Mitt lille adventsønske

Vi har tent lys ute og inne.

adventshilsen-1b

Over gården glitrer stjernehimmelen og det er lett å finne stjernebilder med blikket. Jeg drister meg til å jukse, og aldeles uten et eneste stjerneskudd i sikte sender jeg avgårde et ønske.

Til deg fra meg.

Jeg ønsker deg ekte tilstedeværelse i alt som er godt. At ikke et lykkelig øyeblikk flyter forbi uten at du kjenner det dypt ned i magen. Og at du bare kan strekke ut en hånd for å finne mer.

adventshilsen-3b

 

Gråspett, sidensvans og noe hageplanlegging

Dette er noe av det koseligste jeg vet. Når foringssesongen er i gang, gråspetten har kommet og at hun i tillegg viser at hun trives så godt at hun sover i hagen mellom måltidene.

graspett-i-hvile

graspett-og-sidensvans

I dag var sidensvansen også her og spiste svartsurbær. Og gråspetten trakk til dem for å sove (hun sitter på den mørke stammen). Hun var så interessert i dem at når sidensvansen spiste bortved låven, sprang hun på veggen og betraktet dem. Dessverre rakk jeg ikke å knipse henne.

Men er det noen rart hun synes sidensvansen er spennende? De er jo virkelig iøynefallende.

sidensvans-spiser-svartsurbaer

Til våren tror jeg at en god del busker i hagen må vike for flere svartsurbærbusker. De gir slik glede i form og farge. Og ikke minst gir de matauk til fuglene når den tid kommer. Det er vel tredje gangen i høst vi har sidensvansbesøk, tror jeg. Og dette er siste busken som er igjen å rane. Det er like trist hver gang det blir tomt for bær.

Et lite ps for de som har fått med seg at jeg har etterlyst fugl som spiser stikkelsbær. Dette fordi jeg ikke synes jeg har sett fugl i de buskene og jeg driver og bestemmer meg for hvilke bærbusker jeg skal formere. Nå vet jeg at det er noen som elsker det også. I år har jeg kost meg med å følge med på skjærene som har klatret langt inn i buskene og hentet bær. At de får det til, er for meg et lite mysterium. Stikkelsbærbuskene stikker som juling!! Men de går inn som små riddere og tar med bærene ut for å spise. De er mye tøffere enn meg.

Så – da blir det nok flere stikkelsbærbusker også. Det er godt å ha planer mot våren ;-).

Interiør for den lekne: Han flytter hobbyen innomhus

«Neimen, får du lov til det da?», spør folk enten rett ut eller mer diskret med et forsiktig blikk mot meg. Interessen for motor og veteraner flytter inn på stua og det er ikke bare «ham». Jeg elsker det også.

Interiør i et felles hjem skal være like mye hans som hennes (eller hans som hans og hennes som hennes, avhengig av hvem man bor sammen med).

Så nå har vi fototapet av bilvrak på stua (det der er et av mine drømmereisemål, se video) og Norton’en har flyttet inn (jepp, den er hans).

norton-blogg-1

norton-blogg-2

Vrak, sykkel og røft interiør passer flott til peismuren synes jeg. Da jeg snakket med såkalte interiøreksperter om hvilken maling som ville passe best mot slik mursteinen for et par år siden, ble vi innstendig rådet til å male muren og ikke bare veggene. Det er et av de dårligste rådene vi har fått og vi fulgte det selvfølgelig ikke. I stedet fremhevet vi muren. Løsningen ble en gråfarge på resten av stua, som vi finner igjen blant annet i skiferen. Den lille veggen til høyre for tapeten er malt med kalkmaling direkte på sponplate. Grovt og herlig med synlige skjøter og det hele. Resten av stua er gråmalt panel.

Hengelampen foran sykkelen er en gammel fjøsvarmelampe.
Gulvet skal etter hvert stelles opp, men det er en for stor jobb for formen akkurat nå.
– 

Interiør skal være lekent og personlig. Og når noen forsiktig spør om vi ikke tror vi fort blir lei av enkelte elementer, gliser vi stort. Vi ser det som en herlig utfordring. Da kan vi jo finne på noe nytt og hente frem andre sider av det som er oss. Vi har fremdeles en skisamling, en øksesamling og en sagsamling som skal opp et eller annet sted.

Her i huset er det stadig noe som endrer seg. Det hender besøkende sier at det å komme til oss er som å dra på oppdagelsesferd. Blant alt som er ferdig og alt som står på vent. Jada – i noen rom står det rot og (etter vår mening) skatter i hauger og venter. Sinnasnekkere har vi ikke bruk for her i gården. Selv om det hadde vært supert om noen kom og pusset opp et par rom uten kostnad for oss. Men kjeft – nei, det vil vi da vel ikke ha! For vi blir nok ikke ferdig med alt vi holder på med før vi nærmer oss hundre.

Det er jo hele det herlige poenget.

Her er et lite glimt av hvor fint fototapeten glir inn sammen med resten av våre samboere og fungerer også uten «mer motor». Her ligger Kira på sin nye hundemadrass.

interior-fototapet


Fototapeten er kjøpt på Sumopix. Sponplaten er malt med Lady Minerals kalkmaling. Gulvteppet er kjøpt på Ikea. Det samme ble i sin tid bokhyllene, som rommer min store hobby, krim og thrillere. Stolen er kjøpt på Bruktbo, Stjørdal. Skinnet er fra villsau, en gave fra min tante og onkel. Madrassen til Kira er laget av en gammel overmadrass, skåret i fire og stablet. Trukket med vanntett laken innenfor stoffet (Sparkjøp), så ikke selve madrassen blir våt eller tilsmusset for det er så mye tyngre å vaske. Trekket er sydd av svigermors gamle gardiner fra.. ja, hva tror dere? Når var slike populære? Det er nok minst 20-30 år siden. Vi elsker «får nok bruk for det en vakker dag». Teppet til Kira fulgte med på et bilkjøp og passet rett inn.

Oppe og hopper og takker

manusDet er herlig drittvær og jeg er straks på vei opp på skriverommet.

Men først vil jeg takke for inspirasjon og støtte fra andre som skriver. Spesielt ansatte, gjester og elever ved Forfatterskolen. Lenken er til deres åpne side på facebook, men som elev har man også tilgang til et inspirerende forum. Der finner man inspirasjon og vi støtter hverandre med heiarop og vennlig påpress.

Jeg kan ikke lenke til dette forumet, da det kun er for elever, men her er også en lenke til skolens side Forfatterskolen.no hvor du kan lese litt om hvordan du kan bli elev.

Takk også for utrolig mange inspirerende innlegg og diskusjoner på siden Skriverne på facebook.

Har du lyst til, planer om eller er i gang med å skrive så anbefaler jeg deg å finne frem til disse ressursene :-D.

Første utkast (godtnok)

Lurer noen på hvordan det går med den der andre skrivingen? Thriller-, krim-, romangreia? Vel, det har stått stille noen uker.

Men nå er jeg i gang igjen!
(og nå har jeg sagt det høyt så nå må det fortsette slik).

En haltende oppstart
Jeg har så mye problemer med den nye PCen at den må på verksted. Heldiggrisen meg… Så jeg har begynt på’n igjen med en bang ved å printe ut hele manus for å kunne jobbe med det uten å være avhengig av dataen.

Det var riktig så inspirerende! Nesten 500 a4 sider og enda er det litt tekst igjen som skal inn. Det gir et godt grunnlag for å kutte minst halvparten. Fortette, spisse og finne det beste.

Selv om jeg ikke har fått samlet sammen alle spor og retninger til den der slående slutten (som stort sett er i hodet og i stikkordsform enda), definerer jeg nå førsteutkast som godt nok på plass til å fortsette til neste fase.

forsteutkast-minus-litt

Den der skrivesperra, blokkeringen, stoppen, hikkoppsen…
Den oppsto av flere grunner. Det var de kjente faktorene; mangel på disiplin, usikkerheten rundt om det er bra nok, for mange ideer, for lite oversikt og kunnskap til å sortere alt, at man ikke er rutinert osv osv.

Manus har føltes litt som et gigantisk strikketøy eller en billedvev som jeg har vært usikker på om drev og raknet inni. Jeg turte ikke røre, av redsel for å få det bekreftet. Og så syntes jeg at jeg måtte skrive ferdig HVER setning – helt til et The End – før jeg kunne si at jeg hadde et førsteutkast.

«Neste fase» ble plutselig en dørstokkmil.

Men så fant jeg ut at det var bare tull. Ferdig blir det ikke før uti femte-sjette (tjuende?) utkast uansett. Så de siste setningene i et førsteutkast ville uansett ikke vært de siste.

I tillegg har nok skrivestoppen kommet av at det har vært en tøff tid. Ja, og så innimellom har det vært en travel og fin tid. Rett og slett en tid med mye annet i tankene og hjertet. Og uansett hvor mye folk sier at «skal du skrive må du skrive, skrive, skrive og ikke la hverdag eller ekstraordinære dager forstyrre», så er det slik at noen ganger setter livet ting på sidelinja en stund. Sånn er det bare.

Men det er ikke bare det som definerer hvordan det går. For falle gjør man. Sveve bort og vekk, det gjør man. Distrahert blir man garantert! Det er at man kommer seg i gang igjen som har betydning.

Litt mer enn bare utprint
I dag har jeg jobbet litt med motivasjonen til alle karakterene mine. Det er litt å holde orden på. Det er fascinerende å komme i gang igjen, for de er så kjente! At de er oppdiktede alle sammen føles nesten litt rart.

Det er fint å være i gang. Jeg har mange ideer og planer om hvordan jeg kan få historien bedre. Og jeg gleder meg til å tilbringe tid med gjengen min igjen. Jeg har savnet dem.

Godt nok – virkelig?
Selvfølgelig har jeg fremdeles tanker omkring hvorvidt historien min – babyen min – kommer til å bli funnet for lett den dagen den skal ut i den store verden.

Så jeg fant frem spedbarnsvekta for å veie mine ord.

vekten-av-et-manus

Jeg ble ikke klokere. Den vekta har nemlig ikke virket på mange år.

vekten-av-et-manus-2

Og det er jo kjempeflott!! For jeg må egentlig slutte å veie mine ord for en stund.

Alt jeg trenger akkurat nå er å være i gang igjen.