Altså – nå har matmor tørna.. Kannibaler, lissom!

For noen uker siden begynte jeg og søstra mi å spise på hverandre. Vi var litt stresset på den tiden og måtte liksom bare få det ut. Eller kanskje det var en annen grunn. Vi er liksom ikke helt sikre. Det bare ble sånn.

Og det ble altså SÅ mye bråk av det!

– Neimen, Blomma! sa matmor en dag da jeg hadde skikkelig vondt i hodet. Hun så ut til å bli veldig lei seg.
– Stakkars deg! Noen har jo spist opp masse av luggen din!

Og så ble jeg flyttet vekk fra de andre i et eget bur. Med masse salve på hodet. For det var blitt kjempesårt, så morsomt syntes søstra mi det var å spise på meg.

Søstra mi heter Ballblom. Jeg er ikke så flink til å spise på henne som hun er til å spise på meg. Så hodet hennes ser alltid ut som en stor fin ball selv om jeg nappet litt i henne også. Men matmor sa at det var hun som var mest umulig så hun måtte også stå i bur. Hun visste med en gang at det var henne, gitt. Det synes vi var litt godt gjort. Hun brukte noe hun kalte ella… elli… noe med min atjso metoden.

Det her er Ballblom. Er hun ikke fin? Selv om hun ser litt streng ut.

Ballblom

Ballblom og jeg sto en lang stund ved siden av hverandre og kunne prate gjennom nettingen så mye vi ville. Og vi var littegrann enige om at det var greit å ikke spise på hverandre. Egentlig. Men altså… en vane er en vane. Så da matmor prøvde å sette oss sammen igjen første gangen, så spiste vi littegrann til.

Da fikk vi nytt navn. Det var litt rart, for vi fikk samme navnet. Kannibalene, kalte matmor oss. Og så satte hun oss i hvert vårt bur igjen. Hun så kjempe, kjempe trist ut. Vi ble nesten litt triste vi også.

Sårene på hodet mitt grodde veldig raskt. Og etter en litt lenger stund enn bare noen dager, fikk vi komme sammen igjen i et større rom. Det var koselig det. Så koselig at vi glemte helt å spise på hverandre.

Etter en stund kom det ei høne til og flyttet inn til oss. Hun var søt. Vi kjente henne jo fra før, men hadde nesten glemt henne. Hun var skikkelig gammel og trengte å være i et varmt rom, så vi fikk varmelampe. Stønn – heeerlig! Det var så lunt og godt og vi hadde masse å prate om. Så vi glemte å spise på henne også.

Det sa matmor var et veldig godt tegn.

En dag fikk vi høre at noen av hanene som hadde gjort at det var litt masete i hønsehuset hadde reist til et sted kalt «De evige Meitemarker». Og den gamle høna… hun het forresten Gullhøna, men hun la helt normale egg altså… flyttet ut av rommet vårt igjen. Istedet kom det en hvit liten silkedott. Hun var visst klukk selv om hun ikke sa et eneste klukk. Hun bare lå der og var k j e m p e k   j   e   d   e   l   i   g! Og vi gadd virkelig ikke å smake på henne.

Dagene gikk og det skjedde liksom ikke noe mer. Da fant Ballblom ut at hun skulle smake på hodet mitt igjen. Det var ikke mye altså! Og hun fikk lov av meg. Men matmor ble aldeles på styr. Hun gikk att og frem utenfor rommet vårt og mumlet om at hun visste at vi kjedet oss og nå var det straks klart til å flytte inn til de andre. Om vi bare kunne holde ut litt til.

Så sprayet hun meg på hodet med noe som skulle smake vondt. Men det har vi smakt før. Det smaker ikke såå vondt altså. Matmor rev seg litt i luggen hun også. Og så sa hun at hun het Fru Strasjon. Men det er hun ikke altså. Hun er matmor. Så dumme er vi ikke.

Dagen etter kom hun plutselig og hentet meg. Jeg lurte veldig på om jeg også skulle flytte til de evige Meitemarker. Det høres virkelig ut som et spennende sted. Men istedet tok hun meg med inn på noe hun kalte badet der hun fant frem en ny sprayboks og sprayet meg på hodet. Hun kalte det for Blåspray.

Døh! Det skjønte jo jeg også at det var, da. Knallblå spray.

Valmuesøster 1

Da jeg tørket ble jeg lyseblå. Jeg så meg selv i speilet. Jeg synes ikke det ble så verst. Men nå vet jeg jo ikke om jeg var finere før, for jeg har egentlig aldri sett meg selv i speilet.

Da jeg kom ut til søstra mi igjen, glemte hun helt å smake mer. Istedet lot hun som om hun ikke så den nye fine frisyren min. Typisk, altså. Men jeg tror hun tittet når jeg ikke fulgte med.

valmuesøster 3 valmuesøster 4

I dag flyttet vi inn til alle de andre hønene.

Jeg har fått nytt navn igjen. Nå heter jeg Valmuesøster. Etter noe som visstnok egentlig heter Meconopsis betonicifolia på.. hva var det matmor sa… latinsk? De er også blå. Det er noe skikkelig fint noe, sier hun. Blå Valmuesøster er visst brukt som sånn medisinplante. Betyr det at den er spiselig? Jeg lurer på om det var så smart.

Hvis Ballblom spiser på meg igjen kommer hun også til de evige Meitemarker, sier matmor. Det er ikke sikkert jeg kommer dit. Det er avhengig av hva jeg finner på, det. Men det der snakker vi ikke mer høyt om, sier matmor.

Og siden hanene er i de evige Meitemarker og bråker fælt akkurat nå, så kan vi jo vente litt med å flytte dit. For her er det deilig og stille. Det er bare Maestro og Rødstrupa som er gutter igjen her. De bråker litt de også altså. Men myyyye mer musikalskt enn de store rampehanene. Og så er de bittesmå. Så hvis de bråker for mye kan vi nesten bare sette oss på dem.

Så kanskje vi bare skal la være å spise mer på hverandre. Eller spise på NOEN – selv om vi synes de er søte! sa matmor strengt da hun gikk i dag. Noen ganger tror jeg hun kan lese tanker, altså.

For Maestro og Rødstrupa er skikkelig søte, altså.

Men kanskje vi likevel skal la være…

—————

Etterord fra matmor
Hvis det er noe som ikke er helt som det skal, kan enkelte fugler begynne å spise fjær. Av seg selv eller av andre. Det kan være stress, kjedsommelighet, atferdsproblem, sykdom osv.  Hvis det er mye av slik fjærplukking, oppstår skader. Det blir blodig og dette igjen trigger mer plukking.

Dette kalles gjerne kannibalisme. I verste tilfeller kan det utvikle seg til at de faktisk spiser på hverandre til det blir dødsfall. Spesielt hodet, nakke og kloakk er utsatt. Det kan være vanskelig å få slutt på dette. Ofte er løsningen å fjerne individene som har fått uvanen. Det er imidlertid ikke alltid lett å finne ut hvem som er synderne. Jeg tror jeg har en viss oversikt nå.

Men det finnes enkelte tiltak man kan prøve før avliving. Det er det jeg her gjør. Og det kan se ut til å virke. Men hvis det ikke slutter HELT snart, blir jeg nødt til å sende disse to damene til de evige Meitemarker, siden slik atferd faktisk kan være smittsom.

Når hønene har et sundt miljø, mye å finne på og ingen spesielle stressfaktorer, skal det imidlertid ikke være noe problem. Hos mine har jeg slitt med å finne HVA det er. Det er andre gang på 16 år med høns jeg har vært borti noe slikt. Forrige gang var det en høne som likte å vagle seg rett under en lampe som ble utsatt. Da jeg tok pæren ut av lampen, sluttet de andre å plukke på henne øyeblikkelig og hun ble en gammel, fin høne i en godt fungerende flokk.

Noen ganger er det lite som skal til. Også når det gjelder å få orden på det.

Jeg håper isolasjonen (så de glemmer å plukke) og roen etter at jeg har tatt vekk noen haner, gir bedre forhold og at dette forsvinner helt. De har også fått mer å finne på. Selv om miljøet deres egentlig allerede er fullt av ting å gjøre. Sunne og friske skal de være.

Jeg har en liten mistanke til at en av hanene har vært årsak til denne rare atferden. Jeg grep ham rett som det var i å gå og oppfordre til «lusking» i pannen. Han har stort sett alltid vært delvis skallet. Jeg trodde først det var noe helt annet, men etterhvert så jeg at han faktisk oppfordret til plukking. Han har nå fått gå til de evige Meitemarker. Jeg savner ham. Det var en tøff beslutning å ta, siden han egentlig var «fredet». Det hadde på en måte virket riktigere å ta alle de som plukker på ham. Men når de ble satt vekk, sluttet de å plukke. Da jeg satte ham samme med høner som aldri plukket, gjorde de de likevel med ham. Det var «noe» med ham. Og det kunne blitt et veldig tom hønsehus om jeg skulle ta vekk alle de andre..

Det er ikke alltid så lett å forstå seg på ting her i livet. Men det er uansett vårt ansvar å sørge for at dyrene våre har det bra. Selv om det innebærer enkelte tøffe beslutninger.

Noen ordforklaringer
Høne som er klukk = høne som ligger og trykker på egg for å få kyllinger. De kan også ligge uten egg, siden instinktet er så sterkt.

Spray som smaker vondt = spray utviklet for å forhindre plukking. Ikke alle høner synes det smaker sååå vondt.

Blåspray = spray som har god virkning på små sår. Det er visstnok blåfargen som har virkestoffet i seg. Den blå fargen kan visst dessuten kamuflere hudfargen og gjøre det mindre fristende å plukke ved at de ikke blir så opptatt av den gamle skaden.

Følg og lik:

Fugler foruten hale

Det er veldig mange fugler her for tiden. I dag har makstelling for gulspurv foreløpig vært 36 individ. Og gråsisik 40 individ. Det er disse to artene som dominerer der ute akkurat nå.

Jeg sitter en del og ser på dem og koser meg. I dag oppdaget jeg en fin, frisk gulspurv uten hale.

gulspurv uten hale

gulspurv uten hale bilde 2

Det hender jeg ser folk spørre om fugler klarer seg uten hale. Det gjør de stort sett. Halen har en funksjon i forhold til navigering. De fleste flakser imidlertid ikke rundt UTEN navigering når de ikke har den. Det nok heller vanligvis finjusteringene som blir utfordret. Og kanskje totalbudsjettet på energibruk. Dessuten kan de kanskje få en utfordring i forhold til rang. Ja – også i vellykkethet i forhold til det motsatte kjønn.

Men vanligvis merker de nok ikke allverden, halen kommer tilbake av seg selv og det er ikke noen dramatisk.

Det var ikke synlig forskjell på hold eller aktivitetsnivå på gulspurven i forhold til de andre. For noen år siden dukket denne kjøttmeisen opp rett som det var. Den var også like frisk og rask som de andre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg så ikke om halen vokste frem. Men både på denne og på gulspurven så det ut til å være en begynnende fjær på vei.

Det hender også at enkelte fugler er permanent haleløse. Denne skjæra kom på foringsplassen i flere år. Jeg døpte den Thelma etter vår første hund som heller ikke hadde hale.

skjære haleløs 2

skjære haleløs 1

Det kan være flere grunner til at fugler ikke har hale. Ofte er det nok en ulykke eller følge av en kamp. Fugler feller dessuten fjær med visse mellomrom. Helt naturlig byttes de ut såpass ofte at fuglen opprettholder en drakt med friske fine fjær og god funksjonen. Selv om en slik fjærfelling hos de fleste ikke fører til at de blir haleløse, kan det nok iblant tilfeldigvis bli slik.

Jeg tipper at både medfødt feil og sykdom iblant også kan være en årsak til haleløshet. Men akkurat det har jeg ikke så mye greie på. Jeg ser imidlertid at det skjer enkelte rare ting med andre dyr, uten at det er noe riktig galt med dem ellers. Så logisk nok kan det skje med fugler også.

Ser fuglen ellers grei ut, så er det i hvertfall ingen grunn til å frykte at det skal gå dårlig med den. Enten har den overlevd så langt allerede uten hale eller så er det midlertidig og halen vokser ut igjen. Imens har de fleste ikke noe vondt av å være foruten.

Husk forresten at enkelte arters ungfugler kan ha kort hale en stund inntil den får sin egentlige ordentlige hale. Da kan de se haleløse ut, men den er altså der og alt er i orden.

Har du sett den fine trekantede «kjøttklumpen» bak på en kyllingkropp når du skal lage kyllingmiddag? Når dyret lever er det herfra de store fjærene vokser. Du ser det ganske så lekkert på dette røntgenbildet som jeg fant på nettet.

Skjæra Thelma sin «klump» så ikke så fin og jevn ut. Derfor har jeg mistanke om at det som var skjedd (eller var medfødt) var en litt større greie enn vanlig. Småfjær dekket den imidlertid godt og den så helt «frisk» ut sånn hudmessig sett.

Og den klarte seg ypperlig. Den var her ofte i følge med andre skjærer, virket sterk og fikk like stor respekt som de andre.

Om det var medfødt, etter skade eller sykdom er ikke godt å vite.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Følg og lik:

Husk årets hagefugltelling – starter straks

Nå er vi straks igang med Hagefugltelling 2016. Selve tellehelgen er 30. og 31. januar, altså neste helg. Uken før og uken etter er inkludert for at de som ikke får det til i helgen skal få mulighet til å delta.

gråsisik

Man skal telle alle individene man ser samtidig innen hver art som besøker hagen i løpet av tellingen.  Man skal altså telle de man ser og ikke beregne hvor mange man tror det er.  Hvis du lurer på hvordan du skal gjøre det, kan du besøke Fuglevennen . Du kan også gå inn via facebooksiden som er opprettet for arrangementet.

På Fuglevennen finner du også en beskrivelse av hva du skal gjøre for å  rapportere det inn. Og du kan lese om tidligere års resultater.

grønnnfink dompap gråsisik

Det er en av årets virkelig koselige aktiviteter, synes jeg. Så jeg gleder meg som vanlig. Jeg hadde en liten «trenetelling» i går. Dette var resultatet av den:

Gråsisik 30 ind
Grønnfink 20 ind
Gulspurv 22 ind
Dompap 4 ind (to par)
Kjøttmeis 10 ind
Blåmeis 5 ind
Granmeis 3 ind
Svartmeis 2 ind
Skjære 3 ind
Flaggspett 1 ind, hann
Trekryper 1 ind

Jeg så senere på dagen at det var flere meiser enn jeg trodde.
Det skal bli spennende å se hvordan det er neste helg. Det veksler stort med vær og vind.  Og selvfølgelig med hva man forer med. Nå om dagen kaster jeg masse havre ut på bakken til gulspurven og de kommer på besøk i flokk og følge.

gulspurv

Følg og lik:

Rullestoltrøbbel og sjøltesting

Rullestolen min har i lengre tid trøblet. Den skal kunne kjøre opp mot 3-4 mil under gunstige forhold når den er ny og batteriet burde egentlig ikke være dårlig på lenge enda. Men tom gikk den. Lenge før rimelig var og litt raskere omtrent for hver dag. Det ble riktig stressende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kan bære den hjem. Og det er heller ikke sånn at det er bare lett å få hjelp i verste fall. I hvertfall om jeg ikke er på bilvei.

Det ble byttet batteri, men da den kom tilbake viste indikatoren fremdeles at den hadde tenkt å bli tom for batteri etter bare et par km. Dermed ble den sendt inn til sørvis – der de ikke fant noe feil og derfor heller ikke noe å rette opp i. Da den kom tilbake droppet indikatoren igjen ned på tomt bare noen titalls meter fra gården og jeg fortet meg hjem. Urolig for å bli stående fast et sted ute i vinteren.

Nå mente hjelpemiddelsentralen det nok var måleren som var feil. Om jeg kunne kjøre den til den ble tom for å se om de har rett…?

Vel, jeg kan jo ikke akkurat vente til våren, for da har jeg jo ikke rullestol imens. Så jeg kledde på meg dobbelt opp og fant frem pågangsmotet og vasset ut i kveld – i 8 kuldegrader (sånn apropo så var det 7 grader på dagen, så det hadde ikke gjort stor forskjell om jeg tok det da. Bare litt mer ubehagelig mht trafikk). Av praktiske grunner måtte jeg holde meg i nærheten av gården. Jeg håpet naboene ikke skulle følge med for godt (og tro jeg hadde tørnet) og satte i gang. Først i selskap med bikkjene, men ca midt i slapp jeg dem av hjemme da de syntes det ble nok (heldiggrisene kunne jo hoppe av underveis) og jeg begynte å bli veeeldig kald i hånden som holdt båndene. Da jeg var hjemom fikk jeg hjelp til å tre på enda flere votter. Som en unge.

Jeg kjørte att og frem og att og frem til jeg hadde kjørt 13 km. En time og 35 minutter. De siste1.5 km kjørte jeg bare opp og ned gårdsveien for å være nærmest mulig hjemme når den først bråstoppet. Den blinket rødt og bippet advarende. Men jeg var så kald at jeg nesten ikke brydde meg. Bare det snart ble ferdig.

Og utrolig nok var jeg så heldig at da den bråstoppet var det akkurat da jeg snudde foran garasjen for neste runde. Aldri har jeg vel vært så glad for å gå tom for batteri! Det var kaaaldt.

Da jeg kom inn til slutt måtte jeg ha litt hjelp til å kle av meg. Så ble det kakao, varmeflasker og smertestillende. Brrrrr! Å sitte og kjøre intens att og frem og att og frem i over en og en halv time er noe annet enn en normal tur i kulda – der man stopper litt for bikkjene, tar noen bilder  osv. Og ikke minst kan velge lengden på turen etter hvor mye man fryser. Men nå måtte den jo kjøres helt tom, hvis ikke var ikke testen noe verdt.

Forresten. Bilder tok jeg nå også. For vakkert var det!

Sånn var utsikten MOT gården. Nydelig nordlys!

utsikt rullestoltesting

Og sånn var utsikten andre veien igjen. Med nydelig månelys.

utsikt rullestoltesting 2

Vil dere se det om igjen? Sånn ca 13-14-ørti ganger?


Vel – la oss dra en konklusjon!
13 km er ikke helt urimelig etter stolens alder og kjøreforhold – med lys på. Så batteriet er nok i orden.

Det er sannsynligvis måleren det er noe galt med. At den ikke virker er imidlertid veldig upraktisk. Stolen vil ha forskjellig rekkevidde i forhold til føre, om man kjører oppover, nedover eller flatt, om det er kaldt eller varmt (det kan være forskjell på km på noen få grader når det er kaldt)  og om man bruker lys eller ikke. Så 13 km er ikke noen fasit.

Sukk.

Men nå vet vi i hvertfall at den kjører tross at måleren viser tom. Jeg synes forresten det er synd hjelpemiddelsentralen ikke har mulighet for å teste slikt selv og må spørre bruker om å gjøre det.

Når det gjelder fortsettelsen tror jeg heldigvis bygdas trivelige vaktmester har en plan. Han er veldig hjelpsom. Noe som er godt når man først er i den situasjon at man trenger hjelpsomhet.

Og imens får jeg ta sjansen på turer. Legge dem opp til godt under rekkevidden jeg nå har testet. Fortsette å ha bilvakt så jeg kan bli hentet om jeg feilberegner. Prøve å ikke la meg stresse.

Men helt ærlig talt frykter jeg dette blir en dørstokkmil når jeg skal ut med hundene.

Mon tro hvor mange som ville trives med å kjøre bil hvis den kunne ha forskjellig rekkevidde/drivstofforbruk under diverse kjøreforhold, når diesel/bensinmåleren ikke virket og man ikke var heeelt sikker på at det bare var det som er galt? Og i en bil sitter man tross alt «innendørs» og venter på å bli hentet om det stopper. Ikke på en stol, utsatt til med to bikkjer i band på smale vinterveier.

Nei, nå får det være nok problematisering!

Jeg får sette min lit til en flink vaktmester. Og livet er i hvertfall ganske interessant. Hver dag med hver sin helt normale galskap.

Følg og lik:

Luftløk på vinteren

Jula er over med alle sine koselige tradisjoner. Huset er ryddet og sola skjærer inn vinduene med løfte om å komme for fullt med sommer om noen måneder.

Akkurat nå er det likevel fint å være i vinter. Etter uker med bitende kulde og brannfarlig barmark har vi endelig passe med snø og temperaturen er vennlig.

Men det er deilig med grønt i vinduene. Og på denne tiden har jeg som vanlig kommet igang med luftløk i potter. Etter at løken er puttet i jord, tar det ikke mange dagene før de er oppe og fyker i været som om det er det letteste i verden.

luftløk i vindu 1

luftløk i vindu 2

Disse kan høstes utover hele vinteren. Til salat og som krydder.

Det beste er likevel å bare plukke en stengel litt distre og putte den i munnen. For så en stund etterpå lure på hva det er for noe godt man har spist som vaker i munnen med sin smak så lenge.

Jeg er fryktelig distre for tiden.

Luftløken trives ypperlig i Eva Solo potter. Men de liker seg i vanlige potter også. De blir ikke så kraftige og flotte som de blir ute på sommeren. De blir mer som gressløk når de står inne slik. Smaken er uansett like deilig.

Når våren kommer og de har vært høstet flere ganger, fortsetter de å gro om man bare tar dem ut og stapper dem i jorda.

Om det er noen igjen etter sommerens innhøstinger kan man plukke de nye løkene inn og legge dem klar til å settes i potter igjen til vinteren. Eller man kan sette dem der ute til neste år. Faller de ned ordner de det uansett selv.

Det kan hende denne vinterens planter ikke setter løk i toppen før andre sesong ute. Men det er lett å komme i urytme så man alltid har.

høst løk

luftløk som kan plantes

 

 

Følg og lik:

Mamma og pappa var små engang – det var før jeg kjente dem

OLYMPUS DIGITAL CAMERADa jeg var liten fantes det ti tusen ting som ga sånn lykkefølelse at jeg nesten sprengtes. Det var leik, det var maur i sprekkene på terrassen, villkatta som bodde under lekestua. Han het O’Malley. Og mosedotter som ble til marsvin, en skuff med rare ting i på kjøkkenet til farmor, barnetimen på radio.

Men mest av alt var det historiene fra da mamma og pappa var små engang.

Det var lenge, lenge siden det. Nesten ufattelig lenge. Den gangen var det krig. Og så var det en tid det var etterkrig. Det er når krigen er slutt. Mamma var kjempegammel. For bare like før hun ble født, fantes det troll og huldre. Det hadde de voksne fortalt henne da hun var liten. Mamma hadde onkler som fortalte mye rart, hun. Og et sted fantes det kanskje rester av et tøystykke som slekta hadde fått av hulderfolket. Jeg er ikke helt sikker på når slekta fikk det. Det var nok hvertfall i gamle, gamle dager. Jeg tror ikke mamma hadde blitt født, men det var sikkert like før… Det var så lite igjen av tøystykket at det var mulig at det siste hadde blitt borte like før jeg ble født. Men jeg syntes ikke det var så rart om det var smuldret helt bort. Siden det var gamlere enn mamma, mener jeg. For det var gammelt det.

Pappa var gutt da han var liten. Jeg tror han var rampegutt. Men av den sorten som ikke egentlig mente å komme i trøbbel. Tror jeg. Han elsket å fortelle om rampestrekene fra den gangen. Men han fikk ikke egentlig lov av mamma. Mamma sa at vi kunne lære av det. Men da svarte pappa at det var jo meningen. Vi skulle lære hva vi ikke skulle gjøre. Da brummet mamma, og så fortalte pappa. Og øynene våre var kjempestore.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De fleste eventyrene fra da pappa var liten hadde en moral. Vi lærte at når vi fant ting i skogen som så ut som om det kunne komme fra krigens dager, var det ikke smart å leke med det. For da kunne vi få splinter i rumpa eller miste fingrene. Og hvis vi plumpet og ble våt på sokkene, var det bedre å gå hjem og innrømme det enn å prøve å vaske dem i bekken selv og så tørke dem over ilden. For da brenner de opp. Og mødre blir faktisk sintere av det enn av våte sokker. Og så lærte vi at når vi blir stor og kan kjøre bil, og skal rygge en vakker dag… og vi spør kameraten som sitter i setet ved siden av om det er fri bane fordi vi ikke gidder å snu oss og se selv. Og han sier «Nei, det står et tre midt i veien». Vel. Da står det sannsynligvis et tre midt i veien…. Selv om det er usannsynlig. Og når vi har bulka bilen på et tre midt i veien – da lønner det seg også å gå hjem til faren sin og innrømme det med en gang. For det er ikke så lett å rette opp en støtfanger selv.

Egentlig tror jeg pappa hadde rett. Vi lærte hva vi ikke skulle gjøre. Jeg skjønner ikke helt hvordan mamma kunne tro at vi skulle lære oss å leke med bomber, brenne opp sokkene og rygge bilen på trær av historiene til pappa…. Jeg tror mamma har god fantasi, jeg, som kunne tro noe slikt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mamma fortalte om troll isteden, hun. Og om hvordan verden ble skapt. En øy for eksempel. Den blir skapt fordi troll blir så sint på noe langt ute på havet at de kaster stein etter det. Det er gjerne kirkeklokker som gjør dem så sint. Troll er ikke glad i kirkeklokker. Så kaster de stein. Plask – så lander steinene i havet og blir til øyer. Store steiner – store øyer. Små steiner – små øyer. Det var logikk i eventyrene mamma fortalte. De aller minste øyene kommer av at trolla rister hendene for rusk og rask like før sola kommer opp, og de sprekker. De fleste trollene hadde sprekt allerede da vi var små.

Det var godt, så mørkeredd som jeg var.

Mamma levde forresten også da det var krig. Men de fant ikke bomber og sånn i skogen. For alle bombene som svevde over gården der hun bodde, landet i havet. De prøvde nemlig å treffe en båt som hadde gjemt seg ved siden av en øy like utenfor. Der var det kjempespennende å fiske da vi var små. Hvis vi satt fast kroken, så sa de voksne at vi måtte kutte snøret. I tilfelle den satt fast i en bombe. Da kunne bomben sprenges så båten vår ble sendt langt til værs på en vannsøyle. Vi kunne dette ut da. Det var ikke bra.

Men det var derfor vi hadde flytevest. Og så fordi det noen ganger kom brugder inn dit vi pleide å fiske. Hvertfall gjorde det det da mamma var liten. Eller kanskje når mamman og pappan til mamma var små. Jeg er ikke sikker. Men det hadde skjedd før, så det kunne skje igjen. Morfar sa at hvis en brugde svømte under robåten vår når vi fisket, og kroken satte seg fast i munnen dens. Så var det ikke så farlig for brugder spiste ikke små barn, selv om det er en hai. Brugder svømmer med sin kjempestore munn åpen, og spiser små, små dyr som bor i havet. De spiser tusenvis av dem. Og de kan svømme veldig, veldig langt. Så hvis vi fikk en slik på kroken så skulle vi binde fast snøret i tofta, sette oss på dørken midt i båten og holde oss fast. Så skulle de komme og hente oss når brugda stoppet en gang. Det var bra vi hadde flytevest. Så kunne de se oss. For den var oransj’.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg lurer på om ikke morfar også var litt rakkergutt. Jeg er sikker på at slike skrøner hadde han ikke fått lov til å slå i oss hvis mamma hadde hørt ham.

Det hendte det kom tyskere forbi der mamma bodde. En gang kom det en som løftet opp en av søsknene hennes som gråt. Alle ble litt redd, men det var bare det at han hadde en slik lita jente hjemme som han savnet så fælt. Tyskerne var også små engang. Og selv om de bombet og var umulige så savnet de barna sine som var små når pappane var så store at de måtte i krig.

Og det var godt å vite, så mørkeredd som jeg var.

Det som var litt vanskelig å forstå var at mamma og pappa ikke kjente hverandre da de var små. Men noen av historiene var fra tiden da de traff hverandre. Det var jagerfly og første stevnemøter. Og første gang mamma hadde med seg pappa hjem til mormor og morfar. Mamma hadde umulige søsken. Og pappa kunne ikke skjønne hva de sa, for de snakket møring. Så det gikk nesten galt noen ganger. Spesielt når de var på rottejakt i potetkjelleren. Så vi skjønte jo det var sant at mamma og pappa hadde bodd på hver sin kant av landet og ikke kjent hverandre da de var små. For hvis pappa hadde kjent brødrene til mamma da han var liten, hadde de sikkert ikke klart å lurt’n så ofte…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var rart å tenke på at de voksne ikke hadde kjent hverandre alltid. Vi hadde jo kjent dem i hele vårt liv, som var ganske lenge. Jeg hadde for eksempel levd lenge nok til å nå opp til den første målestreken til søstra mi. Den som sto på dørkarmen, vet du. Broren min hadde levd lenger enn både søstra mi og meg. For han hadde rukket å strekke seg mye lenger opp på dørkarmen. Jeg måtte legge hodet litt bakover for å se. Dit opp skulle jeg også nå en gang. Det var bra vi ikke målte i bredden…. Jeg nådde langt der også. Lenger enn broren min, faktisk.

Vet du hva jeg er kjempeglad for?

At jeg får lov til å fortsette å kjenne mamma og pappa. Jeg kommer aldri til å slutte å kjenne dem. Ja, med mindre jeg blir veldig glemsk da. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å kjenne dem inni meg likevel. Der kommer de til å tulle rundt med troll og med krutt, og mamma kommer til å brumme til pappa og pappa kommer til å fortelle likevel.

Og jeg kommer sikkert til å ha store øyne fremdeles. Store, glade, forundrede øyne over alt som kan skje her i verden.

..

Bildene er det pappa’n min som har tatt.
Innlegget har tidligere vært postet på forrige bloggen.

Følg og lik: