Kategoriarkiv: Eventyr og fantasi

Nøkkvarsel fra våte Trøndelag

Det har ikke vært så mye regn siden… ja, lenge siden. Vi husker det i hvertfall knapt. Aldri (nesten) har sommeren vært så dårlig. Selv myggen drukner. Regnbuene går seg vill på himmelen og peker bedragersk på samme sted. Har vi ikke blitt lokket til skogs før, skal vi bli det nå.

Jorden er vassjuk. Gode urter gulner og dør. Ugress trives og vokser. Tross alt som drukner er det så frodig at det burde være tungt å puste. Det kryr av byttedyr – hare og mus. De skriker tynt når de blir tatt av lydløse ugler og snikende katter.

Det samler seg dammer på flatmark. Blanke speil lyver om hvor dype de er. Vi gikk tørrskodd der i fjor. Men er det bunn der i år?

En tue i et bittelite nytt tjern er tilsynelatende trygg å sette foten på om man vil over. Vannet er blankt. Så stille. Det speiler skogen omkring så blikket ikke trenger under flaten. I glimt kan man se noe som skifter der nede. Som skyggen av noe som samlet seg til sprang.

Snart glemte myter advarer mot å komme for nære vann. Skulle nok berge folk fra drukningsdøden, humrer eventyrfortellere og naive foreldre. Men tenk om de er sann?

I Trøndelag kommer vi oss snart ikke lenger unna vann.

De bevisstløse krysser vannspeil uten å være sikker på at bunnen bærer. Stoler på de vakende tuene. Våkn opp! Vær fryktsomme. Vi vet ikke hvordan dette vil ende. Snart er det ikke tørr mark mellom dammene.

Hva da?

Jeg vrir meg om natten full av dommedagsdrømmer og grøsser over tegn i tiden. Mens noen krangler om menneskeskapt og ikke, rykker noe helt annet inn over oss. Det er på tide med en advarsel. Det var aldri vi som regjerte. Vi vaklet kun på en skjør overflate. Dråpe for dråpe tar han tronen tilbake. Og snart er vår rolle i mytene kun at vi så ham her først.

Nøkken!

Pass deg!

 

 

Følg og lik:

Så fulgte kjerringa nissen opp på loftet

Vinter og vår har sloss og rykket oss ut og inn av varmere vær lenge i år. Men i går bestemte nissen seg likevel for å gå og legge seg for sesongen. Allerede før kjerringa hadde kommet seg ordentlig i klærne satt han i trappa inne og tok av seg støvlene.

Da jeg gikk for å hjelpe, så jeg hvorfor han har drøyet så lenge. Det var avslørende hønseskit under sålene.

Han har nok ventet på de nye gårdsbeboerne og forsikret seg om at de hadde det bra før han la seg. Åtte fornøyde høner i nytt hus. Bare foreløpig innenfor netting. Snart skal de inn i resten av flokken.

Så snilt av ham å tenke på dem.

Han var pratsom. En eldgammel overtrøtt unge med mye på hjertet før søvnen skulle ta ham. Men mens jeg var ute på vaskerommet og renset under støvlene hans ble han brått trøtt. Så trøtt som bare en nisse på ordentlig overtid kan bli.

Da han gikk for å legge seg, støttet jeg ham på veien. Han var tung og varm og luktet ull og frisk luft. Han kommer nok til å sove godt.

Følg og lik:

Du endte dine dager i et digert norgesglass

ukjente mus 1

ukjent mus 4

Du gnager ikke mer
er ikke mer til last
du endte dine dager
i et digert norgesglass

Som tankeløse troll
i en verden full av små
lager mennesker fæle feller
som er vanskelig å forstå

jeg er så veldig trist
for alt du måtte lide
din grav blir stille ryddet
det skal syltetøy opp i det

I hagen får du ligge
på graven skal det stå
«Ukjent mus sin grav
Til minne om alle falne små»

ukjent mus 2

 

Følg og lik:

Meddisin Mari og Petter Bakglatta

Det blir litt lenge stille mellom hver gang jeg skriver her på bloggen. Så nå henter jeg opp et par historier fra gammelbloggen. Fra en av de rare bygdene  som lever i bakhodet med alle sine fine mennesker.

Dette er et glimt fra livet til noen av dem.

MEDDISIN-MARI
Det var en gang en bygd som het for så mye som Langtbortigrenda. Der bodde det mange mennesker – som i enhver annen bygd. Men akkurat i denne bygda var det slik at når jula nærmer seg fikk gammelkara vondt både her og der. Det var nærmest for tradisjon å regne det. Og kloke kjerringer slo hendene sammen, akket seg og foreslo å sende bud på kyndig hjelp. Det var vel best å få sett på denne vondten! Nå som det snart var jul og alt!

Og gammelkara nikket dystert. Det var vel best. Sjøl om det selvsagt ville bli dyrt. Noe de såvisst ikke trengte nå rett oppunder jula….

Så vart det sendt bud etter a meddisin-Mari. Og meddisin-Mari kom. Det banket lett på døra. Og der ute i mørket, med stjernene blinkene bak seg, sto hun med armene i siden og lo. Håret var alltid utslått og kjolen fin når hun kom på disse julesykebesøka.
-«Hvordan står det til me’n far i huset», spurte hun med glimt i øyet. -«Joo», sa a gammelmor alvorsamt, -«det har ikke stått så dårlig til siden forrige jula, minst! Det var ikke så ille da gammel-merra tråkket ham på foten så den ble gul og blå og han nesten mistet en tå.» Så hostet gammelmor brått. Det hørtes nesten ut som en latter. Men selvfølgelig var det ikke det. Sjukdom på den tida var alvorlige saker.

Inne på kammerset lå han Johan og stønnet lavt og klagende. Som han Peder hadde gjort på forrige plassen – og han Anders gjorde lenger borti grenda. – «Å -å -å», oiet de seg dypt og sårt. Og under tunge øyelokk glimtet det skarpt av gammelmannsøyne som ikke gikk glipp av et eneste ord…. eller en eneste kurve.

Så kjent hun litt på dem, strøk dem over panna og litt over det tynne håret. Hun pustet søt ånde i fjeset på dem når hun ga dem hyggelige meddisinråd.

meddisinmari3-«Hva sa du?», peip gamlingene så hun måtte lene seg enda nærmere der inne på det mørke kammerset.

Da sukket de lykkelig og en rørt lite følelse stakk i brystkassa på dem. De var så takknemlige over all denne gode oppmerksomheten. Mari rant nesten over av god meddisin, hun.

Med skjelvne hender fant de frem en mynt, og smøg den ned i neven hennes. -«Takk, takk!, mumlet de. Og diskre smøg Mari mynten ned igjen under fellen, der hun visste at mor ville finne den når hun skulle fli til jul.

Ååå,  Mari visste godt hva som feilte gammelkara. De måtte bare få smake på det lille søte som ikke var vanlig kost resten av året. Og hvem kunne vel bebreide dem det?

Ikke Mari hvertfall, som kjente menneskene i grenda nesten bedre enn de kjente seg sjøl.

Så for hun avgårde igjen, Mari. Det var mange sjuke gamlinger akkurat på denne tida, skal du vite.

I døra stakk gammelmor til henne litt ekstra. Et lite spann råmelk, noen egg eller et nybaka søtbrød. Mari takket blidt. For den gesten satte hun pris på. Hun ba dem ta godt vare på sine flotte ekte menn –  og nikket høytidelig god advent.

Og etter at meddisin-Mari hadde vært og meddisinert gammelkara, ble de alltid spreke og spretne – og det ble alltid riktig god advent.

Det var noe alle kloke kvinner visste.


Og hvordan vet jeg alt dette? Jo, det er en ganske morsom historie, egentlig.

meddisinmari 1Her om dagen satt jeg og jobbet med noe småtteri før jul. Helenepus satt på bordet og vasket seg dovent. Da hørte vi plutselig en liten lys stemme som spurte om vi ville høre en julehistorie? En ekte og helt sann en?

Jeg fikk straks øye på den lille damen. Men hun var visst usynlig for katter, noe som kanskje var best så liten som hun var. Helene så hit og hun så dit – og kunne ikke for sitt bare liv finne ut hvem som snakket. Det måtte være matmor, mente hun og holdt vaktsomt øye med meg.

meddisinmari 5 meddisinmari 4

meddisinmari 6Meddisin-Mari lo og fortalte og strøk kattehalen såvidt iblant så Helene så aldeles forvirret ut.

Da historien var slutt, neiet meddisin-Mari pent og takket for oppmerksomheten. Og jeg skjønte godt at gammelkara hadde blitt så lykkelige. Vakker og frodig var Mari. Latteren hennes var smittsom og hennes varme omsorg var tydelig.

Jeg følte meg nesten litt meddisinert sjøl. Kanskje hun kjenner meg også,  Mari? At jeg blir så glad av en god historie?

meddisinmari 2

————–

PETTER BAKGLATTA

Petter bodde i samme bygd som meddisin-Mari.

Han Petter var en sånn en som ikke har gjort det lett for seg selv en eneste gang i sitt liv. Han var av de menneskene som gikk to skritt frem og ett tilbake i alt som har med andre mennesker å gjøre.
Da han var liten fikk han kallenavnet Bakglatta en dag han hadde ryki sammen med Sissel i en slosskamp. Stolt og arg – etter å ha tapt grundig siden de var i den alderen da jentene var lange og spenstig og guttene små og puslete – for han hjem midt i skoletiden. Det var midtvinter. Beina var korte, veien var glatt og gutten var sta. Han var et underlig syn der han innbitt jobbet seg oppover – to skritt frem og ett tilbake.

Bakken var synlig nesten hele den to kilometer lange veien opp til gården som lå på en bergnabb og hvilte blikket litt distre i det fjerne. Skolekamerater, lærere og enhver som var ute i et ærend så ham streve lenge med bakken den formiddagen. «Det er Petter i et nøtteskall, det der», sa lærerinna hans ettertenksomt da hun sto på trappa og rettet ryggen etter siste doble timen. «Det er ikke noe som er bare rett frem med den karen… som om det alltid er bakglatt der han går.»

Så var det gjort. Sa folk Petter – kom tilnavnet Bakglatta smygende bak like sikkert som myggstikk klør.

Ikke vet jeg hvordan han alltids klarte å snu hvert et sky forsøk på å be om sjans til rykende slagsmål. Men det var typisk for han Petter. Hver gang han nesten hadde alt i boks – kunne du være sikker på at han gjorde eller sa noe som flyttet ham halve veien tilbake mot start.

Og bygdafolket ristet sindig på hodet og mumlet om denne bakglatta til han Petter. Da Øyvind av egen velvilje begynte å brøyte bakken opp til Petter og sjølfolket hans den vinteren Petter kjørte istykker traktor’n, endte det med slagsmål da Petter skulle takke ham og spørre ham om hva han ville ha for jobben.

Og absolutt ingen skjønner hvordan det kunne komme til slikt munnhuggeri mellom Petter og jordbærbonden borti Nerbøgda. Den eneste arbeidsgiveren han noen gang hadde hatt. Det begynte med skryt og godord for jobben og endte opp med at han Petter forsvant nedover åkrene og ut på landeveien i sinne.

De fleste så det ikke komme når’n Petter begynte å skli bakover. Og ikke forsto de hva som hadde skjedd når de prøvde å gå igjennom det hele i etterkant. Rett som det var strenet han imidlertid oppover bakken med lange steg og en svart sky av sinne hengende over hodet.

 

Petter var selvfølgelig forelska i Sissel. Fra barndommen og hele veien opp gjennom tenåra, egentlig. Og  var det en som alltid forsto han Petter så var det Sissel. Med smokke i munnen og behagelig midlertidig varme i bleia – var det noe i henne som kjente igjen noe i ham alt da de møtte hverandres blikk fra hver sin barnevogn utenfor samvirkelaget.

Så snart de stabbet og gikk, hang hun etter ham i tykt og tynt. Eller han subbet etter henne. Det var ikke sjelden de sloss og kom hjem til hver sine foreldre med blødende neser, såre ører og istykkerrevne knær. Men nåde den som kritiserte motstanderen!

Det første kysset satte verden deres på hodet. Og en vakker dag rev de like ivrig av hverandre klærne som de tidligere hadde sloss som hund og katt. Så ble det forlovelse og bryllup. Sjølfolket til han Petter flyttet ned i bygda – glad for å slippe det store tunge huset og den lange bakken på gammeldaga’n. Og Sissel flyttet opp på gården, hang opp nye gardiner, skrapet og malte og satte sitt preg på alt.

Folk trivdes med å se gården våkne og liksom begynne å blunke litt rønneraktig til bygda der nede.

 

Det var noe merkelige greier. Livat og folkekjær, aldri sint på noen (annet enn kanskje han Petter) og alltid klarøyd nok til å vite hva folk egentlig mente når de gjorde det de gjorde og sa det de sa – var liksom Sissel Petter Bakglatta’s rake motsetning.

Det eneste de så ut til å ha til felles var glade, hengslete og seige arbeidskropper. Og et mykt blikk fullt av respekt når de så på hverandre. Men det viser bare hvor lite man kan se av det som er inni folk. En av hundre andre ting de hadde til felles var kjærligheten til småfolk. Kanskje noe av det viktigste, egentlig. En ekte klarøyd begeistring for alle unger, enten de var snille som dagen var lang eller vrange som de verste små beist.

Trist var det at det syntes som om Sissel ikke kunne få småfolk selv.
Da de hadde vært gift i mange år, Sissel og Petter, begynte folk med en liten tilbøyelighet til å være … vel, ufine og slemme… å spøke med at det kanskje var mer hos han Petter som gikk to skritt frem og ett tilbake enn hans sosiale antenner.

Men alle vet jo egentlig at denne natur’n har en tendens til å ta den tiden den trenger. Det spiller ikke noen rolle hva folk tenker og tror. Ting blir som de blir. Og kanskje var det noe spesielt som ventet på noe som først måtte falle på plass?

Eller noen?

Følg og lik:

Tørrpinner og nyoppdagede jorddykkere

(dette er et innlegg med litt reprise og litt NYOPPDAGELSE. Noe leserne av gammelbloggen sikkert forstår mens de leser (som jo lesere gjør). Men noen ting kan altså ikke fortelles for ofte. Og slettes ikke det som fortelles for første gang. Og siden de første skal komme sist og de siste først og alt det der så tenker jeg at det nyoppdagede som fortelles for første gang skal komme sist og reprisen først. Eller – egentlig kom visst paranteset aller, aller først. Så da så. *tenke tenke* Eh… vel.. God lesing…).

Tørrpinner, ja. Du har sikkert truffet på dem ute i skogen? De som får deg til å le. Eller til å snuble. De som gløtter mistenksomt ned på deg fra en åsside eller som står som grå skygger i skogkanten og skuler på deg.

tørrpinnLangt, langt inne i en skog
lever en som ei er glad
Han ble skapt da trærne falt
og deres røtter revet av

Han er full av knusktørr sinne,
det er lett at slikt kan skje

Tenk å bli en skarve pinne
når du engang var et tre

Nå om dagen går hans tanker
stort sett bare rundt i ring
Når han ikke snurrer tanker
glor han misfornøyd omkring…


Det er ikke lett å være tørrpinner. Men det er overraskende lett å la seg lure av at de ser så morsomme ut. De kan imidlertid være veldig, veldig farlige…

tørrpinn med bær

En fin gammel tørrpinn
har pyntet seg

med mose på nesa
og krave av bær

den løfter fornemt
på sin lange nese

ser fornøyelig ut
med det tøffe fjeset

vi stopper og ler
og stresser litt ned
tror alt slikt er til
for at vi skal få fred

Men i munnviken glimter
en hoggtann så fæl

under lyngen lurer
en tørrpinnehær…


Noen tørrpinner er altså små og lure. Og er det mange nok av dem kan de skaffe oss naive mennesker MASSE trøbbel. Mens andre tørrpinner er store og redde. De ser ut som om de har lyst til å skyndte seg vekk og GJEMME seg når de ser mennesker. Men så sitter de jo aldeles fast. Stakkars.

DSC08087

Det finnes like mange varianter av tørrpinner som av.. ja, som av alt mulig annet egentlig. Har du sett en tørrpinn har du bare sett en tørrpinn. Og DET er like viktig å huske som.. vel, som alt annet er viktig å huske egentlig.

Vet du forresten hvor tørrpinner kommer fra?

pinnefolkets forferdre

En dag vi var på tur traff vi på dette treet. Det var nesten som om det kom gående mot oss med svingende armer og vuggende hofter. Jeg måtte snu meg da vi var kommet forbi for å se om det krysset stien bak oss.

Jeg skjønte jo – med ærefrykt – att vi møtte en av tørrpinnenes flotte skapere.

Og forfedrenes finnes også i alle varianter. Tunge graner, elegant bjørker. Eller lekne einere fulle av musikk og dans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du synes kanskje dette er ganske så søtt. Vel, jeg kan til nød strekke meg til å synes at de redde og forsiktige tørrpinnene er littegrann søte.

Men de andre.. De andre er altså ikke helt noen spøk.

Jeg jobber fremdeles med å finne ut av om det er hvilke forfedre de kommer fra som gjør dem mer eller mindre farlige. Eller om det er helt tilfeldig farlighet som dukker opp hos helt tilfeldige tørrpinner.

Det er det altså sannelig ikke lett å finne ut av.


JORDDYKKERE
Men nå skal jeg fortelle om noe annet mye verre jeg oppdaget mens jeg drev og jobbet med å finne ut av mer om tørrpinner!

Dette er NYOPPDAGELSE! Noe som jeg tror at ingen menneske har oppdaget før. Hm.. Eller så har de oppdaget det og holdt det skjult for å ikke skape panikk. Ja, det KAN være at mangelen på oppdagelse av dette egentlig er en eldgammel konspirasjon.

Det er ikke bare tørrpinner som lurer nedi bakken!

Det finnes noen som er enda farligere.

Jorddykkere!!

Glade, farlige, littegranne distre, tunge jorddykkere som leker helt i sin egen verden uten tanke for hvor eller når de dukker opp… Hvem som helst risikerer faktisk å stå i nærheten av en jorddykker akkurat når den bryter jordskorpa og hopper.

steintroll 1


Jeg har samlet meg så mye kunnskap som mulig om denne nye arten siden jeg oppdaget den. Men det er ikke lett, for alt man skal lære må man altså lære fra ikkenoe helt av seg selv siden de ikke er oppdaget før.. eller er oppdaget og konspirert aldeles ut i glemselen.

Og stort sett det eneste jeg har funnet er at det eneste stedet man er trygge for jorddykkere er midt ute på havet. For de kan altså ikke svømme med mindre de er i jord.

Det er mulig det er litt skummelt på grunt vann når vannet er fullt av rusk og rask. Men det har jeg ikke fått helt klarhet i.

Men være forsiktig uansett! Alle sammen! Pass dere for jorddykkere! Tørrpinner – uansett hvor farlige de er – er uten tvil  rene lettvekterne i forhold til disse.

(Phu. Jeg er så glad for at jeg fikk fortalt det. Tenk om jeg hadde blitt knust av en jorddykker før jeg rakk å si ifra!)

Følg og lik:

Stappfull av eventyr

Jeg fantaserer og finner historier omtrent overalt… eh… stort sett hele tiden. Kjører jeg forbi en arti stubbe på tur, så er det igang. Om unger spør om forklaring på noe som er litt sånn på siden er det ikke godt å vite hva jeg kan finne på av forklaring. Og skjer det noe trist eller vanskelig kan jeg godt snu det på hodet og lage et lite eventyr til trøst.

Innlegg fulle av fantasi og eventyr finner du under nettopp den tittelen i venstremargen.

Da jeg var liten og mørkeredd som juling, fant jeg ut at en god måte å mestre det på var å dra historien helt ut og så LØSE den. Det ble mange skumle vesen som fikk sin skjebne beseglet på det viset. Og sånn oppi tjureårene en gang klarte jeg å riste mørkeredslen av meg. (jadda, jadda ;-).)

Som voksen blir det gjerne små snutter her og der. Mye er bare rent eventyr. Mest humoristisk og ikke så mange monstre. Men jeg går også alltid og surrer rundt på noen større historier. Så var det bare å få dem skrevet ned da…

Det blir nok sikkert også en dag :-).

Imens koser jeg meg med alle sjelene jeg finner rundtomkring i nærmiljøet.

gråpinnen 2STAURFOLKET

– «Hva driver du med nå?», sa Robert i går kveld da han fikk se meg stå med nesa (og kamera) helt inni staurene til hestene.

– «Tar bilder av staurfolket», sa jeg distre. Langt inne i min egen verden.

Det ble noen sekunders stillhet bak meg, og så sa han – «Åja, selvfølgelig» og tuslet avgårde for å rydde og stelle videre på gårdsplassen. Ha – han tar da virkelig ting på strak arm denne kjæresten min. Selv om det er første gang han hører om staurfolket.

Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg oppdaget dem, heller. Og jeg ble jo ikke overrasket, så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle bli det…. Det er jo så mange små vesen overalt, at et folkeslag som holder til i staur burde jo ikke overraske noen.

Staurfolket har merkverdig navn og er en ganske dyster gjeng. Du har Stastaur’n, Påla’n, Treskolten, Tørrpinnen, Gråpinnen, herr Stokkdøv og frøken Stokkdum…. Vel, det var bare noen av dem jeg rakk å hilse på i går kveld.

Frøken Stokkdum er f.eks. midt i åra et sted. Nå vet ikke jeg hvor gammel staurfolket blir, men hun er i hvertfall midt i de åra. Ei litt herda dame som har sett litt av hvert. Med en lei tendens til å blotte de lange hoggtennene i et skeivt glis ser hun ut til å være i stand til litt av hvert, også. Men hun er snill som dagen og forsåvidt staur’n er lang. Hoggtennene er bare til pynt, de. Og hun har ei fin lita nese som ikke stikker seg borti alt som er. Til forskjell fra staur flest, kan hun til og med holde på en hemmelighet, denne damen.

Navnet sitt, Frøken Stokkdum, har hun fått av de andre dumme staurene. De som forveksler godhet, beskjedenhet og lojalitet med dumhet. Ja, de tror at du bare er virkelig klok hvis du har noe å si om alt mellom himmel og jord.

Gråpinnen er en av lederne i staurfolket. Han ser ofte ut som om han sover. Men bøyer du deg frem og ser nøye på det lille forstenede ansiktet, stirrer du plutselig rett inn i det årvåkne blikket hans. Ingenting går ham forbi ubemerket. Han synes selv han er en veldig viktig staurmann som bør få et ord med i laget i enhver samtale, om enhver hendelse og til enhver tid.

Han syns han er så viktig av hvis han ikke passer seg, kommer nesa hans til å falle av en vakker dag. Slikt skjer, nemlig, når staurfolket stikker nesa si frem for å synse om ting og tang hele tiden.

Staurfolket er jo et reisende folk. Opp i traktorskuffer og hengere blir de lempet for å bli fraktet til nye beitemarker, sikkert minst to ganger i året. Og med en smell og en klang treffer en staur en annen staur og synser de da – ja så, vips brekker nesene av fordi de stikker for langt frem.

Stastaur’n er som navnet hans tilsier, den staeste av de stae. Han påstår fremdeles at det bare er et sagn at nesene til staurfolket kan falle av hvis de syns for mye om ting og tang. Han syns noe om alt, han. Og enten han synes det ene eller det andre, har han alltid rett og de andre tar feil.

En vakker dag sto han rett opp og ned og synset og var så sta som bare han kan være, da han plutselig ble rykket opp med roten og traff en annen staur. Og… jada – du gjettet rett. Nesa hans brakk av. Men han påstår at det heller ikke er rett og sverger at han ser en nese der nede, han. Det er derfor han alltid plirer slik: – «Det jeg sier er så sant som at nesa mi er lang og rett!!» sier han pompøst og blåser opp kinna og pruster i skjegget sitt.

Jeg fortalte ham at den nesebiten som sitter igjen er aldeles bedårende, jeg. Som en liten løvenese. – «Lang og rett! Lang og rett!» hylte han og vrikket på seg for å få staur’n til å snurre rundt og vekk fra meg. Men ikke en gang Stastaur’n klarer å flytte staur’n når vi menneskene først har fått satt den godt ned i jorda.

Jeg trakk meg forsiktig unna. Det var visst ikke pent av meg å si noe slikt, selv om jeg bare ville trøste. Jeg håper jeg ikke skremte dem vekk for jeg har veldig lyst til å snakke litt mer med dem en vakker dag. Men hvordan kunne jeg vite at staur var så hårsår….

 

 

Følg og lik: