Kategoriarkiv: Håndlaga og hjemgjort

Nålefiltet liten grevling

Etter en trivelig dag med besøk var det godt å finne ull og nål og sitte og tenke på alt og intet utover kvelden. Denne gangen har jeg gjort et forsøk på å lage et «pelset» dyr ved å ikke filte det siste laget så tett til kroppen på dyret.

Det gir en viss sjarm, gjør det ikke?

Siden jeg i sin tid tok hovedfag på grevlingens sosiale liv var det et koselig gjensyn da denne ble til i kveld.

Følg og lik:

Nålefilting: en ung ullgris

Jeg har nålefiltet en ullgris. Hele navnet trygler jo om at en slik liten figur måtte lages i ull.

Jeg har ikke noe erfaring med sorten, men fikk et glimt av slike da jeg kjøpte nyyydelig honning fra lokal produksjon her i Selbu for en stund siden. Det så ut som en skikkelig artig gjeng. Etterpå  har jeg sittet og lest litt om dem. Studert litt bilder.

Så her er mitt eksemplar av ullgris.

Denne er en ung gris. Ikke lenger i barndoms… eh… ull. Men ikke enda strekt ordentlig i kroppen. Og ikke enda så feit og god som den vil bli når den blir voksen.

Mon tro hva den skal hete?
Noen forslag?

Følg og lik:

Nålefilting: katt

Jeg bedriver visst litt stuntnålefilting for tiden. Siste nålefilteprosjekt ble katten til noen venner og hyttenaboer. Jeg snek på facebooksiden deres og fant bilde av deres fine pus Rufus.

Slik kom denne lille skapningen til.

Den første katten jeg har filtet.

Men nå skal jeg konsentrere meg litt om å få til et lite kurs istedet. Jeg fikk noen aha opplevelser mens jeg filtet denne (…slike opplevelser får jeg støtt 😉 ). Så jeg kan ta med litt om hva man skal se etter når man lager slike figurer.

Følg og lik:

Bakedag: sansedag

I dag våknet jeg i dårlig form. Trist, full av uro, muskelspenninger og smerter. Det fornuftige da er å hvile. Men hvile er også vondt. Så istedet gjorde jeg noe som gjør meg glad.

Jeg bakte.

Så får kroppen bare ta det som det kommer. Jeg fyller alt godt jeg kan i dagen. Slipper meg selv bort, ned, på plass. I en sansefest.

Jeg beveger meg rolig og ryddig. Tømmer tankene og er klar til å avslutte når som helst. Tar inn alle detaljer. Duft av hakket valnøtt, lunken væske klar til gjæret, fargen av oljen, seigheten i honningen som drypper. Frø som risler, havregryn som sveller. Følelsen av deigen – først våt og seig, så smidig og til slutt luftig, levende og sårbar.

Valnøttscones (oppskriften ). I mens de første brødene hever er det pause med brunost på. Fantastisk. Mettende. Og nesten for søtt.

 

Vann over brøddeigen like før den skal inn. Et varmt pust når døren slår opp. Så – hvile.

Tikk tikk tikk tikk.
Takk takk takk takk.

Jeg suger energi. Det er 28. november og sol på kjøkkenet.

Kanskje tåles alt litt bedre nå.

Dagen går sakte. Den lukter godt. Brød blir ferdig, brød står i ovnen, brød står og hever. Tankene svever inn… og ut. Inn og ut.. Som frost og varme. Honning og pepper.

Neida, ikke pepper noe sted. Ikke det. Men så mye annet.

En rotte av ull sier ingenting.

Noen brød blir fantastisk. Noe blir bare passende. Det gjør ikke noe. For neste gang blir det noe nytt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Følg og lik:

Nålefilting: Hund

På denne årstiden dukker ofte lysten til å nålefilte opp igjen. Sesongens første fullførte prosjekt ble noen venners lille venn.

Deres fine hund, Loke.

Jeg så på bilder for å få ham så rett som mulig i form og farge.

Men små detaljer har jeg nok mistet. Det så jeg da han, matmor og matfar kom for å hente figuren. Blant annet fant jeg ikke bilder der jeg så at han har litt brunt på tærne og innsiden av ørene også.

Men han ble da ikke så aldeles ulik. En liten fiksing av kraven (den har en fin vinkel på ryggen som jeg ikke hadde sett) før de dro, så var han ferdig.

Nålefilting er rett og slett utrolig moro!

Er det noen som har lyst på et lite nålefilte-kurs her på bloggen? Si ifra da, så skal jeg se hva jeg får til.

Her er noe annet jeg har laget med ull og filtenål:

 

 

 

Følg og lik:

Redigere redigere redigere

Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.

Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.

Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?

Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.

Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.

Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.

Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.

Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.

 

Følg og lik:

Skrivereise til vakre Castello di Montegufoni

En skrivereise i regi av Forfatterskolen er en opplevelse for livet. Etter å ha vært med på en tur, er jeg ikke i tvil! Jeg kom hjem full av ny skriveinspirasjon, med en privat hjemmelekseavtale og med kvae på bukseknærne. Bedre kunne det ikke bli.

I begynnelsen av oktober reiste vi litt over 20 mennesker til Toscana for å bo fem dager på et slott sammen med de to flotte kursholdere: krim- og barnebokforfatter Marit Reiersgård og skjønnlitterær -,  sakprosaforfatter og rektor ved Forfatterskolen Kristine Storli Henningsen.

Knut Faldbakken, som i år feirer 50 år som forfatter,  var med som inspirator og læremester.  Han gjestet oss sammen med sin trivelige kone og det var en glede å treffe begge to.  Her ser du ham, Marit Reiersgård (i midten) og rektor (til venstre) kose seg i sommerværet på trappen til Castello di Montefugoni.

Faldbakken bød på seg selv, fortalte om et spennende liv som forfatter og delte en del av sin upubliserte nye roman med oss elever. En øvelse var å skrive vår versjon av fortsettelse på hans første kapittel. Det var fasinerende hvor godt han hadde «stilt inn» leseren til stemning og sannsynlig hovedtrekk i handlingen allerede på de første sidene. Selv om våre fortsettelser verken lignet hverandres eller hans, var det likevel mange av oss som fulgte en retning han allerede hadde ført oss inn i. Spennende og lærerikt.


Stor takk til allstedsværende Thomas K. Solbakken som var både en (og to) av oss og som hadde et solid grep om alt det praktiske. Det er mange andre som burde vært nevnt spesielt. Men jeg velger å si tusen takk til alle sammen siden det egentlig ikke er en eneste en som ikke burde vært nevnt spesielt:

Tusen takk til alle som bidro med vill underholdning, spennende kunnskap, fantasifulle diskusjoner, progressiv vinsmaking, knirkefritt arrangement, alter egoer og mye, mye mer!! Spesiell takk fra meg til de som jeg merket holdt et øye med om det gikk bra med meg de gangene det skortet på. Dere var gull!!

Det var rett og slett en stor gjeng fantastiske mennesker som var på reise sammen. Vi knyttet nye vennskap, inspirerte hverandre, delte skrivefrustrasjoner og spennende tanker og visjoner. Og vi lekte gjemsel i slottshagen på natten. Det var mygg nok til å gi god sommerfølelse. En sommerfølelse som ga oss søt kløe i flere dager etter hjemkomst.

Skrivereisen besto  blant annet av forelesninger, fellesoppgaver og egenskrivetid. Til egenskrivetiden kunne vi velge små inspirerende oppgaver vi fikk eller vi kunne skrive videre på egne tekster. Folk valgte forskjellig. Å tusle en tur i gamle steintrapper, gjennom fornemme ganger og gårdsrom eller i slottsparken – enten det var i soloppgang, strålende solskinn midt på dagen eller i skumringen like før middag – var en opplevelse i seg selv. Forfattere – utgitte eller vordende – satt i dyp konsentrasjon ved små bord, i trapper eller ved bassenget. Andre steder satt små grupper i ivrig samtale. Mens atter andre kunne man se i glimt bak vinduene. Tærne i vinduskarmen og  pc på knærne med en fantastisk utsikt foran seg.

Det var mange av oss som både var oppe halve natten og igang igjen allerede ved soloppgang. Vi kunne ikke gå glipp av noe. Her er solen på vei opp.

Jeg fikk et glimt av stemningen på rommet til våre forfatterverter og bare måtte knipse, selv om jeg følte meg bittelitt som en kikker. Bildet er tatt fra an bekkmørk slottsgang.

Vi fikk med oss alt! Det vil si – jeg gikk glipp av et helt bryllup en dag jeg måtte hvile. Det var fasinerende. Jeg skjønte lite av alt snakket om bruden og trodde et øyeblikk de snakket om noe åndelig. Eller at vi var over i bruken av metaforer..

Været var varmt. Bassenget var fremdeles fullt «badbart» selv om vannet var kjølig.

I parken lurte løver og ulv. Vi var mange som forelsket oss i ulven.

Ved foten av slottet lå et eget rom, bygget opp på 1700 tallet, hvor  gudinnen Leto med sine to små tvillinger Artemis og Apollo er fremstilt i en stor scene. Hun omvandlet bønder til frosker da de nektet henne å drikke (les mer, engelsk wikipedia). Vi var en liten gjeng som snek oss dit midt på natten og fantaserte til duene syntes det ble nok og falt i hodene på oss. Vi holdt på å dø av skrekk. Så holdt vi på å le oss ihjel. Rett og slett ganske forfriskende livsfarlige greier.

En av øvelsene våre var å skrive en  historie sammen. En kjempespennende opplevelse! Uten å vite hva de andre skrev og bare basert på stikkord, skrev vi faktisk en ganske god historie med en svært spennende hovedperson.

Andre oppgaver var å øve seg på å bruke sanser i teksten og å identifiserte klisjeer. Vi snakket om en god begynnelse og en god slutt. Skrev i binde og med andre hånden. Her er et eksempel på en av mine sansesnutter.  Jeg synes det er moro å ta inn en «sånn gjør man vel ikke» for å se hva som skjer med scenen. Og du – bytt mellom å lese «han» og «hun» og se hva som skjer. Man får to helt forskjellige inntrykk, ikke sant? Jeg velger her å bruke «han». Teksten er uredigert og kunne både blitt til mer og til mindre.

Vannet var kaldere enn champagnen som veltet seg i glasset hans. Over ham ruvet den gulkalkede slottsmuren glohett. I en busk voktet en løve himmelrommet mellom dem. Forvitret sten ga en illusjon av pels. Hvis han slikket på den ville den smake sand. Han rødmet. (Sanseoppgave, Kari Viken Olsen)

Hver dag var det felles måltider og mye god vin. Utover de sene kvelder lo vi så vi ble støl i magen rundt et langbord utenfor slottets restaurant.

Slottet var i seg selv helt fantastisk. Vi bodde i leiligheter med tilknyttede soverom. Jeg delte rom med to praktfulle damer og vi hadde hvert vårt soverom og to bad, spisestue og en liten stue sammen. Helt for sikkerhets skyld (kremt) sov jeg med et lys på i rommet. Tenk om jeg våknet og så var den digre gobelinet som hang foran en alkove kommet ned i ly av mørket…. De sa det VAR spøkelser på slottet og jeg syntes jeg så ett av dem en mørk og stille natt…

 

Utsikten fra mitt rom var over herlige tak fulle av stær og duer. Fra stua så vi utover nydelig parkanlegg.

Såvidt jeg skjønte var det ganske forskjellig hvordan vi sov – fra himmelseng til enkeltseng. Men rommene var spennende. Enkelte rom var så spennende at folk nesten ikke turde sove i dem. Selvfølgelig spøkte det jo på slottet, selv om bruden og den gale kjerringa viste seg å være ekte vare. Noen så visst en nonne…? Eller kanskje ikke.

Det var bjelker, høye tak, alkover, takmalerier, sikringer som gikk, trange mørke steinganger fra og til. Og åpne gårdsrom som man smatt gjennom på vei til rommene på kvelden.

Klasserommet (jeg måtte bare kalle det det – vi er jo elever) var ikke egentlig et rom. Det var en hel liten eventyrsal med fri himmel ved siden av. Det var høye vinduer, doble tredører med digre låser og steintrapper opptil som et gikk an å ligge på. Jeg sliter jo litt med å sitte for lenge, så jeg vet de kunne brukes slik. Jeg lå godt.

Duene kurret og fjær dalte sakte ned i gårdsrommet ved siden av. Over oss velvet det seg et solid steintak. Var det et av takene som hadde stått fra 1100 tallet? Slottet var så gammelt, men alle deler var nok ikke like gamle. Jeg studerte sprekkene og lyttet.

Gjennom dagen klang det i ei bjelle. Et slag for halve timer. Rett antall slag for hvert klokkeslett. Om natta var  det stille og månen var nesten full.

På vei hjem fikk vi en dag i Pisa. Dessverre var jeg da begynt å bruke opp energien fullstendig så jeg klarte ikke å komme meg til det skjeve tårn. Istedet tilbrakte jeg en del tid på en benk ved siden av noen gamle italienske menn.

Det var spennende å se hvordan byen på en måte fungerte på to plan. Det var lokalt og lunt og de gamle så ut til å kjenne hverandre som i en liten landsby.  Mens over og under og gjennom det hele fløt turismen som glatt olje. Jeg prøvde å gripe følelsen av å være der, men en stund var jeg så sliten at jeg ikke helt var til stede. En politibil passerte sakte tre ganger og de to inni studerte meg med interesse. De fant visst ut at jeg så uskyldig nok ut. Hadde jeg gått fra sekken, kunne det kanskje blitt noe annet. Jeg smilte matt til dem. De gamle menn på benken skravlet ubekymret videre.

Uansett fikk jeg en gløtt av det skjeve tårn fra flyet. Det teller det! Ser du det? Inne i en grå samling gamle bygninger til høyre i bildet.

Etter at jeg kom hjem var jeg nesten litt hyper i et par dager til. Så kom PEM’en – som etter oppskriften. Det er vekselvis noen tøffe dager nå. Men det roer seg forhåpentligvis snart og jeg er oppegående. Får til og med unna småting innimellom, selv om kveldene er litt vel tøffe. Men det går bra.

Bildene legges også på lavtogsakte sin facebookside. Takk for turen!! Og takk til Robert, min aller kjæreste, som var så snill og sponset deler av den.

«PEM står for Post-Exertional Malaise, eller anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/ symptomforverring. Anstrengelsesutløst symptomforverring/sykdomsfølelse er et av de viktigste kjennetegnene ved ME. ME-syke som anstrenger seg ut over den enkelte pasientens tålegrense, opplever forverring i alle symptomer i en periode. Perioden kan være av svært lang varighet, og reaksjonen kan være forsinket.» (fra Norges ME-forenings nettside)

 

 

Følg og lik:

Hjemmebakte grovbrød

Forrige dagen hadde jeg bakedag. Det er ikke tungt for jeg har godt utstyr. Men det tar hele dagen fordi jeg roer ned og slapper av mye innimellom (så mye at jeg også kan finne på å glemme at jeg baker og lar de stå litt lenge i ovnen….).

Det er gode dager med mange sanseinntrykk når det er bakedag.


I går prøvde jeg meg på nye selvkonstruerte «oppskrifter». Jeg husket å notere (det pleier jeg å glemme) og jeg husket å merke dem (det glemmer jeg også vanligvis). Men jeg glemte å måle. Jeg dæsjet igjen… Så jeg legger ikke ut noen ordentlige oppskrifter her.

Men her er en grovbeskrivelse på ganske eh… grove brød.

Denne gangen satte jeg helkorn i vann i over ett døgn først. Jeg synes det gir så deilig småsyrlig smak og litt seighet. Kornene blir myke og gode. Jeg satte også linfrø i vann i et halvt døgn eller så. I tillegg brukte jeg uvannet, knust linfrø. Dette hadde jeg i brøddeig 1, 2 og 3. Så var det gjær, rapsolje, salt, havrekli, solsikkefrø og havregryn. Og tjukkmelk fra Røros blandet med vann.

I deig 1 hadde jeg sesamfrø og så speltmel. Fin og grovmalt.


I deig 2 hadde jeg hvetemel med fullkorn, litt byggmel, litt rugmel og sesamfrø.


I deig 3 hadde jeg hvetemel, sammalt hvete grov og fin, litt byggmel og litt rugmel. Samt 2 store ss med mørk sirup.


Deig 4 var annerledes: vann, raps- og olivenolje, salt, gjær, solsikkefrø, oregano, rug-, bygg- og hvetemel.


Det ble fire veldig forskjellige brød.


Her i nummerert rekkefølge:

 

 


Etterpå ble det prøvesmaking. Brød nummer 1 var nyyyydelig med honning. Jeg gleder meg til å smake med brunost og syltetøy. Nummer 3 ble veldig spesielt med sirup i. Det vil jeg nok foretrekke kjøttpålegg til. Nummer 2 lå mer midt i – med masse smak.

Brød nummer fire er kanskje den som er mest mat-brød. Det kan egne seg til f.eks. suppe. Med godt smør på. I dag lagde jeg ostesmørbrød med det. Det var også virkelig godt.


Alle passer selvfølgelig til det meste. Det er veldig godt å variere litt. Da kan man glede seg til brød til frokost hver dag, uten å bli lei. Jeg har flere oppskrifter jeg varierer med fra før. Med appelsinjuice, kulturmelk eller bare vann (tjukkmelk fra Røros ga forresten veldig god smak). Jeg varierer også typen mel jeg bruker. Men stort sett har jeg mye forskjellig av frø og nesten alltid havre.

Brødene kan bli litt flate fordi jeg gjerne lar deigen være litt fuktig og heve og etterheve godt. Det er lett at de faller sammen når jeg setter dem i ovnen fordi jeg ikke pensler, men har over dem vann like før de settes inn. De blir imidlertid ikke tunge, så det gjør ikke noe om de flater litt ut.

PS – hvis noen vil ha litt mer «dæsjenøyaktig» oppskrift kan jeg sende sånn ca hvor mye jeg har i av hvert på epost. Brødene står på ca 180 grader, lavt i ovnen i 45-50 minutter.

Følg og lik:

Varmebenker, fermentering og gode bakterier i jorda

Vinteren har vært lang, men så er det da også en ypperlig tid å forberede seg på vår og sommer. Og ikke minst en tid til å lære noe nytt. Og i vinter har jeg hatt litt fokus på mat, dyrking og gode bakterier.

Jeg har tre forskjellige ting jeg er nysgjerrig på for tiden.

VARMEBENK
Å starte våren litt tidligere enn egentlig mulig er jo utrolig fristende. I flere år nå har jeg jobbet med å kompostere hestemøkk på sommeren. Og jeg er allerede dypt fasinert over hvor fort det går og hvor utrolig levende jord det gir. Da jeg leste om å bygge varmebenker av hestemøkk og halm føltes det som et naturlig neste skritt.

Varmebenkoppbygging og oppstart blir etterhvert egne innlegg for jeg ble avbrutt av noe skikkelige forkjølelsesgreier, så jeg er ikke helt i mål. Men her er en liten forhåndsvisning. Jeg har fått pallekarmer av gode venner og har kjøpt lokk nok til tre binger (plantasjen).

Det mangler isolering og så skal det igangsettes kompostering ved å blande møkk og halm godt og tilføye litt varmt vann. Selve komposteringen vil gi varme og mulighet for å plante om noen få uker. (ps – det blir et påfyll av litt finere jord øverst når alt er godt i gang så det kan plantes i dette.)

Les gjerne mer om hvordan der jeg henter råd og tips, på bloggen til bokashi.no: Varmebenk av pallekarmer.

 

FERMENTERING
Samtidig med interesse for å få tidlig vår, har jeg forsiktig begynt å snuse på å lage og konservere god, sunn mat ved hjelp av melkesyreproduserende bakterier.  Sånn i tilfelle jeg får noe å lage noe av, mener jeg..

Jeg har gått et lite kurs som ble arrangert av Selbu Bygdekvinnelag. Etterpå syntes jeg dette var så interessant at jeg har bestilt meg bok, som i dag kom i posten.

Dessverre gikk mitt første fermeteringsforsøk rett vest siden jeg la meg ned i forkjølelse og glemte å stelle det i noen dager. Da jeg begynte å få pusten igjen oppdaget jeg at det var litt for sent å redde det. Det var forsåvidt greit nok siden jeg ikke hadde så lyst til å putte forkjølelse på boks heller. Og det hadde det føltes som hvis jeg hadde drevet på med det mens det sto på som verst..

Det luktet imidlertid fremdeles utroooolig godt. Og sterkt! Men jeg tok ikke noen sjanse. Dermed fikk min (sannsynligvis) fermenterte førsteforsøk til en av de første forsøkene på noe helt annet.

Bokashi.

 

BOKASHI
Jeg har i det siste vært litt småfrustrert over at vi sender vekk alle de gode matrestene. Og ikke minst – at vi sender den vekk i plastikkposer. Men varmkompostering er litt tungt. Jeg har prøvd det før og jeg fikk ikke rørt rundt nok til å få god jord jeg kunne bruke, syntes jeg. Istedet ble det stående så lenge at det forsåvidt ble jord uansett, men da endte det med at jeg bare veltet det ut et sted og ferdig med det. Lei av hele greiene.

Så leste jeg om bokashi – kompostering via fermentering.

Du trenger ikke røre, lufte eller vende en bokashikompost. Bokashi er en anaerob fermenteringsprosess, den er kald (ingen forbrenning) og bokashimikrobene vil ha så lite luft som mulig. Bokashien trenger ingen oppfølging. Kilde: bokashinorge.no

Det må jo bare prøves.

I dag kom våre bokashi bøtter og strø. Og det første matavfallet er på plass og straks i gang med å bli fermentert.

Om noen uker har vi flott jord. Og det er på grunn av det som skrives om den at jeg ble vunnet helt over.

Det organiske materialet brytes opp (men det skjer ingen forråtnelse) og beholder alle proteiner, vitaminer mineraler og næringsstoffer i nedbrutt form. Når det fermenterte matavfallet kommer i kontakt med jord siden, går omdanningen til jord svært raskt. Og all næring og energi føres tilbake til jorden. Kilde: bokashinorge.no

Sunn jord! Les mer på bokashinorge.no

 

MÅLSETTING OG AMBISJONSNIVÅ
Så hvis jeg nå klarer alt dette (og man skal aldri si aldri) så kan jeg snart lage god jord som jeg kan produsere grønnsaker i fra ettervinteren til langt utpå høsten. Av dette kan jeg lage sunn mat som gir god helse. Det er dessuten miljøvennlig.

Hehe – jeg skal være så snill med meg selv at jeg sier det mer slik: Kanskje får jeg faktisk varme i varmebenkene. Jeg skal i hvertfall prøve! Og uansett får jeg fin jord jeg kan bruke, for hvis ikke starter komposteringen når våren kommer.

Kanskje klarer jeg å så eller sette noe der. Jeg får se om energien holder. DA kommer jeg til å bli lykkelig da!

Til slutt –  å fermentere litt – enten det er av egenprodusert eller innkjøpte råvarer – DET skal jeg klare. Jeg lærte i hvertfall en ting av erfaringen fra mitt første forsøk. Det ER lett. Man må bare huske det man holder på med…

Og det jeg likte med det jeg lærer om fermentering av mat er at dette ikke trenger å være noen store livet-på-hodet greier. Man kan lage litt sunn fermentert mat som man tar en bit av litt sånn i ny og ne. Som tilbehør, som egen godis eller som nye vaner – og alle monner drar når det gjelder helse og trivsel. Og så kan man la det balle på seg derfra.

Lært blir lært og erfart blir erfart. Livet er i hvertfall morsomt og interessant når man gjør noe nytt.

HER – Bokashi kökskompostering– finner du noen videoer jeg også har sett på før jeg bestemte meg for å begynne med bokashi.

Jeg oppdaget forresten underveis at også Moseplassen har prøvd det. Les hennes erfaringer her.

Følg og lik:

Ovnstekt hane fra egen hage

I går hadde vi ovnstekt hane til middag. Langtidstekt i jerngryte. Våre haner gir ikke så mye mat som vi er vant til fra en butikk-kylling. Dette er smekre, sterke, flotte dyr når de blir slaktet og kjøttet er deretter. Små halvlyse fileeter og mørkt kjøtt i de muskulære delene av fuglen. Lårene har en fantastisk farge.

Skinnet er tykt og man biter ikke over sener og bein som om det er smør. Her er det ikke noe som er hurtigvokst og overforet. Dette er fra lykkelige fugler som springer rundt i hage og gård mens de vokser opp. De opplever vennskap og konkurranse, leter etter spennende ting å spise og de kryper inntil sine søsken, mor eller kamerater på vaggel på kveldene. Jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal vite av vondt i livet før det en kveld plutselig er over. Vi tar dem alltid når de er halvsøvnige sent på kvelden, bærer dem ut med kjærlig hånd og takker dem ordentlig for at de har vært her hos oss (hanen på bildet var en av dem som fikk bli).

Og kjøttet er – åh – så – godt!

Hanen ble godt krydret (salt, pepper, kyllingkrydder og timian, noen dråper olivenolje) og fylt med løk og bacon. Så ble den først helstekt på lav varme i mange timer med godt med vann i bunnen av gryta. Dette er kjøtt som krever lang tid.

Under langtidsstekingen lå noen baconskiver oppå brystet så det ikke skulle bli tørt. Varmen ble satt opp helt på slutten. For sikkerhets skyld delte vi den da og la den godt ned i krafta.

Så ble hanen satt til sides i jerngryta for å hvile mens grønnsakene flyttet inn i ovnen.

Som tilbehør lagde vi småstrimlet rotgrønnsaker, også krydret med salt, pepper og timian. Vi bruker gulrot, kålrot, pastinakk og ingerfærrot. Dette stekes på ca 200 grader til de er godt gjennomstekt og gjerne litt til, for vi liker det litt småsprøtt og det gjør ikke noe om noen tupper og strimler blir litt «vel» mørke. Det er sååå godt! Takk til han broren min som introduserte oss til akkurat denne miksen ovnstekte grønnsaker.

Mandelpotet ved siden av er en prikk over i-en.

Jeg glemte helt å ha på litt saus før jeg tok bilde av maten. Men til dette laget vi en brun saus av krafta som hanen langtidsstekte i. I tillegg kokte jeg opp en kraft av nakken til hanen. Jeg hadde oppi litt kyllingbuljong, laubærblad, fersk timian, hvitløk og vanlig løk. Kraft fra hanesteking og fra nakkekoking ble blandet til slutt før vi tilføyde litt brunsaus posepulver og noen dråper soyasaus. Vi kunne godt ha laget en jevning fra bunn av, men jeg synes det er helt greit å bruke posesaus i tillegg til egen kraft. Helt hjemmelaget, halvt hjemmelaget… Det der blir litt sånn annenhver gang.

Det ble nydelig! Sauserester og kraft ble frosset ned til neste gang.

Takk for maten :-D.

Følg og lik: