Nøkkvarsel fra våte Trøndelag

Det har ikke vært så mye regn siden… ja, lenge siden. Vi husker det i hvertfall knapt. Aldri (nesten) har sommeren vært så dårlig. Selv myggen drukner. Regnbuene går seg vill på himmelen og peker bedragersk på samme sted. Har vi ikke blitt lokket til skogs før, skal vi bli det nå.

Jorden er vassjuk. Gode urter gulner og dør. Ugress trives og vokser. Tross alt som drukner er det så frodig at det burde være tungt å puste. Det kryr av byttedyr – hare og mus. De skriker tynt når de blir tatt av lydløse ugler og snikende katter.

Det samler seg dammer på flatmark. Blanke speil lyver om hvor dype de er. Vi gikk tørrskodd der i fjor. Men er det bunn der i år?

En tue i et bittelite nytt tjern er tilsynelatende trygg å sette foten på om man vil over. Vannet er blankt. Så stille. Det speiler skogen omkring så blikket ikke trenger under flaten. I glimt kan man se noe som skifter der nede. Som skyggen av noe som samlet seg til sprang.

Snart glemte myter advarer mot å komme for nære vann. Skulle nok berge folk fra drukningsdøden, humrer eventyrfortellere og naive foreldre. Men tenk om de er sann?

I Trøndelag kommer vi oss snart ikke lenger unna vann.

De bevisstløse krysser vannspeil uten å være sikker på at bunnen bærer. Stoler på de vakende tuene. Våkn opp! Vær fryktsomme. Vi vet ikke hvordan dette vil ende. Snart er det ikke tørr mark mellom dammene.

Hva da?

Jeg vrir meg om natten full av dommedagsdrømmer og grøsser over tegn i tiden. Mens noen krangler om menneskeskapt og ikke, rykker noe helt annet inn over oss. Det er på tide med en advarsel. Det var aldri vi som regjerte. Vi vaklet kun på en skjør overflate. Dråpe for dråpe tar han tronen tilbake. Og snart er vår rolle i mytene kun at vi så ham her først.

Nøkken!

Pass deg!

 

 

Følg og lik:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *