Nålefiltet rødrev på jakt

Jeg prøver meg på stadig mindre filtede figurer. Denne gangen har jeg tilført streng inni reven i etterkant for det er så smått og vanskelig å filte når strengen alt er der.

Det var meningen å få til en jaktende rev. En slik «midt i spranget». Men det var nesten umulig å finne balansen og da ble den ikke optimal. Søt da… Og potensielt farlig for nissens små plageånder.

Strengen inni gjorde det ganske moro, for jeg kunne endre litt positurer på den. Så gøy!

Midt i leken sovnet reven.

Så våkne den igjen. Og forsvant innimellom alle de andre prosjektene på peishylla vår. Jeg mistenker den er på jakt igjen.

Og jeg har en jobb med å trene mer på bittesmå ører.. og andre små detaljer.

Jeg har et skap

Enkelte ting som har kommet inn i livet har liksom fanget meg. Slik som dette gamle skapet.

Det sto på verkstedet på gammelgården. Med alle mulige rariteter inni. Høvler, gamle halve skruer, deler til ting som ingen aner hvor har blitt av med årene. Små dingsebomser sirlig plassert i gamle bokser – godt oppsmurt og med papir i mellom så de ikke skulle gnikke på hverandre. Der var spikeresker, hengelåser uten nøkler, halve rammer innrullet i papir. I tilfelle det skulle dukke opp en annen halvdel av rammen en vakker dag, kanskje?

Det var knekte kniver og filer og borr. Og så en boks med lusemiddel, en lommekniv og en gammel, rød lommelykt som jeg ikke klarer å åpne for å bytte batteriet engang.

Og innimellom lå det vanlig verktøy.

Noe var brukbart, mens andre ting var bare mystiske. Merkelige tenger med klare formål som jeg aldri har funnet ut av. En av tengene tok jeg med meg inn. Det føltes godt å ha den i nærheten. Med visse mellomrom tok jeg den frem og snudde og vendte på den mens jeg spekulerte og fantaserte. En slik tang var god å ha.

Jeg snudde og vendte på hver bidige ting i skapet, og LIKTE dem. Sånn var det bare. Når jeg åpnet det skapet, så føltes det som om det levde sitt eget liv. Og som om jeg ble invitert inn.

 

Med årene ble skapet flyttet litt på.

Løftet etter sine gamle, rustne håndtak som klunket da vi tok tak i dem.

Så ble det kostet og støvsugd. Og jeg klarte å finne hva som hadde verdi for meg, og hva det var på tide å kaste. Noen av tingene som ble kastet, trakk sikkert et lettelsens sukk. Endelig ble det hvile for slikt som allerede hadde vært lagret langt lenger enn rimelig var.

Men det er klart – jeg vet jo ikke egentlig hva en brukket fil eller bøyd spiker føler… Men at det var lagret langt lenger enn rimelig var, det vet jeg.

Da vi flyttet, måtte jeg ha skapet med meg. Jeg tror det skapet blir nødt til å være med overalt. Hvis alderdom og sykdom tvinger meg inn på et lite rom på et sykehjem en dag, så må det skapet stå på rommet sammen med meg. Rett og slett.

Når man åpner dørene lukter det olje. Skikkelig innbarka MANNFOLK lukter det, egentlig. Og når man står foran skapet og lukker øynene kan man se for seg han som sparte på alt det rare, og som la det så omhyggelig på sine merkelige plasser.

Jeg tror nok at en gang på veien, så ble skapet bare en hverdagsting for ham. Og kanskje for ham som hadde skapet før ham også.

Men likevel har de passet på at skapet ikke faller fra hverandre. Rygg, topp og bunn er delvis skiftet med grov, gammel plank. Skapet er sikkert så langt fra orginal stand som det er mulig. Det er spikret i, og flikket på. Og det er slått på praktiske små lister til alle dingsebomsene som hang i skapet.

I bunnen er det hogd grove hakk, så hele skapet holder seg godt plassert oppå kisten. En kiste som ikke er like dyp, og ikke like bred. Men det passet sikkert å ha det slik. Og der lokket hviler innpå skapet når det står åpent er det slått på en passende krampe som kistekroken kan stå i. Nedi kisten er det romslige skuffer. Det er grovt og enkelt, men det er skikkelig gjort. Hverdagspraktisk.

På en måte har det blitt slik for meg også. Alle dingsebomsene er borte. De har funnet sine egne plasser rundt om kring. Og skapet er vasket og vasket. Jeg har ordnet så det er hverdagspraktisk. Men det har fått plass på stua. Det blir ikke mer hverdagslig enn at det har fått en av de beste plassene. Og der står det så lykkelig og lukter fremdeles olje og mannfolk.

Et vakkert skap, uansett hvor mye det har blitt flikket og spikret på.

Hvis man var en liten nisse, som kunne bodd i et skap, kunne man hektet løs den grove kroken og krøpet inni. Der inne kunne man kroet seg, hukret og ledd.

Og så kunne man lagt seg på magen på de grove hyllene og tittet ut gjennom det tilhugde nøkkelhullet som ikke lenger har noen lås. Se alt bli en dus blanding av dypt svart og mildt gult. Var man nisse kunne man planlagt å dra fuglen i halen, eller erte katten.

Eller man kunne lagt seg på ryggen, med hendene under nakken – sett drømmende ut i luften og fantasert om julekaker og julegrøt.

Og om at husfrua egentlig er veldig søt  En slik nisse hadde det vel vært fint å hatt?

Når jeg stryker hånda over det skapet blir jeg hvertfall glad. Sånn er det bare.

(opprinnelig postet i 2008 på gammelbloggen. I dag er skapet fremdeles fullt i bruk og står på stua. Med alle høvlene, noen av alle dingsebomsene, duker, masse god drikke og alle spisebrikkene våre inni. Kisten står som bord i en liten sittegruppe. Vi måtte dele dem fordi dyrene fant på så mye rart bak kisten, hvor det var et åpent rom. 🙂  )

God jul!

Vi ønsker alle en riktig god jul med en hilsen fra oss og disse to små.

Den hvite store rotta ble i sin tid laget for å selges til inntekt for MEforskning via innsamlingen MEandYou.

Hun satt på vent inne i det store gamle skapet mitt sammen med en rekke andre ting jeg hadde laget (det kommer reprise om skapet i neste innlegg). Og hver gang jeg åpnet skapet for å sette inn en ting til, kjente jeg sterkere og sterkere på at hun ikke ville forlate oss. Det var den merkeligste følelse..

Det var kanskje bare en liten rar ullrotte. Og innsamling til forskning på ME var så viktig for meg og så mange andre. Men da tiden kom, lot jeg henne få bli igjen her hos oss. Jeg kunne ikke annet.

Og det tok ikke lang tid før jeg oppdaget hvorfor hun ikke ville dra. En dag jeg åpnet hadde hun en liten rottebaby i armene. Og jeg sto der og sa høyt «Aha! Så det var den lille du ventet på!»

Siden har hun fått bo i julekransen med sin kjære. Hun holder så godt på henne og ser så fornøyd ut at det er umulig å ikke kjenne den der gode julestemningen hvis man bare tar seg tid til å gå helt bortil for å se på dem.

Juleønske
Mitt ønske for alle denne julen er at hver gang vi åpner en dør til en slik magisk liten historie, så stuper vi rett ut i den med hele vårt hjerte – bare fordi det føles riktig.

Den lille mannen som falt over verdens ende

I dag vil jeg gjerne dele et lite innlegg fra gammelbloggen. Det ble opprinnelig postet i 2009 og tagget «Eventyr, Faser, Leve med kronisk sykdom». Det kunne også vært tagget «Tilfeldigheter, Endring, Mot, Håp»

————

Den lille mannen som falt over verdens ende

Det var en gang en liten mann som var ute og gikk langs verdens ende. Han kjente på at blodet virkelig bruste i årene. «Jeg lever!» tenkte han og skuet utover den vide verden.

Så snublet han.

Han var en heldig mann, denne lille mannen. Han falt riktignok over verdens ende, men i siste liten fikk han tak i kanten med fingertuppene. Og der hang han. ”Takk Gud for at det ikke var verre”, tenkte han, og tviholdt på den verden han kjente.

En god stund hang han der.

Først lot han som ingenting. «Det er bare en fase», sa han til seg selv. «Det går nok over snart». Men den lille mannen var ikke sterk nok til å komme seg opp igjen. Han hang og han hang der etter fingertuppene.  Når det var gått ett år eller to ble han sint og lurte på hvem sin skyld det var at han hang der han hang.

«Hør her!» brølte han forarget. Men ingen ting skjedde, uansett hvor sint den lille mannen var. «Skyld må jo være viktig!» tenkte han sint «Men her henger jeg like forbasket.» Så kjente han på hvordan det verket i hele den lille kroppen og han gråt og gråt. Han ville så gjerne komme seg opp i verden igjen. Å få kjenne at han levde.

Enda gikk det ett år eller to og den lille mannen begynte å føle seg tom, ja han rent ut kjedet seg. ”Her henger jeg og kan ikke annet”, tenkte han. ”Det er da aldeles forferdelig trist. Vondt gjør det også!” Han drømte litt om alt som hadde vært, og så gråt den lille mannen littegrann igjen.

Da det hadde gått enda ett år eller to, begynte mannen å se på den lille verden rundt seg. En edderkopp krabbet opp veggen foran ham, fuglene fløy rundt ørene på ham og sol, vind og skyer ga ham fantastiske sanseopplevelser. På sitt vis ble han lykkelig der han hang. Det var da han plutselig en dag tenkte «Slik som dette kommer jeg ingen vei.»

Og så slapp han.

Historien kan ende med at den lille mannen blir knust mot steinene der nede. Men når små menn faller over verdens ende, gjelder ikke vanlige regler. Og ting er ikke riktig forutsigbare.

Det er ikke godt å si hva som skjer. Men så er det da sjelden man kan si noe sikkert om slikt her i livet. Kanskje han rett og slett fremdeles faller?

Det skulle i såfall ikke forundre meg om han gleder seg over å strekke på fingrene og over å være på farten igjen. Om han fremdeles har vondt eller ei – er det sikkert godt å ikke lenger henge der han hang.

Det skulle heller ikke forundre meg om han tenker: «Lurer på hva jeg finner når jeg kommer frem? Så spennende dette er!» For han har jo allerede vist at han er en modig liten mann.

Og siden regler ikke gjelder for små menn som faller over verdens ende, så kanskje han aldri lander vondt? Kanskje det skjer noe vidunderlig med den lille mannen som ingen kunne forutsett? Kanskje han faller bare fordi han må ned for å komme opp igjen et annet sted?

I eventyr går all ting an.

 

Nålefiltet liten grevling

Etter en trivelig dag med besøk var det godt å finne ull og nål og sitte og tenke på alt og intet utover kvelden. Denne gangen har jeg gjort et forsøk på å lage et «pelset» dyr ved å ikke filte det siste laget så tett til kroppen på dyret.

Det gir en viss sjarm, gjør det ikke?

Siden jeg i sin tid tok hovedfag på grevlingens sosiale liv var det et koselig gjensyn da denne ble til i kveld.