Kategoriarkiv: Småbruk

Kjøkkenhage på vei!

Jeg har begynt å lage kjøkkenhage. Det kommer mer om dette etterhvert. Men her er en liten forhåndstitt.

Dette blir min første ordentlige kjøkkenhage og er en lett blanding av at jeg gjør ting jeg ikke kan og ting jeg ikke egentlig har krefter til og så litt som jeg allerede har fått inn i hverdagen på et småbruk. Målet er at det skal bli bra nok og lett nok over tid. Først og fremst at det skal gjøres på lag med naturen og med kroppen.

Utenom litt graving for noen få, små dypbed, som stort sett er ferdig og er gjort i små økter, så skal hagen bygges opp av dekkebed og  bruk av pallekarmer. Det blir også godt med veier og stier som blir dekket med aviser og halm eller annet dekkemateriale så det ikke gror igjen så fort og så jeg kommer frem med rullstol på de dårligere dagene.

Etterhvert har jeg lyst til å lage noen hugelkulturbed.

Jeg ønsker å bli flinkere til å bruke det som ellers oppfattes som hagerot og -avfall. Dette flytter man jo uansett på allerede (kvist, løv, ugress, høy som ikke hestene kan spise osv). Så hvorfor ikke få et system på det?

Det blir lite dyrking i år. Men litt blir det. Det kommer i innlegg etterhvert.

Hovedsaklig er dette året satt av til å lage hagen klart til neste år. Bygge opp næringsrike bed og skaffe atskillig flere pallekarmer og aviser samt lage mer jord av hestemøkk og bokashi. Da blir det klart til at det kan høstsås i år og direktesås veldig tidlig neste år.

Det er en del jobb selv om jeg gjør det på en måte som gir.. vel, rett og slett minst mulig jobb. Siden jeg prøver å gjøre det snillest mulig for kroppen kan det gå litt hardt ut over utstyr…

Denne hagevogna var over 10 år gammel, så der kan jeg vel heller ikke klage. Det var litt surt å måtte kjøpe ny akkurat nå, men det blir nok stas når den kommer.

I dag er forresten første dag det er snøfritt på hele innmarka her på gården. Dette bildet er fra i går. Så for en gang skyld føler jeg at jeg ikke har kastet bort tidligvåren med å bare være dårlig.

Slik har det vært tidligere år:

Snøfrie jorder 2010 – 18. mai
Snøfrie jorder 2011 – 2. mai
Snøfrie jorder 2012 – 6. mai (fremdeles noe snø/frostnetter)
Snøfrie jorder 2013 – 10. mai
Snøfrie jorder 2014 – 22. april
Snøfrie jorder 2015 – 20. april
Snøfrie jorder 2016 – 09. mai
Snøfrie jorder 2017 – finner ikke notat, men ca 2. uka mai iflg bilder
Snøfrie jorder 2018 – 07. mai

Så med andre ord er ikke våren uvanlig sen i år selv om det så dårlig ut en stund.

Blogganbefalinger

Jeg følger Moseplassen for mange gode tips og triks, og har gjort det i flere år. Stikk innom hennes blogg, facebookside, Instagram og snapchat (jeg har ikke lenke, men den finner du på de andre sidene hennes) for inspirasjon og tips!

Jeg følger for tiden også Sara Bäckmo både på blogg, youtube og facebook (Skillnadens Trädgård på svensk. Det finnes en side på norsk også). Hun har også nettopp sluppet sidene sine på engelsk. Jeg anbefaler varmt å kikke innom sidene hennes også.

Bokashinorge.no er også absolutt verdt å følge med på.

Og i det siste har jeg begynt å småtitte på noe som kalles hugelkultur. Det er mye spennende å finne. For å gi en smakebit kan jeg nevne denne som jeg satt og leste i går.

Følg og lik:

Jernspurv saboterer .. eller aktivitetsregulerer?

Jeg beklager at det er så lenge mellom hver gang jeg blogger for tiden. Det er vår. Gård og hage har høy prioritet. Jeg prøver å lage kjøkkenhage, se neste innlegg. I den anledning balanserer jeg ekstra våraktivitet og hvile. Og balansegangen tar en del fokus. Dessuten bommer jeg en del og blir overanstrengt – og da blir det ekstra hvilehvile og ikke blogging.

Men nå regner det så her kommer noen ord.

Jernspurv til glede eller besvær
Jeg begynte tidlig med kvistkverning i år – før fuglene kom. Men med denne kroppen blir det lange pauser og jeg har ikke kommet langt i haugen. Den ser omtrent ut akkurat som under fremdeles.

Og det er da man får disse små sabotørene – eller hjelperne – eller hva man kan kalle dem. For når det gjaldt kverningen så sa jernspurven «den gang ei». Og så flyttet et par rett inn i kvisthaugen. Nå er det muligens et rede der inne et sted. Jeg er ikke sikker, men jeg vil ikke ta sjansen på å ødelegge. Så da ble det stopp. Heldigvis (hm…) har jeg mye løs kvist å ta av så lenge.

Jeg kan jo virkelig ikke klage. Hele poenget med denne hagen er at det skal være liv i den! Da får man bare finne seg i at livet flytter inn før man er ferdig med enkelte prosjekt.

Annet dyreliv i hagen
Jeg har sluttet å fore ekorn og fugl nå – og har dårlig samvittighet. Men det er veldig mye mat igjen på bakken her i hagen, så det blir ikke bråstopp akkurat. Jeg slenger ut litt sånn sporadisk iblant enda. Avslutningen er dessuten timet med at dyrene allerede av seg selv har dempet påtrykket ettersom våren gjør inntog.

Men ekorn-mor er fremdeles sulten, sier hun. Det er bare det at jeg ikke vil at hun skal ta med ungene til hagen når de er små pga mine «rovdyr». Så jeg har noen små triks på lager. Hun kan jo heller ta med maten ut!

Jeg har satt ut masse nøtter. Hun jobber nå med både spising og hamstring. De første nøttene ble hamstret i blomsterbedet mitt. Men hun drar gradvis lenger med dem. Så nå vet jeg at hun har mat mye lenger enn jeg forer.

Nøttene var skumle først.

Men så gikk det unna…

For sikkerhets skyld har katta uansett innetid – fast – det meste av dagen nå. I hvertfall de tidene katter OG små byttedyr er mest aktive. Bibbi er veldig flink til å følge matmors natur-skjermings-regime og trives like godt med det som med å ha full tilgang ute. Hun er jo fremdeles ute på høylys dag.

 

Følg og lik:

Alle burde hatt skit i hagen

I dag kom linerla! Og selv om det meste av naturen rundt oss fremdeles er dekket av snø finner den mat her hos oss. For vi har nemlig hestehage. Med hesteskit. En hel haug eller fem fulle av fluer og annet som summer og kryper.

Når våren er slik som nå burde ALLE hatt en haug skit i hagen – til alle insektspisende små som kommer litt tidlig for sesongen. Og vet du – tross den sene våren er årets første linerle kommet tidligere enn noe annet år jeg har registrert.

På disse datoene har linerla ankommet tidligere:

Linerle 2010 – 14. april
Linerle 2011 – 21. april
Linerle 2012 – 22. april
Linerle 2013 – 26. april
Linerle 2014 – 21. april
Linerle 2015 – 15. april
Linerle 2016 – 20. april
Linerle 2017 – 18. april
Linerle 2018 – 13. april

Følg og lik:

Hagearbeid på frossen mark

Det er sen vår, men det forhindrer ikke at fingrene begynner å klø etter hagearbeid. Og nød lærer naken kvinne osv.. Her en dag fant jeg ut at jeg ville lage meg en hagebok. Det er fryktelig praktisk å ha en plan – og en oversikt over hva som har skjedd og skal skje.

Og så ønskelister da, du… Det trengs en hel bok bare for det!

Det var nettopp slik jeg snublet over hva jeg selvfølgelig kunne gjøre av hagearbeid nå selv om bakken er frossen og det ligger snø rundt omkring. Jeg skulle til å skrive opp et punkt som så ut som dette:

– Bark, grus eller annet til å lage stier

Når man skriver slike punkter sukker man gjerne tungt etterpå. Skakker på hodet, biter seg i underleppa og tenker: «Det blir dyrt, det».

For stier vil jeg gjerne ha – i massevis Jeg er lei av gress og ugress som vokser seg inn i bed og rundt pallekarmer. Og så drømmer jeg om en liten vandrevei i skogholtet. Om det blir bare 30-40 meter – så vil det likevel være litt fint. Men altså… alt det der vil bety mye grus eller bark… eller…

Jeg satt på verandaen, løftet blikket og så løsningen rett foran meg. Den var så åpenbar at det bare var flaut. Vi har tynnet det lille skogholtet som skal inn i hagearealet i år. Og etter at trestammene er fjernet for å bli til ved ligger det mye kvist tilbake.

En eller annen gang i løpet av året kverner jeg allerede kvist. Det er en fin måte å bli kvitt en kvisthaug i hagen eller på beitet. Noe har jeg lagt rundt bærbusker. Noe har jeg bare fylt hull og ujevheter med. Noe har jeg forbedret stien i skogen etter at den ble ødelagt av litt vel mye ridning en vår.

Nettopp…. sti. Kvernet kvist er jo perfekt også for stier i hagen. Panneklask!

Så i dag har jeg startet hagearbeidet med å kverne kvist etter vinterens trefelling. På kort tid hadde jeg kvernet kvist som sikkert tilsvarer ti-tolv sekker bark. Det blir ikke det samme – jeg innser det. Men det er ingen grunn til at det skal bli så mye dårligere.

Det er plenty kvist igjen – så det skal vel kunne bli noen meter med sti i hvertfall. Nå blir det bare å skaffe masse aviser til å legge under så kvisten ikke bare eter seg ned og forsvinner i bakken eller gresset vokser tvert igjennom med det samme.

Og det fine er at aviser og kvist = stier som kan gå tilbake til naturen om man ikke vil ha dem lenger.

 

Følg og lik:

Hund + hest = sant

I påsken har vi hatt en nabo’s hund –  Meshka – her i noen dager mens familien hennes var bortreist.  Meshka er en ung labrador tispe full av energi og moro. Hun har lekt så taket har hoppet, Kimmimela har hylt av frustrasjon fordi hun aldri vant og Kira har sett oppgitt ut.

Kimmimela har lært bort noen triks – som å gå på bordet. Men egentlig mistenker vi at hun trodde hun skulle klare å gjemme seg oppå der.


Meshka er så vennlig at man bare må gi seg ende over. Ingenting rokker ved optimismen. Selv da Bibbipus slo henne minst ti ganger i hodet med begge labbene smilte hun like bredt og gned katteskinnet videre til jeg måtte gå imellom og si at nå tror jeg pus vil ha litt fred. Det er greit, peste Meshka like fornøyd og gikk. Blikket på katta da hun satt og så etter henne var bare kostelig. En blanding av forfjamset fasinasjon og frustrasjon over at hun hadde glemt å lade labbene med skarpt.

Men det var ikke før siste dagen Meshka virkelig fant kjærligheten.

Vi har jo naboens fine Hellstrøm-hest her hos oss. Han går sammen med våre to hester. Hestene er inngjerdet på beitet og hundene i hagen. Et stykke har de felles gjerde. Og da Meshka plutselig ble sporløst «borte» i går var det nettopp der hun var.

Kjærligheten var tydelig gjensidig. Det er så moro å se hva dyr kan finne på når man snur ryggen til et øyeblikk. Hvilke vakre forhold som kan komme ut av det.


Og du – du må bare klikke på denne videoen og se på dem. Så søte at man bare smelter.

Følg og lik:

Nye mysterier i hønsehuset

Ny farge på hønseeggene! Vi har nå bare godt voksne høner. De legger hvite, svakt gulhvite eller mørkebrune egg og har gjort det i årevis. Riktignok i veldig varierende hyppighet og med tidvis lange pauser. Men de bytter jo ikke farge på egga.

Eller – det er akkurat det noen har gjort! For en stund siden begynte det å dukke opp grønne egg!

Er det noen som vet hvorfor og hvordan? De er godt innestengt og det er midtvinters. Det er ikke sånn at en fremmed høne kan lure seg inn akkurat.

Helt sprøtt!

Jeg er av den formening at mystiske ting kan skje. Men når to mystiske ting skjer sånn ca i samme tid, er det gjerne stor sannsynlighet for at de har en sammenheng med hverandre.

Så jeg funderer litt på om dette kan ha sammenheng med høna som begynte å gale? Husker dere jeg fortalte at det kan komme av at ene eggstokken dør/blir syk. Så tar den andre – som egentlig ligger inaktiv – ta over og begynne å vokse. Dette gir hormonforstyrrelser og kan få høna til å uttrykke haneatferd.

Kan det kanskje også få høna til å begynne å legge egg fra et annet sted i hennes «genpool»? Kan hun ha et snev av en rase som legger grønne egg i seg. Og så er denne aktivert?

Jeg må visst luske i hønsehuset igjen. For foreløpig vet jeg ikke hvilken høne det er. Jeg vet bare at alle som er der la hvite eller brune egg før. Ingen la grønne. Jeg har hatt grønnleggere før, men de er døde og jeg fikk aldri kylling fra grønne egg.

Det kan jo være en av de andre hønene og ikke den toppede… Hm. Vel… må ut og surfe på nettet igjen. Det er rart hvordan det ofte dukker opp artikler om slike fenomener når man leter. Men jeg har aldri hørt om det. Har du, så legg igjen en kommentar da!

Følg og lik:

Islykter

Etter å ha blitt inspirert av Anne Havåg Holter-Hovind som driver Moseplassen, lager jeg islykter i kulda.

Det er mine første forsøk så kvaliteten er litt varierende. Temperaturen varierer fra – 8 på dagen til – 22 på natten. Månen skinner stor og kald på natta og sola steiker hele dagen. Så jeg jobber litt med å beregne hvor lenge de skal stå for å bli passe tykke. Og så har jeg ikke fått tak i store ballonger.

For å kompensere for amatørmessig produksjon lager jeg rett og slett veldig mange. Noen blir fine og planen er at de som er litt rare bare forsvinner i mengden.

Lekre blir de uansett. Og når jeg får noen uten bunn fordi jeg har vært utålmodig… så har jeg en metallplate hvor jeg setter dem. Det funker som juling. De fryser seg fast på den. Ikke at det er nødvendig for såvidt. Hadde de stått i snøen hadde det funket det også.

Det har vært en del moro med det. Jeg klarte å sprekke noen ballonger – fulle av vann – inne på vaskerommet. Så nå er det reint også. Neeesten fra gulv til tak og fra topp til tå. Plutselig så jeg hvorfor det er moro å kaste vannballonger…

I kveld har jeg hatt kosestund på verandaen. Foreløpig med bare fire ferdige lykter. Jeg rigget til med saueskinn, ulltepper, varm te og både islykter og andre lykter… Det var 11 grader kaldt og litt vind. Bikkjene lå på sine madrasser og gnagde ben og sammen så vi mørket legge seg over bygden.

Man trenger jo ikke sitte en evighet. Bare lenge nok til å roe tankene og ikke lenger enn at man holder varmen. Her i huset har vi nylig blitt ferdig med influensaen, så det er ikke nødvendig å friste skjebnen med å fryse. Jeg satt til det ikke lenger var lys på himmelen og alt jeg så var glimtene av lys fra hus og heim i Vikvarvet.

Herved erklærer jeg da hagesesongen som påbegynt.

Lær hvordan du lager islykter av Anne, på hagebloggen Moseplassen: Gjør som en kvart million, se islyktvideoen og lag kunstverk!

Følg og lik:

Så kom endelig flere spetter

Ikke før har jeg sagt høyt at det er lite spetter i år, så dukker de opp. Noen dager etter hagefugltellingen fikk jeg se to flaggspett som kranglet i poppelen nede i alleen. Dagen etter var det to forskjellige hanner på foringsplassen. Hver sin gang, men tydelig forskjellige i fargene.

Dette er den nyankomne hannen. Den andre er større med mye hvitere bryst.

Ikke lenge etter kom det en fin lita jente.

At de dukker opp på foringsplassen nå, kan komme av at vi måtte ta ned noen insektsangrepne trær inne på hestebeitet. Kanskje har de funnet nok der i vinter? Det blir jo bare spekulasjoner. Men nå er de i hvertfall her. Kjempekos.

Og denne luringen satte seg endelig ned en stund så jeg fikk knipset ham. Eller henne. Jeg er ikke god på kjønnsforskjellene. Den har vært her jevnlig, men ikke så vi har fått kost oss og sett litt på den.

Følg og lik:

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Følg og lik: