Nålefilting: Øye trinn for trinn (og litt mer)

For å lage et øye trenger man hvitt til øyeeplet, fargen som skal på øyet, litt kontrastfarge, svart for pupillen og litt hvitt til lysrefleksjon – selve blinket i øyet.

Du trenger ikke å ha et rundt øyeeple, det kan godt være flatt. Jeg har laget runde øyne her for demonstrasjonens skyld.

 

Øye (det til høyre) – trinn for trinn:
Først legger du på grunnfargen, her har jeg valgt brun. Brunfargen er av en type som er bittelitt fargeblandet så det ikke blir så dødt. Om du bare har klare farger, så prøv gjerne å karde sammen litt av to nyanser.

Legg deretter på den svarte pupillen. Den skal være klart svart.

Så – avhengig av hvor godt du har blandet farger opprinnelig – legg gjerne på kontraster. F.eks. mørkere ring rundt og  så noen gyldne flekker. Jeg filter det først fast med å rette nålen nedover. Så overflatefilter jeg litt innover mot pupillen og utover fra pupillen for å få retningen sånn jeg vil og så det ikke bare blir fargeklumper. Jeg passer bare på at det ikke flyter ut i det hvite eller inn i det svarte.

Til slutt legger du på en prikk, liten strek eller bue i hvitt. Og DEN kan gå på tvers av pupill eller ut til det hvite. Det er jo  lys som speiler seg fordi øyet er fuktig.

Mer at på bilder over ligger prikkene på forskjellig plass i øyet. Det ble slik fordi jeg bare la dem ved siden av hverandre. Men lyset kommer som regel likt inn i øyet.

Her er et bilde hvor jeg har lysinnfall fra et vindu som er på høyre side i bildet. Da kommer lysglimtet på den siden. Altså til høyre i øyet. Mens skyggen faller på ansiktets venstre side.

(Jøje meg, det føles som om jeg var 50 år yngre for 5-6 år siden. Det må være vinteren…. og at håret har blitt grått og kort siden sist. Sukk. Men dette er altså meg for bare noen «øyeblikk» siden. Pedagogisk greit glimt i øyet, da. Mine øyne er forresten blå.)

Søk gjerne «reflection in the eye» og se på bilderesultatet du får.

Refleksjonen er nettopp et speilbilde av det som treffer øyet. Er  det en lang, smal lysåpning så får du lang hvit strek. Er det et vindu med sprosser, får du kanskje fire hvite flekker i forhold til hverandre. Det er avhengig av miljøet rundt.

Noen ganger er det så mange refleksjoner i et øye at man ikke ser annet. Her fotograferer jeg meg selv og vinterlandskapet i øyet til min kjære Pippo. I tillegg skygger hennes egne vipper for sola.

Når øynene er runde og like – som de jo gjerne er – så faller altså refleksjonen likt inn i øyet.

Dette kan brukes til ekstra poengtering om man vil lage et uttrykk som skjeler. Lyset treffe på samme sted. men øynene vil sikte litt fra hverandre så inntrykket er at det da treffer på forskjellige steder i forhold til pupillen. Jeg har prøvd å illustrere det under. Først med hjelpestreker. Så ser du det uten. Hvis du klikker på denne lenken, kommer du til et bilde fra nettet som viser forskjellige typer skjeling.

Dette ble jo litt spesifikt. Men relevant om man for eksempel vil lage et portrett hvor nettopp denne sjarmerende detaljen er viktig.

Dette innlegget burde jo stoppe her. Å lage øye er et stort nok prosjekt i seg. Men jeg fikk lyst til å vise litt raskt hvordan valg av plassering av øye, øyelokk og øyebryn gir massevis av forskjellige uttrykk.

(jeg lar meg så lett rive med av slikt som er gøy)

Plassering av øyelokk over øynene
Så skal øynene inn i øyehuler. Eller – egentlig legger man gjerne øyelokkene på øynene (det er her det kan lønne seg å lage «flattrykte» øyeballer så man slipper bulende øyne).

Allerede nå begynner du å gjøre mye med uttrykket. Prøv å legge øyelokkene forskjellig på øyet.

Plasser for eksempel øyet sånn ca midt i – med øyelokk som dekker bittelitt av øyet både over og under.

Å vise hvitt rundt hele øyet vil gi et helt annet inntrykk enn når øyelokk dekker deler av øyet oppe eller nede.

Øyet plassert nede i øyehulen.

Oppe i øyehulen (og ops… her har visst nesa glidd litt ned. Da blir det litt som en muppet… men pytt. Poenget kommer jo frem).

Øyebryn
Og så putter vi på øyebrynene. Med hver plassering av øyelokk får man mange uttrykk med forskjellig plassering av øyebryn etterpå…

For å finne hvilket uttrykk man vil ha rundt øynene kan man også tegne. Her er noen få av veldig mange kombinasjoner:

Når man deretter varierer med forskjellige typer neser, nesefestet, høyde på panne, smalt eller rundt ansikt, hår, ører, type hake, runde eller markerte kinn… Avstand mellom trekkene…

Moro!

Jeg er dypt fasinert av de som lager portretter. Har du sett hva denne damen får til? Felt Alive, Kay Petal. Der finner du mange kjente fjes!

Nålefilting: Litt mer om bruk av bilde

Å bruke bilder når man skal hente ut formene til et dyr man skal nålefilte, er ganske moro. Jeg fikk lyst til å vise noen eksempler til.

Man kan bruke penn og papir. Siden jeg har bildene digitalt bruker jeg et enkelt tegneprogram, som f.eks. standardprogrammet Paint på pc’en. Først legger jeg inn bildet. Så skisser jeg rundt. Det hender jeg må prøve meg litt frem for å finne akkurat de strekene som «gjør» dyret. For å få det tydeligere har jeg visket vekk bildet etterpå.

Da min vakre Sylvester Godzilla O’Malley levde laget jeg denne skissen av ham. Litt mer forskrekket på bildet enn på tegningen.

Når du først har en tegning i et program du kan leke litt med, kan du imidlertid også se på hva som skjer om du drar i deler av bildet. Her har jeg strakt hodet. Vips – en mye mer forskrekket katt.

Slik kan man «finne former» på flere dyr. Det kan være moro å lete med få streker. Denne må jeg prøve å filte en dag!

 

Enkelte dyr blir veldig nusselig når man tegner dem sånn. Og det er også slik vi gjerne oppfatter dem når vi ser dem. Det er nok ikke for ingenting at ekorn er populære Disneyfigurer.

Gjerne tiltrekkes vi av det runde, søte.

Som snarest kan vi også se på hva som gjør forskjell på voksent og barnlig.

Her ser du en filtet katt som gir inntrykk av at den er ung. Ser du hvorfor?

Jeg la bildet over i Paint og prøvde meg frem. Når jeg tegnet på rundinger, trekanter og firkanter så var de ikke særlig utstrakte.

Unge individ har gjerne rundt ansikt, stort hode, store øyne (men her er de jo lukket), store og runde ører, liten knappenese og rund kropp (Hvorfor søte dyr gjør oss tullete: forskning.no).

Det var ikke egentlig meningen å gjøre denne pusen så søt. Det var et mer voksent dyr som var modell. Jeg har oppdaget at jeg ofte ender opp med at vesenene mine ser yngre ut enn meningen er så jeg jobber med å gjøre trekkene mer voksne. Da nytter det å vite hva som gir inntrykket «ung» og hva som gir inntrykk av «voksen».

Jeg tok et bilde av vår godt voksne Bibbi for å se hvordan det var med henne. En katt er en katt, liksom.. Hva gjør at jeg ser at hun er voksen?

Ved å tegne litt sånn, får jeg noen ahaopplevelser. Hun er visuelt «bygd opp» av mer langstrakte trekk enn den unge katten over. Jeg har prøvd å illustrere det her. Om det ikke er aldeles perfekt vist, så synes det forhåpentligvis likevel.

Jeg kan altså med fordel overdrive noen av trekkene litt. Dra dem ut mer enn jeg først tenker. Da oppveier jeg kanskje min tendens til å gjøre dem litt for søte. Men ikke øyner og ører! Da går jeg mot det barnlige igjen.

Jeg elsker å bruke bilder for å forstå mer av hva jeg ser. Det er på en måte en like spennende del av nålefiltingen som selve utformingen.

Jeg håper andre også kan ha nytte av dette tipset.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

Nålefilting: ett skjelett flere muligheter

I forrige nålefilteanlegg så jeg litt på å lage en kropp. Men hva er det som gjør en kropp til akkurat DET dyret?

Hvis dette var et streng-skjelett, hvilket dyr kan det bli? En hund, en katt, en hest, en elg eller et rådyr?

Sett på forskjellige typer hale (eller ingen hale), fyll på med mer eller mindre ull, og vinkle lemmene forskjellig så kan det bli alle sammen. Men kutt lengden på bena, så blir det noe helt annet. For eksempel er dette IKKE en elg.

Når jeg surrer på den første kroppsullen begynner jeg med at figuren er tynn. Med mindre det skal være en tykk gris (men den har nok ikke streng inni..)

Jeg studerer dyret både forfra, fra siden og bakfra. Har jeg surret på for mye ull og nærmer meg hesterumpa (særlig en så godt polstret en som dette) kan det være en utfordring å komme ned til en smal elgrumpe etterpå.

Å bruke bilder er et godt triks. Man kan se etter linjer. Man kan også forestille seg rundinger eller flater. Poenget er å finne det som er typisk, enten man vil lage en karikatur eller noe som er naturtro.

Elg er veldig langbent. Jeg ser etter hvor langt det er mellom leddene på bena og hvor de står i forhold til hverandre. Elgen er kort i kroppen og veldig firkantet synes jeg. Så har den kort nakke/hals og den typiske nakkekulen. Se på «låret» hvor langt det er.

Hva med hest? Det vil selvfølgelig være forskjell på hester. Tenk på en araber i forhold til en shetlandsponni! Men når det gjelder forskjellen mellom vår hengslete smårunde Pippo og elgen, synes jeg Pippo er mye mykere i linjene. Hun er lenger i kroppen. Lårmuskelen er kraftigere/rundere enn hos elgen, hun har buet og litt dyp underlinje og nedadgående ryggområde… Jo eldre hun blir desto mer buer de to linjene. Ser dere forskjellene?

Begge har langt «ansikt». Ørene til elgen er større i forhold til hodet enn Pippo sine (synes best på bildene over). Og i profil er mulen til elgen mer overhengende enn Pippo sin.

 

Hvis man ser på rådyr i forhold er kontrastet til Pippo enda større. Korte, rett linjer, firkantet… og se på hodet! Her er det ikke mye som er langt og hengete. Istedet minner hodet om en liten trekant.

 

Så – jeg har en basisfigur – hva er den?
Når man har laget en basis med en del ull på, kan man bøye og tøye litt på den og se hva som gir forskjell.  Noen ganger er det nettopp her selve individet trår frem. Og det går an å få en overraskelse når det trår frem en mynde og planen var et rådyr.

Nakkevinkel kan ha mye å si. Det samme med svaien i ryggen. For å ikke snakke om hale… Disse tingene manipulerer man ganske greit i dette stadiet av filtingen.

Kan dette være en mynde?

Eller et kattedyr? Hundedyr? Til og med en tasmansk tiger?

Eller er det en rådyrmamma? Og den lille kuvingen på ryggen er bare omsorg for de små så de kommer lettere til pattene? Som dere ser må noen tilpasninger til, men det blir vel kanskje et rådyr dette.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

 

Så kom endelig flere spetter

Ikke før har jeg sagt høyt at det er lite spetter i år, så dukker de opp. Noen dager etter hagefugltellingen fikk jeg se to flaggspett som kranglet i poppelen nede i alleen. Dagen etter var det to forskjellige hanner på foringsplassen. Hver sin gang, men tydelig forskjellige i fargene.

Dette er den nyankomne hannen. Den andre er større med mye hvitere bryst.

Ikke lenge etter kom det en fin lita jente.

At de dukker opp på foringsplassen nå, kan komme av at vi måtte ta ned noen insektsangrepne trær inne på hestebeitet. Kanskje har de funnet nok der i vinter? Det blir jo bare spekulasjoner. Men nå er de i hvertfall her. Kjempekos.

Og denne luringen satte seg endelig ned en stund så jeg fikk knipset ham. Eller henne. Jeg er ikke god på kjønnsforskjellene. Den har vært her jevnlig, men ikke så vi har fått kost oss og sett litt på den.

Finn på noe annet, sier kroppen

Å ha en kropp som ikke virker som den skal er ikke på lissom. Sykdom gjør som sykdom gjør. Den bestemmer sjøl. Man kan kanskje påvirke den litt. Men uten reell behandling så vil det bare bli litt-litt.

Nå er jeg veldig glad for at jeg ikke tok opp bestillinger på nålefiltede produkter. Brått sa hender, armer og øyne ifra om for ensidig og intens aktivitet og ble overdrevent vonde. Dermed er det pause eller i hvertfall veldig nedtrapping før det drar med seg mer og blir kræsj.

Hadde jeg sittet her med bestillinger på nålefiltede dyr nå, hadde det blitt dobbelt vondt når kroppen ikke ville samarbeide mer.  Uansett er jeg alltid litt skuffet når kroppen svikter planene mine og jeg synes innsatsen (energibruk og muskelbruk) så sannelig og minsanten ikke var så stor at det skulle tilsi noensomhelst protest fra kroppen. Jeg hører nesten mini-meg skrike «Whhhaaaaat? What the fuuuck????!!» inntil jeg får kvelt den før noen hører det. Slikt språkbruk da gitt!

Men når jeg ikke har lovt bort noe så kan jeg (etter bare en liten «what the…») stille og rolig finne på noe annet. Noe for andre muskler i en litt annen stilling.

Så jeg prøver skrivingen igjen. Litt fasinert over at det plutselig skal funke for i en periode nå har jeg ikke klart å samle tankene lenge nok til bokskrivingen. Tom, distre, lettavsporet sliten hjerne. Som om mine interne diskusjoner går omtrent slik:

«Eh.. hva var det jeg tenkte på?»
«Ingenting.»
«Ingenting hva? Hva var det jeg…?»
«Hm? Neste dialog?»
«Ja, det var det ja… Skal vi se….. Eh, hvorfor gikk jeg på kjøkkenet?
«Hm?»
«Hm hva?»
«Det var ingenting. Åhhh – marsipan.»
«Hva holdt jeg på med igjen?»
«Ingenting»
«Aha… åh, hakkespett!»
«Dialogen?»
«Nei, dette er vel egentlig en monolog».
«Jammen boka!»
«Ja, ikke sant? Mhm mhm… nettopp.»
«..»
«Jeg tror jeg går ut en tur»

Men altså – nå er jeg igang igjen. Jeg bruker riktignok hendene og øynene da også. Men på en annen måte og i en bedre hvileposisjon. Bildet over er fra skriverommet i november. Nå ligger jeg i hvilestolen og skriver.

Jeg har lovet å levere et relativt ferdig utkast til min først pilotleser 20. februar!

17 dager igjen.
Gulp!

Hehe – du vet – den der fine balansen mellom å ikke love bort en ting mens man lover bort noe annet og prøver å gjøre det beste for kropp og sinn….. Sånn er livet.

Ha en god helg! Det kommer i hverfall flere innlegg om nålefilting snart, selv om jeg ikke filter akkurat nå.

 

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.