Kategoriarkiv: Kultur og historie

Jeg har et skap

Enkelte ting som har kommet inn i livet har liksom fanget meg. Slik som dette gamle skapet.

Det sto på verkstedet på gammelgården. Med alle mulige rariteter inni. Høvler, gamle halve skruer, deler til ting som ingen aner hvor har blitt av med årene. Små dingsebomser sirlig plassert i gamle bokser – godt oppsmurt og med papir i mellom så de ikke skulle gnikke på hverandre. Der var spikeresker, hengelåser uten nøkler, halve rammer innrullet i papir. I tilfelle det skulle dukke opp en annen halvdel av rammen en vakker dag, kanskje?

Det var knekte kniver og filer og borr. Og så en boks med lusemiddel, en lommekniv og en gammel, rød lommelykt som jeg ikke klarer å åpne for å bytte batteriet engang.

Og innimellom lå det vanlig verktøy.

Noe var brukbart, mens andre ting var bare mystiske. Merkelige tenger med klare formål som jeg aldri har funnet ut av. En av tengene tok jeg med meg inn. Det føltes godt å ha den i nærheten. Med visse mellomrom tok jeg den frem og snudde og vendte på den mens jeg spekulerte og fantaserte. En slik tang var god å ha.

Jeg snudde og vendte på hver bidige ting i skapet, og LIKTE dem. Sånn var det bare. Når jeg åpnet det skapet, så føltes det som om det levde sitt eget liv. Og som om jeg ble invitert inn.

 

Med årene ble skapet flyttet litt på.

Løftet etter sine gamle, rustne håndtak som klunket da vi tok tak i dem.

Så ble det kostet og støvsugd. Og jeg klarte å finne hva som hadde verdi for meg, og hva det var på tide å kaste. Noen av tingene som ble kastet, trakk sikkert et lettelsens sukk. Endelig ble det hvile for slikt som allerede hadde vært lagret langt lenger enn rimelig var.

Men det er klart – jeg vet jo ikke egentlig hva en brukket fil eller bøyd spiker føler… Men at det var lagret langt lenger enn rimelig var, det vet jeg.

Da vi flyttet, måtte jeg ha skapet med meg. Jeg tror det skapet blir nødt til å være med overalt. Hvis alderdom og sykdom tvinger meg inn på et lite rom på et sykehjem en dag, så må det skapet stå på rommet sammen med meg. Rett og slett.

Når man åpner dørene lukter det olje. Skikkelig innbarka MANNFOLK lukter det, egentlig. Og når man står foran skapet og lukker øynene kan man se for seg han som sparte på alt det rare, og som la det så omhyggelig på sine merkelige plasser.

Jeg tror nok at en gang på veien, så ble skapet bare en hverdagsting for ham. Og kanskje for ham som hadde skapet før ham også.

Men likevel har de passet på at skapet ikke faller fra hverandre. Rygg, topp og bunn er delvis skiftet med grov, gammel plank. Skapet er sikkert så langt fra orginal stand som det er mulig. Det er spikret i, og flikket på. Og det er slått på praktiske små lister til alle dingsebomsene som hang i skapet.

I bunnen er det hogd grove hakk, så hele skapet holder seg godt plassert oppå kisten. En kiste som ikke er like dyp, og ikke like bred. Men det passet sikkert å ha det slik. Og der lokket hviler innpå skapet når det står åpent er det slått på en passende krampe som kistekroken kan stå i. Nedi kisten er det romslige skuffer. Det er grovt og enkelt, men det er skikkelig gjort. Hverdagspraktisk.

På en måte har det blitt slik for meg også. Alle dingsebomsene er borte. De har funnet sine egne plasser rundt om kring. Og skapet er vasket og vasket. Jeg har ordnet så det er hverdagspraktisk. Men det har fått plass på stua. Det blir ikke mer hverdagslig enn at det har fått en av de beste plassene. Og der står det så lykkelig og lukter fremdeles olje og mannfolk.

Et vakkert skap, uansett hvor mye det har blitt flikket og spikret på.

Hvis man var en liten nisse, som kunne bodd i et skap, kunne man hektet løs den grove kroken og krøpet inni. Der inne kunne man kroet seg, hukret og ledd.

Og så kunne man lagt seg på magen på de grove hyllene og tittet ut gjennom det tilhugde nøkkelhullet som ikke lenger har noen lås. Se alt bli en dus blanding av dypt svart og mildt gult. Var man nisse kunne man planlagt å dra fuglen i halen, eller erte katten.

Eller man kunne lagt seg på ryggen, med hendene under nakken – sett drømmende ut i luften og fantasert om julekaker og julegrøt.

Og om at husfrua egentlig er veldig søt  En slik nisse hadde det vel vært fint å hatt?

Når jeg stryker hånda over det skapet blir jeg hvertfall glad. Sånn er det bare.

(opprinnelig postet i 2008 på gammelbloggen. I dag er skapet fremdeles fullt i bruk og står på stua. Med alle høvlene, noen av alle dingsebomsene, duker, masse god drikke og alle spisebrikkene våre inni. Kisten står som bord i en liten sittegruppe. Vi måtte dele dem fordi dyrene fant på så mye rart bak kisten, hvor det var et åpent rom. 🙂  )

De der små rare øyeblikkene – og Trollbiler

Kjenner jeg er litt sliten når jeg begynner å stortute fordi jeg blir rørt av et intervju på tv av mannen som bygget Troll-bil nummer 6. Hihi. Men det er jo ikke verste bivirkning av aktivitet at man bli lettrørt.
 
Troll er en norskbygget bil (1956-1958). Det ble opprinnelig kun bygget fem av dem. Nummer 6 ble bygget av en som fant deler nok til et eksemplar til. Etter et langt liv blant flere eiere ble den kjørt og «brukt» godt inntil den ble restaurert til sin fordums stolte form igjen av en ny eier.
 
«Nummer 6» var veldig vakker der den sto og hilste NRK toget i dag. Og han som opprinnelig bygget det var så stolt. Kamerater dyttet ham forsiktig frem for å fortelle. Slike små perler av både menn og biler må man bare bli glad av.
 
Vi var på Norsk Vegmuseum, Lillehammer og så Troll bil nummer 1 i helga, faktisk. Legger med bilde av den her. Det er den nærmeste (hvite) av disse tre norskbygde bilene som sto utstilt.


Nisse nummer 2706

I løpet av gårsdagen og i dag kom det enda en stornisse til verden. Det er den andre stornissen jeg har laget.

stornissen og jeg

stornissen

Han sjeler litt, nissebarnet mitt (jada – nisser går fra barn til eldgamle på ittno tid. Hvordan skal de ellers rekke å bli hundrevis av år gamle?)

stornissen skjeler litt

Hvis noen hører rykter om en grå varebil med to mystiske skjeggete figurer inni som snek seg rundt på sideveiene i Vikvarvet  i kveld…
Ja, så var det bare stornissen som var på flyttefot ved hjelp av en av hjelperne sine.

grå varebil mystiske personer


Stornissen flyttet til vår kjære nissevenn Svein. I år har han og hele nissegjengen hans flyttet til Selbu. Å dra på besøk til hans nissehus gir julestemning til enhver med det aller minste snev av nisseglede i seg.

Stornissen ble faktisk nisse nummer 2706! Og da er det ikke to som er like. Her er en liten sniktitt inn i nissehjemmet. Og følg med – det kommer mer senere!

Riktig god tredje søndag i advent.

nissehus 14

nissehus 17

nissehus 16

nissehus 8

nissehus 1

nissehus 4

nissehus 21

Bjørn Wiinblad ut av rotet

Hehe – vi hadde altså ikke ryddet overalt tross at vi har bodd her i så mange år.. Hm. Vi har flyttet rundt på det meste, kostet og feid og rotet til igjen. Og kanskje ikke fulgt med så godt på hva  vi har flyttet på?

I et uinnredet rote-foreløpig-lager-rom fant i hvertfall Robert denne bak noen møbler her om dagen.

Bjørn Wiinblad Kostume til Kleonike

Et stort trykk av «Kostume til Kleonike» av Bjørn Wiinblad (trykket av Permild & Rosengreen, København, Danmark).

Kostume til Kleonike

printed in

Ikke  det dummeste funnet. Jeg falt pladask og bildet har nå kommet opp på veggen utenfor hevesengedørbord-rommet hvor jeg tilbringer mer og mer tid med å prøve å være litt ekstra kreativ om dagen.

Kanskje det inspirerer litt ekstra?

Det er i hvert fall ingen som skal komme og si at det ikke noen ganger gir litt ekstra glede å utsette ting! Hvis man bare lar rot være rot lenge nok, materaliseres kanskje slike skatter?
..
😉

Hespetre

HespetreHeldige oss har fått et hespetre av ei venninne. Riktig vakker er den!

«Et hespetre er et redskap som brukes til å vinde opp det ferdigspunne garnet fra spolen for å lage en hespe eller garnbunt, mens en garnvinde brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste.» (kilde: wikipedia)

Da jeg flyttet på Brandhaug en gang i tiden fikk jeg fortalt av de tidligere eierne at det er viktig at det finnes et hespetre på en hver gård. Hvis ikke er det gjerne kjerringa som blir et hespetre.

I den sammenhengen brukes ordet hespetre på ei som er vrang og vanskelig.

Så – da er vi berget her i gården. Hvordan det går med vår kjære venninne er mer usikkert…. ;-).