de rare bygdene  som lever i bakhodet med alle sine fine mennesker.

Dette er et glimt fra livet til noen av dem.

MEDDISIN-MARI
Det var en gang en bygd som het for så mye som Langtbortigrenda. Der bodde det mange mennesker – som i enhver annen bygd. Men akkurat i denne bygda var det slik at når jula nærmer seg fikk gammelkara vondt både her og der. Det var nærmest for tradisjon å regne det. Og kloke kjerringer slo hendene sammen, akket seg og foreslo å sende bud på kyndig hjelp. Det var vel best å få sett på denne vondten! Nå som det snart var jul og alt!

Og gammelkara nikket dystert. Det var vel best. Sjøl om det selvsagt ville bli dyrt. Noe de såvisst ikke trengte nå rett oppunder jula….

Så vart det sendt bud etter a meddisin-Mari. Og meddisin-Mari kom. Det banket lett på døra. Og der ute i mørket, med stjernene blinkene bak seg, sto hun med armene i siden og lo. Håret var alltid utslått og kjolen fin når hun kom på disse julesykebesøka.
-«Hvordan står det til me’n far i huset», spurte hun med glimt i øyet. -«Joo», sa a gammelmor alvorsamt, -«det har ikke stått så dårlig til siden forrige jula, minst! Det var ikke så ille da gammel-merra tråkket ham på foten så den ble gul og blå og han nesten mistet en tå.» Så hostet gammelmor brått. Det hørtes nesten ut som en latter. Men selvfølgelig var det ikke det. Sjukdom på den tida var alvorlige saker.

Inne på kammerset lå han Johan og stønnet lavt og klagende. Som han Peder hadde gjort på forrige plassen – og han Anders gjorde lenger borti grenda. – «Å -å -å», oiet de seg dypt og sårt. Og under tunge øyelokk glimtet det skarpt av gammelmannsøyne som ikke gikk glipp av et eneste ord…. eller en eneste kurve.

Så kjent hun litt på dem, strøk dem over panna og litt over det tynne håret. Hun pustet søt ånde i fjeset på dem når hun ga dem hyggelige meddisinråd.

meddisinmari3-«Hva sa du?», peip gamlingene så hun måtte lene seg enda nærmere der inne på det mørke kammerset.

Da sukket de lykkelig og en rørt lite følelse stakk i brystkassa på dem. De var så takknemlige over all denne gode oppmerksomheten. Mari rant nesten over av god meddisin, hun.

Med skjelvne hender fant de frem en mynt, og smøg den ned i neven hennes. -«Takk, takk!, mumlet de. Og diskre smøg Mari mynten ned igjen under fellen, der hun visste at mor ville finne den når hun skulle fli til jul.

Ååå,  Mari visste godt hva som feilte gammelkara. De måtte bare få smake på det lille søte som ikke var vanlig kost resten av året. Og hvem kunne vel bebreide dem det?

Ikke Mari hvertfall, som kjente menneskene i grenda nesten bedre enn de kjente seg sjøl.

Så for hun avgårde igjen, Mari. Det var mange sjuke gamlinger akkurat på denne tida, skal du vite.

I døra stakk gammelmor til henne litt ekstra. Et lite spann råmelk, noen egg eller et nybaka søtbrød. Mari takket blidt. For den gesten satte hun pris på. Hun ba dem ta godt vare på sine flotte ekte menn –  og nikket høytidelig god advent.

Og etter at meddisin-Mari hadde vært og meddisinert gammelkara, ble de alltid spreke og spretne – og det ble alltid riktig god advent.

Det var noe alle kloke kvinner visste.


Og hvordan vet jeg alt dette? Jo, det er en ganske morsom historie, egentlig.

meddisinmari 1Her om dagen satt jeg og jobbet med noe småtteri før jul. Helenepus satt på bordet og vasket seg dovent. Da hørte vi plutselig en liten lys stemme som spurte om vi ville høre en julehistorie? En ekte og helt sann en?

Jeg fikk straks øye på den lille damen. Men hun var visst usynlig for katter, noe som kanskje var best så liten som hun var. Helene så hit og hun så dit – og kunne ikke for sitt bare liv finne ut hvem som snakket. Det måtte være matmor, mente hun og holdt vaktsomt øye med meg.

meddisinmari 5 meddisinmari 4

meddisinmari 6Meddisin-Mari lo og fortalte og strøk kattehalen såvidt iblant så Helene så aldeles forvirret ut.

Da historien var slutt, neiet meddisin-Mari pent og takket for oppmerksomheten. Og jeg skjønte godt at gammelkara hadde blitt så lykkelige. Vakker og frodig var Mari. Latteren hennes var smittsom og hennes varme omsorg var tydelig.

Jeg følte meg nesten litt meddisinert sjøl. Kanskje hun kjenner meg også,  Mari? At jeg blir så glad av en god historie?

meddisinmari 2

————–

PETTER BAKGLATTA

Petter bodde i samme bygd som meddisin-Mari.

Han Petter var en sånn en som ikke har gjort det lett for seg selv en eneste gang i sitt liv. Han var av de menneskene som gikk to skritt frem og ett tilbake i alt som har med andre mennesker å gjøre.
Da han var liten fikk han kallenavnet Bakglatta en dag han hadde ryki sammen med Sissel i en slosskamp. Stolt og arg – etter å ha tapt grundig siden de var i den alderen da jentene var lange og spenstig og guttene små og puslete – for han hjem midt i skoletiden. Det var midtvinter. Beina var korte, veien var glatt og gutten var sta. Han var et underlig syn der han innbitt jobbet seg oppover – to skritt frem og ett tilbake.

Bakken var synlig nesten hele den to kilometer lange veien opp til gården som lå på en bergnabb og hvilte blikket litt distre i det fjerne. Skolekamerater, lærere og enhver som var ute i et ærend så ham streve lenge med bakken den formiddagen. «Det er Petter i et nøtteskall, det der», sa lærerinna hans ettertenksomt da hun sto på trappa og rettet ryggen etter siste doble timen. «Det er ikke noe som er bare rett frem med den karen… som om det alltid er bakglatt der han går.»

Så var det gjort. Sa folk Petter – kom tilnavnet Bakglatta smygende bak like sikkert som myggstikk klør.

Ikke vet jeg hvordan han alltids klarte å snu hvert et sky forsøk på å be om sjans til rykende slagsmål. Men det var typisk for han Petter. Hver gang han nesten hadde alt i boks – kunne du være sikker på at han gjorde eller sa noe som flyttet ham halve veien tilbake mot start.

Og bygdafolket ristet sindig på hodet og mumlet om denne bakglatta til han Petter. Da Øyvind av egen velvilje begynte å brøyte bakken opp til Petter og sjølfolket hans den vinteren Petter kjørte istykker traktor’n, endte det med slagsmål da Petter skulle takke ham og spørre ham om hva han ville ha for jobben.

Og absolutt ingen skjønner hvordan det kunne komme til slikt munnhuggeri mellom Petter og jordbærbonden borti Nerbøgda. Den eneste arbeidsgiveren han noen gang hadde hatt. Det begynte med skryt og godord for jobben og endte opp med at han Petter forsvant nedover åkrene og ut på landeveien i sinne.

De fleste så det ikke komme når’n Petter begynte å skli bakover. Og ikke forsto de hva som hadde skjedd når de prøvde å gå igjennom det hele i etterkant. Rett som det var strenet han imidlertid oppover bakken med lange steg og en svart sky av sinne hengende over hodet.

 

Petter var selvfølgelig forelska i Sissel. Fra barndommen og hele veien opp gjennom tenåra, egentlig. Og  var det en som alltid forsto han Petter så var det Sissel. Med smokke i munnen og behagelig midlertidig varme i bleia – var det noe i henne som kjente igjen noe i ham alt da de møtte hverandres blikk fra hver sin barnevogn utenfor samvirkelaget.

Så snart de stabbet og gikk, hang hun etter ham i tykt og tynt. Eller han subbet etter henne. Det var ikke sjelden de sloss og kom hjem til hver sine foreldre med blødende neser, såre ører og istykkerrevne knær. Men nåde den som kritiserte motstanderen!

Det første kysset satte verden deres på hodet. Og en vakker dag rev de like ivrig av hverandre klærne som de tidligere hadde sloss som hund og katt. Så ble det forlovelse og bryllup. Sjølfolket til han Petter flyttet ned i bygda – glad for å slippe det store tunge huset og den lange bakken på gammeldaga’n. Og Sissel flyttet opp på gården, hang opp nye gardiner, skrapet og malte og satte sitt preg på alt.

Folk trivdes med å se gården våkne og liksom begynne å blunke litt rønneraktig til bygda der nede.

 

Det var noe merkelige greier. Livat og folkekjær, aldri sint på noen (annet enn kanskje han Petter) og alltid klarøyd nok til å vite hva folk egentlig mente når de gjorde det de gjorde og sa det de sa – var liksom Sissel Petter Bakglatta’s rake motsetning.

Det eneste de så ut til å ha til felles var glade, hengslete og seige arbeidskropper. Og et mykt blikk fullt av respekt når de så på hverandre. Men det viser bare hvor lite man kan se av det som er inni folk. En av hundre andre ting de hadde til felles var kjærligheten til småfolk. Kanskje noe av det viktigste, egentlig. En ekte klarøyd begeistring for alle unger, enten de var snille som dagen var lang eller vrange som de verste små beist.

Trist var det at det syntes som om Sissel ikke kunne få småfolk selv.
Da de hadde vært gift i mange år, Sissel og Petter, begynte folk med en liten tilbøyelighet til å være … vel, ufine og slemme… å spøke med at det kanskje var mer hos han Petter som gikk to skritt frem og ett tilbake enn hans sosiale antenner.

Men alle vet jo egentlig at denne natur’n har en tendens til å ta den tiden den trenger. Det spiller ikke noen rolle hva folk tenker og tror. Ting blir som de blir. Og kanskje var det noe spesielt som ventet på noe som først måtte falle på plass?

Eller noen?

Følg og lik:

Nisse nummer 2706

I løpet av gårsdagen og i dag kom det enda en stornisse til verden. Det er den andre stornissen jeg har laget.

stornissen og jeg

stornissen

Han sjeler litt, nissebarnet mitt (jada – nisser går fra barn til eldgamle på ittno tid. Hvordan skal de ellers rekke å bli hundrevis av år gamle?)

stornissen skjeler litt

Hvis noen hører rykter om en grå varebil med to mystiske skjeggete figurer inni som snek seg rundt på sideveiene i Vikvarvet  i kveld…
Ja, så var det bare stornissen som var på flyttefot ved hjelp av en av hjelperne sine.

grå varebil mystiske personer


Stornissen flyttet til vår kjære nissevenn Svein. I år har han og hele nissegjengen hans flyttet til Selbu. Å dra på besøk til hans nissehus gir julestemning til enhver med det aller minste snev av nisseglede i seg.

Stornissen ble faktisk nisse nummer 2706! Og da er det ikke to som er like. Her er en liten sniktitt inn i nissehjemmet. Og følg med – det kommer mer senere!

Riktig god tredje søndag i advent.

nissehus 14

nissehus 17

nissehus 16

nissehus 8

nissehus 1

nissehus 4

nissehus 21

Følg og lik:

Et blikk, litt undring og et rovdyrangrep

Ei lita ei undres på om hun ikke skal få mer oppmerksomhet…

Et blikk 2

Hvis hun da ikke sitter og undres på hvem jeg har drept og gjemt bak sofaen?

hvem ligger bak sofaen

Eller hvem som har stått opp og har satt seg i stua hennes for å varme opp kroppen?

hvem har stått opp

Det er mye å undres på nå i førjulstiden.

Matmamman lurer på når bronkitten og hosten skal gi seg så hun orker å få til litt mer jul før jula er over.

Men jeg har faktisk fått en del julestemning. Og begge julekaktusene mine blomstrer til jul! Den røde og den hvite. Fantastisk! Jeg har hatt dem i mange år, men det er første gang de klaffer slik.

julestjerne hvit julestjerne rød

Ja og så kommer man i god stemning av å ha berget ALLE hønene fra hva det nå enn var av rovdyr/fugl som prøvde å ta dem i dag.

Bikkjene varslet at «noe» skjedde. Og da jeg sprang til hønene var det helt tomt på tunet. Vi sanket trykkende, vettskremte høner fra hele gården. Fra busker og steinrøyser, bak tresker og trapper og staur.

Vi fant også en stor haug fjær. Men høna som eide fjæra har tydeligvis kommet unna, for alle er på plass. Og ingen er tydelig skadd heller.

Den siste lille lette vi etter kjempelenge, motvillige til å gi henne opp. Jeg trodde til slutt hun måtte ha blitt båret vekk og drept. Da vi tok bikkjene i bruk for å søke opp, fant vi henne imidlertid bak låven. Det var heldigvis jeg som så henne først, og ikke bikkjene. Hun sto plutselig der på tærne med lang hals og så seg vilt omkring.

Åååå det var vanskelig å være god gårdshund og ikke rovdyrhund når høna begynte å oppføre seg helt sprøtt. Hun var så redd at hun kunne fly! Og hun fløy langt og høyt! Manøvrerte rundt ting som rene skogsfuglen. Jeg har aldri sett ei høne fly så godt.

Til slutt prøvde hun å lande i ei bjørk, men drysset ned blant stauren som sto i bunnen. Da fikk matmams hentet henne inn til de andre. Hun skrek som jeg aldri har hørt noe skrike før. Helt til hun så de andre. Da først skjønte hun at hun var trygg og fortet seg bort til søstra si. Det er rart hvor de to holder sammen. Det skulle nok blitt savn om hun var spist!

Så nå blir det innetid på hønene en stund igjen. Inntil vi skjønner hva som prøvde å ta dem. Vi har ikke sett noe rovdyr/fugl rundt her i høst. Men i går passerte en skygge på himmelen som Robert ikke rakk å se hva var. Omtrent samtidig landet det skjærer på foringsplassen her på andre siden av huset. Så vi tenkte det sikkert bare var en av dem. Men nå lurer vi jo på om det var noe annet.

At alle hønene gjemmer seg slik er sånn typisk etter-rovfugl-angrep oppførsel. Det skulle ikke forundre meg om det har kommet en hønsehauk på besøk.

Søren og – nå som hønene koste seg slik ute – etter den obligatoriske innetiden etter at hønsegården pakkes ned. Tidligere på høsten kan det nemlig være hauk her. Men de pleier ikke å prøve seg så sent på vinteren som dette.

Vel – da er det bare å rigge til mer kos i hønsehuset. Jeg må få tak i nettingkurver til å henge i taket, tror jeg.

Men nå – nå skal tre andre firbente ha mat. Så da er det bare å ta med hosta si og opp og hoppe. Eller i hvertfall gi hoppene høy.

Ha fortsatt god førjulstid folkens!

 

Følg og lik:

Jooda – skriver enda så det blir lite blogging

Skrivesperren forsvant heldigvis, så nå har jeg kommet til et sted jeg føler er omtrent halvveis.  Jeg har vært litt pjusk noen dager og da går det litt mer i rykk og napp, men det går fremover.

Helt normalt med andre ord 🙂

Å småprate med andre elever på Forfatterskolen på nettet innimellom er veldig givende. Som elever får vi tilgang til et eget forum. Går du med en forfatterdrøm i magen, er det ikke dumt å søke til miljø med andre likesinnede. Det ble noe helt annet enn å gå alene og suse. Det er veldig inspirerende, rett og slett.

Hvis du vil få litt påfyll uten å være på kurs, klikk på forfatterskolens Skriveblogg.

Jeg trenger til å holde selve historien min en god del for meg selv, kjenner jeg. Snakker jeg mye om den, sperrer jeg for kreativiteten. Veldig merkelig. Men så er det da heller ikke nødvendig å snakke om historien. Selve prosessen er mest interessant. For den har vi felles.

skrivetenke

Det er rart å være her, etter å ha sett det for meg som noe som kanskje kan komme til å skje så lenge. Nå er det ikke mer «en gang» det er «nå»!

Jeg har en hel historie! Jeg har skrevet halve og vet hva resten skal bli. Når jeg tenker, er det bare detaljene jeg jobber inn. Og når jeg skriver forteller jeg om det jeg har «sett utspille seg». Jeg trenger ikke lage så mye mer historie, selv om det hender det dukker opp nye ting jeg ikke hadde tenkt på før. Å formulere teksten, holde trådene og hente opp alle detaljer er krevende, men ikke lenger så mystisk. Det er SÅ moro!!

Jeg kjenner meg igjen i det noen sier om at de har en plan og holder seg til den. Men også i det andre sier om at de blir overrasket over ting som skjer i historien noen ganger. Selvmotsigende, ja. Men så er jeg jo slettes ingen moden skribent og lar meg selv få lov å oppleve hvordan det er å skrive. Å skrive som MEG.

Selv om jeg kanskje ikke skriver hele tiden pga helsen akkurat nå, så tenker jeg på plottet hele tiden. I dag var jeg avgårde for å handle litt og plutselig hørte jeg meg selv utbryte høyt: «SELVFØLGELIG!» Da kom jeg på en liten detalj som trengs og hadde meg en liten *panneklask*. Heldigvis var jeg fremdeles i bilen og ikke inne på butikken riktig enda 😉

Og nå.. nå har jeg fått en juleøl av min kjære og så skal jeg skrive inn den der panneklasken og kose meg med at historien fungerer bedre etter det. Disse bittesmå viktige detaljene.

Ha en god helg!

Følg og lik:

1. advent – When you wish upon a star

wish upon a star

When you wish upon a star
Makes no difference who you are
Anything your heart desires
Will come to you

If your heart is in your dream
No request is too extreme
When you wish upon a star
As dreamers do

Fate is kind
She brings to those to love
The sweet fulfillment of
Their secret longing

Like a bolt out of the blue
Fate steps in and sees you through
When you wish upon a star
Your dreams come true

(Disney)

 

Følg og lik: