Skjæreunger ute av redet

I dag kom skjæreungene ut av redet. Det var mildt sagt overraskende. Redet ligger midt i hagen og vi har ikke hørt noe spesiell småprat derfra, så vi trodde de var mye yngre fremdeles.

Jeg vet ikke hvor mange det er. Vi så i hvertfall to. Men bare en av dem poserte.

Så nå er Bibbipus forvist til musejakt på låven. Ungene er ganske raske til å klare seg, men akkurat nå er de ganske klønete. De ser mer ut som apekatter enn flygende små vesen der de svinger seg rundt i trærne.

Så Bibbi kan godt holdes unna en liten stund. Det første hun gjorde i morges var å gå ned og sjekke, til skjæreforeldrenes store forskrekkelse. Men heldigvis hører hun på matmor når hun kommer med strengstemmen, peker på verandadøra og sier: Ha deg inn, din umulius! Katta sprang som om hun hadde styggen i hælene og ble veldig villig med ut i låven etterpå. Det spørs om skjærene fikk kakket henne litt. Jeg håper det. Flinke foreldre.

Nå ser jeg frem til at ungene blir godt flygedyktige. Akkurat nå er jeg mest nervøs for de første skjøre dagene og jeg sitter og lytter etter vill skvatring for å komme dem til unnsetning hvis det skjer noe.

Men det pleier å gå bra – og snart har vi en hel liten pøbelgjeng her.  En liten familie som jeg er veldig glad i.

Herlige livet :-).

 

Følg og lik:

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!

Følg og lik:

Gjøk spiser meitemark

Det er ikke lenge siden den første koko hørtes over gården for sesongen. Den 28. mai om jeg skal være nøyaktig. I går hadde vi stor underholdning. Da var det tre gjøk som spiste meitemark på jordet – stort sett hele dagen.

Det var gjøk både her og der og til tider virket det som om de selv også syntes det ble litt vel mye.

Innimellom kokket det friskt rundt oss.

Det er første gang vi ser tre på en gang. Dessverre fikk jeg ikke alle med i ett bilde. To av dem var så ivrige at de stort sett bare vek såvidt unna når de så folk. Den ene virket litt mer forsiktig og var ofte å se nedi veien når de to andre var på jordet. Eller… byttet de på? Det var ikke lett å se hvem som var hvem.

Den fulgte med på hva jeg drev med. Gjerne fra litt nedi gresset.

Eller på god avstand. Ser du den? Til venstre for poppelen.

Trost og skjærer var veldig opptatt av dem. De var vel redd for redene sine. Skjærene prøvde å jage dem flere ganger.

Til slutt ble de visst enige om en slags timeshare. Noe gjøken rett som det var utfordret.

At gjøk jakter meitemark omtrent på samme vis som trost, var moro å se. De hoppet rundt, skakket på hodet og lyttet før de stupte frem og huket opp godbitene. Igjen og igjen.

Det ble en dag full av opplevelser. Og jeg gjetter meg på at det vil bli  gjøkunger i annemanns rede i år også.

Følg og lik: