Kategoriarkiv: Natur

Vakre trærne

Som følge av at vi rydder vekk trær langs jordene dukker trærne frem. De har faktisk nesten ikke syntes for bare trær, rett og slett.

Denne store, som ser ut til å ha en god del år på ba(r)ken, er for tiden en ny favoritt. Foreløpig ikke så lett å rettferdiggjøre med et bilde, så vi får betrakte det som et «før» bilde. Jeg skal prøve å huske å foto-følge det utover sommeren. For jeg gleder meg til snøen trekker seg unna og det blir fremkommelig til å rydde unna kvist og lete frem skogbunnen, fjerne noen småtrær til om nødvendig.

Selv om det «bare» er en jordekant så er det trivelig å gjøre det fint.

Noen klager over at trær skygger, noen synes de er i veien. Jeg elsker å gå under og rundt og titte gjennom. La trærne få være viktige elementer både helt inntil og lenger ute der i utsikten. For de skygger jo ikke for utsikten om de er en del av utsikten.

Slik er det også i hagen.

Etter et sidelengs snøfall kom sola frem her om dagen. Og lønna nærmest lyste. Et bilde kan overhodet ikke vise hvor vakkert det var, men jeg kan prøve. Utsikten hadde vært flott også uten treet. Men slettes ikke den samme.

Og på denne årstiden – når jeg først snakker om trær og hva de kan gi utover å bare være et tre – må jeg få nevne det ene litt uttafor treet vi har i alleen.

Det burde jo vært bjørk hele veien, men alleen er bare halvveis fullført. Og på ene siden, sånn ca midt på et sted og helt ute av rytme og orden, står det en poppel. Det er kanskje litt for villig til å sette kratt og spre seg, men det er ikke noe problem når det likevel slås gress rundt det.

Så jeg har fredet det, tross at det egentlig er et litt vanskelig tre. Selv om en storm nappet toppen av det for bare noen år siden er det så vakkert! Og det lukter FANTASTISK på våren.  Det er også en av trærne der sevja stiger tidlig . Midtvinters en gang bare MÅ jeg ned og kjenne på de store knoppene som begynner å bli klisne. Lenge før de fleste har begynt å tenke på vår.

Og når våren først har kommet og knoppene har blitt til unge blad, da stopper jeg ofte på vei hjem fra tur og bare sitter der og ser oppover grener og løv som beveger seg dovent eller ivrig alt etter vær og vind… og jeg snuuuuser.  Nyyyter.

På vinteren lyser grenene blekgrønt mot blå himmelen på de der klare finværsdagene.

Og finværsdager skal det visst komme mange av i påsken i år. I de nærmeste dagene og ukene kommer det til å skje mye i naturen.

Det er spesielt moro å følge med på trærne på akkurat denne årstiden. Selv der det er mye snø fremdeles skal man se det finnes vårtegn. De henter våren dypt der nede under telen. En svulmende knopp, sevje som glitrer litt i sola der det sipler ut av en liten sprekk i barken. En anelse fargeforandring. En forsiktig glød i mose og lav – deres mikroklima varme i sola. Duften av tre og duften fra bakken der snøen trekker seg sakte vekk fra stammen og bakken stikker frem lenge før den gjør det utpå flatene.

Ren lykke.

Ha en riktig god påske alle sammen!!

 

 

 

 

Følg og lik:

Dyr(e) timeshare: rådyr i dag

De kan til nød være fremme på maten samtidig, disse dyrene. Men de trives mest med timeshare. Og i dag var det rådyrene sin tur. Da jeg sto opp i halv syv tiden lå gjengen nederst i hagen. Planen er å flytte ut gjerdet der i sommer. Der nede er det alltid masse spor av elg og rådyr. Det er til og med en egen grevlinglatrine. Så vi må finne på en løsning for timeshare med bikkjene også når det kommer så langt.

Ser du alle fire rådyrene?

De er så søte små-gutan.

En av dem tok seg en runde og sjekket ut noe gammelt høy, men holdt godt øye med hva de andre holdt på med. Da de rørte på seg var han raskt til å bli med.

De forsvant en stund, men så dukket de opp i granbar-haugene.

Til slutt samlet alle seg og bestemte seg for at de skulle dra. Dermed toget de avgårde.. til de forsvant inn i skogen lenger oppe en etter en.

 

Følg og lik:

Elg i granbar

Vi driver å rydder langs jordekantene og det blir mye deilig mat for elg og rådyr. I helgen har vi hatt mest nærkontakt med dette fine paret – elgku og kalv.

Kalven er småleken og det er moro å se på.

«For høyt for meg?»

«Ædda bædda, nei da!»

Mmmm – mat! Og den fortæres mens han har øye på noe annet moro som kan gjøres straks.

Den lille krabaten er veldig glad i mamman sin. Det er mye synkronbevegelse. Og innimellom gnir han seg og koser ordentlig med henne. Men jeg glemmer å knipse når de er på det søteste. Jeg bare nyter synet.

Sjekk manken til kalven! Et flott syn.

Følg og lik:

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Følg og lik:

Mus i hønsehus og levendefangst

Når man har høns er det vanskelig å ikke få mus i hønsehuset. I hvertfall når hønsene er inne i en låve som er «lekk i alle ender».

Musa trekker dit fordi de finner mat. Selv om vi er flinke til å oppbevare selve forsekkene utenfor rekkevidde, får hønene mat i foringsautomater og dette sprer de lykkelig omkring ved hjelp av både nebb og bein.

Foruten mat er det også ly og massevis av hamstringsplasser i låven. Som oftest er det såpass lite mus at katten likevel holder det i sjakk. Men enkelte sesonger ryr det plutselig inn. I høst har vi stadig oftere sett noen smette unna når vi kom inn. Og plutselig en dag oppdaget jeg små fine reder nede i redene til hønene. Luringene. Der hadde de dundyne.

I høst er det tydeligvis en slik musetopp.

Så hvordan bli kvitt dem?
Inne i hønsehuset hvor hønene tripper overalt er det ikke lett å sette opp musefeller. Klappfeller får vi ha utenfor hønsehuset.

Vi vil helst ikke bruke gift, for det er vist at slik gift dukker opp hos andre dyr som spiser mus.  Vi har mye rovfugl og små rovdyr rundt oss, vi har katt og vi har hund. Alle spiser mys. Jeg har til og med sett hønene spise mus. I verste fall kan vi altså ende opp med giften i eggene i eget kjøleskap. Så det alternativet velger vi lett bort.

Istedet har vi kjøpt levendefeller. Disse «lader» vi med peanøttsmør eller annet godt og setter dem langs veggene hvor musa springer rundt til og fra hønsematen.

Hønene kommer ikke til inne i fella. De kan ikke skade seg selv eller musa og de får heller ikke tak i maten inni. Murstenen la jeg på for at ikke hønene skal kakkepå glasset når de ser musa bevege seg. Dette ville nok bli stressende.

Musa går inn og kommer ikke ut igjen fordi åpningen ut lukker seg etter dem. Og der får de være i fred – med matpakke – til vi kommer.

Fellene må ha tilsyn minst 2 ganger om dagen så musa ikke blir skadet av stress eller slossing.

Så hva gjør man når musa er i fella?
Når de først er fanget uskadd ser jeg ingen grunn til å avlive dem. Det vil ikke gjøre noe fra eller til i den store musebestanden. Jeg vil bare ikke ha dem i hus. Så musa vi fanger blir fraktet langt ut i skogen. Jeg fant tips om «mer enn 2 km» så jeg tar dem enda litt lenger.

Jeg tar selvfølgelig hensyn til andre sine eiendommer på lik linje som vår. Jeg setter musa ut langt unna alle bygninger. Midt i deilige skogen hvor de hører hjemme.

Og du – er de ikke søte der de sitter og venter på at jeg skal ta dem med ut på reise?

Avliving får man liksom nok av når man har både dyr og gård. Noen ganger er det deilig å kunne ordne opp uten at det absolutt må ende fatalt for den ene parten.

Siden jeg måtte sette kameraet fast mens jeg slapp dem ut fikk jeg dessverre bare filmet det første gigantiske hoppet. Mens jeg selv fikk gleden av å se dem løpe langs grener og snuse inn skogduften mens de orienterte seg litt før de smatt ned i undervegetasjonen (hvor jeg har lagt ut litt havre som overgangsniste).

Vi fanget 14 mus på ca fire døgn. Så ble det stille. Men siden det selvfølgelig vil komme flere til, vil vi jevnlig lade med ny mat og flytte dem litt. Vi er jo alikevel i hønsehuset et par gang er om dagen så vi får sjekket ofte nok. Men om du prøver slike også – husk å ikke sette dem med lokket på et sted hvor du glemmer dem og det kan være risiko for at mus blir stående å sulte/tørste ihjel. Ved lagring vil jeg anbefale å enten ha dem i en musesikker boks eller å ha lokket helt åpent.

Følg og lik:

Danse med ugler

Denne videoene må dere ha lyd på! Hvordan det føltes å stå midt i denne opplevelsen kan jeg nesten ikke forklare. Det var rett og slett fantastisk. Og ja – det ble en liten gledesdans.

Dere hører minst fire hornugler.

Følg og lik:

Gjøk spiser meitemark

Det er ikke lenge siden den første koko hørtes over gården for sesongen. Den 28. mai om jeg skal være nøyaktig. I går hadde vi stor underholdning. Da var det tre gjøk som spiste meitemark på jordet – stort sett hele dagen.

Det var gjøk både her og der og til tider virket det som om de selv også syntes det ble litt vel mye.

Innimellom kokket det friskt rundt oss.

Det er første gang vi ser tre på en gang. Dessverre fikk jeg ikke alle med i ett bilde. To av dem var så ivrige at de stort sett bare vek såvidt unna når de så folk. Den ene virket litt mer forsiktig og var ofte å se nedi veien når de to andre var på jordet. Eller… byttet de på? Det var ikke lett å se hvem som var hvem.

Den fulgte med på hva jeg drev med. Gjerne fra litt nedi gresset.

Eller på god avstand. Ser du den? Til venstre for poppelen.

Trost og skjærer var veldig opptatt av dem. De var vel redd for redene sine. Skjærene prøvde å jage dem flere ganger.

Til slutt ble de visst enige om en slags timeshare. Noe gjøken rett som det var utfordret.

At gjøk jakter meitemark omtrent på samme vis som trost, var moro å se. De hoppet rundt, skakket på hodet og lyttet før de stupte frem og huket opp godbitene. Igjen og igjen.

Det ble en dag full av opplevelser. Og jeg gjetter meg på at det vil bli  gjøkunger i annemanns rede i år også.

Følg og lik:

Salamander og firfirsler

Opplevelsene står i kø om dagen. I går traff bikkjene og jeg på en salamander. Midt i vegen i kulda. Helt stiv og frossen. Og jeg som ikke visste at det fantes salamander i nærheten en gang!

Så nå er det om å gjøre å finne salamanderdammen. Et kjempetrivelig sommerprosjekt.

Salamander lever både på land og i vann. Og de overvintrer. De kan visst gå opptil en kilometer for å komme tilbake til dammen de ble klekket i for å legge eggene sine på våren. Dammen må være stor nok til at den ikke tørker opp i løpet av sommeren. Og den bør være fri for fiender, som f.eks. fisk.

Jeg satte den på siden av veien siden det var trafikk en del trafikk på veien.

——-

Så – i dag – traff vi på en firfisle. En nordfirfisle. Det vil si – bikkjene traff den først. Og den ble så redd at den slapp halen stakkars.

Og FOR en strategi for å slippe unna!! Verken bikkjene eller jeg så selve dyret. Istedet ble vi helt fokusert på halen som hoppet og spratt.

 

Følg og lik:

En dag i mai

I dag våknet vi til full vinter. Blomstene i hagen gispet etter luft og fuglene lette forvirret på bakken etter maten som var der i går.

Da snøen ga opp igjen med et vått sukk hentet den først frem blått.

Og nesten før vi hadde snudd oss rundt hentet den frem fargen grønn og vi hadde stormet enda noen skritt inn i våren.

Noen dager kan rett og slett ta pusten fra deg.

Det var så mye småfugl som jeg nesten ikke har sett i hagen før. Bare grønnsisik telte langt over 50 individ.

Noen av de vakre små var pjuske i snøværet, men syntes ikke å bry seg om det. Lyset fryder dem så mye mer enn vann på noe vis kan dempe.

Ekornet så ut til å sjekke gresset. Var det virkelig vårgrønt under alt det hvite?

Da bikkjene og jeg tok rullestolen ut på tur ramlet det inn med nye opplevelser. Først traff vi tre rådyr, snart fire.

Vi snudde forsiktig for å la dem beite videre i fred. Da vi passerte et vått lite område på tomta, smatt det opp en snipe av noe slag. Ny art på beitet! Men jeg kunne ikke se hvilken. O oppslukende mysterium! En god stund satt hundene tålmodig og ventet på matmor som jaktet med kamera.

Da dukket det opp en art til som jeg sjelden ser her hos oss. En jeg heller ikke er hundre prosent sikker på, men jeg mener det er en pipelerke. Jeg er ikke sikker på hvilken. Det var en hel lite gruppe som smøg rundt i gresset og jaktet på mat.

Mens jeg ventet på at de skulle vise seg ordentlig, dukket vårens store favoritt opp. Svarthvit fluesnapperen! Ikke bare en, men to! Nå er det ikke mange av våre trekkende arter som ikke har kommet. Og jeg har funnet ny aktuell plass å sette opp kasser. For å ikke snakke om at jeg stadig får ny forståelse for hvor viktige de små fuktige biotopene våre er.

Full av godt humør dro vi videre. Og gjett hvem vi traff! En hare inne på hestenes beite. Så usjenert som bare det.

Matmorkjerringa trodde nesten ikke sine egne øyne i dag. En dag som ble avsluttet med en fantastisk konsert. Rødstrupen var ikke en av de mest høylydte, men absolutt en av de flittigste.

Dagen har vært så full av opplevelser at kroppen sitrer og verker utmattet. Men sjela? Sjela er så fornøyd at jeg tror mauringen under huden egentlig må være den som vrir seg fnisende og fjollete.

I natt sover nok kjerringa like godt som nissen på loftet.

 

Følg og lik:

Kamera på magen og fugl i lufta

Jeg elsker denne årstiden når trekkfuglene våre kommer. Da er kameraet med over alt. Og man får slike opplevelser som dette når man legger ut på tur hjemmefra: En fjellvåk som ligger i vinden og studerer det halvtinede landskapet etter bytte.

Langt opp på himmelen ligger en hønsehauk og betrakter den. Det er bare såvidt jeg finner den mot skylaget med zoomen. Men småfuglene har sladret om at den er der forlengst.

Her hjemme sloss stand- og trekkfugl om maten.

Tross at spetten var der først, var det trosten som vant. Vår fine spettefrøken lot seg sige sakte bakover mens hun hakket i seg så mye mat hun rakk før hun stakk. Trosten triumferte ikke så lenge før den fortsatt videre. De er årvåkne der ute hele tiden. De har vel fått med seg at rovfuglene er mer aktive. De siste dagene har foringsplassen hatt jevnlig besøk av spurvehauken. Den har vært her hele vinter. Men nå som hønsehauken er her, er det dobbelt så farlig og nå må de største også passe seg. Men det går som oftest bra.

 

Følg og lik: