Kategoriarkiv: Småbruk

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Følg og lik:

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).

 

Følg og lik:

Mus i hønsehus og levendefangst

Når man har høns er det vanskelig å ikke få mus i hønsehuset. I hvertfall når hønsene er inne i en låve som er «lekk i alle ender».

Musa trekker dit fordi de finner mat. Selv om vi er flinke til å oppbevare selve forsekkene utenfor rekkevidde, får hønene mat i foringsautomater og dette sprer de lykkelig omkring ved hjelp av både nebb og bein.

Foruten mat er det også ly og massevis av hamstringsplasser i låven. Som oftest er det såpass lite mus at katten likevel holder det i sjakk. Men enkelte sesonger ryr det plutselig inn. I høst har vi stadig oftere sett noen smette unna når vi kom inn. Og plutselig en dag oppdaget jeg små fine reder nede i redene til hønene. Luringene. Der hadde de dundyne.

I høst er det tydeligvis en slik musetopp.

Så hvordan bli kvitt dem?
Inne i hønsehuset hvor hønene tripper overalt er det ikke lett å sette opp musefeller. Klappfeller får vi ha utenfor hønsehuset.

Vi vil helst ikke bruke gift, for det er vist at slik gift dukker opp hos andre dyr som spiser mus.  Vi har mye rovfugl og små rovdyr rundt oss, vi har katt og vi har hund. Alle spiser mys. Jeg har til og med sett hønene spise mus. I verste fall kan vi altså ende opp med giften i eggene i eget kjøleskap. Så det alternativet velger vi lett bort.

Istedet har vi kjøpt levendefeller. Disse «lader» vi med peanøttsmør eller annet godt og setter dem langs veggene hvor musa springer rundt til og fra hønsematen.

Hønene kommer ikke til inne i fella. De kan ikke skade seg selv eller musa og de får heller ikke tak i maten inni. Murstenen la jeg på for at ikke hønene skal kakkepå glasset når de ser musa bevege seg. Dette ville nok bli stressende.

Musa går inn og kommer ikke ut igjen fordi åpningen ut lukker seg etter dem. Og der får de være i fred – med matpakke – til vi kommer.

Fellene må ha tilsyn minst 2 ganger om dagen så musa ikke blir skadet av stress eller slossing.

Så hva gjør man når musa er i fella?
Når de først er fanget uskadd ser jeg ingen grunn til å avlive dem. Det vil ikke gjøre noe fra eller til i den store musebestanden. Jeg vil bare ikke ha dem i hus. Så musa vi fanger blir fraktet langt ut i skogen. Jeg fant tips om «mer enn 2 km» så jeg tar dem enda litt lenger.

Jeg tar selvfølgelig hensyn til andre sine eiendommer på lik linje som vår. Jeg setter musa ut langt unna alle bygninger. Midt i deilige skogen hvor de hører hjemme.

Og du – er de ikke søte der de sitter og venter på at jeg skal ta dem med ut på reise?

Avliving får man liksom nok av når man har både dyr og gård. Noen ganger er det deilig å kunne ordne opp uten at det absolutt må ende fatalt for den ene parten.

Siden jeg måtte sette kameraet fast mens jeg slapp dem ut fikk jeg dessverre bare filmet det første gigantiske hoppet. Mens jeg selv fikk gleden av å se dem løpe langs grener og snuse inn skogduften mens de orienterte seg litt før de smatt ned i undervegetasjonen (hvor jeg har lagt ut litt havre som overgangsniste).

Vi fanget 14 mus på ca fire døgn. Så ble det stille. Men siden det selvfølgelig vil komme flere til, vil vi jevnlig lade med ny mat og flytte dem litt. Vi er jo alikevel i hønsehuset et par gang er om dagen så vi får sjekket ofte nok. Men om du prøver slike også – husk å ikke sette dem med lokket på et sted hvor du glemmer dem og det kan være risiko for at mus blir stående å sulte/tørste ihjel. Ved lagring vil jeg anbefale å enten ha dem i en musesikker boks eller å ha lokket helt åpent.

Følg og lik:

Liten gløtt

Det er grønnere på andre siden, sier Vilje.

Det blir litt Hellstrømkos på morgenen. Vi er heldige som får låne denne fine lille karen.

Pippo, rogn og blå, blå himmel.

Apropo rogn. I år er det etter min forstand mye rogn. Blir det da mye eller lite snø til vinteren? Jeg har fremdeles ikke funnet fasit. Enten bærer rogna ikke tungt to ganger… Eller så gjør hun det.

Følg og lik:

Beite, hestemøkk og kompostering

Våre hester har store beiter å bevege seg på. De første årene følte jeg ikke at jeg fikk ordentlig grep på dette med møkka. Hestene spredte det overalt og jeg syntes det var tungt å rydde for hånd. Istedet ble det økter med traktor og mye rufset beite. Hestene liker ikke å spise der de har sluppe møkk så det ble også en del unyttet beite.

Etterhvert knekket jeg imidlertid koden for våre beiter og hester.  Jeg begynte å følge med og oppdaget at det ikke var SÅ tilfeldig spredning på møkka. Selv om de kunne skite litt overalt, så det ut til at de over tid foretrakk å gå på tre-fire-fem faste areal.

Om vi ryddet alt vekk, tok det ikke lang tid før de klattet (nesten) overalt igjen. Så istedet for å definere EN kompostplass på et hjørne eller utenfor beitet, samarbeidet jeg med hestene ved å la dem ha de fleste av sine selvvalgte toalettplasser. Men jeg samlet møkka på disse plassene i litt strammere hauger.

Jobben er ikke så vanskelig. Jeg går i sirkel og kaster møkka inn mot midten. Det er best å gjøre det før gresset kommer eller når det er nedbeitet så møkkagreipet ikke setter seg fast i langt gress. Om arealet er litt vel stort bruker jeg trillebår. Ikke traktor, for det fungerer ikke like godt.

Når en haug er stor nok begynner jeg rett ved siden av så det til slutt blir det en sammenhengende streng møkk.

Når en streng er lang nok, begynner jeg på en ny like ved.

I den ene enden av strengen hiver jeg fersk møkk. Etter noen måneder – eller under veldig gunstige forhold noen uker – er det ferdigkompostert møkk som kan brukes rett i bed på andre enden.

I haugene forsvinner hestemøkka mye fortere enn det som ligger en og en. En enslig skit kan godt ta mer enn et år på å forsvinne, ser det ut til. Med mindre den blir tråkket vekk eller bearbeidet på annet vis (grevlingen kan være en flink liten medarbeider).

Når de ligger alene og smuldrer vekk av seg selv forsvinner nok også mye av næringen. I haugene vil det også dannes en overflate som ikke komposteres. Dette mister nok også noe kvalitet. Men jeg kaster det ukomposterte uansett inn i neste streng når jeg tar den gode jorda i midten.

Hest og atferd
Etter at dette var gjort en stund begynte hestene med en spennende og veldig praktisk atferd. Når haugene var nylagte og stramme, søkte de dem opp og rygget nesten opp i dem før de gjorde sitt. Mer eller mindre treffsikre. Slik hjelper de nå rett og slett til med å opprettholde systemet.

Hvorfor de gjør slik? Jeg tipper det er en miks av at de blir stimulert av lukt og syn og at dette handler om blant annet territoriell atferd, markering og renslighet.

Etter en stund blir hestene mindre nøye og det baller også på seg. Når de blir det er det om å gjøre å ta en økt for å samle i haug igjen.

Ugress
Disse jordhaugene inviterer ugress når det har ligget lenge nok, bare så det er sagt.  Men det er et vindu der hvor møkka er akkurat ferdig kompostert og ugresset enda ikke har kommet. Får du tatt jord da, er den best.

Har du ikke tid da, kan det kanskje fungere å dekke til. Men siden jeg legger haugene innenfor beitet til hestene har jeg ikke funnet noe praktisk løsning på det. Kommer det mye ugress er det mulig å fjerne øverste laget hvor røttene står, for så å bruke jorda under. Litt avhengig av hva slags ugress som står der. Uansett må man regne med å få med litt ugressfrø.

Men alt det der tar jeg litt med ro. Her i gården kan jeg kjøpe den «reneste» jord og det tar likevel ikke lang tid før ugresset finner veien inn. Sånn er det bare. Man kan jo være så heldig at «ugresset» er selvfrøet blomster også :-D. Det dukker blant annet opp solsikke i haugene mine.

Tar man møkka litt for tidlig, skal man huske at det kan være litt tøft for plantene det legges på. Jeg opplever også da at det kommer ganske mye sopp i den., f.eks. gjødselringsopp.

Den jorda vi ikke skal bruke andre steder og ute på beitet sprer vi bare haugene som jordfornying uten å bry oss om ugress. Når møkka har blitt jord, unngår ikke hestene det lenger og de begynner å beite på ugresset og gresset som vokser der.

Perfekte beiter, da eller?
Langt i fra. Det er fremdeles områder der hestemøkka ligger spredt. Noen av dem beitepusser vi en gang eller to i året. Andre bare ligger der. Men de blir færre og det virker som om det er fordi hestene foretrekker haugene.

En annen ting er jo at beitene våre har andre utfordringer. Slik er det vel for de fleste. Det er mose, tråkk, fukt, for lite, nok eller for mye mat… Men det får være til en annen gang.

Vær og vind og lufting og perfekt kompostering
Så snart jeg kjenner på å gjøre ting perfekt blir jeg litt matt. Jeg har funnet ut at godt nok er nok. Så jeg bare lager hauger og så går det som det går. Og det går veldig bra. MEN det er nok mulig å optimalisere dette. En liten punktliste for perfeksjonister her:

1. Hold haugene med rett fuktighet. Dekk til i eviglange regnperioder. Vann i tørre perioder.

b. Sørg for at alt «blir med» ved å spa om haugene noen ganger.

  • legg en bunn eller kjerne av f.eks. halm så det kommer til luft fra undersiden.

Og fire: Ikke bruk møkk med flis/spon i (jeg vet at andre bruker flisinnblandet møkk og at de synes det går like bra).

Jeg bryr meg ikke om annet enn nummer fire, men det går også av seg selv her på gården siden hestene sjelden gjør fra seg inne i strøet.

Til slutt et lite ps: Uansett hvordan man oppbevarer møkk, husk at om det komposterer dannes varme. Så ikke legg det inntil noe sted hvor varmegangen kan sette fyr på ting. Kompost kan være en brannfelle.

Følg og lik:

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!

Følg og lik:

Gjøk spiser meitemark

Det er ikke lenge siden den første koko hørtes over gården for sesongen. Den 28. mai om jeg skal være nøyaktig. I går hadde vi stor underholdning. Da var det tre gjøk som spiste meitemark på jordet – stort sett hele dagen.

Det var gjøk både her og der og til tider virket det som om de selv også syntes det ble litt vel mye.

Innimellom kokket det friskt rundt oss.

Det er første gang vi ser tre på en gang. Dessverre fikk jeg ikke alle med i ett bilde. To av dem var så ivrige at de stort sett bare vek såvidt unna når de så folk. Den ene virket litt mer forsiktig og var ofte å se nedi veien når de to andre var på jordet. Eller… byttet de på? Det var ikke lett å se hvem som var hvem.

Den fulgte med på hva jeg drev med. Gjerne fra litt nedi gresset.

Eller på god avstand. Ser du den? Til venstre for poppelen.

Trost og skjærer var veldig opptatt av dem. De var vel redd for redene sine. Skjærene prøvde å jage dem flere ganger.

Til slutt ble de visst enige om en slags timeshare. Noe gjøken rett som det var utfordret.

At gjøk jakter meitemark omtrent på samme vis som trost, var moro å se. De hoppet rundt, skakket på hodet og lyttet før de stupte frem og huket opp godbitene. Igjen og igjen.

Det ble en dag full av opplevelser. Og jeg gjetter meg på at det vil bli  gjøkunger i annemanns rede i år også.

Følg og lik:

En dag i mai

I dag våknet vi til full vinter. Blomstene i hagen gispet etter luft og fuglene lette forvirret på bakken etter maten som var der i går.

Da snøen ga opp igjen med et vått sukk hentet den først frem blått.

Og nesten før vi hadde snudd oss rundt hentet den frem fargen grønn og vi hadde stormet enda noen skritt inn i våren.

Noen dager kan rett og slett ta pusten fra deg.

Det var så mye småfugl som jeg nesten ikke har sett i hagen før. Bare grønnsisik telte langt over 50 individ.

Noen av de vakre små var pjuske i snøværet, men syntes ikke å bry seg om det. Lyset fryder dem så mye mer enn vann på noe vis kan dempe.

Ekornet så ut til å sjekke gresset. Var det virkelig vårgrønt under alt det hvite?

Da bikkjene og jeg tok rullestolen ut på tur ramlet det inn med nye opplevelser. Først traff vi tre rådyr, snart fire.

Vi snudde forsiktig for å la dem beite videre i fred. Da vi passerte et vått lite område på tomta, smatt det opp en snipe av noe slag. Ny art på beitet! Men jeg kunne ikke se hvilken. O oppslukende mysterium! En god stund satt hundene tålmodig og ventet på matmor som jaktet med kamera.

Da dukket det opp en art til som jeg sjelden ser her hos oss. En jeg heller ikke er hundre prosent sikker på, men jeg mener det er en pipelerke. Jeg er ikke sikker på hvilken. Det var en hel lite gruppe som smøg rundt i gresset og jaktet på mat.

Mens jeg ventet på at de skulle vise seg ordentlig, dukket vårens store favoritt opp. Svarthvit fluesnapperen! Ikke bare en, men to! Nå er det ikke mange av våre trekkende arter som ikke har kommet. Og jeg har funnet ny aktuell plass å sette opp kasser. For å ikke snakke om at jeg stadig får ny forståelse for hvor viktige de små fuktige biotopene våre er.

Full av godt humør dro vi videre. Og gjett hvem vi traff! En hare inne på hestenes beite. Så usjenert som bare det.

Matmorkjerringa trodde nesten ikke sine egne øyne i dag. En dag som ble avsluttet med en fantastisk konsert. Rødstrupen var ikke en av de mest høylydte, men absolutt en av de flittigste.

Dagen har vært så full av opplevelser at kroppen sitrer og verker utmattet. Men sjela? Sjela er så fornøyd at jeg tror mauringen under huden egentlig må være den som vrir seg fnisende og fjollete.

I natt sover nok kjerringa like godt som nissen på loftet.

 

Følg og lik:

Varmebenker, fermentering og gode bakterier i jorda

Vinteren har vært lang, men så er det da også en ypperlig tid å forberede seg på vår og sommer. Og ikke minst en tid til å lære noe nytt. Og i vinter har jeg hatt litt fokus på mat, dyrking og gode bakterier.

Jeg har tre forskjellige ting jeg er nysgjerrig på for tiden.

VARMEBENK
Å starte våren litt tidligere enn egentlig mulig er jo utrolig fristende. I flere år nå har jeg jobbet med å kompostere hestemøkk på sommeren. Og jeg er allerede dypt fasinert over hvor fort det går og hvor utrolig levende jord det gir. Da jeg leste om å bygge varmebenker av hestemøkk og halm føltes det som et naturlig neste skritt.

Varmebenkoppbygging og oppstart blir etterhvert egne innlegg for jeg ble avbrutt av noe skikkelige forkjølelsesgreier, så jeg er ikke helt i mål. Men her er en liten forhåndsvisning. Jeg har fått pallekarmer av gode venner og har kjøpt lokk nok til tre binger (plantasjen).

Det mangler isolering og så skal det igangsettes kompostering ved å blande møkk og halm godt og tilføye litt varmt vann. Selve komposteringen vil gi varme og mulighet for å plante om noen få uker. (ps – det blir et påfyll av litt finere jord øverst når alt er godt i gang så det kan plantes i dette.)

Les gjerne mer om hvordan der jeg henter råd og tips, på bloggen til bokashi.no: Varmebenk av pallekarmer.

 

FERMENTERING
Samtidig med interesse for å få tidlig vår, har jeg forsiktig begynt å snuse på å lage og konservere god, sunn mat ved hjelp av melkesyreproduserende bakterier.  Sånn i tilfelle jeg får noe å lage noe av, mener jeg..

Jeg har gått et lite kurs som ble arrangert av Selbu Bygdekvinnelag. Etterpå syntes jeg dette var så interessant at jeg har bestilt meg bok, som i dag kom i posten.

Dessverre gikk mitt første fermeteringsforsøk rett vest siden jeg la meg ned i forkjølelse og glemte å stelle det i noen dager. Da jeg begynte å få pusten igjen oppdaget jeg at det var litt for sent å redde det. Det var forsåvidt greit nok siden jeg ikke hadde så lyst til å putte forkjølelse på boks heller. Og det hadde det føltes som hvis jeg hadde drevet på med det mens det sto på som verst..

Det luktet imidlertid fremdeles utroooolig godt. Og sterkt! Men jeg tok ikke noen sjanse. Dermed fikk min (sannsynligvis) fermenterte førsteforsøk til en av de første forsøkene på noe helt annet.

Bokashi.

 

BOKASHI
Jeg har i det siste vært litt småfrustrert over at vi sender vekk alle de gode matrestene. Og ikke minst – at vi sender den vekk i plastikkposer. Men varmkompostering er litt tungt. Jeg har prøvd det før og jeg fikk ikke rørt rundt nok til å få god jord jeg kunne bruke, syntes jeg. Istedet ble det stående så lenge at det forsåvidt ble jord uansett, men da endte det med at jeg bare veltet det ut et sted og ferdig med det. Lei av hele greiene.

Så leste jeg om bokashi – kompostering via fermentering.

Du trenger ikke røre, lufte eller vende en bokashikompost. Bokashi er en anaerob fermenteringsprosess, den er kald (ingen forbrenning) og bokashimikrobene vil ha så lite luft som mulig. Bokashien trenger ingen oppfølging. Kilde: bokashinorge.no

Det må jo bare prøves.

I dag kom våre bokashi bøtter og strø. Og det første matavfallet er på plass og straks i gang med å bli fermentert.

Om noen uker har vi flott jord. Og det er på grunn av det som skrives om den at jeg ble vunnet helt over.

Det organiske materialet brytes opp (men det skjer ingen forråtnelse) og beholder alle proteiner, vitaminer mineraler og næringsstoffer i nedbrutt form. Når det fermenterte matavfallet kommer i kontakt med jord siden, går omdanningen til jord svært raskt. Og all næring og energi føres tilbake til jorden. Kilde: bokashinorge.no

Sunn jord! Les mer på bokashinorge.no

 

MÅLSETTING OG AMBISJONSNIVÅ
Så hvis jeg nå klarer alt dette (og man skal aldri si aldri) så kan jeg snart lage god jord som jeg kan produsere grønnsaker i fra ettervinteren til langt utpå høsten. Av dette kan jeg lage sunn mat som gir god helse. Det er dessuten miljøvennlig.

Hehe – jeg skal være så snill med meg selv at jeg sier det mer slik: Kanskje får jeg faktisk varme i varmebenkene. Jeg skal i hvertfall prøve! Og uansett får jeg fin jord jeg kan bruke, for hvis ikke starter komposteringen når våren kommer.

Kanskje klarer jeg å så eller sette noe der. Jeg får se om energien holder. DA kommer jeg til å bli lykkelig da!

Til slutt –  å fermentere litt – enten det er av egenprodusert eller innkjøpte råvarer – DET skal jeg klare. Jeg lærte i hvertfall en ting av erfaringen fra mitt første forsøk. Det ER lett. Man må bare huske det man holder på med…

Og det jeg likte med det jeg lærer om fermentering av mat er at dette ikke trenger å være noen store livet-på-hodet greier. Man kan lage litt sunn fermentert mat som man tar en bit av litt sånn i ny og ne. Som tilbehør, som egen godis eller som nye vaner – og alle monner drar når det gjelder helse og trivsel. Og så kan man la det balle på seg derfra.

Lært blir lært og erfart blir erfart. Livet er i hvertfall morsomt og interessant når man gjør noe nytt.

HER – Bokashi kökskompostering– finner du noen videoer jeg også har sett på før jeg bestemte meg for å begynne med bokashi.

Jeg oppdaget forresten underveis at også Moseplassen har prøvd det. Les hennes erfaringer her.

Følg og lik: