Kamera på magen og fugl i lufta

Jeg elsker denne årstiden når trekkfuglene våre kommer. Da er kameraet med over alt. Og man får slike opplevelser som dette når man legger ut på tur hjemmefra: En fjellvåk som ligger i vinden og studerer det halvtinede landskapet etter bytte.

Langt opp på himmelen ligger en hønsehauk og betrakter den. Det er bare såvidt jeg finner den mot skylaget med zoomen. Men småfuglene har sladret om at den er der forlengst.

Her hjemme sloss stand- og trekkfugl om maten.

Tross at spetten var der først, var det trosten som vant. Vår fine spettefrøken lot seg sige sakte bakover mens hun hakket i seg så mye mat hun rakk før hun stakk. Trosten triumferte ikke så lenge før den fortsatt videre. De er årvåkne der ute hele tiden. De har vel fått med seg at rovfuglene er mer aktive. De siste dagene har foringsplassen hatt jevnlig besøk av spurvehauken. Den har vært her hele vinter. Men nå som hønsehauken er her, er det dobbelt så farlig og nå må de største også passe seg. Men det går som oftest bra.

 

Følg og lik:

Trekkfuglene kommer og hagen våkner

Våren kommer for fullt her i Selbu. I hagen har det begynt å spire og det dukker opp nye trekkfugler daglig. Det er så man slår krøll på seg av glede.

Jeg skriver ned når hver og en av vårens trekkfugler ankommer hagen og beitene som vanlig. Men jeg hopper over å holde vårdagbok slik jeg har gjort i tidligere år. Her er istedet et lite midtveisinnlegg.

Hittil har svarttrost, bokfink, jernspurv, rødstrupe, stær, grønnsisik og rødvingetrost kommet.

Vi hører duene i skogen og gjess og traner som passerer på vei ned til Neadelta.

I går så jeg vipene på Vikaengane og i dag så jeg hegre ved Låen i Vikvarvet. Den har vært der siden siste halvdel av mars, finner jeg på artsobservasjoner. Det er moro å følge med på hva andre observerer også. Jeg er som oftest ikke den første til å se trekkfuglene når de kommer. Det er så flott hvordan de drysser inn over hele bygden!

I hagen har det begynt å komme så smått. Rabarbaraen befinner seg på alle stadier fra ikke-over-jorda-overhodet til små rynkete blader i gilde farger. Jordbær, løker, hageprimula… de har begynt så vidt. Og noen av bærbuskene har fine skudd.

Men stort sett er hagen i stadiet hvor man tenker at i år… i år blir det helt sikkert ikke fint der ute. Det kan det umulig bli. Det er sååå grått og rotete og trist.

Heldigvis vet man at det plutselig likevel er helt fantastisk der ute.

 

Følg og lik: