Mitt lille adventsønske

Vi har tent lys ute og inne.

adventshilsen-1b

Over gården glitrer stjernehimmelen og det er lett å finne stjernebilder med blikket. Jeg drister meg til å jukse, og aldeles uten et eneste stjerneskudd i sikte sender jeg avgårde et ønske.

Til deg fra meg.

Jeg ønsker deg ekte tilstedeværelse i alt som er godt. At ikke et lykkelig øyeblikk flyter forbi uten at du kjenner det dypt ned i magen. Og at du bare kan strekke ut en hånd for å finne mer.

adventshilsen-3b

 

Følg og lik:

Gråspett, sidensvans og noe hageplanlegging

Dette er noe av det koseligste jeg vet. Når foringssesongen er i gang, gråspetten har kommet og at hun i tillegg viser at hun trives så godt at hun sover i hagen mellom måltidene.

graspett-i-hvile

graspett-og-sidensvans

I dag var sidensvansen også her og spiste svartsurbær. Og gråspetten trakk til dem for å sove (hun sitter på den mørke stammen). Hun var så interessert i dem at når sidensvansen spiste bortved låven, sprang hun på veggen og betraktet dem. Dessverre rakk jeg ikke å knipse henne.

Men er det noen rart hun synes sidensvansen er spennende? De er jo virkelig iøynefallende.

sidensvans-spiser-svartsurbaer

Til våren tror jeg at en god del busker i hagen må vike for flere svartsurbærbusker. De gir slik glede i form og farge. Og ikke minst gir de matauk til fuglene når den tid kommer. Det er vel tredje gangen i høst vi har sidensvansbesøk, tror jeg. Og dette er siste busken som er igjen å rane. Det er like trist hver gang det blir tomt for bær.

Et lite ps for de som har fått med seg at jeg har etterlyst fugl som spiser stikkelsbær. Dette fordi jeg ikke synes jeg har sett fugl i de buskene og jeg driver og bestemmer meg for hvilke bærbusker jeg skal formere. Nå vet jeg at det er noen som elsker det også. I år har jeg kost meg med å følge med på skjærene som har klatret langt inn i buskene og hentet bær. At de får det til, er for meg et lite mysterium. Stikkelsbærbuskene stikker som juling!! Men de går inn som små riddere og tar med bærene ut for å spise. De er mye tøffere enn meg.

Så – da blir det nok flere stikkelsbærbusker også. Det er godt å ha planer mot våren ;-).

Følg og lik:

Interiør for den lekne: Han flytter hobbyen innomhus

«Neimen, får du lov til det da?», spør folk enten rett ut eller mer diskret med et forsiktig blikk mot meg. Interessen for motor og veteraner flytter inn på stua og det er ikke bare «ham». Jeg elsker det også.

Interiør i et felles hjem skal være like mye hans som hennes (eller hans som hans og hennes som hennes, avhengig av hvem man bor sammen med).

Så nå har vi fototapet av bilvrak på stua (det der er et av mine drømmereisemål, se video) og Norton’en har flyttet inn (jepp, den er hans).

norton-blogg-1

norton-blogg-2

Vrak, sykkel og røft interiør passer flott til peismuren synes jeg. Da jeg snakket med såkalte interiøreksperter om hvilken maling som ville passe best mot slik mursteinen for et par år siden, ble vi innstendig rådet til å male muren og ikke bare veggene. Det er et av de dårligste rådene vi har fått og vi fulgte det selvfølgelig ikke. I stedet fremhevet vi muren. Løsningen ble en gråfarge på resten av stua, som vi finner igjen blant annet i skiferen. Den lille veggen til høyre for tapeten er malt med kalkmaling direkte på sponplate. Grovt og herlig med synlige skjøter og det hele. Resten av stua er gråmalt panel.

Hengelampen foran sykkelen er en gammel fjøsvarmelampe.
Gulvet skal etter hvert stelles opp, men det er en for stor jobb for formen akkurat nå.
– 

Interiør skal være lekent og personlig. Og når noen forsiktig spør om vi ikke tror vi fort blir lei av enkelte elementer, gliser vi stort. Vi ser det som en herlig utfordring. Da kan vi jo finne på noe nytt og hente frem andre sider av det som er oss. Vi har fremdeles en skisamling, en øksesamling og en sagsamling som skal opp et eller annet sted.

Her i huset er det stadig noe som endrer seg. Det hender besøkende sier at det å komme til oss er som å dra på oppdagelsesferd. Blant alt som er ferdig og alt som står på vent. Jada – i noen rom står det rot og (etter vår mening) skatter i hauger og venter. Sinnasnekkere har vi ikke bruk for her i gården. Selv om det hadde vært supert om noen kom og pusset opp et par rom uten kostnad for oss. Men kjeft – nei, det vil vi da vel ikke ha! For vi blir nok ikke ferdig med alt vi holder på med før vi nærmer oss hundre.

Det er jo hele det herlige poenget.

Her er et lite glimt av hvor fint fototapeten glir inn sammen med resten av våre samboere og fungerer også uten «mer motor». Her ligger Kira på sin nye hundemadrass.

interior-fototapet


Fototapeten er kjøpt på Sumopix. Sponplaten er malt med Lady Minerals kalkmaling. Gulvteppet er kjøpt på Ikea. Det samme ble i sin tid bokhyllene, som rommer min store hobby, krim og thrillere. Stolen er kjøpt på Bruktbo, Stjørdal. Skinnet er fra villsau, en gave fra min tante og onkel. Madrassen til Kira er laget av en gammel overmadrass, skåret i fire og stablet. Trukket med vanntett laken innenfor stoffet (Sparkjøp), så ikke selve madrassen blir våt eller tilsmusset for det er så mye tyngre å vaske. Trekket er sydd av svigermors gamle gardiner fra.. ja, hva tror dere? Når var slike populære? Det er nok minst 20-30 år siden. Vi elsker «får nok bruk for det en vakker dag». Teppet til Kira fulgte med på et bilkjøp og passet rett inn.

Følg og lik:

Oppe og hopper og takker

manusDet er herlig drittvær og jeg er straks på vei opp på skriverommet.

Men først vil jeg takke for inspirasjon og støtte fra andre som skriver. Spesielt ansatte, gjester og elever ved Forfatterskolen. Lenken er til deres åpne side på facebook, men som elev har man også tilgang til et inspirerende forum. Der finner man inspirasjon og vi støtter hverandre med heiarop og vennlig påpress.

Jeg kan ikke lenke til dette forumet, da det kun er for elever, men her er også en lenke til skolens side Forfatterskolen.no hvor du kan lese litt om hvordan du kan bli elev.

Takk også for utrolig mange inspirerende innlegg og diskusjoner på siden Skriverne på facebook.

Har du lyst til, planer om eller er i gang med å skrive så anbefaler jeg deg å finne frem til disse ressursene :-D.

Følg og lik:

Første utkast (godtnok)

Lurer noen på hvordan det går med den der andre skrivingen? Thriller-, krim-, romangreia? Vel, det har stått stille noen uker.

Men nå er jeg i gang igjen!
(og nå har jeg sagt det høyt så nå må det fortsette slik).

En haltende oppstart
Jeg har så mye problemer med den nye PCen at den må på verksted. Heldiggrisen meg… Så jeg har begynt på’n igjen med en bang ved å printe ut hele manus for å kunne jobbe med det uten å være avhengig av dataen.

Det var riktig så inspirerende! Nesten 500 a4 sider og enda er det litt tekst igjen som skal inn. Det gir et godt grunnlag for å kutte minst halvparten. Fortette, spisse og finne det beste.

Selv om jeg ikke har fått samlet sammen alle spor og retninger til den der slående slutten (som stort sett er i hodet og i stikkordsform enda), definerer jeg nå førsteutkast som godt nok på plass til å fortsette til neste fase.

forsteutkast-minus-litt

Den der skrivesperra, blokkeringen, stoppen, hikkoppsen…
Den oppsto av flere grunner. Det var de kjente faktorene; mangel på disiplin, usikkerheten rundt om det er bra nok, for mange ideer, for lite oversikt og kunnskap til å sortere alt, at man ikke er rutinert osv osv.

Manus har føltes litt som et gigantisk strikketøy eller en billedvev som jeg har vært usikker på om drev og raknet inni. Jeg turte ikke røre, av redsel for å få det bekreftet. Og så syntes jeg at jeg måtte skrive ferdig HVER setning – helt til et The End – før jeg kunne si at jeg hadde et førsteutkast.

«Neste fase» ble plutselig en dørstokkmil.

Men så fant jeg ut at det var bare tull. Ferdig blir det ikke før uti femte-sjette (tjuende?) utkast uansett. Så de siste setningene i et førsteutkast ville uansett ikke vært de siste.

I tillegg har nok skrivestoppen kommet av at det har vært en tøff tid. Ja, og så innimellom har det vært en travel og fin tid. Rett og slett en tid med mye annet i tankene og hjertet. Og uansett hvor mye folk sier at «skal du skrive må du skrive, skrive, skrive og ikke la hverdag eller ekstraordinære dager forstyrre», så er det slik at noen ganger setter livet ting på sidelinja en stund. Sånn er det bare.

Men det er ikke bare det som definerer hvordan det går. For falle gjør man. Sveve bort og vekk, det gjør man. Distrahert blir man garantert! Det er at man kommer seg i gang igjen som har betydning.

Litt mer enn bare utprint
I dag har jeg jobbet litt med motivasjonen til alle karakterene mine. Det er litt å holde orden på. Det er fascinerende å komme i gang igjen, for de er så kjente! At de er oppdiktede alle sammen føles nesten litt rart.

Det er fint å være i gang. Jeg har mange ideer og planer om hvordan jeg kan få historien bedre. Og jeg gleder meg til å tilbringe tid med gjengen min igjen. Jeg har savnet dem.

Godt nok – virkelig?
Selvfølgelig har jeg fremdeles tanker omkring hvorvidt historien min – babyen min – kommer til å bli funnet for lett den dagen den skal ut i den store verden.

Så jeg fant frem spedbarnsvekta for å veie mine ord.

vekten-av-et-manus

Jeg ble ikke klokere. Den vekta har nemlig ikke virket på mange år.

vekten-av-et-manus-2

Og det er jo kjempeflott!! For jeg må egentlig slutte å veie mine ord for en stund.

Alt jeg trenger akkurat nå er å være i gang igjen.

 

Følg og lik:

Haleløs på foringsplassen

Nesten hvert år dukker det opp en liten eller stor haleløs fugl på foringsplassen vår. En som enten ikke har hatt hale eller har mistet den underveis.

Nå for tiden er det en av de riktig små som er haleløse. En granmeis. Uansett hva som har skjedd, er jeg glad den er så frisk å rask. Og jeg håper den ikke savner halen sin. At denne ikke har mistet noe viktig i forhold til overlevelse.

Så blir det spennende om vi denne gangen får se en lang, fin hale vokser ut igjen.

granmeis-halelos

granmeis-halelos-like-for-takeoff

granmeis-halelos-takeoff

 

Følg og lik:

En ny art i hagen i dag – Stillits

Vi registrerer jo fuglearter i hagen og på gården og det har blitt litt av en hobby etter hvert. Full av flotte opplevelser og spenning. Man blir like glad i de trofaste som de sjeldne.

Vi er oppe i noen og åtti arter sett på eller fra gården. Og i dag kom vi opp i et rundtall arter innenfor hagegjerdene. For i dag kom det en stillits på besøk. Art nummer 60 i selve hagen.

stillits-selbu-09112016-kvo-b

Denne vakre fuglen er iøynefallende med sine klare farger og mønstre. Den holder hovedsakelig til lenger sør. Det er ikke uvanlig med observasjoner lenger nordover, men akkurat så spennende at det kommer et lite utropstegn ved funnet i artsobservasjoner.

Når vi er slike ivrige hagefugltittere, er det litt av en ære at nettopp et slikt streifdyr da besøker vår lille flekk av en hage. Og like lykkelige er vi over at vi faktisk fikk det med oss. Jeg satt og tittet etter den ene lille bjørkefinken som ikke har reist sørover enda da jeg så det glimte i nye, gjeve farger bak en busk. Og der tittet den plutselig opp.

stillits-i-selbu-09112016-kvo-b

Funnet har jeg altså registrert på Artsobservasjoner. Og da jeg gikk inn og sjekket, ser jeg at det er en annen observasjon på stillits i Vikvarvet tidligere i november. Det kan fort være samme individ.

Følg og lik:

Det ble litt vanskelig med denne bloggingen..

Jeg har tenkt jeg burde komme i gang med blogging igjen mange, mange ganger de siste månedene. Men så har det likevel stoppet opp. Nå håper jeg at jeg er tilbake. Ikke med en smell og et FANTASTISK blogginnlegg. Jeg er ikke helt der. Men her kommer det et lite hverdagsinnblikk og noen tanker om veien videre.

Det er et lite dryss snø på bakken og i de siste dagene har temperaturen sunket til uvant mye vinter etter en lang og utrolig deilig høst. En høst som nesten har føltes som en sensommer.

I dag hadde vi elg i hagen. En fin liten gutt som var ekstremt nysgjerrig. Han sjekket alt vi holdt på med og hadde, inkludert alt nytt. Og tilslutt gårdsutstyret som står opp mot skogkanten og venter på mer vinter eller sommer igjen.

dsc02639

elg-sjekker-staa

I mens jeg sto og fulgte med på det gjeve besøket, gikk det ploger med gjess over Selbu. Det er ikke mange dager siden jeg så traner. Det føles som om de er veldig sent ute og jeg heier på dem så de kommer raskt til varmere strøk. Blant småfuglene er det stort sett de overvintrende som er igjen, selv om det bare er dager siden det var trost her fremdeles. De er forhåpentligvis kommet seg lenger sør nå.

ploger-over-selbu-i-november

Jeg har vært mye opptatt av å skrive på manus. Det nærmer seg slutten på førsteutkast og jeg har allerede kommet lenger i både tekst og ide enn hva jeg drømte om. Som mange amatører skriver jeg meg aldeles herlig ut på viddene og får en stor jobb med å samle meg igjen. Utfordringen nå er at manus har nærmet seg slutten på førsteutkastet i et par måneder… Men sånn alt i alt tror jeg da at jeg er helt i rute med hensyn til selvkritikk, dørstokkmil, for mange ideer og for lite mot til å samle trådene. Og man kan vel ikke klage på å være i rute?

Å skrive har vært, er og kommer fortsatt til å være noe jeg virkelig trives med!

Så hvorfor stoppet bloggingen?
En årsak til at det har vært vanskelig å komme i gang med bloggingen er at jeg på ene siden har lyst til å fortelle hvorfor. Hvorfor det ble stopp. Mens jeg på andre siden synes det er for personlig.

Det har vært tøffe utfordringer det siste året. Store endringer. Stor sorg. Det har også skjedd ting som er gledelig. Og ting som er fasinerende idiotisk. Opp i det hele har jeg oppdaget – til min overraskelse – at privat og personlig for meg  er veldig privat og personlig. Samtidig som jeg kan stå på en scene og fjolle uten å nøle, stå frem med enkelte private ting uten å tvile, så har jeg likevel en markant følelse av at noe… noe er bare mitt.

Så hva nå? Blir det bare hundebilder og sommerfugler?
Høyst sannsynligvis ikke! Jeg kjenner meg selv nok til at jeg vet jeg kommer til å være nær og personlig også i fremtiden. Ofte og ærlig. Selv om det helt soleklart også blir mye natur og gårdsliv ;-).

Har dere fulgt med på debatten omkring hvor mye man kan/bør/skal utlevere seg selv og andre når man skriver? Noen mener man ikke skal utlevere andre i det hele tatt. Kanskje heller ikke være så innmari selvbiografisk. Hvem er interessert i det, liksom? Mens andre mener alt er lov og interessant. Kanskje litt ekkelt eller flaut iblant, men absolutt ikke noe man skal begrense. Man skal ikke være så sabla høytidelig med det som er privat…

Det er det samme med debatter. Noen mener man MÅ snakke om alt. Spøke om alt. Utlevere alt. Det er fryktelig viktig for kulturen, for samfunnet, for enkeltindividene. Mens andre mener vi snakker alt for mye om absolutt alt. Viser for mye. Snakker det i hjel og utvider våre grenser for mye…

Jeg ligger vel der i midten et sted. Mener folkeskikk betyr mer enn nakenhet. Mens nakenhet er viktig. Hvor ville vi vært om vi ikke visste hvordan folk opplevde, følte, hadde det? Om ikke noen var modige nok til å fortelle? Men man skal ha respekt! Og jeg tror at privatliv er viktig.

Jeg følte at jeg balanserte greit. Men så begynte det å bli færre og færre innlegg. Mer og mer overfladisk. Jeg oppdaget at det plutselig var mye jeg ikke klarte å skrive om. Ikke på facebook, i et gryende forfatterskap og ikke i blogg. Jeg er i tenkeboksen. Det kommer til å ta litt tid før jeg finner ut av hva som er bekvemt for meg.

Men jeg er her igjen :-). Jeg håper noen av dere som pleier å lese også er her. Og ikke minst håper jeg at dere har det bare bra!

Følg og lik: