Kategoriarkiv: Natur

Skogstur sopp og sportegn

I år har jeg vært så heldig å kunne gå gode skogsturer. Og man skal ikke langt før det er mye å oppleve.

Hvem tror du har vært på ferde her? Det er en gammel maurtue som nok møtte sitt endelik for lenge siden. Sannsynligvis er det en grønnspett som har fikset den biffen.

For noen få dager siden hadde vi en ung grønnspett i hagen. Og den fant også insekter. Når den blir voksen vil den bli renere grønn på kroppen og beholde et rødt, fint hode.

 

Har du vært på soppskog enda? Vi er skikkelig trege og rotet oss ut først i dag. Det var tydelig at det hadde vært andre sopp-elskere ute og gått. Noe var plukket. Mye var allerede tatt av sau. Likevel fant vi masse. Det er et fantastisk soppår mange steder i år. Og elendig andre steder. Vi er nok i den heldige enden av den skalaen.

Da vi kom opp mot soppskogen begynte en fjellvåk å skrike. Det er en herlig lyd. De varsler at vi kommer på lang avstand.

På stien lå en spennende bæsj. Her var det stort sett kun blåbær. Så mye at blåfargen hadde rent ut og farget stien. Jeg er ikke god nok til å tolke skit, men synes den er spennende. Det har vært bjørn i området. Mon tro…? Vel, om det var bjørnen som slo og herjet, så er den i hvertfall borte nå.

Innimellom trærne sto steinsopp i alle aldre. Denne unge fantastiske fikk bli med hjem.

Mens denne edle gamle årgangen fikk lov å bli igjen. Dette er ikke matsopp. Den så ut som om den kommuniserte med maursamfunnet ved siden av. Nikket sindig og alvorsamt. Kanskje den advarte dem mot grønnspett?

Vel ute av skogen igjen så vi en hauk som jaktet uten å lykkes. Den satte seg på en gren og pustet på. Irritert i blikket. Jeg prøvde å ikke lage mentale spor rett opp i hønsegården til oss. Vi får håpe den holder seg unna.

Her hjemme kryr det av småfugl for tiden. I dag har jeg blant annet sett munk, jernspurv, bokfink, flere av trosteartene, sangere, rødstruper og de vanlige meisene. Ja og så skjærefamilien vår da.

Rødstrupene gjør nesten mest av seg akkurat nå.

Sensommer.
Vakreste sensommeren.
En tid for absolutt alle sansene.

Måneformørkelse

Jeg var så heldig å få med meg måneformørkelsen i går. Ikke hele prosessen, men ikke så langt ifra halvparten i hvertfall. Månen lå litt for lavt i horisonten til at vi fikk med alt her fra gården. Den dukket opp over trærne akkurat i det den var på vei til å … vel, dukke frem igjen. Jeg gikk på beitet sammen med hestene og så etter den. Rødlig og mystisk var sigden plutselig der.

Det tok ikke lang tid fra bare skalk til det var mer måne enn skygge igjen.

Måneformørkelsen over vår låve 🙂

Man må vel ha gjennomlyst noen egg før man ser hva månen minnet om i rette lyset… Mon tro hva som kommer til å bli klekket ut av den?

Det var arti å få med seg dette. Er det flere som fikk sett? Eller bodde du slik at månen ikke syntes. Det skal visst være 150 år til neste gang det er en såpass dekkende måneformørkelse. Men vi skal nok se mange flotte himmelfenomen fortsatt i vår levetid også. Og hvem vet – kanskje den første kommende 150 åringen lever allerede?

Endelig traff jeg grevling igjen

Og jeg traff ikke bare en, jeg traff to. Hils på grevlingene som har fått tildelt navnene Sulten og Bråkjekk.

Jeg observerte Sulten i minst en halvtime. Og jeg tror ikke den løftet hodet en eneste gang. Det hadde endelig regnet og da var det nok bedre tilgang på meitemark enn det har vært på lenge.

Da jeg til slutt snudde meg for å gå oppdaget jeg at jeg hadde blitt observert en god stund også. Litt lenger borte satt den en liten en – egentlig en litt større en – og var nysgjerrig. Da jeg snudde meg mot den ble den bråkjekk og skulle tøffe seg litt.

– «Se – jeg kan lukte på strømgjerdet uten å få ….»

Nei, det kan du ikke. Lukter du på strømgjerdet vet vi alle sammen hvordan det går…

Til tross for at jeg fikk vondt av den siste – med sår nese – var dette en skikkelig kosestund for meg. Mye av studietiden gikk jo med til å studere grevling i Trondheim. Så dette var ohhhh lykke!

Endelig kom også bloggen opp å gå igjen. Den har hatt problemer etter siste automatiske oppgradering. Nå håper jeg den oppfører seg noen år igjen. TUSEN TAKK til mitt kjære søskenbarn Svein som hjalp meg å stable den på bena!! Hun kusina har blitt rene hønsehjernen når det kommer til tekniske ting.

Takk, takk 😀

Vakre trærne

Som følge av at vi rydder vekk trær langs jordene dukker trærne frem. De har faktisk nesten ikke syntes for bare trær, rett og slett.

Denne store, som ser ut til å ha en god del år på ba(r)ken, er for tiden en ny favoritt. Foreløpig ikke så lett å rettferdiggjøre med et bilde, så vi får betrakte det som et «før» bilde. Jeg skal prøve å huske å foto-følge det utover sommeren. For jeg gleder meg til snøen trekker seg unna og det blir fremkommelig til å rydde unna kvist og lete frem skogbunnen, fjerne noen småtrær til om nødvendig.

Selv om det «bare» er en jordekant så er det trivelig å gjøre det fint.

Noen klager over at trær skygger, noen synes de er i veien. Jeg elsker å gå under og rundt og titte gjennom. La trærne få være viktige elementer både helt inntil og lenger ute der i utsikten. For de skygger jo ikke for utsikten om de er en del av utsikten.

Slik er det også i hagen.

Etter et sidelengs snøfall kom sola frem her om dagen. Og lønna nærmest lyste. Et bilde kan overhodet ikke vise hvor vakkert det var, men jeg kan prøve. Utsikten hadde vært flott også uten treet. Men slettes ikke den samme.

Og på denne årstiden – når jeg først snakker om trær og hva de kan gi utover å bare være et tre – må jeg få nevne det ene litt uttafor treet vi har i alleen.

Det burde jo vært bjørk hele veien, men alleen er bare halvveis fullført. Og på ene siden, sånn ca midt på et sted og helt ute av rytme og orden, står det en poppel. Det er kanskje litt for villig til å sette kratt og spre seg, men det er ikke noe problem når det likevel slås gress rundt det.

Så jeg har fredet det, tross at det egentlig er et litt vanskelig tre. Selv om en storm nappet toppen av det for bare noen år siden er det så vakkert! Og det lukter FANTASTISK på våren.  Det er også en av trærne der sevja stiger tidlig . Midtvinters en gang bare MÅ jeg ned og kjenne på de store knoppene som begynner å bli klisne. Lenge før de fleste har begynt å tenke på vår.

Og når våren først har kommet og knoppene har blitt til unge blad, da stopper jeg ofte på vei hjem fra tur og bare sitter der og ser oppover grener og løv som beveger seg dovent eller ivrig alt etter vær og vind… og jeg snuuuuser.  Nyyyter.

På vinteren lyser grenene blekgrønt mot blå himmelen på de der klare finværsdagene.

Og finværsdager skal det visst komme mange av i påsken i år. I de nærmeste dagene og ukene kommer det til å skje mye i naturen.

Det er spesielt moro å følge med på trærne på akkurat denne årstiden. Selv der det er mye snø fremdeles skal man se det finnes vårtegn. De henter våren dypt der nede under telen. En svulmende knopp, sevje som glitrer litt i sola der det sipler ut av en liten sprekk i barken. En anelse fargeforandring. En forsiktig glød i mose og lav – deres mikroklima varme i sola. Duften av tre og duften fra bakken der snøen trekker seg sakte vekk fra stammen og bakken stikker frem lenge før den gjør det utpå flatene.

Ren lykke.

Ha en riktig god påske alle sammen!!

 

 

 

 

Dyr(e) timeshare: rådyr i dag

De kan til nød være fremme på maten samtidig, disse dyrene. Men de trives mest med timeshare. Og i dag var det rådyrene sin tur. Da jeg sto opp i halv syv tiden lå gjengen nederst i hagen. Planen er å flytte ut gjerdet der i sommer. Der nede er det alltid masse spor av elg og rådyr. Det er til og med en egen grevlinglatrine. Så vi må finne på en løsning for timeshare med bikkjene også når det kommer så langt.

Ser du alle fire rådyrene?

De er så søte små-gutan.

En av dem tok seg en runde og sjekket ut noe gammelt høy, men holdt godt øye med hva de andre holdt på med. Da de rørte på seg var han raskt til å bli med.

De forsvant en stund, men så dukket de opp i granbar-haugene.

Til slutt samlet alle seg og bestemte seg for at de skulle dra. Dermed toget de avgårde.. til de forsvant inn i skogen lenger oppe en etter en.

 

Elg i granbar

Vi driver å rydder langs jordekantene og det blir mye deilig mat for elg og rådyr. I helgen har vi hatt mest nærkontakt med dette fine paret – elgku og kalv.

Kalven er småleken og det er moro å se på.

«For høyt for meg?»

«Ædda bædda, nei da!»

Mmmm – mat! Og den fortæres mens han har øye på noe annet moro som kan gjøres straks.

Den lille krabaten er veldig glad i mamman sin. Det er mye synkronbevegelse. Og innimellom gnir han seg og koser ordentlig med henne. Men jeg glemmer å knipse når de er på det søteste. Jeg bare nyter synet.

Sjekk manken til kalven! Et flott syn.

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Mus i hønsehus og levendefangst

Når man har høns er det vanskelig å ikke få mus i hønsehuset. I hvertfall når hønsene er inne i en låve som er «lekk i alle ender».

Musa trekker dit fordi de finner mat. Selv om vi er flinke til å oppbevare selve forsekkene utenfor rekkevidde, får hønene mat i foringsautomater og dette sprer de lykkelig omkring ved hjelp av både nebb og bein.

Foruten mat er det også ly og massevis av hamstringsplasser i låven. Som oftest er det såpass lite mus at katten likevel holder det i sjakk. Men enkelte sesonger ryr det plutselig inn. I høst har vi stadig oftere sett noen smette unna når vi kom inn. Og plutselig en dag oppdaget jeg små fine reder nede i redene til hønene. Luringene. Der hadde de dundyne.

I høst er det tydeligvis en slik musetopp.

Så hvordan bli kvitt dem?
Inne i hønsehuset hvor hønene tripper overalt er det ikke lett å sette opp musefeller. Klappfeller får vi ha utenfor hønsehuset.

Vi vil helst ikke bruke gift, for det er vist at slik gift dukker opp hos andre dyr som spiser mus.  Vi har mye rovfugl og små rovdyr rundt oss, vi har katt og vi har hund. Alle spiser mys. Jeg har til og med sett hønene spise mus. I verste fall kan vi altså ende opp med giften i eggene i eget kjøleskap. Så det alternativet velger vi lett bort.

Istedet har vi kjøpt levendefeller. Disse «lader» vi med peanøttsmør eller annet godt og setter dem langs veggene hvor musa springer rundt til og fra hønsematen.

Hønene kommer ikke til inne i fella. De kan ikke skade seg selv eller musa og de får heller ikke tak i maten inni. Murstenen la jeg på for at ikke hønene skal kakkepå glasset når de ser musa bevege seg. Dette ville nok bli stressende.

Musa går inn og kommer ikke ut igjen fordi åpningen ut lukker seg etter dem. Og der får de være i fred – med matpakke – til vi kommer.

Fellene må ha tilsyn minst 2 ganger om dagen så musa ikke blir skadet av stress eller slossing.

Så hva gjør man når musa er i fella?
Når de først er fanget uskadd ser jeg ingen grunn til å avlive dem. Det vil ikke gjøre noe fra eller til i den store musebestanden. Jeg vil bare ikke ha dem i hus. Så musa vi fanger blir fraktet langt ut i skogen. Jeg fant tips om «mer enn 2 km» så jeg tar dem enda litt lenger.

Jeg tar selvfølgelig hensyn til andre sine eiendommer på lik linje som vår. Jeg setter musa ut langt unna alle bygninger. Midt i deilige skogen hvor de hører hjemme.

Og du – er de ikke søte der de sitter og venter på at jeg skal ta dem med ut på reise?

Avliving får man liksom nok av når man har både dyr og gård. Noen ganger er det deilig å kunne ordne opp uten at det absolutt må ende fatalt for den ene parten.

Siden jeg måtte sette kameraet fast mens jeg slapp dem ut fikk jeg dessverre bare filmet det første gigantiske hoppet. Mens jeg selv fikk gleden av å se dem løpe langs grener og snuse inn skogduften mens de orienterte seg litt før de smatt ned i undervegetasjonen (hvor jeg har lagt ut litt havre som overgangsniste).

Vi fanget 14 mus på ca fire døgn. Så ble det stille. Men siden det selvfølgelig vil komme flere til, vil vi jevnlig lade med ny mat og flytte dem litt. Vi er jo alikevel i hønsehuset et par gang er om dagen så vi får sjekket ofte nok. Men om du prøver slike også – husk å ikke sette dem med lokket på et sted hvor du glemmer dem og det kan være risiko for at mus blir stående å sulte/tørste ihjel. Ved lagring vil jeg anbefale å enten ha dem i en musesikker boks eller å ha lokket helt åpent.

Gjøk spiser meitemark

Det er ikke lenge siden den første koko hørtes over gården for sesongen. Den 28. mai om jeg skal være nøyaktig. I går hadde vi stor underholdning. Da var det tre gjøk som spiste meitemark på jordet – stort sett hele dagen.

Det var gjøk både her og der og til tider virket det som om de selv også syntes det ble litt vel mye.

Innimellom kokket det friskt rundt oss.

Det er første gang vi ser tre på en gang. Dessverre fikk jeg ikke alle med i ett bilde. To av dem var så ivrige at de stort sett bare vek såvidt unna når de så folk. Den ene virket litt mer forsiktig og var ofte å se nedi veien når de to andre var på jordet. Eller… byttet de på? Det var ikke lett å se hvem som var hvem.

Den fulgte med på hva jeg drev med. Gjerne fra litt nedi gresset.

Eller på god avstand. Ser du den? Til venstre for poppelen.

Trost og skjærer var veldig opptatt av dem. De var vel redd for redene sine. Skjærene prøvde å jage dem flere ganger.

Til slutt ble de visst enige om en slags timeshare. Noe gjøken rett som det var utfordret.

At gjøk jakter meitemark omtrent på samme vis som trost, var moro å se. De hoppet rundt, skakket på hodet og lyttet før de stupte frem og huket opp godbitene. Igjen og igjen.

Det ble en dag full av opplevelser. Og jeg gjetter meg på at det vil bli  gjøkunger i annemanns rede i år også.