Alle innlegg av Kari_V_Olsen

Hespetre

HespetreHeldige oss har fått et hespetre av ei venninne. Riktig vakker er den!

«Et hespetre er et redskap som brukes til å vinde opp det ferdigspunne garnet fra spolen for å lage en hespe eller garnbunt, mens en garnvinde brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste.» (kilde: wikipedia)

Da jeg flyttet på Brandhaug en gang i tiden fikk jeg fortalt av de tidligere eierne at det er viktig at det finnes et hespetre på en hver gård. Hvis ikke er det gjerne kjerringa som blir et hespetre.

I den sammenhengen brukes ordet hespetre på ei som er vrang og vanskelig.

Så – da er vi berget her i gården. Hvordan det går med vår kjære venninne er mer usikkert…. ;-).

Kan du forskjell på hann og hunn gjøk?

Det er veldig lett, egentlig!

Hannen har markert blågrått bryst med en skarp grense mot den lyse undersiden.

gjøk hann


Mens hunnen har mørke og rødlige tverrstriper nedover en lys hals.

gjøk hunn

Jeg lærte det først i år. Og på et eller annet vis ser han da også ut som en hann og hun ser ut som en hunn. Eller – hva synes du?


I år som tidligere år fikk vi altså gleden av besøk av mer enn en gjøk.  Disse to jaktet rundt på beitene samtidig. Så da så jeg jo at det var to. Men ellers kan det være moro å se kjønnsforskjell når de dukker opp hver for seg. Og om man ser både hann og hunn – å gå utover sommeren og fundere på hvor hun slapp eggene. Og om det går bra med ungene?

Tenk å treffe på en av DEM under mating i nærområdet en gang! Disse to voksne brydde seg ikke om meg så lenge jeg kom på rullestolen. Så jeg får bare fortsette å snike meg rundt som.. eh.. en snikende rullestolbruker. Det gir ihvertfall spesielle fotomuligheter.

Og nå kan jeg jo benytte anledningen til en liten reprise på disse to fra i fjor. Gjøk frir til gjøk. Samme par mon tro?

Du kan ha på lyden, men hører dessverre ikke noen gjøk. Kun en hund og en katt… (jepp – jeg filmet hjemmefra. Vi er faktisk virkelig heldige!). Men tenk, da gjøken kom med alle sine fantastiske frierlyder – som var MYE mer enn unyanserte koko’er – hadde jeg glemt å sette på lydopptak på kameraet *panneklask*.


Mon tro hvordan det HAR gått med unger? Og er de på vei sørover allerede nå?

Er det ikke spennende det som skjer rundt oss?

Fuglene samles og spiser seg opp til trekket

Midt på formiddagen i dag myldret det plutselig med fugler i hagen. Det meste var sangere og trost. Sangerne var høyt og lavt.

sanger 2

sanger 1

Mens trosten holdt seg til bærbuskene … med litt hvile utenfor iblant.

trost 3

trost 2

trost 1

Kjøttmeisen virret litt rundt iblant dem og så ut til lure på hva alt styret var godt for.  De andre var opptatt av å spise og spise og spise. Det skal mye energi til for å trekke langt og trekket er nærmere forestående enn selve vinteren.

Noen av de yngste var også innom og lette etter mat.

fra årets kull 2

fra årets kull 1

Og så dukket det opp en fin liten gjest. En gjerdesmett.

Den var blant dagens artigste hagegjester. Det er såvidt jeg husker noen år siden vi så gjerdesmett i hagen. Men jeg har sett kull i skogen i år. Noe jeg sjelden gjør. Så det har kanskje vært et godt år for dem?

gjerdesmett 1

Arbeidsbord av gammel dør

Jeg hadde et gammelt hevesenkebord som ikke passet i noe rom. Jeg flyttet benene over på en eldgammel dør. Og vips fikk jeg verdens herligste arbeids-, skrive-, male-, sy-, tove- og filtebord.

bord av gammel dør 6


Jeg la på en glassflate over deler av bordet, så jeg kan ha en jevn flate om det trengs. Ellers er døra kun børstet og grønnsåpevasket.

Jeg elsker detaljene.

bord av gammel dør 5

bord av gammel dør 4

bord av gammel dør 3

bord av gammel dør 2

bord av gammel dør 1


Bordet kan kjøres opp til bortimot albuehøyde og ned til lårhøyde – med glidende overganger. Så her kan man sitte og stå i mange forskjellige stillinger mens man holder på. Og veksle så lett og ofte man vil – for det er elektrisk justering.

bord av gammel dør 7


Vakkert ble det også. Jeg er dessverre ikke så god på å ta oversikts-interiørbilder. Men håper dere får et lite inntrykk.

Enkelte dekorative elementer ble med også. Noe av det gamle elektriske fra en kamerats hus som renoveres for tiden. Og en gammel fjøsvarmelampe.

strømkabel lampe

Berglund

Gården Berglund ligger i Selbu kommune, Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt i Vikvarvet. Dagens gård ble bygget på 50-tallet, og ligger høyt oppe på en ås med flott utsikt over Selbusjøen mot Sjøbygda. I bygdabøkene ledes imidlertid historien til gården helt bak til en husmann i 1723.

Innlegg om gården og gårdsdyrene finner du under «Småbruk» i venstremargen.

Plassen hørte til under Nordigarden på den tiden og var den eldste på Såmstad. Den var ryddet i den tiden gården var udelt. I 1890 ble plassen fraflyttet og forfalt. Først i 1952 ble gården Berglund reist igjen der den ligger nå og skilt ut fra Nordigården Såmstad. Boreiserne bodde her til 1985 da de solgte gården videre til de som bodde her før oss. Kilde: Selbu i fortid og nåtid. Kjell Haarstad, Per O Rød, Bind VII. Utgitt av Selbu kommune.

De nye eierne bygde på huset og den nyeste delen er fra 80-tallet. Vi kjøpte gården i 2008 av deres døtre.

Utsikt fra gården mot Selbusjøen:

vid horisont

DSC_7206b

Berglund fra flere vinkler:

DSC00638bb

DSC09474bb

augustbeite


Og så en liten gløtt fra et par magiske netter her i Trøndalag. Berglund en natt i fullmånelys og en annen natt under nordlyset:

Berglund i måneskinn

Nordlys over Berglund 19 09 2012

Berglund er på ca 268 mål hvorav hage/bygninger/tun er på omtrent 5 mål til sammen og beite/jorde er på ca 25 mål. Resten er skog, mye dominert av gran og furu med noen små myrområder innimellom.

Fra slåtten 2015. Godt hestefor.

berglund slått b


Beitene i vidvinkel

panorama beiter b


kveldslys i vår furuskog

Gården ligger på 282 moh. Den ligger akkurat på grensen mellom aktive og delvis nedgrodde landbruksområder og store sammenhengende skogområder.


Oversikt over nærområdet rundt gården (markert med svart strek):

Berglund gård beliggenhetKilde: atlas.no  Gjengitt med tillatelse.


Utsikt mot gården med Vikvarvet i forgrunn. Berglund ligger oppe på kanten ca midt i bildet:

Vikvarvet mot Berglund 1


Vikvarvet – sett fra Aftret:

P6110174b

Det er på det korteste (gjennom skog og bratt terreng) ca 800 meter i luftlinje til Nea vassdrag og flere områder som er populære for en rekke trekkfugler som gjess, ender, traner mm. Under trekket er det derfor et herlig liv i luftrommet over oss.

Nærmeste lille vann med rikt insektsliv (øyenstikkere mm) ligger kun 550 meter fra huset, bare noen minutter å gå. Og i det hele tatt er Selbu rik på store og små vatn med mer eller mindre større elv og bekkedrag imellom.

Bare litt lenger unna oss ligger også fjell og vidder.

Korteste vei fra gården til Selbusjøen er omtrent 1900 meter i luftlinje. Selbusjøen er regulert og på sommeren ca 160 moh. Det er altså et fall på 122 høydemeter mellom oss og Selbusjøen.


Vikvarvet sett fra Selbustrand:

DSC09341bb

Dyrelivet i Selbu er rikt. Fra insekt til pattedyr. Vi har ofte besøk av spennende gjester. Og fuglelivet på gården er en fryd. Mye på grunn av nærheten til så mange forskjellige ulike leveområder.

De store rovdyrene har nok kanskje ikke så direkte påvirkning på dyrelivet på gården – annet enn gaupa som passerer rett som det er. Hun plukker nok litt vilt. Men vi har fått tips om at det er sett bjørnespor på den ene av tomtas myrer for to-tre år siden.  Vi så det ikke selv og fikk vite det først i ettertid. Men så spennende!

Vi ser rett som det er elg, rådyr, rev, hare og ekorn.

En gang iblant ser vi også hjort. Det er godt med spor av grevling og andre mindre mårdyr, men vi ser dem sjelden. Snømus har vi imidlertid hatt i hønsegården og på fugleforingen et par ganger. Jeg har sett rein på naboeiendommen og spor av den også hos oss. Fin, stor tamrein.

Men de som nok gir oss flest spennende opplevelser er fuglene. Da vi flyttet hit var vel ingen av oss noen ivrige fugletittere. Men det gikk ikke lang tid før vi begynte å lære den ene arten etter den andre.

Per i dag har vi sett over 84 forskjellige fuglearter på eller like i nærheten av gården. Og det er like moro for hver liten bevinget en som er innom.

Den lille sisiken i headingen var en av dem.

 

Stappfull av eventyr

Jeg fantaserer og finner historier omtrent overalt… eh… stort sett hele tiden. Kjører jeg forbi en arti stubbe på tur, så er det igang. Om unger spør om forklaring på noe som er litt sånn på siden er det ikke godt å vite hva jeg kan finne på av forklaring. Og skjer det noe trist eller vanskelig kan jeg godt snu det på hodet og lage et lite eventyr til trøst.

Innlegg fulle av fantasi og eventyr finner du under nettopp den tittelen i venstremargen.

Da jeg var liten og mørkeredd som juling, fant jeg ut at en god måte å mestre det på var å dra historien helt ut og så LØSE den. Det ble mange skumle vesen som fikk sin skjebne beseglet på det viset. Og sånn oppi tjureårene en gang klarte jeg å riste mørkeredslen av meg. (jadda, jadda ;-).)

Som voksen blir det gjerne små snutter her og der. Mye er bare rent eventyr. Mest humoristisk og ikke så mange monstre. Men jeg går også alltid og surrer rundt på noen større historier. Så var det bare å få dem skrevet ned da…

Det blir nok sikkert også en dag :-).

Imens koser jeg meg med alle sjelene jeg finner rundtomkring i nærmiljøet.

gråpinnen 2STAURFOLKET

– «Hva driver du med nå?», sa Robert i går kveld da han fikk se meg stå med nesa (og kamera) helt inni staurene til hestene.

– «Tar bilder av staurfolket», sa jeg distre. Langt inne i min egen verden.

Det ble noen sekunders stillhet bak meg, og så sa han – «Åja, selvfølgelig» og tuslet avgårde for å rydde og stelle videre på gårdsplassen. Ha – han tar da virkelig ting på strak arm denne kjæresten min. Selv om det er første gang han hører om staurfolket.

Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg oppdaget dem, heller. Og jeg ble jo ikke overrasket, så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle bli det…. Det er jo så mange små vesen overalt, at et folkeslag som holder til i staur burde jo ikke overraske noen.

Staurfolket har merkverdig navn og er en ganske dyster gjeng. Du har Stastaur’n, Påla’n, Treskolten, Tørrpinnen, Gråpinnen, herr Stokkdøv og frøken Stokkdum…. Vel, det var bare noen av dem jeg rakk å hilse på i går kveld.

Frøken Stokkdum er f.eks. midt i åra et sted. Nå vet ikke jeg hvor gammel staurfolket blir, men hun er i hvertfall midt i de åra. Ei litt herda dame som har sett litt av hvert. Med en lei tendens til å blotte de lange hoggtennene i et skeivt glis ser hun ut til å være i stand til litt av hvert, også. Men hun er snill som dagen og forsåvidt staur’n er lang. Hoggtennene er bare til pynt, de. Og hun har ei fin lita nese som ikke stikker seg borti alt som er. Til forskjell fra staur flest, kan hun til og med holde på en hemmelighet, denne damen.

Navnet sitt, Frøken Stokkdum, har hun fått av de andre dumme staurene. De som forveksler godhet, beskjedenhet og lojalitet med dumhet. Ja, de tror at du bare er virkelig klok hvis du har noe å si om alt mellom himmel og jord.

Gråpinnen er en av lederne i staurfolket. Han ser ofte ut som om han sover. Men bøyer du deg frem og ser nøye på det lille forstenede ansiktet, stirrer du plutselig rett inn i det årvåkne blikket hans. Ingenting går ham forbi ubemerket. Han synes selv han er en veldig viktig staurmann som bør få et ord med i laget i enhver samtale, om enhver hendelse og til enhver tid.

Han syns han er så viktig av hvis han ikke passer seg, kommer nesa hans til å falle av en vakker dag. Slikt skjer, nemlig, når staurfolket stikker nesa si frem for å synse om ting og tang hele tiden.

Staurfolket er jo et reisende folk. Opp i traktorskuffer og hengere blir de lempet for å bli fraktet til nye beitemarker, sikkert minst to ganger i året. Og med en smell og en klang treffer en staur en annen staur og synser de da – ja så, vips brekker nesene av fordi de stikker for langt frem.

Stastaur’n er som navnet hans tilsier, den staeste av de stae. Han påstår fremdeles at det bare er et sagn at nesene til staurfolket kan falle av hvis de syns for mye om ting og tang. Han syns noe om alt, han. Og enten han synes det ene eller det andre, har han alltid rett og de andre tar feil.

En vakker dag sto han rett opp og ned og synset og var så sta som bare han kan være, da han plutselig ble rykket opp med roten og traff en annen staur. Og… jada – du gjettet rett. Nesa hans brakk av. Men han påstår at det heller ikke er rett og sverger at han ser en nese der nede, han. Det er derfor han alltid plirer slik: – «Det jeg sier er så sant som at nesa mi er lang og rett!!» sier han pompøst og blåser opp kinna og pruster i skjegget sitt.

Jeg fortalte ham at den nesebiten som sitter igjen er aldeles bedårende, jeg. Som en liten løvenese. – «Lang og rett! Lang og rett!» hylte han og vrikket på seg for å få staur’n til å snurre rundt og vekk fra meg. Men ikke en gang Stastaur’n klarer å flytte staur’n når vi menneskene først har fått satt den godt ned i jorda.

Jeg trakk meg forsiktig unna. Det var visst ikke pent av meg å si noe slikt, selv om jeg bare ville trøste. Jeg håper jeg ikke skremte dem vekk for jeg har veldig lyst til å snakke litt mer med dem en vakker dag. Men hvordan kunne jeg vite at staur var så hårsår….

 

 

Så mangt å finne på!

Jeg har mange hobbyer og mye jeg liker å fikse og ordne med. Men i forhold til de mange som får til å starte hele bedrifter av det de holder på med, er jeg rene amatøren. Og det er ikke mye som lekker ut av det jeg lager… Da må jeg slutte å bli så innmari glad i det jeg lager eller reparerer. Og skulle noe som helst bli en forretningside, må jeg slutte å hoppe slik fra det ene til det andre…   Problemet er jo at jeg TRIVES så godt med det .

Innlegg om det ene og det andre praktisk fantasifulle jeg driver på med finner du under «Håndlaga og hjemgjort» i venstremargen.

 

bildeserie 2 (2)Fotografering
Det er en ting som er greit å ha klart med en gang. Jeg er ingen fotograf. Jeg har lite kunnskap og amatør utstyr.

Men jeg elsker å fotografere. Jeg bruker vanligvis et enkelt kamera som jeg drar med meg over alt. Disse varer gjerne ikke mer enn et par år før jeg enten forelsker meg i noe nytt eller har slitt dem ut.

Akkurat for tiden bruker jeg et Sony Cybershot DSC-HX300 med 50x optisk zoom. Et godt alroundkamera som er et eventyr å ha med seg på tur. Og et helt greit kamera å ta de fleste bilder med.

Og så har jeg et Nikon d7000 for de der mer spesielle situasjonene. Jeg har dessverre ikke så mange objektiver og ønsker meg både for makro og bedre zoom. Det er godt med det man kan gå og ønske seg og som ikke allerede er i boks ;-).

Ja – og så vil det nok kunne dukke opp noe fra mobilkamera iblant. Den brukes mest når jeg har glemt sony’en. Det ER fantastiske kamera på mobilene for tiden. Men det er ikke helt det samme som kamera lell.

bord av gammel dør 1Interiør
Som så mange andre, må jeg vel innrømme at jeg er interessert i hjem og interiør. Stilen jeg har får nok folk finne ut av selv. Det blir som det blir og jeg følger nok følelser og rydder plass til mine andre interesseområder mer enn jeg følger trender.

Dessuten er det jo ikke bare jeg som bestemmer her i huset. For DET synes jeg ikke om. Bor man sammen så er det ikke så trivelig om bare den enes smak dominerer.

Eller – kanskje vi da er midt i tidens trend?

Det jeg vel mest kan love er at det ikke er nytt og butikk-kjøpt som dominerer her i gården.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Filting og toving i ull
Jeg elsker ull. Det er et fantastisk materiale og veldig moro å holde på med. Hobbyen startet med ull fra min søsters villsauer da hun hadde det en gang i tiden. Dette sendte jeg til et karderi langt avgårde og fikk det tilbake i digre sekker. Litt smått kardet og renset jeg selv. Men det var ikke det letteste arbeid.

magi lytteSiden har jeg gått over til å kjøpe flak med kardet ull direkte fra f.eks. Selbu Spinneri. Ull med farge kjøper jeg i småkvanta fra hobbyforetninger.

Jeg både nålefilter og tover. Det blir gjerne en vinteraktivitet så det går litt i nykk og napp. Og jeg lager det jeg føler for der og da. Noen «figurer» har begynt å følge meg. Som rottene mine. Mens andre dukker opp enkeltvis og kan bare ikke kopieres helt for de lever liksom sitt eget liv.

Diverse
majones hjemmelagetJada – mat lager man jo rett som det er.  Det er vel egentlig mer en del av hverdagen enn en del av en hobby.

Men med årene må jeg nok si at matlaging har krøpet litt inn i hobbysjangeren også. Spesielt når det gjelder å nyttiggjøre seg mat fra hagen, småbruket og skogen.

Det er vel fort noe som hører med til tiden :-). Det er mange som setter større og større pris på å utnytte råvarer man har rundt seg. Så også jeg, rett og slett. Og det er like moro å skrive litt om det i ny og ne.

Jeg er ikke spesielt flink eller spesielt flittig. Men synes det er veldig moro og gir VELDIG god mat. Så iblant dukker det nok opp noen oppskrifter eller slik-gjorde-jeg-og-det-funket innlegg.

farger 2Jeg liker å sy litt. Men … kremt … jeg er nok minst like glad i å samle materialer jeg liker. Og så samler samboer’n på symaskiner….  Jeg har jo til og med laget meg en byste som ser ut som meg. Så… nåla er fremme en gang i blant. Nok sakt…

tegning syl 2Når det gjelder å lage ting kan jeg vel først og fremst finne på å prøve hva som helst. Ser jeg noe jeg har lyst til å gjøre så gjør jeg det.

Litt hekling, litt strikking, litt forming, litt tegning….

Ja – og så samler vi ulla til hundene og får spunnet garn av det! Det blir det aller lekreste garn. Og har du hund med pels, så anbefales det på det varmeste.

Finner jeg ellers en dings eller greie lurer jeg fort på hva jeg kan bruke den til. Så det hoper seg opp litt med slikt. Og større ting som kan passe til dingser og greier…

Og så slikt gammelt skrot som kan repareres. Eller som minner meg om noe. Bruktbo på Stjørdal er et yndet besøksmål.

Livet er fullt av fristelser!

Snekring er heller ikke helt fremmed. Vi har samlet en del ting og tang i den sjangeren også. Jeg er for eksempel en forkjærlighet for staur. Og vi har som mål å få opp et snekkerverksted på gården etterhvert.

Først må imidlertid hønene flytte ut. Og DET har gjort at et spennende prosjekt ble å pusse opp en gammel brakke til hønsehus. Det gjør vi selvfølgelig også sammen.

Sånn går no daga’n..

*lykkelig sukk*. Alt man kan få lov å holde på med her i verden! Og så herlig lang tid alt tar når man må hvile mye. For sånn går det jo så absolutt an å se det. Som at man drar ut gleden ;-). Og man kan glede seg lenge til det nye man skal finne på.

Og det å holde på med håndlaga og hjemgjort er som du skjønner slettes ikke bare om kunst og håndarbeid. Hjemmereparert er HELT innafor.

brakke restaurering

Velkommen til en ny spennende start!

Jeg ønsker velkommen til både gamle «Kattene mine lager engler i sneen» lesere og nye lesere. Her har dere meg igjen! Sammen med hele bøtteballetten.

englerisneen header

Bloggen englerisneen fikk seg et aldri så lite sammenbrudd. Men er det noe jeg har erfaring med så er det å stable ting på bena igjen etter aldri så små sammenbrudd. Og selv om sammenbrudd er noe ordentlig skitt igrunnen, kan det også være starten på noe spennende.

Noen ganger blir kanskje litt for mye ødelagt. Og det blir aldri igjen som før. Mens andre ganger blir det fine som blir igjen enda finere.

Vi får håpe på det siste.

Til dere som er nye: Bloggen englerisneen.com kom til da livet snudde seg på hodet og jeg begynte å blogge for å holde godt tak i den der lykken som var igjen. Ja – sånn apropo det fine som blir igjen som blir enda finere…

Denne lille historien forklarer tittelen på den «gamle» bloggen

Kattene mine lager engler i sneen

En dag jeg kom hjem fra arbeid var jeg forferdelig syk. Jeg hadde overanstrengt igjen, hadde sterke smerter og visste knapt hva jeg selv het. Jeg gråt da jeg gikk rundt hushjørnet mot trappen, for jeg skjønte at jeg måtte gi opp snart. Men der ble jeg stående aldeles fortryllet.

Det var bittesmå sneengler over hele gården….

Bak meg klikket det plutselig mykt i kattedøren, og kattungene kom springende. De tumlet sammen i leken slossing ute i nysneen. Lå tett i tett og sparket hverandre i bakbena, pisket med halen, svaiet ryggen og småtannet etter hverandres værhår. Så spratt de opp igjen og forsvant videre på lette poter.

Da jeg sto der i den dype vinterstillheten, hilste jeg ærbødig på lykken som kom rislende tilbake.

For kattene mine lager engler i sneen.



Bloggen strakte seg fra 2008 til 2015. Og omhandlet mye av det samme som denne nok kommer til å gjøre. Mens noen tema nok er tygget lenge nok og fases naturlig ut.

Livet har endret seg og gått videre. Det nye bloggnavnet har også sin historie. Den blir å lese etterhvert.

design 1 forsidebilde

Jeg håper dere blir like glad i denne bloggen som i den forrige.

Det blir nok gjensyn med gamle innlegg hvis jeg klarer å berge dem. Det blir uansett mye kjent  da rammene i livet stort sett er de samme. Men det skal jo først og fremst bli mye nytt.

Kanskje blir det litt mer oversiktlig. Kanskje litt mer spennende. Kanskje litt mindre privat og sårbart.

Kanskje ikke 😉

Dette er uansett en ny start. Velkommen med på reisen!!