Det ble litt vanskelig med denne bloggingen..

Jeg har tenkt jeg burde komme i gang med blogging igjen mange, mange ganger de siste månedene. Men så har det likevel stoppet opp. Nå håper jeg at jeg er tilbake. Ikke med en smell og et FANTASTISK blogginnlegg. Jeg er ikke helt der. Men her kommer det et lite hverdagsinnblikk og noen tanker om veien videre.

Det er et lite dryss snø på bakken og i de siste dagene har temperaturen sunket til uvant mye vinter etter en lang og utrolig deilig høst. En høst som nesten har føltes som en sensommer.

I dag hadde vi elg i hagen. En fin liten gutt som var ekstremt nysgjerrig. Han sjekket alt vi holdt på med og hadde, inkludert alt nytt. Og tilslutt gårdsutstyret som står opp mot skogkanten og venter på mer vinter eller sommer igjen.

dsc02639

elg-sjekker-staa

I mens jeg sto og fulgte med på det gjeve besøket, gikk det ploger med gjess over Selbu. Det er ikke mange dager siden jeg så traner. Det føles som om de er veldig sent ute og jeg heier på dem så de kommer raskt til varmere strøk. Blant småfuglene er det stort sett de overvintrende som er igjen, selv om det bare er dager siden det var trost her fremdeles. De er forhåpentligvis kommet seg lenger sør nå.

ploger-over-selbu-i-november

Jeg har vært mye opptatt av å skrive på manus. Det nærmer seg slutten på førsteutkast og jeg har allerede kommet lenger i både tekst og ide enn hva jeg drømte om. Som mange amatører skriver jeg meg aldeles herlig ut på viddene og får en stor jobb med å samle meg igjen. Utfordringen nå er at manus har nærmet seg slutten på førsteutkastet i et par måneder… Men sånn alt i alt tror jeg da at jeg er helt i rute med hensyn til selvkritikk, dørstokkmil, for mange ideer og for lite mot til å samle trådene. Og man kan vel ikke klage på å være i rute?

Å skrive har vært, er og kommer fortsatt til å være noe jeg virkelig trives med!

Så hvorfor stoppet bloggingen?
En årsak til at det har vært vanskelig å komme i gang med bloggingen er at jeg på ene siden har lyst til å fortelle hvorfor. Hvorfor det ble stopp. Mens jeg på andre siden synes det er for personlig.

Det har vært tøffe utfordringer det siste året. Store endringer. Stor sorg. Det har også skjedd ting som er gledelig. Og ting som er fasinerende idiotisk. Opp i det hele har jeg oppdaget – til min overraskelse – at privat og personlig for meg  er veldig privat og personlig. Samtidig som jeg kan stå på en scene og fjolle uten å nøle, stå frem med enkelte private ting uten å tvile, så har jeg likevel en markant følelse av at noe… noe er bare mitt.

Så hva nå? Blir det bare hundebilder og sommerfugler?
Høyst sannsynligvis ikke! Jeg kjenner meg selv nok til at jeg vet jeg kommer til å være nær og personlig også i fremtiden. Ofte og ærlig. Selv om det helt soleklart også blir mye natur og gårdsliv ;-).

Har dere fulgt med på debatten omkring hvor mye man kan/bør/skal utlevere seg selv og andre når man skriver? Noen mener man ikke skal utlevere andre i det hele tatt. Kanskje heller ikke være så innmari selvbiografisk. Hvem er interessert i det, liksom? Mens andre mener alt er lov og interessant. Kanskje litt ekkelt eller flaut iblant, men absolutt ikke noe man skal begrense. Man skal ikke være så sabla høytidelig med det som er privat…

Det er det samme med debatter. Noen mener man MÅ snakke om alt. Spøke om alt. Utlevere alt. Det er fryktelig viktig for kulturen, for samfunnet, for enkeltindividene. Mens andre mener vi snakker alt for mye om absolutt alt. Viser for mye. Snakker det i hjel og utvider våre grenser for mye…

Jeg ligger vel der i midten et sted. Mener folkeskikk betyr mer enn nakenhet. Mens nakenhet er viktig. Hvor ville vi vært om vi ikke visste hvordan folk opplevde, følte, hadde det? Om ikke noen var modige nok til å fortelle? Men man skal ha respekt! Og jeg tror at privatliv er viktig.

Jeg følte at jeg balanserte greit. Men så begynte det å bli færre og færre innlegg. Mer og mer overfladisk. Jeg oppdaget at det plutselig var mye jeg ikke klarte å skrive om. Ikke på facebook, i et gryende forfatterskap og ikke i blogg. Jeg er i tenkeboksen. Det kommer til å ta litt tid før jeg finner ut av hva som er bekvemt for meg.

Men jeg er her igjen :-). Jeg håper noen av dere som pleier å lese også er her. Og ikke minst håper jeg at dere har det bare bra!

Følg og lik:

4 tanker om “Det ble litt vanskelig med denne bloggingen..”

  1. Så godt å finne et innlegg igjen. Har lurt litt på hvor du ble av! Men siden jeg tumler med lignende tanker, særlig ang. ME-for voksne på FB, har jeg bare trukket meg unna.
    Men altså, det var godt å se deg igjen. Det må være helt personlig hva og hvor mye, og så får du lesere ut fra hva og hvor mye de er interessert i!
    Og for meg som elsker at du skriver om naturen og livet på gården, er det akkurat hva jeg vil ha. Og hvor mye, det er jo spennende å se. Så den avveiningen må du vel bare slite med.
    Jeg håper iallfall å lese mer! Er så glad i din måte å skrive på!
    Ha det så godt som mulig, Kari og ha en fin vinter!!

    1. Tusen takk for trivelig kommentar Vigdis :-). Det er nok ikke bare jeg som tumler med slike tanker, nei.

      Internett kan være en gave. Jeg skrev jo på forrige bloggen et innlegg om hvordan internett kan hjelpe en tilbake til samfunnet igjen når man av forskjellige grunner ikke kan delta på andre måter i perioder. Internett er fantastisk!

      Men internett kan jammen ta meg ha andre sider også. Og jeg blir ganske storøyd til tider. Da blir det jo også så viktig at vi er mange som tenker over hvordan vi vil ha det. Ikke at vi kommer til å bli perfekte. Men kanskje mer bevisst :-).

      Jeg synes det er vanskelig. Jeg tenker en del på om jeg er for mild. Om jeg burde vært tøffere. Mer direkte. Jeg føler jeg tier om ganske store ting. Det er jo også mye fokus på det at mange av oss bare presenterer et glansbilde. Men så kjenner jeg også godt til det med at når noe har kommet på nett er det tatt ut av virkeligheten og lagt der – for evig tid. Ute av en helhet og uten mulighet for å bli glemt etter hvert. Det er det der med privatliv…

      Og så føler jeg at det i media og på nett er ganske stor fokus på problemer. Det er på en måte ganske todelt. Det er ofte enten oppslag om problemer som er så store at man ikke kan gape over det og bare blir fortvilt. Eller så er det så søtt at man nesten ikke holder det ut.

      Jeg ønsker ikke å bidra til et bilde av verden som er dominert av konflikter og negativitet. Samtidig ønsker jeg ikke å stikke ting under en stol. Skjer det stygge ting, så skjer det stygge ting. Og det å sette lys på det er viktig.

      Om man aldri skriver om de mørke sider? Jeg ønsker heller ikke å være så søt at det nesten ikke er til å holde ut.

      Men hvordan? Hvordan få det konstruktivt enten man velger det ene eller det andre? Det er ikke lett.

  2. Godt å ha deg tilbake i bloggverdnen!
    Del det du føler er riktig for deg, ikke bry deg om hva andre mener er riktig og viktig. Det er DITT liv, det er DIN blogg, det er DU som bestemmer hva du vil fortelle til hele verden og hva du vil holde for deg selv. Vær så privat og personlig som DU vil, uansett om det er å fortelle om sommerfugler og hunder eller dype, eksistensielle tanker.
    Du skriver så godt uansett hva du skriver om, så meg blir du ikke kvitt <3

    1. Takk og takk Kjersti :-). Det er bra! For deg vil jeg slettes ikke bli kvitt. Klem!

      😀

      Jeg bryr meg kanskje egentlig ikke så mye om hva andre tenker. Det er mye det å finne ut hva jeg selv synes og vil som er utfordringen.

      Om jeg skal være helt ærlig har vel tankene nok kanskje kommet til dels fordi jeg ble skikkelig forbannet på noe. Og jeg oppdaget at jeg måtte gå i meg selv for å ikke smelle til skikkelig. I den anledning ble det også mange helt andre tanker. På den der nære og personlige siden. Men også fordi det er SÅ mye jeg gjerne skulle kommentert i samfunnet. Og noen ganger ligger jeg på vippen til å gjøre det. Men gidder jeg? Hvor mange av oss har vel ikke gått ut av diskusjoner på internett fordi det ikke er verdt det… Så hvor mye gidder man å snu på ting så man selv har en blogg hvor man starter diskusjoner…

      Men – det er jo også veldig spennende tanker! Kanskje det hadde vært dritmoro å sette en liten spiss på bloggen sin? Og hvordan gjøre det uten at det blir for nære? På en måte som er konstruktiv.. osv osv.

      Hehe – det høres ut som om jeg er inne i DEN DIGRE tenkeboksen. Men jeg er ikke det altså. Det var bare det at jeg plutselig opplevde at det var ganske mye jeg ikke ville skrive. Andre ting jeg virkelig hadde lyst til å smelle til med. Og slik gikk nå dagene.

      Men nå er jeg altså tilbake :-). Så får jeg se hvor jeg havner etter hvert.

      Du! *store øyne*. Plutselig begynte jeg å tenke på noe. Kanskje det er overgangsalderen!!

      *triller rundt og ler*

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *