Fjellvåk og hestehov

Det er nyankomne overalt for tiden.

I går fant jeg første hestehoven rundt gården. De har nok stått en liten stund på de enda mer gunstige stedene rundt i bygda. Men her på gården har de holdt igjen ganske lenge. Jeg fikk ikke tatt bilde før i dag. I herlig vårregn nektet de å åpne seg mer enn bare på en gløtt.

Under en liten kjøretur i dag så vi denne flotte fjellvåken sitte og speide etter mat. Mon tro om det er mye å se? Etter et litt vel muserikt år i fjor (i hvertfall innomhus 😉 ) virker det til å være mye mindre i år. Det er nok imidlertid nok. Og kanskje er de så heldige at det blir lemenår i år?

 

Alle burde hatt skit i hagen

I dag kom linerla! Og selv om det meste av naturen rundt oss fremdeles er dekket av snø finner den mat her hos oss. For vi har nemlig hestehage. Med hesteskit. En hel haug eller fem fulle av fluer og annet som summer og kryper.

Når våren er slik som nå burde ALLE hatt en haug skit i hagen – til alle insektspisende små som kommer litt tidlig for sesongen. Og vet du – tross den sene våren er årets første linerle kommet tidligere enn noe annet år jeg har registrert.

På disse datoene har linerla ankommet tidligere:

Linerle 2010 – 14. april
Linerle 2011 – 21. april
Linerle 2012 – 22. april
Linerle 2013 – 26. april
Linerle 2014 – 21. april
Linerle 2015 – 15. april
Linerle 2016 – 20. april
Linerle 2017 – 18. april
Linerle 2018 – 13. april

Hagearbeid på frossen mark

Det er sen vår, men det forhindrer ikke at fingrene begynner å klø etter hagearbeid. Og nød lærer naken kvinne osv.. Her en dag fant jeg ut at jeg ville lage meg en hagebok. Det er fryktelig praktisk å ha en plan – og en oversikt over hva som har skjedd og skal skje.

Og så ønskelister da, du… Det trengs en hel bok bare for det!

Det var nettopp slik jeg snublet over hva jeg selvfølgelig kunne gjøre av hagearbeid nå selv om bakken er frossen og det ligger snø rundt omkring. Jeg skulle til å skrive opp et punkt som så ut som dette:

– Bark, grus eller annet til å lage stier

Når man skriver slike punkter sukker man gjerne tungt etterpå. Skakker på hodet, biter seg i underleppa og tenker: «Det blir dyrt, det».

For stier vil jeg gjerne ha – i massevis Jeg er lei av gress og ugress som vokser seg inn i bed og rundt pallekarmer. Og så drømmer jeg om en liten vandrevei i skogholtet. Om det blir bare 30-40 meter – så vil det likevel være litt fint. Men altså… alt det der vil bety mye grus eller bark… eller…

Jeg satt på verandaen, løftet blikket og så løsningen rett foran meg. Den var så åpenbar at det bare var flaut. Vi har tynnet det lille skogholtet som skal inn i hagearealet i år. Og etter at trestammene er fjernet for å bli til ved ligger det mye kvist tilbake.

En eller annen gang i løpet av året kverner jeg allerede kvist. Det er en fin måte å bli kvitt en kvisthaug i hagen eller på beitet. Noe har jeg lagt rundt bærbusker. Noe har jeg bare fylt hull og ujevheter med. Noe har jeg forbedret stien i skogen etter at den ble ødelagt av litt vel mye ridning en vår.

Nettopp…. sti. Kvernet kvist er jo perfekt også for stier i hagen. Panneklask!

Så i dag har jeg startet hagearbeidet med å kverne kvist etter vinterens trefelling. På kort tid hadde jeg kvernet kvist som sikkert tilsvarer ti-tolv sekker bark. Det blir ikke det samme – jeg innser det. Men det er ingen grunn til at det skal bli så mye dårligere.

Det er plenty kvist igjen – så det skal vel kunne bli noen meter med sti i hvertfall. Nå blir det bare å skaffe masse aviser til å legge under så kvisten ikke bare eter seg ned og forsvinner i bakken eller gresset vokser tvert igjennom med det samme.

Og det fine er at aviser og kvist = stier som kan gå tilbake til naturen om man ikke vil ha dem lenger.

 

April 2017 og 2018

Hvor kort eller langt har våren egentlig kommet? Det føles som om det går SÅ sent i år! Jeg gikk ut i dag for å ta bilder og sammenligne – som jeg pleier på denne tiden av året….

Og det er mye mer snø enn i fjor.
Myyyye!
Ææææ!! Jeg vil ha våååår!!
Nuh!

Beitene til hestene
5. april 2017             og             9. april 2018

Hagen
5. april 2017             og              9. april 2018
(bildene tatt av samme del av hagen – fra forskjellige vinkler)

Rabarbra
5. april 2017            og             9. april 2018

Luftløk
5. april 2017            og              9. april 2018
Luftløken bryr seg egentlig ikke så mye om snøen. Den er det eneste som ha kommet nesten like lagt.

Men nå tør jeg ikke vise mer. For der det i år er snø var det i fjor på denne tiden massevis av løker, hestehov og vekst. Sukk. Det var ikke en hestehov i sikte i dag gitt.

Men jeg kan jo vise at det heller ikke i fjor var fritt for sent snøfall. Dette var 9. mai 2017 – formiddag med snø og ettermiddag bar. Snøen kom og gikk samme dagen.


Hm.. nå ble jeg veldig usikker på om det føles som noen trøst. Det kan kanskje telle som trøst å vite at snø kan forsvinne fort? Så får man bare satse på at gammelsnøen også går fort.

Jeg håper imidlertid trekkfuglene er tilbakeholdne i år. I fjor var det fullt av traner på jordene allerede rundt denne tiden. I år er det vel ikke landingsplasser for dem enda en gang. Til og med de svømmende fuglene vil ha problemer fremdeles på grunn av all isen på Selbusjøen.

Dette langtidsvarselet er godt nytt akkurat nå.

 

Hvordan står det til hos dere? Føles det som om det er langt unna vår enda? Eller har dere hestehov i hagen, den gode følelsen av småsko på bena og lukten av varm strøsand som feies av veiene i nesa allerede?

Av alle rare ting gleder jeg meg som en unge til å finne den første meitemarken. De første trostene er allerede på leting.

Hund + hest = sant

I påsken har vi hatt en nabo’s hund –  Meshka – her i noen dager mens familien hennes var bortreist.  Meshka er en ung labrador tispe full av energi og moro. Hun har lekt så taket har hoppet, Kimmimela har hylt av frustrasjon fordi hun aldri vant og Kira har sett oppgitt ut.

Kimmimela har lært bort noen triks – som å gå på bordet. Men egentlig mistenker vi at hun trodde hun skulle klare å gjemme seg oppå der.


Meshka er så vennlig at man bare må gi seg ende over. Ingenting rokker ved optimismen. Selv da Bibbipus slo henne minst ti ganger i hodet med begge labbene smilte hun like bredt og gned katteskinnet videre til jeg måtte gå imellom og si at nå tror jeg pus vil ha litt fred. Det er greit, peste Meshka like fornøyd og gikk. Blikket på katta da hun satt og så etter henne var bare kostelig. En blanding av forfjamset fasinasjon og frustrasjon over at hun hadde glemt å lade labbene med skarpt.

Men det var ikke før siste dagen Meshka virkelig fant kjærligheten.

Vi har jo naboens fine Hellstrøm-hest her hos oss. Han går sammen med våre to hester. Hestene er inngjerdet på beitet og hundene i hagen. Et stykke har de felles gjerde. Og da Meshka plutselig ble sporløst «borte» i går var det nettopp der hun var.

Kjærligheten var tydelig gjensidig. Det er så moro å se hva dyr kan finne på når man snur ryggen til et øyeblikk. Hvilke vakre forhold som kan komme ut av det.


Og du – du må bare klikke på denne videoen og se på dem. Så søte at man bare smelter.