Rullestoltrøbbel og sjøltesting

Rullestolen min har i lengre tid trøblet. Den skal kunne kjøre opp mot 3-4 mil under gunstige forhold når den er ny og batteriet burde egentlig ikke være dårlig på lenge enda. Men tom gikk den. Lenge før rimelig var og litt raskere omtrent for hver dag. Det ble riktig stressende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kan bære den hjem. Og det er heller ikke sånn at det er bare lett å få hjelp i verste fall. I hvertfall om jeg ikke er på bilvei.

Det ble byttet batteri, men da den kom tilbake viste indikatoren fremdeles at den hadde tenkt å bli tom for batteri etter bare et par km. Dermed ble den sendt inn til sørvis – der de ikke fant noe feil og derfor heller ikke noe å rette opp i. Da den kom tilbake droppet indikatoren igjen ned på tomt bare noen titalls meter fra gården og jeg fortet meg hjem. Urolig for å bli stående fast et sted ute i vinteren.

Nå mente hjelpemiddelsentralen det nok var måleren som var feil. Om jeg kunne kjøre den til den ble tom for å se om de har rett…?

Vel, jeg kan jo ikke akkurat vente til våren, for da har jeg jo ikke rullestol imens. Så jeg kledde på meg dobbelt opp og fant frem pågangsmotet og vasset ut i kveld – i 8 kuldegrader (sånn apropo så var det 7 grader på dagen, så det hadde ikke gjort stor forskjell om jeg tok det da. Bare litt mer ubehagelig mht trafikk). Av praktiske grunner måtte jeg holde meg i nærheten av gården. Jeg håpet naboene ikke skulle følge med for godt (og tro jeg hadde tørnet) og satte i gang. Først i selskap med bikkjene, men ca midt i slapp jeg dem av hjemme da de syntes det ble nok (heldiggrisene kunne jo hoppe av underveis) og jeg begynte å bli veeeldig kald i hånden som holdt båndene. Da jeg var hjemom fikk jeg hjelp til å tre på enda flere votter. Som en unge.

Jeg kjørte att og frem og att og frem til jeg hadde kjørt 13 km. En time og 35 minutter. De siste1.5 km kjørte jeg bare opp og ned gårdsveien for å være nærmest mulig hjemme når den først bråstoppet. Den blinket rødt og bippet advarende. Men jeg var så kald at jeg nesten ikke brydde meg. Bare det snart ble ferdig.

Og utrolig nok var jeg så heldig at da den bråstoppet var det akkurat da jeg snudde foran garasjen for neste runde. Aldri har jeg vel vært så glad for å gå tom for batteri! Det var kaaaldt.

Da jeg kom inn til slutt måtte jeg ha litt hjelp til å kle av meg. Så ble det kakao, varmeflasker og smertestillende. Brrrrr! Å sitte og kjøre intens att og frem og att og frem i over en og en halv time er noe annet enn en normal tur i kulda – der man stopper litt for bikkjene, tar noen bilder  osv. Og ikke minst kan velge lengden på turen etter hvor mye man fryser. Men nå måtte den jo kjøres helt tom, hvis ikke var ikke testen noe verdt.

Forresten. Bilder tok jeg nå også. For vakkert var det!

Sånn var utsikten MOT gården. Nydelig nordlys!

utsikt rullestoltesting

Og sånn var utsikten andre veien igjen. Med nydelig månelys.

utsikt rullestoltesting 2

Vil dere se det om igjen? Sånn ca 13-14-ørti ganger?


Vel – la oss dra en konklusjon!
13 km er ikke helt urimelig etter stolens alder og kjøreforhold – med lys på. Så batteriet er nok i orden.

Det er sannsynligvis måleren det er noe galt med. At den ikke virker er imidlertid veldig upraktisk. Stolen vil ha forskjellig rekkevidde i forhold til føre, om man kjører oppover, nedover eller flatt, om det er kaldt eller varmt (det kan være forskjell på km på noen få grader når det er kaldt)  og om man bruker lys eller ikke. Så 13 km er ikke noen fasit.

Sukk.

Men nå vet vi i hvertfall at den kjører tross at måleren viser tom. Jeg synes forresten det er synd hjelpemiddelsentralen ikke har mulighet for å teste slikt selv og må spørre bruker om å gjøre det.

Når det gjelder fortsettelsen tror jeg heldigvis bygdas trivelige vaktmester har en plan. Han er veldig hjelpsom. Noe som er godt når man først er i den situasjon at man trenger hjelpsomhet.

Og imens får jeg ta sjansen på turer. Legge dem opp til godt under rekkevidden jeg nå har testet. Fortsette å ha bilvakt så jeg kan bli hentet om jeg feilberegner. Prøve å ikke la meg stresse.

Men helt ærlig talt frykter jeg dette blir en dørstokkmil når jeg skal ut med hundene.

Mon tro hvor mange som ville trives med å kjøre bil hvis den kunne ha forskjellig rekkevidde/drivstofforbruk under diverse kjøreforhold, når diesel/bensinmåleren ikke virket og man ikke var heeelt sikker på at det bare var det som er galt? Og i en bil sitter man tross alt «innendørs» og venter på å bli hentet om det stopper. Ikke på en stol, utsatt til med to bikkjer i band på smale vinterveier.

Nei, nå får det være nok problematisering!

Jeg får sette min lit til en flink vaktmester. Og livet er i hvertfall ganske interessant. Hver dag med hver sin helt normale galskap.

Følg og lik:

2 tanker om “Rullestoltrøbbel og sjøltesting”

  1. Trøttsomme greier…men det må da gå an å skifte indikatoren/måleren.
    Du fikk ihvertfall en nydelig naturopplevelse der du kjørte frem og tilbake!

    1. Ny indikator har visst blitt bestilt :-). Så da får vi håpe det ordner seg.

      Ja det var nydelig! Jeg hadde ikke orket å være ute for å se så mye av gårsdagens nordlys om jeg ikke måtte kjøre slik att og frem. Hver gang jeg snudde var det ny utsikt. Ene gangen var det ikke noe nordlys, neste spilte det som bare det, neste igjen bare litt osv. Det er aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *