Kategoriarkiv: Jeg skriver

Redigere redigere redigere

Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.

Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.

Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?

Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.

Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.

Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.

Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.

Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.

 

Følg og lik:

Skrivereise til vakre Castello di Montegufoni

En skrivereise i regi av Forfatterskolen er en opplevelse for livet. Etter å ha vært med på en tur, er jeg ikke i tvil! Jeg kom hjem full av ny skriveinspirasjon, med en privat hjemmelekseavtale og med kvae på bukseknærne. Bedre kunne det ikke bli.

I begynnelsen av oktober reiste vi litt over 20 mennesker til Toscana for å bo fem dager på et slott sammen med de to flotte kursholdere: krim- og barnebokforfatter Marit Reiersgård og skjønnlitterær -,  sakprosaforfatter og rektor ved Forfatterskolen Kristine Storli Henningsen.

Knut Faldbakken, som i år feirer 50 år som forfatter,  var med som inspirator og læremester.  Han gjestet oss sammen med sin trivelige kone og det var en glede å treffe begge to.  Her ser du ham, Marit Reiersgård (i midten) og rektor (til venstre) kose seg i sommerværet på trappen til Castello di Montefugoni.

Faldbakken bød på seg selv, fortalte om et spennende liv som forfatter og delte en del av sin upubliserte nye roman med oss elever. En øvelse var å skrive vår versjon av fortsettelse på hans første kapittel. Det var fasinerende hvor godt han hadde «stilt inn» leseren til stemning og sannsynlig hovedtrekk i handlingen allerede på de første sidene. Selv om våre fortsettelser verken lignet hverandres eller hans, var det likevel mange av oss som fulgte en retning han allerede hadde ført oss inn i. Spennende og lærerikt.


Stor takk til allstedsværende Thomas K. Solbakken som var både en (og to) av oss og som hadde et solid grep om alt det praktiske. Det er mange andre som burde vært nevnt spesielt. Men jeg velger å si tusen takk til alle sammen siden det egentlig ikke er en eneste en som ikke burde vært nevnt spesielt:

Tusen takk til alle som bidro med vill underholdning, spennende kunnskap, fantasifulle diskusjoner, progressiv vinsmaking, knirkefritt arrangement, alter egoer og mye, mye mer!! Spesiell takk fra meg til de som jeg merket holdt et øye med om det gikk bra med meg de gangene det skortet på. Dere var gull!!

Det var rett og slett en stor gjeng fantastiske mennesker som var på reise sammen. Vi knyttet nye vennskap, inspirerte hverandre, delte skrivefrustrasjoner og spennende tanker og visjoner. Og vi lekte gjemsel i slottshagen på natten. Det var mygg nok til å gi god sommerfølelse. En sommerfølelse som ga oss søt kløe i flere dager etter hjemkomst.

Skrivereisen besto  blant annet av forelesninger, fellesoppgaver og egenskrivetid. Til egenskrivetiden kunne vi velge små inspirerende oppgaver vi fikk eller vi kunne skrive videre på egne tekster. Folk valgte forskjellig. Å tusle en tur i gamle steintrapper, gjennom fornemme ganger og gårdsrom eller i slottsparken – enten det var i soloppgang, strålende solskinn midt på dagen eller i skumringen like før middag – var en opplevelse i seg selv. Forfattere – utgitte eller vordende – satt i dyp konsentrasjon ved små bord, i trapper eller ved bassenget. Andre steder satt små grupper i ivrig samtale. Mens atter andre kunne man se i glimt bak vinduene. Tærne i vinduskarmen og  pc på knærne med en fantastisk utsikt foran seg.

Det var mange av oss som både var oppe halve natten og igang igjen allerede ved soloppgang. Vi kunne ikke gå glipp av noe. Her er solen på vei opp.

Jeg fikk et glimt av stemningen på rommet til våre forfatterverter og bare måtte knipse, selv om jeg følte meg bittelitt som en kikker. Bildet er tatt fra an bekkmørk slottsgang.

Vi fikk med oss alt! Det vil si – jeg gikk glipp av et helt bryllup en dag jeg måtte hvile. Det var fasinerende. Jeg skjønte lite av alt snakket om bruden og trodde et øyeblikk de snakket om noe åndelig. Eller at vi var over i bruken av metaforer..

Været var varmt. Bassenget var fremdeles fullt «badbart» selv om vannet var kjølig.

I parken lurte løver og ulv. Vi var mange som forelsket oss i ulven.

Ved foten av slottet lå et eget rom, bygget opp på 1700 tallet, hvor  gudinnen Leto med sine to små tvillinger Artemis og Apollo er fremstilt i en stor scene. Hun omvandlet bønder til frosker da de nektet henne å drikke (les mer, engelsk wikipedia). Vi var en liten gjeng som snek oss dit midt på natten og fantaserte til duene syntes det ble nok og falt i hodene på oss. Vi holdt på å dø av skrekk. Så holdt vi på å le oss ihjel. Rett og slett ganske forfriskende livsfarlige greier.

En av øvelsene våre var å skrive en  historie sammen. En kjempespennende opplevelse! Uten å vite hva de andre skrev og bare basert på stikkord, skrev vi faktisk en ganske god historie med en svært spennende hovedperson.

Andre oppgaver var å øve seg på å bruke sanser i teksten og å identifiserte klisjeer. Vi snakket om en god begynnelse og en god slutt. Skrev i binde og med andre hånden. Her er et eksempel på en av mine sansesnutter.  Jeg synes det er moro å ta inn en «sånn gjør man vel ikke» for å se hva som skjer med scenen. Og du – bytt mellom å lese «han» og «hun» og se hva som skjer. Man får to helt forskjellige inntrykk, ikke sant? Jeg velger her å bruke «han». Teksten er uredigert og kunne både blitt til mer og til mindre.

Vannet var kaldere enn champagnen som veltet seg i glasset hans. Over ham ruvet den gulkalkede slottsmuren glohett. I en busk voktet en løve himmelrommet mellom dem. Forvitret sten ga en illusjon av pels. Hvis han slikket på den ville den smake sand. Han rødmet. (Sanseoppgave, Kari Viken Olsen)

Hver dag var det felles måltider og mye god vin. Utover de sene kvelder lo vi så vi ble støl i magen rundt et langbord utenfor slottets restaurant.

Slottet var i seg selv helt fantastisk. Vi bodde i leiligheter med tilknyttede soverom. Jeg delte rom med to praktfulle damer og vi hadde hvert vårt soverom og to bad, spisestue og en liten stue sammen. Helt for sikkerhets skyld (kremt) sov jeg med et lys på i rommet. Tenk om jeg våknet og så var den digre gobelinet som hang foran en alkove kommet ned i ly av mørket…. De sa det VAR spøkelser på slottet og jeg syntes jeg så ett av dem en mørk og stille natt…

 

Utsikten fra mitt rom var over herlige tak fulle av stær og duer. Fra stua så vi utover nydelig parkanlegg.

Såvidt jeg skjønte var det ganske forskjellig hvordan vi sov – fra himmelseng til enkeltseng. Men rommene var spennende. Enkelte rom var så spennende at folk nesten ikke turde sove i dem. Selvfølgelig spøkte det jo på slottet, selv om bruden og den gale kjerringa viste seg å være ekte vare. Noen så visst en nonne…? Eller kanskje ikke.

Det var bjelker, høye tak, alkover, takmalerier, sikringer som gikk, trange mørke steinganger fra og til. Og åpne gårdsrom som man smatt gjennom på vei til rommene på kvelden.

Klasserommet (jeg måtte bare kalle det det – vi er jo elever) var ikke egentlig et rom. Det var en hel liten eventyrsal med fri himmel ved siden av. Det var høye vinduer, doble tredører med digre låser og steintrapper opptil som et gikk an å ligge på. Jeg sliter jo litt med å sitte for lenge, så jeg vet de kunne brukes slik. Jeg lå godt.

Duene kurret og fjær dalte sakte ned i gårdsrommet ved siden av. Over oss velvet det seg et solid steintak. Var det et av takene som hadde stått fra 1100 tallet? Slottet var så gammelt, men alle deler var nok ikke like gamle. Jeg studerte sprekkene og lyttet.

Gjennom dagen klang det i ei bjelle. Et slag for halve timer. Rett antall slag for hvert klokkeslett. Om natta var  det stille og månen var nesten full.

På vei hjem fikk vi en dag i Pisa. Dessverre var jeg da begynt å bruke opp energien fullstendig så jeg klarte ikke å komme meg til det skjeve tårn. Istedet tilbrakte jeg en del tid på en benk ved siden av noen gamle italienske menn.

Det var spennende å se hvordan byen på en måte fungerte på to plan. Det var lokalt og lunt og de gamle så ut til å kjenne hverandre som i en liten landsby.  Mens over og under og gjennom det hele fløt turismen som glatt olje. Jeg prøvde å gripe følelsen av å være der, men en stund var jeg så sliten at jeg ikke helt var til stede. En politibil passerte sakte tre ganger og de to inni studerte meg med interesse. De fant visst ut at jeg så uskyldig nok ut. Hadde jeg gått fra sekken, kunne det kanskje blitt noe annet. Jeg smilte matt til dem. De gamle menn på benken skravlet ubekymret videre.

Uansett fikk jeg en gløtt av det skjeve tårn fra flyet. Det teller det! Ser du det? Inne i en grå samling gamle bygninger til høyre i bildet.

Etter at jeg kom hjem var jeg nesten litt hyper i et par dager til. Så kom PEM’en – som etter oppskriften. Det er vekselvis noen tøffe dager nå. Men det roer seg forhåpentligvis snart og jeg er oppegående. Får til og med unna småting innimellom, selv om kveldene er litt vel tøffe. Men det går bra.

Bildene legges også på lavtogsakte sin facebookside. Takk for turen!! Og takk til Robert, min aller kjæreste, som var så snill og sponset deler av den.

«PEM står for Post-Exertional Malaise, eller anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/ symptomforverring. Anstrengelsesutløst symptomforverring/sykdomsfølelse er et av de viktigste kjennetegnene ved ME. ME-syke som anstrenger seg ut over den enkelte pasientens tålegrense, opplever forverring i alle symptomer i en periode. Perioden kan være av svært lang varighet, og reaksjonen kan være forsinket.» (fra Norges ME-forenings nettside)

 

 

Følg og lik:

Oppe og hopper og takker

manusDet er herlig drittvær og jeg er straks på vei opp på skriverommet.

Men først vil jeg takke for inspirasjon og støtte fra andre som skriver. Spesielt ansatte, gjester og elever ved Forfatterskolen. Lenken er til deres åpne side på facebook, men som elev har man også tilgang til et inspirerende forum. Der finner man inspirasjon og vi støtter hverandre med heiarop og vennlig påpress.

Jeg kan ikke lenke til dette forumet, da det kun er for elever, men her er også en lenke til skolens side Forfatterskolen.no hvor du kan lese litt om hvordan du kan bli elev.

Takk også for utrolig mange inspirerende innlegg og diskusjoner på siden Skriverne på facebook.

Har du lyst til, planer om eller er i gang med å skrive så anbefaler jeg deg å finne frem til disse ressursene :-D.

Følg og lik:

Første utkast (godtnok)

Lurer noen på hvordan det går med den der andre skrivingen? Thriller-, krim-, romangreia? Vel, det har stått stille noen uker.

Men nå er jeg i gang igjen!
(og nå har jeg sagt det høyt så nå må det fortsette slik).

En haltende oppstart
Jeg har så mye problemer med den nye PCen at den må på verksted. Heldiggrisen meg… Så jeg har begynt på’n igjen med en bang ved å printe ut hele manus for å kunne jobbe med det uten å være avhengig av dataen.

Det var riktig så inspirerende! Nesten 500 a4 sider og enda er det litt tekst igjen som skal inn. Det gir et godt grunnlag for å kutte minst halvparten. Fortette, spisse og finne det beste.

Selv om jeg ikke har fått samlet sammen alle spor og retninger til den der slående slutten (som stort sett er i hodet og i stikkordsform enda), definerer jeg nå førsteutkast som godt nok på plass til å fortsette til neste fase.

forsteutkast-minus-litt

Den der skrivesperra, blokkeringen, stoppen, hikkoppsen…
Den oppsto av flere grunner. Det var de kjente faktorene; mangel på disiplin, usikkerheten rundt om det er bra nok, for mange ideer, for lite oversikt og kunnskap til å sortere alt, at man ikke er rutinert osv osv.

Manus har føltes litt som et gigantisk strikketøy eller en billedvev som jeg har vært usikker på om drev og raknet inni. Jeg turte ikke røre, av redsel for å få det bekreftet. Og så syntes jeg at jeg måtte skrive ferdig HVER setning – helt til et The End – før jeg kunne si at jeg hadde et førsteutkast.

«Neste fase» ble plutselig en dørstokkmil.

Men så fant jeg ut at det var bare tull. Ferdig blir det ikke før uti femte-sjette (tjuende?) utkast uansett. Så de siste setningene i et førsteutkast ville uansett ikke vært de siste.

I tillegg har nok skrivestoppen kommet av at det har vært en tøff tid. Ja, og så innimellom har det vært en travel og fin tid. Rett og slett en tid med mye annet i tankene og hjertet. Og uansett hvor mye folk sier at «skal du skrive må du skrive, skrive, skrive og ikke la hverdag eller ekstraordinære dager forstyrre», så er det slik at noen ganger setter livet ting på sidelinja en stund. Sånn er det bare.

Men det er ikke bare det som definerer hvordan det går. For falle gjør man. Sveve bort og vekk, det gjør man. Distrahert blir man garantert! Det er at man kommer seg i gang igjen som har betydning.

Litt mer enn bare utprint
I dag har jeg jobbet litt med motivasjonen til alle karakterene mine. Det er litt å holde orden på. Det er fascinerende å komme i gang igjen, for de er så kjente! At de er oppdiktede alle sammen føles nesten litt rart.

Det er fint å være i gang. Jeg har mange ideer og planer om hvordan jeg kan få historien bedre. Og jeg gleder meg til å tilbringe tid med gjengen min igjen. Jeg har savnet dem.

Godt nok – virkelig?
Selvfølgelig har jeg fremdeles tanker omkring hvorvidt historien min – babyen min – kommer til å bli funnet for lett den dagen den skal ut i den store verden.

Så jeg fant frem spedbarnsvekta for å veie mine ord.

vekten-av-et-manus

Jeg ble ikke klokere. Den vekta har nemlig ikke virket på mange år.

vekten-av-et-manus-2

Og det er jo kjempeflott!! For jeg må egentlig slutte å veie mine ord for en stund.

Alt jeg trenger akkurat nå er å være i gang igjen.

 

Følg og lik:

Notatbøker: Kjerringrier, skallevrier og andre skriblerier

De ble fine, notatbøkene jeg lagde på nett med egne bilder og tekster. De kom i posten forrige dagen og siden har jeg gått og diskutert att og frem med meg selv om hvilken jeg skal begynne å skrive i.

Tenk å kose seg så mye med notatbøker!

notatbok skriblerier 1

Den ene med øks – SKRIVEJAMMER RUSTrammel – har havnet på nattbordet. Så kan jeg notere ideer og tanker jeg våkner med. Du vet, de som er borte igjen hvis du bare et øyeblikk tror du skal klare å bare huske. Et av mine hjemmelagede bokmerker har fått plass i den.

notatbok skriblerier 6

Jeg bestilte to av skrivejammeren’en. Den andre skal ligge i bilen. Av en eller annen grunn får jeg mange ideer når jeg kjører bil. Det er såpass påtagelig at om jeg står fast i noe vanskelig, kan en biltur løse det meste.

Og så blir det å notere kriminelle ideer og skumle tanker i SKALLEvrier notatboken. Boka om KJERRINGrier får bli den gale kjerringboka. Der jeg skriver det myke, det tullete, det rare, det magiske, det smågale…

Det var flere valg for forsider og innsider. Jeg har brukt vistaprint.no.

notatbok skriblerier 5 notatbok skriblerier 3

PS. Bøkene lages utenfor landet og om man går over frisummen for å importere blir det toll ved siden av. Jeg gjorde den feil å bestille bittelitt for mye. Det var litt surt, siden det ikke var snakk om mange kronene over hva jeg kunne kjøpt uten toll. Og ekstrautgiften ble ganske høy. Så akkurat det der kan det være verdt å følge litt med på.

Jeg har ikke alltid vært så flink til å notere med hånd de siste tiårene eller så. Da jeg var yngre hadde jeg lapper og småbøker over alt. Mye av det har jeg samlet i en kasse som jeg kan sette meg på loftet og bla i om jeg vil. Det er alltid like spennende.

Så ble det en lang stund bare pcen som fikk alle tanker. Jeg SKRIVER så lett på PC. Men lar jeg meg inspirere like lett av notater jeg alt har fått ned? Nei – de har en tendens til å forsvinne i kataloger. Latskap kanskje? Eller er det rett og slett slik at om det er ute av øye er det ute av sinn? Jeg mistenker det siste.

Så – i de siste årene har det lurt seg inn lapper og bøker i livet igjen. Disse er så mye lettere å forholde seg til når man leter etter inspirasjon. De er håndfaste. Det er noe med den kombinasjonen av inntrykk. Å bla, lese og tenke (og prøve å tolke en fryktelig håndskrift).

Og dukker det opp noe jeg synes er bra, river jeg ut siden og setter det fast med en nål på en tavle på skriverommet.  Det er lettere enn å printe det ut.

Så jeg er veldig fornøyd med disse bøkene!
(baksidene)

notatbok skriblerier 4

Er du også er en av dem som trenger å skrive ned ting? Enten det er ideer til hagen, til byggverk og oppfinnelser, dagbok eller skriving for skrivingens skyld?

Fortell gjerne hvordan.

Har du notatbøker med deg rundtomkring?
Har du tavle på veggen?
Lapper under magneter på kjøleskapsdøra?
Holder du det helt privat i en skuff eller ligger det omkring?

Uansett – ha en riktig god kreativ uke!

Følg og lik:

Notatbøker til inspirasjon

edderkoppunger cPå samme måte som musikk kan bilder påvirke uventet mye. Få en til å miste pusten og fotfeste og litt av seg selv. … Eller finne pusten og fotfeste og litt av seg selv. De kan  lage støy eller de kan vake umerkelig i bakgrunnen. Nesten. Men hvor ofte er et bilde et punktum og bare noe å hvile blikket på?

Jeg bruker bilder hele tiden. Enten jeg bruker dem konkret eller de fyker rundt i mitt indre. De som finnes i bakgrunnen, har jeg stor respekt for. Plutselig ser jeg at de har påvirket meg – mye.

I dag har jeg bestilt egendesignede notatbøker på nett. Vanlig linjerte med mine bilder på front, inni omslaget og bak.

Målsetning: Ha inspirerende bøker å skrive ned ideer i.

Jeg har holdt meg litt innenfor den sjangeren jeg jobber med for tiden. Uten at bildene kan relateres direkte til tekst.

Men det er … noe.

Får fornemmelsen av stanken av den halvråtne lemmenskallen og en rusten syl deg til å rynke på nesen? Gir det deg en nesten umerkelig anelse av en brekning som fyker ned mot magen fra det myke av ganen for så å forsvinne som om det aldri var noen brekning der? For det var ikke så sterkt, var det vel?

I kontrast lukter den andre skallen solvarmt svakt av kalk. Forunderlig.

Forresten – hvem lukter på dem, liksom?

skaller skalle 2

katt på stigeEgne bilder gir meg mye inspirasjon. De er jo allerede skapt ut av  noe som har inspirert meg. Ut av det jeg har blikk for. Det som får meg til å stusse og tenke mens jeg drar fingeren over en rusten egg, blåser distre på en støvdott som har festet seg i noe spisst eller bøyer meg frem og titter inn i en øyehule på jakt etter det som var.

Kjenner du smaken av rust på fingrene etter å ha ryddet? Hører du knirkingen av hengselen? Var det den gamle mannen som gikk?

øks lin

hengsel nett 3

Støvete, spunnet og rustent. Jeg har ikke vært i toppform i det siste, så støv og edderkoppnett finnes det nok av. Rusten kom lenge før meg.

Jeg bare drar det inn. Møblerer med det.

For – helt ærlig – så elsker jeg alt dette.

fluer

Snart våkner fluene. Dovne og dårlig til å navigere etter vinterdvale dunker de borti meg på leting etter en vei ut. Jeg vil kjenne igjen følelsen hvis de treffer meg i munnviken. Eller om de klasker ned på nakken og forviller seg summende inn i en hårlokk.

Åh – den lyden!

Det har skjedd før. Jeg konsentrerer meg om å ikke slikke i munnviken. Plukker dem alltid forsiktig og slipper dem ut. Ser for meg hvordan den friske luften fyller dem med energi. Tenk hvor lenge de har sovet i mitt hus og ventet på akkurat det.

Hvis de havner i nettet, blir de hengende til de blir funnet av flittigere vesen enn meg. De som også har mange flere ben å stå på enn meg.

Noen lager nett og noen blir til støv.

Noen kommer bare med masse tøv.

—-

De neste bøkene jeg skal lage skal være myke, varme og magiske. Det blir spennende å se om tekstene inni notatbøkene viser seg å reflektere det de omfavnes av. Hva tror du?

(bilder av bøkene kommer så snart de er i hus)

 

Følg og lik:

Noen av alle de trøstende ord man trenger..

.. når man sitter der for seg selv og klasker i vei på tastaturet i ferd med å fullføre sitt første manus og man føler det bare er såååå dårlige greier:

First write for yourself, and then worry about the audience. “When you write a story, you’re telling yourself the story. When you rewrite, your main job is taking out all the things that are not the story.»
Stephen King’s Top 20 Rules for Writers

“I’m writing a first draft and reminding myself that I’m simply shoveling sand into a box so that later I can build castles.”
Shannon Hale

 

Følg og lik:

Over 100 000 ord!

I går kveld passerte manus 100 000 ord. Dessuten tok plottet en uventet retning, så plutselig ble det behov for noen kapitler til. Endelig kjente jeg langt ned i magen at jeg fant det der helt spesielle i historien. Eller – det har jo vært der – men endelig falt det ordentlig på plass.

Det er en merkelig følelse. For jeg har jo ikke egentlig peiling. Og jeg er fullstendig blind for egen tekst. Det ene øyeblikket synes jeg det er bra. Det neste er det helt elendig.

Men det er også helt ok. Førsteutkastet skal bare skrives ut. SÅ begynner jobben.

Og akkurat nå er alt det der likegyldig. Akkurat nå er jeg i over-hundretusen-ord-rus!

skrivegrop pauselektyre

Og selv om jeg vet at dette er et førsteutkast og kommer til å endre seg MYE – både i innhold og volum – ble jeg fristet til å lete litt på internett etter hvor lange noen av verdens bøker egentlig er.

Dette er det ikke bare jeg som har lurt på og jeg fant flere oversikter.

Bare for å ha understreket en gang for alle. Det er INGEN – overhodet INGEN – sammenligning forøvrig! Dette handler bare om ordtelling!

Her er en av listene jeg fant:

  • The Mouse and the Motorcycle – 22,416 Words
  • Charlie and the Chocolate Factory – 30,644 Words
  • Old Yeller – 35,968 Words
  • Lion, The Witch and the Wardrobe – 36,363 Words
  • Fahrenheit 451, by Ray Bradbury – 46,118 Words
  • The Great Gatsby – 47,094 Words
  • The Red Badge of Courage – 47,180 Words
  • The Outsiders – 48,523 Words
  • Slaughterhouse-Five, by Kurt Vonnegut – 49,459 Words
  • The Hours – 54,243 Words
  • As I Lay Dying, by William Faulkner – 56,695 Words
  • A Separate Peace, by John Knowles – 56,787 Words
  • The Wind in the Willows – 58,428 Words
  • Black Beauty – 59,635 Words
  • Lord of the Flies, by William Golding – 59,900 Words
  • All Quiet on the Western Front, by Erich Remarque – 61,922 Words
  • Mrs. Dalloway, by Virginia Woolf – 63,422 Words
  • The Scarlet Letter, by Nathaniel Hawthorne – 63,604 Words
  • Brave New World – 63,766 Words
  • The Martian Chronicles, by Ray Bradbury – 64,768 Words
  • The Color Purple – 66,556 Words
  • Treasure Island – 66,950 Words
  • The Sun Also Rises, by Ernest Hemingway – 67,707 Words
  • The Adventures of Tom Sawyer – 69,066 Words
  • Woman Warrior, by Maxine Hong Kingston – 70,957 Words
  • White Fang – 72,071 Words
  • The Catcher in the Rye, by J.D. Salinger – 73,404 Words
  • Harry Potter: Philosopher’s Stone, by J.K. Rowling – 77,325 Words
  • The Picture of Dorian Gray, by Oscar Wilde – 78,462 Words
  • The Secret Garden – 80,398 Words
  • The English Patient – 82,370 Words
  • Anne Frank: The Diary of a Young Girl – 82,762 Words
  • Harry Potter: Chamber of Secrets, by J.K. Rowling – 84,799 Words
  • The Unbearable Lightness of Being, by Milan Kundera – 85,199 Words
  • Pere Goriot, by Honore de Balzac – 87,846 Words
  • Persuasion, by Jane Austen – 87,978 Words
  • Nineteen Eighty-Four, by George Orwell – 88,942 Words
  • 1984 – 88,942 Words
  • The Joy Luck Club – 91,419 Words
  • Song of Solomon, by Toni Morrison – 92,400 Words
  • The Hobbit – 95,022 Words
  • Anne of Green Gables – 97,364 Words
  • To Kill A Mockingbird, by Harper Lee – 99,121 Words
  • All the Pretty Horses – 99,277 Words
  • Welcome to the Monkey House, by Kurt Vonnegut – 99,560 Words
  • Ender’s Game – 100,609 Words
  • Harry Potter: Prisoner of Azkaban, by J.K. Rowling – 106,821 Words
  • Gullivers Travels – 107,349 Words
  • Wuthering Heights, by Emily Bronte – 107,945 Words
  • The Adventures of Huckleberry Finn, by Mark Twain – 109,571 Words
  • McTeague, by Frank Norris – 112,737 Words
  • The Golden Compass – 112,815 Words
  • Walden, by Henry David Thoreau – 114,634 Words
  • The Tenth Circle – 114,779 Words
  • Sense and Sensibility – 119,394 Words
  • My Sister’s Keeper – 119,529 Words
  • Atonement – 123,378 Words
  • Life on the Mississippi, by Mark Twain – 127,776 Words
  • The Yearling – 128,886 Words
  • The Return of the King – 134,462 Words
  • Schindler’s List – 134,710 Words
  • A Tale of Two Cities, by Charles Dickens – 135,420 Words
  • Moll Flanders, by Daniel Defoe – 138,087 Words
  • Snow Falling on Cedars – 138,098 Words
  • 20,000 Leagues Under the Sea – 138,138 Words
  • The Two Towers – 143,436 Words
  • One Hundred Years of Solitude – 144,523 Words
  • A Tree Grows in Brooklyn, by Betty Smith – 145,092 Words
  • Cold Sassy Tree – 145,265 Words
  • Last of the Mohicans, by James Fenimore Cooper – 145,469 Words
  • The Last of the Mohicans – 145,469 Words
  • Emma – 155,887 Words
  • Oliver Twist – 155,960 Words
  • Watership Down – 156,154 Words
  • Alias Grace, by Margaret Atwood – 157,665 Words
  • Cold Mountain – 161,511 Words
  • Uncle Tom’s Cabin, by Harriet Beecher Stowe – 166,622 Words
  • White Teeth – 169,389 Words
  • Harry Potter: Half Blood Prince, by J.K. Rowling – 169,441 Words
  • The Grapes of Wrath, by John Steinback – 169,481 Words
  • Catch-22, by Joseph Heller – 174,269 Words
  • The Fellowship of the Ring – 177,227 Words
  • Great Expectations – 183,349 Words
  • Little Women (Books 1&2) – 183,833 Words
  • Jane Eyre – 183,858 Words
  • Memoirs of a Geisha – 186,418 Words
  • Harry Potter: Goblet of Fire, by J.K. Rowling – 190,858 Words
  • Harry Potter: Deathly Hallows, by J.K. Rowling – 198,227 Words
  • A House for Mr. Biswas – 198,901 Words
  • Moby Dick – 206,052 Words
  • Midnight’s Children – 208,773 Words
  • Crime and Punishment, by Fyodor Dostoyevsky – 211,591 Words
  • Crime & Punishment – 211,591 Words
  • East of Eden, by John Steinback – 225,395 Words
  • A Prayer for Owen Meany – 236,061 Words
  • Harry Potter: Order of the Phoenix, by J.K. Rowling – 257,154 Words
  • The Fountainhead, by Ayn Rand – 311,596 Words
  • Middlemarch, by George Eliot – 316,059 Words
  • Anna Karenina – 349,736 Words
  • The Brothers Karamazov – 364,153 Words
  • Gone with the Wind – 418,053 Words
  • The Lord of the Rings – 455,125 Words
  • Atlas Shrugged, by Ayn Rand – 561,996 Words
  • War and Peace, by Leo Tolstoy – 587,287 Words
  • A Suitable Boy – 591,554 Words 

 

(kilde:  For Novelists, Does Size Really Matter)

Følg og lik:

Litt om skriving, perspektiv og fuglen min… som sto på en stolpe

En av spørsmålene da jeg gikk på skrivekurs var «Hvor plasserer du fuglen din?«.  Det handler om perspektiv. Om man skriver så man liksom ligger på vingene over karakterene med oversikt over alt som skjer, men dermed også på avstand, om man følger en person eller flere, om man sitter på skuldra til noen og ser ting fra deres ståsted eller kryper helt inn i og opplever det helt som dem, om man skriver i jeg-form eller i tredjeperson…

Det er så mange valg!

Jeg nærmer meg nå slutten av mitt førsteutkast. Og jeg er fremdeles ikke enig med meg selv om valgene mine er de beste. I økter skriver jeg så det suser. Men så tygger og sliter jeg. Lurer på om jeg burde gjort ting annerledes. Føler at ting står litt i stampe. Hva er det som er feil? Er det perspektivet?

Men så er det kanskje helt rett å være akkurat der akkurat nå, når man har skrevet akkurat så langt og er akkurat meg?

And what I think we all need more than anything is this: permission to be wherever the fuck we are when we’re there.
To Anyone Who Thinks They’re Falling Behind In Life

Det er lekkert med alle artikler og tanker som dukker opp på forskjellige skrivesider jeg deltar i. I dag var det noen som også hentet frem en post med dette herlige sitatet fra Stephen King:

Sometimes you have to go on when you don’t feel like it, and sometimes you’re doing good work when it feels like all you’re managing is to shovel shit from a sitting position.
7 Invaluable Writing Tips From Stephen King

Vel, jeg møkker så det dundrer for tiden. Det er visst en god ting!

Innimellom møkkingen lar jeg meg forresten lett distrahere.
Eh… hva var det EGENTLIG jeg tenkte på..
Jo!

Det dukket det opp en fin liten figur i hagen i dag. Den ga et nytt perspektiv på det der med hvor du plasserer fuglen din.

For min sto på en stolpe. Rett og slett…

Han spurte:
Føler du at du sitter fast? Lei av den der rette, strake veien?

spurvehauk på stolpe 4

Synes du at skrivingen begynner å bli litt navlebeskuende? Ikke at navlen er så inni granskauen interessant egentlig, men den sitter i hvertfall nære nok til at du klarer å se den.

Så du ser litt vel ofte på den.

Når du ikke blir distrahert av tærne, da…

spurvehauk på stolpe 10

Føles det som om skuldrene sitter liiiitt vel høyt?

spurvehauk på stolpe 5

Ok.. Når det er slik så er det bare en ting å gjøre. Du må klø deg bak øret. Og se alt på nytt.

spurvehauk på stolpe 12

Se deg bakover isteden!

spurvehauk på stolpe 11

Og så se litt til venstre. Så til høyre.

spurvehauk på stolpe 8  spurvehauk på stolpe 9

Endamertilvenstre.
Ogforttilbaketilhøyre.

spurvehauk på stolpe 6  spurvehauk på stolpe 1

Det hjelper allerede ikke sant?
Så da er det bare å ta det litt lenger ut og snu ting…
Tada!
Vertikalt!

spurvehauk på stolpe 2

Og så! Så!
Tar vi den helt ut og setter ting på hodet!

YESS!!
You can do it! You can do it!

spurvehauk på stolpe 3

Da min venn –  er det bare å vifte litt på skrivearmen….

spurvehauk på stolpe 7

Og gå igang igjen.

Med et helt nytt perspektiv på det hele!

Eh… og sånn helt til slutt er det HELT KLART greit å gjøre heeeelt andre ting. Som å lage tullete bloggposter med en vakker ung spurvehaukhann som modell.

Kreativ er kreativ lissom.

 

 

Følg og lik:

Mamma og pappa var små engang – det var før jeg kjente dem

OLYMPUS DIGITAL CAMERADa jeg var liten fantes det ti tusen ting som ga sånn lykkefølelse at jeg nesten sprengtes. Det var leik, det var maur i sprekkene på terrassen, villkatta som bodde under lekestua. Han het O’Malley. Og mosedotter som ble til marsvin, en skuff med rare ting i på kjøkkenet til farmor, barnetimen på radio.

Men mest av alt var det historiene fra da mamma og pappa var små engang.

Det var lenge, lenge siden det. Nesten ufattelig lenge. Den gangen var det krig. Og så var det en tid det var etterkrig. Det er når krigen er slutt. Mamma var kjempegammel. For bare like før hun ble født, fantes det troll og huldre. Det hadde de voksne fortalt henne da hun var liten. Mamma hadde onkler som fortalte mye rart, hun. Og et sted fantes det kanskje rester av et tøystykke som slekta hadde fått av hulderfolket. Jeg er ikke helt sikker på når slekta fikk det. Det var nok hvertfall i gamle, gamle dager. Jeg tror ikke mamma hadde blitt født, men det var sikkert like før… Det var så lite igjen av tøystykket at det var mulig at det siste hadde blitt borte like før jeg ble født. Men jeg syntes ikke det var så rart om det var smuldret helt bort. Siden det var gamlere enn mamma, mener jeg. For det var gammelt det.

Pappa var gutt da han var liten. Jeg tror han var rampegutt. Men av den sorten som ikke egentlig mente å komme i trøbbel. Tror jeg. Han elsket å fortelle om rampestrekene fra den gangen. Men han fikk ikke egentlig lov av mamma. Mamma sa at vi kunne lære av det. Men da svarte pappa at det var jo meningen. Vi skulle lære hva vi ikke skulle gjøre. Da brummet mamma, og så fortalte pappa. Og øynene våre var kjempestore.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De fleste eventyrene fra da pappa var liten hadde en moral. Vi lærte at når vi fant ting i skogen som så ut som om det kunne komme fra krigens dager, var det ikke smart å leke med det. For da kunne vi få splinter i rumpa eller miste fingrene. Og hvis vi plumpet og ble våt på sokkene, var det bedre å gå hjem og innrømme det enn å prøve å vaske dem i bekken selv og så tørke dem over ilden. For da brenner de opp. Og mødre blir faktisk sintere av det enn av våte sokker. Og så lærte vi at når vi blir stor og kan kjøre bil, og skal rygge en vakker dag… og vi spør kameraten som sitter i setet ved siden av om det er fri bane fordi vi ikke gidder å snu oss og se selv. Og han sier «Nei, det står et tre midt i veien». Vel. Da står det sannsynligvis et tre midt i veien…. Selv om det er usannsynlig. Og når vi har bulka bilen på et tre midt i veien – da lønner det seg også å gå hjem til faren sin og innrømme det med en gang. For det er ikke så lett å rette opp en støtfanger selv.

Egentlig tror jeg pappa hadde rett. Vi lærte hva vi ikke skulle gjøre. Jeg skjønner ikke helt hvordan mamma kunne tro at vi skulle lære oss å leke med bomber, brenne opp sokkene og rygge bilen på trær av historiene til pappa…. Jeg tror mamma har god fantasi, jeg, som kunne tro noe slikt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mamma fortalte om troll isteden, hun. Og om hvordan verden ble skapt. En øy for eksempel. Den blir skapt fordi troll blir så sint på noe langt ute på havet at de kaster stein etter det. Det er gjerne kirkeklokker som gjør dem så sint. Troll er ikke glad i kirkeklokker. Så kaster de stein. Plask – så lander steinene i havet og blir til øyer. Store steiner – store øyer. Små steiner – små øyer. Det var logikk i eventyrene mamma fortalte. De aller minste øyene kommer av at trolla rister hendene for rusk og rask like før sola kommer opp, og de sprekker. De fleste trollene hadde sprekt allerede da vi var små.

Det var godt, så mørkeredd som jeg var.

Mamma levde forresten også da det var krig. Men de fant ikke bomber og sånn i skogen. For alle bombene som svevde over gården der hun bodde, landet i havet. De prøvde nemlig å treffe en båt som hadde gjemt seg ved siden av en øy like utenfor. Der var det kjempespennende å fiske da vi var små. Hvis vi satt fast kroken, så sa de voksne at vi måtte kutte snøret. I tilfelle den satt fast i en bombe. Da kunne bomben sprenges så båten vår ble sendt langt til værs på en vannsøyle. Vi kunne dette ut da. Det var ikke bra.

Men det var derfor vi hadde flytevest. Og så fordi det noen ganger kom brugder inn dit vi pleide å fiske. Hvertfall gjorde det det da mamma var liten. Eller kanskje når mamman og pappan til mamma var små. Jeg er ikke sikker. Men det hadde skjedd før, så det kunne skje igjen. Morfar sa at hvis en brugde svømte under robåten vår når vi fisket, og kroken satte seg fast i munnen dens. Så var det ikke så farlig for brugder spiste ikke små barn, selv om det er en hai. Brugder svømmer med sin kjempestore munn åpen, og spiser små, små dyr som bor i havet. De spiser tusenvis av dem. Og de kan svømme veldig, veldig langt. Så hvis vi fikk en slik på kroken så skulle vi binde fast snøret i tofta, sette oss på dørken midt i båten og holde oss fast. Så skulle de komme og hente oss når brugda stoppet en gang. Det var bra vi hadde flytevest. Så kunne de se oss. For den var oransj’.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg lurer på om ikke morfar også var litt rakkergutt. Jeg er sikker på at slike skrøner hadde han ikke fått lov til å slå i oss hvis mamma hadde hørt ham.

Det hendte det kom tyskere forbi der mamma bodde. En gang kom det en som løftet opp en av søsknene hennes som gråt. Alle ble litt redd, men det var bare det at han hadde en slik lita jente hjemme som han savnet så fælt. Tyskerne var også små engang. Og selv om de bombet og var umulige så savnet de barna sine som var små når pappane var så store at de måtte i krig.

Og det var godt å vite, så mørkeredd som jeg var.

Det som var litt vanskelig å forstå var at mamma og pappa ikke kjente hverandre da de var små. Men noen av historiene var fra tiden da de traff hverandre. Det var jagerfly og første stevnemøter. Og første gang mamma hadde med seg pappa hjem til mormor og morfar. Mamma hadde umulige søsken. Og pappa kunne ikke skjønne hva de sa, for de snakket møring. Så det gikk nesten galt noen ganger. Spesielt når de var på rottejakt i potetkjelleren. Så vi skjønte jo det var sant at mamma og pappa hadde bodd på hver sin kant av landet og ikke kjent hverandre da de var små. For hvis pappa hadde kjent brødrene til mamma da han var liten, hadde de sikkert ikke klart å lurt’n så ofte…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var rart å tenke på at de voksne ikke hadde kjent hverandre alltid. Vi hadde jo kjent dem i hele vårt liv, som var ganske lenge. Jeg hadde for eksempel levd lenge nok til å nå opp til den første målestreken til søstra mi. Den som sto på dørkarmen, vet du. Broren min hadde levd lenger enn både søstra mi og meg. For han hadde rukket å strekke seg mye lenger opp på dørkarmen. Jeg måtte legge hodet litt bakover for å se. Dit opp skulle jeg også nå en gang. Det var bra vi ikke målte i bredden…. Jeg nådde langt der også. Lenger enn broren min, faktisk.

Vet du hva jeg er kjempeglad for?

At jeg får lov til å fortsette å kjenne mamma og pappa. Jeg kommer aldri til å slutte å kjenne dem. Ja, med mindre jeg blir veldig glemsk da. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å kjenne dem inni meg likevel. Der kommer de til å tulle rundt med troll og med krutt, og mamma kommer til å brumme til pappa og pappa kommer til å fortelle likevel.

Og jeg kommer sikkert til å ha store øyne fremdeles. Store, glade, forundrede øyne over alt som kan skje her i verden.

..

Bildene er det pappa’n min som har tatt.
Innlegget har tidligere vært postet på forrige bloggen.

Følg og lik: