Redigere redigere redigere

Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.

Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.

Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?

Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.

Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.

Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.

Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.

Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.

 

Følg og lik:

Vinteren kommer – i år med jordproduksjon

Foret til hestene er på plass. Veden er tørr. Siste rydding av ting og tang fra ut til innomhus er i gang, selv om det går litt i rykk og napp. Ting er sånn passe i rute.  Det er mye mer jeg kunne tenkt meg å gjøre før vinteren kommer, men slik er det alltid.

I år har jeg min første vinter med bokashi. Så selv om det er kaldt ute skal jeg faktisk liksom produsere jord inne. Dette blir spennende.

Har du også din første bokashi vinter? Eller har du alt hatt flere sesonger, men fremdeles litt usikker? Da kan du få masse vintertips på bokashinorge.no – vintertips.

Jeg har tenkt å skaffe meg et par store jordbaljer til jordfabrikk inne et sted, alternativt på låven. Og så har jeg planer om å sanke masse løv og kanskje kjøpe grillkull til bokashivæsken. Men jeg har ikke funnet ut hva jeg skal samle løvet i enda.

Fremdeles legger jeg mat i jord ute. Men kanskje det var siste gang jeg blandet ned en bøtte i går? Meitemarken var i full gang nedi der fremdeles, men snart blir det vel for kaldt også for dem.

Har du planer om noe nytt denne vinteren? Trening? Smoothie hver morgen? Lese mer? Strikke en genser? Bytte jobb? Bli pensjonist? Reise mer? Være mer i ro? Fortell gjerne i kommentarfeltet eller på lavtogsakte sin facebookside.

Følg og lik:

Skrivereise til vakre Castello di Montegufoni

En skrivereise i regi av Forfatterskolen er en opplevelse for livet. Etter å ha vært med på en tur, er jeg ikke i tvil! Jeg kom hjem full av ny skriveinspirasjon, med en privat hjemmelekseavtale og med kvae på bukseknærne. Bedre kunne det ikke bli.

I begynnelsen av oktober reiste vi litt over 20 mennesker til Toscana for å bo fem dager på et slott sammen med de to flotte kursholdere: krim- og barnebokforfatter Marit Reiersgård og skjønnlitterær -,  sakprosaforfatter og rektor ved Forfatterskolen Kristine Storli Henningsen.

Knut Faldbakken, som i år feirer 50 år som forfatter,  var med som inspirator og læremester.  Han gjestet oss sammen med sin trivelige kone og det var en glede å treffe begge to.  Her ser du ham, Marit Reiersgård (i midten) og rektor (til venstre) kose seg i sommerværet på trappen til Castello di Montefugoni.

Faldbakken bød på seg selv, fortalte om et spennende liv som forfatter og delte en del av sin upubliserte nye roman med oss elever. En øvelse var å skrive vår versjon av fortsettelse på hans første kapittel. Det var fasinerende hvor godt han hadde «stilt inn» leseren til stemning og sannsynlig hovedtrekk i handlingen allerede på de første sidene. Selv om våre fortsettelser verken lignet hverandres eller hans, var det likevel mange av oss som fulgte en retning han allerede hadde ført oss inn i. Spennende og lærerikt.


Stor takk til allstedsværende Thomas K. Solbakken som var både en (og to) av oss og som hadde et solid grep om alt det praktiske. Det er mange andre som burde vært nevnt spesielt. Men jeg velger å si tusen takk til alle sammen siden det egentlig ikke er en eneste en som ikke burde vært nevnt spesielt:

Tusen takk til alle som bidro med vill underholdning, spennende kunnskap, fantasifulle diskusjoner, progressiv vinsmaking, knirkefritt arrangement, alter egoer og mye, mye mer!! Spesiell takk fra meg til de som jeg merket holdt et øye med om det gikk bra med meg de gangene det skortet på. Dere var gull!!

Det var rett og slett en stor gjeng fantastiske mennesker som var på reise sammen. Vi knyttet nye vennskap, inspirerte hverandre, delte skrivefrustrasjoner og spennende tanker og visjoner. Og vi lekte gjemsel i slottshagen på natten. Det var mygg nok til å gi god sommerfølelse. En sommerfølelse som ga oss søt kløe i flere dager etter hjemkomst.

Skrivereisen besto  blant annet av forelesninger, fellesoppgaver og egenskrivetid. Til egenskrivetiden kunne vi velge små inspirerende oppgaver vi fikk eller vi kunne skrive videre på egne tekster. Folk valgte forskjellig. Å tusle en tur i gamle steintrapper, gjennom fornemme ganger og gårdsrom eller i slottsparken – enten det var i soloppgang, strålende solskinn midt på dagen eller i skumringen like før middag – var en opplevelse i seg selv. Forfattere – utgitte eller vordende – satt i dyp konsentrasjon ved små bord, i trapper eller ved bassenget. Andre steder satt små grupper i ivrig samtale. Mens atter andre kunne man se i glimt bak vinduene. Tærne i vinduskarmen og  pc på knærne med en fantastisk utsikt foran seg.

Det var mange av oss som både var oppe halve natten og igang igjen allerede ved soloppgang. Vi kunne ikke gå glipp av noe. Her er solen på vei opp.

Jeg fikk et glimt av stemningen på rommet til våre forfatterverter og bare måtte knipse, selv om jeg følte meg bittelitt som en kikker. Bildet er tatt fra an bekkmørk slottsgang.

Vi fikk med oss alt! Det vil si – jeg gikk glipp av et helt bryllup en dag jeg måtte hvile. Det var fasinerende. Jeg skjønte lite av alt snakket om bruden og trodde et øyeblikk de snakket om noe åndelig. Eller at vi var over i bruken av metaforer..

Været var varmt. Bassenget var fremdeles fullt «badbart» selv om vannet var kjølig.

I parken lurte løver og ulv. Vi var mange som forelsket oss i ulven.

Ved foten av slottet lå et eget rom, bygget opp på 1700 tallet, hvor  gudinnen Leto med sine to små tvillinger Artemis og Apollo er fremstilt i en stor scene. Hun omvandlet bønder til frosker da de nektet henne å drikke (les mer, engelsk wikipedia). Vi var en liten gjeng som snek oss dit midt på natten og fantaserte til duene syntes det ble nok og falt i hodene på oss. Vi holdt på å dø av skrekk. Så holdt vi på å le oss ihjel. Rett og slett ganske forfriskende livsfarlige greier.

En av øvelsene våre var å skrive en  historie sammen. En kjempespennende opplevelse! Uten å vite hva de andre skrev og bare basert på stikkord, skrev vi faktisk en ganske god historie med en svært spennende hovedperson.

Andre oppgaver var å øve seg på å bruke sanser i teksten og å identifiserte klisjeer. Vi snakket om en god begynnelse og en god slutt. Skrev i binde og med andre hånden. Her er et eksempel på en av mine sansesnutter.  Jeg synes det er moro å ta inn en «sånn gjør man vel ikke» for å se hva som skjer med scenen. Og du – bytt mellom å lese «han» og «hun» og se hva som skjer. Man får to helt forskjellige inntrykk, ikke sant? Jeg velger her å bruke «han». Teksten er uredigert og kunne både blitt til mer og til mindre.

Vannet var kaldere enn champagnen som veltet seg i glasset hans. Over ham ruvet den gulkalkede slottsmuren glohett. I en busk voktet en løve himmelrommet mellom dem. Forvitret sten ga en illusjon av pels. Hvis han slikket på den ville den smake sand. Han rødmet. (Sanseoppgave, Kari Viken Olsen)

Hver dag var det felles måltider og mye god vin. Utover de sene kvelder lo vi så vi ble støl i magen rundt et langbord utenfor slottets restaurant.

Slottet var i seg selv helt fantastisk. Vi bodde i leiligheter med tilknyttede soverom. Jeg delte rom med to praktfulle damer og vi hadde hvert vårt soverom og to bad, spisestue og en liten stue sammen. Helt for sikkerhets skyld (kremt) sov jeg med et lys på i rommet. Tenk om jeg våknet og så var den digre gobelinet som hang foran en alkove kommet ned i ly av mørket…. De sa det VAR spøkelser på slottet og jeg syntes jeg så ett av dem en mørk og stille natt…

 

Utsikten fra mitt rom var over herlige tak fulle av stær og duer. Fra stua så vi utover nydelig parkanlegg.

Såvidt jeg skjønte var det ganske forskjellig hvordan vi sov – fra himmelseng til enkeltseng. Men rommene var spennende. Enkelte rom var så spennende at folk nesten ikke turde sove i dem. Selvfølgelig spøkte det jo på slottet, selv om bruden og den gale kjerringa viste seg å være ekte vare. Noen så visst en nonne…? Eller kanskje ikke.

Det var bjelker, høye tak, alkover, takmalerier, sikringer som gikk, trange mørke steinganger fra og til. Og åpne gårdsrom som man smatt gjennom på vei til rommene på kvelden.

Klasserommet (jeg måtte bare kalle det det – vi er jo elever) var ikke egentlig et rom. Det var en hel liten eventyrsal med fri himmel ved siden av. Det var høye vinduer, doble tredører med digre låser og steintrapper opptil som et gikk an å ligge på. Jeg sliter jo litt med å sitte for lenge, så jeg vet de kunne brukes slik. Jeg lå godt.

Duene kurret og fjær dalte sakte ned i gårdsrommet ved siden av. Over oss velvet det seg et solid steintak. Var det et av takene som hadde stått fra 1100 tallet? Slottet var så gammelt, men alle deler var nok ikke like gamle. Jeg studerte sprekkene og lyttet.

Gjennom dagen klang det i ei bjelle. Et slag for halve timer. Rett antall slag for hvert klokkeslett. Om natta var  det stille og månen var nesten full.

På vei hjem fikk vi en dag i Pisa. Dessverre var jeg da begynt å bruke opp energien fullstendig så jeg klarte ikke å komme meg til det skjeve tårn. Istedet tilbrakte jeg en del tid på en benk ved siden av noen gamle italienske menn.

Det var spennende å se hvordan byen på en måte fungerte på to plan. Det var lokalt og lunt og de gamle så ut til å kjenne hverandre som i en liten landsby.  Mens over og under og gjennom det hele fløt turismen som glatt olje. Jeg prøvde å gripe følelsen av å være der, men en stund var jeg så sliten at jeg ikke helt var til stede. En politibil passerte sakte tre ganger og de to inni studerte meg med interesse. De fant visst ut at jeg så uskyldig nok ut. Hadde jeg gått fra sekken, kunne det kanskje blitt noe annet. Jeg smilte matt til dem. De gamle menn på benken skravlet ubekymret videre.

Uansett fikk jeg en gløtt av det skjeve tårn fra flyet. Det teller det! Ser du det? Inne i en grå samling gamle bygninger til høyre i bildet.

Etter at jeg kom hjem var jeg nesten litt hyper i et par dager til. Så kom PEM’en – som etter oppskriften. Det er vekselvis noen tøffe dager nå. Men det roer seg forhåpentligvis snart og jeg er oppegående. Får til og med unna småting innimellom, selv om kveldene er litt vel tøffe. Men det går bra.

Bildene legges også på lavtogsakte sin facebookside. Takk for turen!! Og takk til Robert, min aller kjæreste, som var så snill og sponset deler av den.

«PEM står for Post-Exertional Malaise, eller anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/ symptomforverring. Anstrengelsesutløst symptomforverring/sykdomsfølelse er et av de viktigste kjennetegnene ved ME. ME-syke som anstrenger seg ut over den enkelte pasientens tålegrense, opplever forverring i alle symptomer i en periode. Perioden kan være av svært lang varighet, og reaksjonen kan være forsinket.» (fra Norges ME-forenings nettside)

 

 

Følg og lik: