Kategoriarkiv: Kurs / Vis og preik

Nålefilting: Øye trinn for trinn (og litt mer)

For å lage et øye trenger man hvitt til øyeeplet, fargen som skal på øyet, litt kontrastfarge, svart for pupillen og litt hvitt til lysrefleksjon – selve blinket i øyet.

Du trenger ikke å ha et rundt øyeeple, det kan godt være flatt. Jeg har laget runde øyne her for demonstrasjonens skyld.

 

Øye (det til høyre) – trinn for trinn:
Først legger du på grunnfargen, her har jeg valgt brun. Brunfargen er av en type som er bittelitt fargeblandet så det ikke blir så dødt. Om du bare har klare farger, så prøv gjerne å karde sammen litt av to nyanser.

Legg deretter på den svarte pupillen. Den skal være klart svart.

Så – avhengig av hvor godt du har blandet farger opprinnelig – legg gjerne på kontraster. F.eks. mørkere ring rundt og  så noen gyldne flekker. Jeg filter det først fast med å rette nålen nedover. Så overflatefilter jeg litt innover mot pupillen og utover fra pupillen for å få retningen sånn jeg vil og så det ikke bare blir fargeklumper. Jeg passer bare på at det ikke flyter ut i det hvite eller inn i det svarte.

Til slutt legger du på en prikk, liten strek eller bue i hvitt. Og DEN kan gå på tvers av pupill eller ut til det hvite. Det er jo  lys som speiler seg fordi øyet er fuktig.

Mer at på bilder over ligger prikkene på forskjellig plass i øyet. Det ble slik fordi jeg bare la dem ved siden av hverandre. Men lyset kommer som regel likt inn i øyet.

Her er et bilde hvor jeg har lysinnfall fra et vindu som er på høyre side i bildet. Da kommer lysglimtet på den siden. Altså til høyre i øyet. Mens skyggen faller på ansiktets venstre side.

(Jøje meg, det føles som om jeg var 50 år yngre for 5-6 år siden. Det må være vinteren…. og at håret har blitt grått og kort siden sist. Sukk. Men dette er altså meg for bare noen «øyeblikk» siden. Pedagogisk greit glimt i øyet, da. Mine øyne er forresten blå.)

Søk gjerne «reflection in the eye» og se på bilderesultatet du får.

Refleksjonen er nettopp et speilbilde av det som treffer øyet. Er  det en lang, smal lysåpning så får du lang hvit strek. Er det et vindu med sprosser, får du kanskje fire hvite flekker i forhold til hverandre. Det er avhengig av miljøet rundt.

Noen ganger er det så mange refleksjoner i et øye at man ikke ser annet. Her fotograferer jeg meg selv og vinterlandskapet i øyet til min kjære Pippo. I tillegg skygger hennes egne vipper for sola.

Når øynene er runde og like – som de jo gjerne er – så faller altså refleksjonen likt inn i øyet.

Dette kan brukes til ekstra poengtering om man vil lage et uttrykk som skjeler. Lyset treffe på samme sted. men øynene vil sikte litt fra hverandre så inntrykket er at det da treffer på forskjellige steder i forhold til pupillen. Jeg har prøvd å illustrere det under. Først med hjelpestreker. Så ser du det uten. Hvis du klikker på denne lenken, kommer du til et bilde fra nettet som viser forskjellige typer skjeling.

Dette ble jo litt spesifikt. Men relevant om man for eksempel vil lage et portrett hvor nettopp denne sjarmerende detaljen er viktig.

Dette innlegget burde jo stoppe her. Å lage øye er et stort nok prosjekt i seg. Men jeg fikk lyst til å vise litt raskt hvordan valg av plassering av øye, øyelokk og øyebryn gir massevis av forskjellige uttrykk.

(jeg lar meg så lett rive med av slikt som er gøy)

Plassering av øyelokk over øynene
Så skal øynene inn i øyehuler. Eller – egentlig legger man gjerne øyelokkene på øynene (det er her det kan lønne seg å lage «flattrykte» øyeballer så man slipper bulende øyne).

Allerede nå begynner du å gjøre mye med uttrykket. Prøv å legge øyelokkene forskjellig på øyet.

Plasser for eksempel øyet sånn ca midt i – med øyelokk som dekker bittelitt av øyet både over og under.

Å vise hvitt rundt hele øyet vil gi et helt annet inntrykk enn når øyelokk dekker deler av øyet oppe eller nede.

Øyet plassert nede i øyehulen.

Oppe i øyehulen (og ops… her har visst nesa glidd litt ned. Da blir det litt som en muppet… men pytt. Poenget kommer jo frem).

Øyebryn
Og så putter vi på øyebrynene. Med hver plassering av øyelokk får man mange uttrykk med forskjellig plassering av øyebryn etterpå…

For å finne hvilket uttrykk man vil ha rundt øynene kan man også tegne. Her er noen få av veldig mange kombinasjoner:

Når man deretter varierer med forskjellige typer neser, nesefestet, høyde på panne, smalt eller rundt ansikt, hår, ører, type hake, runde eller markerte kinn… Avstand mellom trekkene…

Moro!

Jeg er dypt fasinert av de som lager portretter. Har du sett hva denne damen får til? Felt Alive, Kay Petal. Der finner du mange kjente fjes!

Nålefilting: Litt mer om bruk av bilde

Å bruke bilder når man skal hente ut formene til et dyr man skal nålefilte, er ganske moro. Jeg fikk lyst til å vise noen eksempler til.

Man kan bruke penn og papir. Siden jeg har bildene digitalt bruker jeg et enkelt tegneprogram, som f.eks. standardprogrammet Paint på pc’en. Først legger jeg inn bildet. Så skisser jeg rundt. Det hender jeg må prøve meg litt frem for å finne akkurat de strekene som «gjør» dyret. For å få det tydeligere har jeg visket vekk bildet etterpå.

Da min vakre Sylvester Godzilla O’Malley levde laget jeg denne skissen av ham. Litt mer forskrekket på bildet enn på tegningen.

Når du først har en tegning i et program du kan leke litt med, kan du imidlertid også se på hva som skjer om du drar i deler av bildet. Her har jeg strakt hodet. Vips – en mye mer forskrekket katt.

Slik kan man «finne former» på flere dyr. Det kan være moro å lete med få streker. Denne må jeg prøve å filte en dag!

 

Enkelte dyr blir veldig nusselig når man tegner dem sånn. Og det er også slik vi gjerne oppfatter dem når vi ser dem. Det er nok ikke for ingenting at ekorn er populære Disneyfigurer.

Gjerne tiltrekkes vi av det runde, søte.

Som snarest kan vi også se på hva som gjør forskjell på voksent og barnlig.

Her ser du en filtet katt som gir inntrykk av at den er ung. Ser du hvorfor?

Jeg la bildet over i Paint og prøvde meg frem. Når jeg tegnet på rundinger, trekanter og firkanter så var de ikke særlig utstrakte.

Unge individ har gjerne rundt ansikt, stort hode, store øyne (men her er de jo lukket), store og runde ører, liten knappenese og rund kropp (Hvorfor søte dyr gjør oss tullete: forskning.no).

Det var ikke egentlig meningen å gjøre denne pusen så søt. Det var et mer voksent dyr som var modell. Jeg har oppdaget at jeg ofte ender opp med at vesenene mine ser yngre ut enn meningen er så jeg jobber med å gjøre trekkene mer voksne. Da nytter det å vite hva som gir inntrykket «ung» og hva som gir inntrykk av «voksen».

Jeg tok et bilde av vår godt voksne Bibbi for å se hvordan det var med henne. En katt er en katt, liksom.. Hva gjør at jeg ser at hun er voksen?

Ved å tegne litt sånn, får jeg noen ahaopplevelser. Hun er visuelt «bygd opp» av mer langstrakte trekk enn den unge katten over. Jeg har prøvd å illustrere det her. Om det ikke er aldeles perfekt vist, så synes det forhåpentligvis likevel.

Jeg kan altså med fordel overdrive noen av trekkene litt. Dra dem ut mer enn jeg først tenker. Da oppveier jeg kanskje min tendens til å gjøre dem litt for søte. Men ikke øyner og ører! Da går jeg mot det barnlige igjen.

Jeg elsker å bruke bilder for å forstå mer av hva jeg ser. Det er på en måte en like spennende del av nålefiltingen som selve utformingen.

Jeg håper andre også kan ha nytte av dette tipset.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

Nålefilting: ett skjelett flere muligheter

I forrige nålefilteanlegg så jeg litt på å lage en kropp. Men hva er det som gjør en kropp til akkurat DET dyret?

Hvis dette var et streng-skjelett, hvilket dyr kan det bli? En hund, en katt, en hest, en elg eller et rådyr?

Sett på forskjellige typer hale (eller ingen hale), fyll på med mer eller mindre ull, og vinkle lemmene forskjellig så kan det bli alle sammen. Men kutt lengden på bena, så blir det noe helt annet. For eksempel er dette IKKE en elg.

Når jeg surrer på den første kroppsullen begynner jeg med at figuren er tynn. Med mindre det skal være en tykk gris (men den har nok ikke streng inni..)

Jeg studerer dyret både forfra, fra siden og bakfra. Har jeg surret på for mye ull og nærmer meg hesterumpa (særlig en så godt polstret en som dette) kan det være en utfordring å komme ned til en smal elgrumpe etterpå.

Å bruke bilder er et godt triks. Man kan se etter linjer. Man kan også forestille seg rundinger eller flater. Poenget er å finne det som er typisk, enten man vil lage en karikatur eller noe som er naturtro.

Elg er veldig langbent. Jeg ser etter hvor langt det er mellom leddene på bena og hvor de står i forhold til hverandre. Elgen er kort i kroppen og veldig firkantet synes jeg. Så har den kort nakke/hals og den typiske nakkekulen. Se på «låret» hvor langt det er.

Hva med hest? Det vil selvfølgelig være forskjell på hester. Tenk på en araber i forhold til en shetlandsponni! Men når det gjelder forskjellen mellom vår hengslete smårunde Pippo og elgen, synes jeg Pippo er mye mykere i linjene. Hun er lenger i kroppen. Lårmuskelen er kraftigere/rundere enn hos elgen, hun har buet og litt dyp underlinje og nedadgående ryggområde… Jo eldre hun blir desto mer buer de to linjene. Ser dere forskjellene?

Begge har langt «ansikt». Ørene til elgen er større i forhold til hodet enn Pippo sine (synes best på bildene over). Og i profil er mulen til elgen mer overhengende enn Pippo sin.

 

Hvis man ser på rådyr i forhold er kontrastet til Pippo enda større. Korte, rett linjer, firkantet… og se på hodet! Her er det ikke mye som er langt og hengete. Istedet minner hodet om en liten trekant.

 

Så – jeg har en basisfigur – hva er den?
Når man har laget en basis med en del ull på, kan man bøye og tøye litt på den og se hva som gir forskjell.  Noen ganger er det nettopp her selve individet trår frem. Og det går an å få en overraskelse når det trår frem en mynde og planen var et rådyr.

Nakkevinkel kan ha mye å si. Det samme med svaien i ryggen. For å ikke snakke om hale… Disse tingene manipulerer man ganske greit i dette stadiet av filtingen.

Kan dette være en mynde?

Eller et kattedyr? Hundedyr? Til og med en tasmansk tiger?

Eller er det en rådyrmamma? Og den lille kuvingen på ryggen er bare omsorg for de små så de kommer lettere til pattene? Som dere ser må noen tilpasninger til, men det blir vel kanskje et rådyr dette.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

 

Nålefilting del 2: Å bygge opp en kropp

Enten man lager dyrekropp eller menneskekropp kan det lønne seg å ikke begynne med en stor ball ull. Men det finnes noen unntak. Jeg begynner med unntaket. Om du vil lage en rundt høne, kan du godt begynne med en ball.

En rund form
Først ruller du altså en litt oval ball. La den være bred i endene. Så løfter du den i omtrent den formen du vil den skal ha. Begynn å filte mens du holder den i den stillingen du vil ha til den. Få inn kanter ved å filte dem innover. Da vil fibrene filte seg slik at den holder seg i stillingen etterhvert.

Underveis begynner du å forme til en liten topp til stjert og en større topp til hode. Dete gjør du ved å filte ned over ryggpartiet. Klem til slik du vil ha og filt rundt ved hodet og stjert.

Filt nedpå sidene av ryggen for å illustrere vinger. Etterhvert vil du få en slik høneform.

Legg på farger og et fjes… og vips har du en høne eller hane.
(Fjes og andre ligende detaljer kommer senere ;-).)

Menneskekropp
En mer avansert kropp kan det lønne seg å gjøre på litt annet vis. Ved å lage kroppsdeler for seg og feste dem til hverandre får man lettere en håndterbar kropp.

Du kan for eksempel lage en kropp av seks ruller/baller ull, av 15 rullerballer ull eller ved å lage et «skjelett» av streng eller piperenser. De forskjellige måtene å gjøre det på gir forskjellige rom for hvordan kroppen skal se ut. Skal den være tykk og god, trengs nok ikke streng. Skal det være en tynn ballerina som balanserer på en liten tå kan det kanskje være fint med streng som holder henne på tå lenge.

Jo hardere du klarer å rulle ruller og baller – eller surre ull på skjelettet – desto mindre filting må til senere. Men det er greit å vurdere om man vil ha kroppen hard eller myk også. Etter at du har bestemt deg vil nålestikkingen gjøre det fastere etterhvert.

En ulempe med streng inni er at man får noe som potensielt kan knekke nåla når man treffer det under filtingen. Men jeg har funnet ut at jeg relativt raskt vennet meg til å vinkle litt i forhold til strengen og at nåla tåler noen treff så lenge man ikke er for hard på hånda.

Når du skal feste lemmene sammen på figuren laget av ruller og baller, er det flere måter å gjøre det på. Man kan sy dem, men jeg liker å filte dem sammen.

Har du laget rullene og ballene faste hele veien, ser du to måter å gjøre et på under. Den til venstre synes jeg er litt vanskelig å få til uten at det blir innoverbulk – som du ser venstre nederst. Jeg liker å legge en slik leppe ull rundt som i figuren lengst til høyre. Men passer på at ikke festeområdet blir for klumpete (se høyre nederst). Tenk på din egen arm. Det går jo gjerne inn under armhulen, ikke sant? Filt både inn i den store rullen og ut i den lille rullen.

Om du lager pølsene uten å gjøre dem så fast i endene, har du mer ull å ta av når du føyer til lemmene. Under ser du hvordan jeg kan lage en slik kropp. Hodet er rullet sammen med halsen på en slik måte at jeg allerede har en antydning til hodeform og hake. Det handler litt om hvordan du pakker ulla.


Dyrekropp
Skal du lage et dyr, kan du gjøre det på samme måte. Under ser du hvordan en av mine filtede rotter er satt sammen av ruller som er lange og tynne, pæreformede og flate (ører).

Man kan velge mellom den metoden og streng på dyr, akkurat som med mennesker. Eller du kan kombinere. Halsen på rotta over kunne med fordel hatt streng i seg. Da kunne jeg avsluttet strengen med en liten bøy oppe i hodet og så et godt stykke nede i kroppen.

Her er et eksempel på rullekropp vs strengkropp på feks en hund.

 

Hvor lange skal strengene være?
Til slutt litt om å beregne når man lager et skjelett av ståltråd eller piperenser. Man må huske at kroppen bygger, så alle lemmer ser lengre ut «nakne» enn hva de blir når de får kropp rundt.

Et tips er å lage en skisse av hvordan figuren skal bli og så tegne skjelettet raskt inni. Se litt på det og få en følelse av hvor «for lange» strenglemmene må bli for å bli riktige som ferdige lemmer.

Her har jeg gjort det etter at figuren er ferdig. Slik går strengen inni. Ser du hvor lange delene er? (PS – på denne reven er halen ekstra lang fordi jeg ville gjøre henne feminin. )

Noe som ikke synes så godt på figuren over er at du må huske at hofter og skuldre er «inni der». Bena går ikke rett ned fra ryggen.

 

Et lite eksempel
Ser du hva jeg har gjort galt her? Dette ble en katt, men først måtte jeg justere littegrann på skjelettet.

Jeg hadde glemt hvor mye kroppen bygger, så både ben og hale ble for kort. Jeg forlenget dem før jeg fortsatte.


Har du noen spørsmål, så er det bare å komme med dem. Jeg skal svare så godt jeg kan. Og kanskje det er andre som har tips om andre måter å gjøre det på? Noe de synes fungerer ekstra godt? I såfall er det bare å komme med dem – her i kommentarfeltet eller på lavtogsakte sin facebookside lavtogsakte.

Nålefilting er morsomt og vi lærer av hverandre. Jeg er langtfra utlært. Men dette er noen av mine erfaringer illustrert så godt jeg kan.

Ha god nålefilting!

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

Nålefilting del 1: Filtenål og ull

Jeg lovte å lage et lite kurs i nålefilting. Men først et innlegg om nålefilting.

Ved nålefilting former vi ull ved hjelp av filtenåler med små, små haker som filter ullfibrene inn i hverandre. Bearbeider vi lett, fester ullen seg «i seg selv» fint og fluffy. Mens om vi bearbeider lenge, får vi det hardt og fast.  Og med litt planlegging og omhu kan vi forme alt fra store kraftige figurer til små lette med de fineste detaljer.

Hva trenger du for å nålefilte?
Helt sånn ned til basis trenger du egentlig bare filtenål og ull.

Filtenål: Det lønner seg å ha grov, mellomgrov og fin nål (evt ekstra fin) til å begynne med. Det finnes mer variasjon enn som så, men dette behovet kan man fylle etterhvert.

Nålene varierer i antall mothaker, hvordan hakene er stilt og diameter. På siden Heidi Feathers: A guide to Felting Needles finner du en fin oversikt over forskjellige typer.

Enkelt sagt er noen nåler godt egnet til det grove arbeidet mens andre egner seg til de fine, fine detaljene. Det finnes også nål som drar fibrene istedenfor å dytte innover. Disse er egnet til å gi pelseffekt. Jeg har ikke prøvd disse enda, men har bestilt og gleder meg som en unge.

Her ser du de små hakene på to forskjellige nåler.

Og her ser du hakene litt nærmere.

 

Ull: Du vil gjerne ha litt mer enn en farge ull, så du får frem detaljer. Selv om man kan få til mye fint i en farge/nyanse også vil jeg tro.

Etterhvert vil man finne sine yndlinger også i ull. Om den er fint kardet, grov eller fin i fiberen, fra hvilke dyr (f.eks. sauerase), farget skarpt eller i jordfarger, uten å være kardet (krøllete f.eks.) osv osv. Men det er helst vasket.

Jeg jobber med et mer utvidet innlegg om ull som kommer.

Det også en del annet som er godt å ha, selv om det ikke er helt nødvendig.

 

Noe å filte på/mot: Du kan filte fritt i hånden. Men det er veldig greit å ha en filteplate eller lignende. Det finnes mange varianter – også de som ser ut som børste. Jeg har plater. Store og små. (Noen har jeg funnet i innpakning av f.eks. tv eller vaskemaskin…) Poenget er at det skal støtte prosjektet litt, du kan støte nålen gjennom ulla og nedi uten å skade nålen og – spesielt til å begynne med – så beskytter du kroppen litt.

Bare vent – du kommer til å stikke nåla inn i kroppen din på et eller annet vis før eller siden. Enten det er i fingeren, hånda, låret eller i magen fordi du glemte deg og ble for ivrig.

Saks eller liten tang: til å klippe ull noen ganger (men det er ofte best å rive) og til å stelle unna noen villstyrne ullfibre til slutt hvis man vil. Evt til å klype av streng eller piperenser, om man vil lage et «skjelett» til å nålefilte på.

Metallstreng eller piperenser: til å lage «skjelettet». Det brukes gjerne hvis prosjektet trenger litt hjelp for å holde seg opprett eller i stilling. Jeg bruker alt fra tynn streng til hesjestreng og .

Liten håndkarde: Til f.eks. å blande farger.

Holder for flere nåler: Det finnes holdere man kan feste flere nåler i. Jeg bruker ikke slike, da jeg synes det er tungvint. Om jeg vil bruke flere nåler på en gang, holder jeg dem samlet i hånden.

 

Organisering: Jeg har også laget meg en liten mappe til nåler og har forskjellige oppbevaringskurver eller poser til ulla. De nålene jeg har nå ligger i små poser med papp de er stukket ned i. Men små plasikkrør med lokk kunne vært veldig greit. En beholder/pose til små ullrester som blir til overs men kan brukes senere er også greit. Jeg har alltid en slik blandingsullsamling… eller ti.

—————


Så – hvordan former vi med nåla?
Som sagt brukes nålas små mothaker til å filtre hårene sammen. Men om du setter deg til med en stor dott ull og bare begynner å stikke i den hensikt å lage et dyr eller forsåvidt en ball, så vil du merke at dette tar tid. Selv på de groveste nålene er de små hakene veldig små.

Dette er en grov nål som går i et løst stykke ull. I et løst stykke ull er det ikke mange hår som blir med for hver gang og ikke mange hår fiberen kan filte seg inn i pr stikk.

Så her kommer det forskjellige teknikker inn. Om du først har klart å pakke ulla litt, så får nåla bedre tak og jobben blir lettere. Jo bedre du former allerede når du begynner, desto fortere gjør det. Her kommer det også inn hvilken ull du har og hvilken nål du bruker. Men selv med litt ugunstig ull og «feil» nål kommer du avgårde om du får til teknikkene med å forme ullen alt fra begynnelsen.

En måte å gjøre det på er å rulle. Eller du kan brette og surre. Jeg vil som snarest vise noen triks for forming i senere innlegg. Jeg vil også vise hvordan man kan lage noen forskjellige figurer.

Det er flere steder å kjøpe ull og utstyr.  Sånn i farten nevner jeg f.eks. Hillesvåg Ullvarefabrikk.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.