Jeg har et skap

Enkelte ting som har kommet inn i livet har liksom fanget meg. Slik som dette gamle skapet.

Det sto på verkstedet på gammelgården. Med alle mulige rariteter inni. Høvler, gamle halve skruer, deler til ting som ingen aner hvor har blitt av med årene. Små dingsebomser sirlig plassert i gamle bokser – godt oppsmurt og med papir i mellom så de ikke skulle gnikke på hverandre. Der var spikeresker, hengelåser uten nøkler, halve rammer innrullet i papir. I tilfelle det skulle dukke opp en annen halvdel av rammen en vakker dag, kanskje?

Det var knekte kniver og filer og borr. Og så en boks med lusemiddel, en lommekniv og en gammel, rød lommelykt som jeg ikke klarer å åpne for å bytte batteriet engang.

Og innimellom lå det vanlig verktøy.

Noe var brukbart, mens andre ting var bare mystiske. Merkelige tenger med klare formål som jeg aldri har funnet ut av. En av tengene tok jeg med meg inn. Det føltes godt å ha den i nærheten. Med visse mellomrom tok jeg den frem og snudde og vendte på den mens jeg spekulerte og fantaserte. En slik tang var god å ha.

Jeg snudde og vendte på hver bidige ting i skapet, og LIKTE dem. Sånn var det bare. Når jeg åpnet det skapet, så føltes det som om det levde sitt eget liv. Og som om jeg ble invitert inn.

 

Med årene ble skapet flyttet litt på.

Løftet etter sine gamle, rustne håndtak som klunket da vi tok tak i dem.

Så ble det kostet og støvsugd. Og jeg klarte å finne hva som hadde verdi for meg, og hva det var på tide å kaste. Noen av tingene som ble kastet, trakk sikkert et lettelsens sukk. Endelig ble det hvile for slikt som allerede hadde vært lagret langt lenger enn rimelig var.

Men det er klart – jeg vet jo ikke egentlig hva en brukket fil eller bøyd spiker føler… Men at det var lagret langt lenger enn rimelig var, det vet jeg.

Da vi flyttet, måtte jeg ha skapet med meg. Jeg tror det skapet blir nødt til å være med overalt. Hvis alderdom og sykdom tvinger meg inn på et lite rom på et sykehjem en dag, så må det skapet stå på rommet sammen med meg. Rett og slett.

Når man åpner dørene lukter det olje. Skikkelig innbarka MANNFOLK lukter det, egentlig. Og når man står foran skapet og lukker øynene kan man se for seg han som sparte på alt det rare, og som la det så omhyggelig på sine merkelige plasser.

Jeg tror nok at en gang på veien, så ble skapet bare en hverdagsting for ham. Og kanskje for ham som hadde skapet før ham også.

Men likevel har de passet på at skapet ikke faller fra hverandre. Rygg, topp og bunn er delvis skiftet med grov, gammel plank. Skapet er sikkert så langt fra orginal stand som det er mulig. Det er spikret i, og flikket på. Og det er slått på praktiske små lister til alle dingsebomsene som hang i skapet.

I bunnen er det hogd grove hakk, så hele skapet holder seg godt plassert oppå kisten. En kiste som ikke er like dyp, og ikke like bred. Men det passet sikkert å ha det slik. Og der lokket hviler innpå skapet når det står åpent er det slått på en passende krampe som kistekroken kan stå i. Nedi kisten er det romslige skuffer. Det er grovt og enkelt, men det er skikkelig gjort. Hverdagspraktisk.

På en måte har det blitt slik for meg også. Alle dingsebomsene er borte. De har funnet sine egne plasser rundt om kring. Og skapet er vasket og vasket. Jeg har ordnet så det er hverdagspraktisk. Men det har fått plass på stua. Det blir ikke mer hverdagslig enn at det har fått en av de beste plassene. Og der står det så lykkelig og lukter fremdeles olje og mannfolk.

Et vakkert skap, uansett hvor mye det har blitt flikket og spikret på.

Hvis man var en liten nisse, som kunne bodd i et skap, kunne man hektet løs den grove kroken og krøpet inni. Der inne kunne man kroet seg, hukret og ledd.

Og så kunne man lagt seg på magen på de grove hyllene og tittet ut gjennom det tilhugde nøkkelhullet som ikke lenger har noen lås. Se alt bli en dus blanding av dypt svart og mildt gult. Var man nisse kunne man planlagt å dra fuglen i halen, eller erte katten.

Eller man kunne lagt seg på ryggen, med hendene under nakken – sett drømmende ut i luften og fantasert om julekaker og julegrøt.

Og om at husfrua egentlig er veldig søt  En slik nisse hadde det vel vært fint å hatt?

Når jeg stryker hånda over det skapet blir jeg hvertfall glad. Sånn er det bare.

(opprinnelig postet i 2008 på gammelbloggen. I dag er skapet fremdeles fullt i bruk og står på stua. Med alle høvlene, noen av alle dingsebomsene, duker, masse god drikke og alle spisebrikkene våre inni. Kisten står som bord i en liten sittegruppe. Vi måtte dele dem fordi dyrene fant på så mye rart bak kisten, hvor det var et åpent rom. 🙂  )

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.