Kategoriarkiv: Småbruk

Småbruket vårt er på 268 mål og ligger i Selbu, Sør-Trøndelag. Slikt som er knyttet til beiter, skog og til gårdsdyra (hest, høns, hund, katt..) finner du under denne kategorien. Noen ganger går småbruk, hage og natur aldeles i ett og da havner gjerne innleggene også her.

Jeg har et skap

Enkelte ting som har kommet inn i livet har liksom fanget meg. Slik som dette gamle skapet.

Det sto på verkstedet på gammelgården. Med alle mulige rariteter inni. Høvler, gamle halve skruer, deler til ting som ingen aner hvor har blitt av med årene. Små dingsebomser sirlig plassert i gamle bokser – godt oppsmurt og med papir i mellom så de ikke skulle gnikke på hverandre. Der var spikeresker, hengelåser uten nøkler, halve rammer innrullet i papir. I tilfelle det skulle dukke opp en annen halvdel av rammen en vakker dag, kanskje?

Det var knekte kniver og filer og borr. Og så en boks med lusemiddel, en lommekniv og en gammel, rød lommelykt som jeg ikke klarer å åpne for å bytte batteriet engang.

Og innimellom lå det vanlig verktøy.

Noe var brukbart, mens andre ting var bare mystiske. Merkelige tenger med klare formål som jeg aldri har funnet ut av. En av tengene tok jeg med meg inn. Det føltes godt å ha den i nærheten. Med visse mellomrom tok jeg den frem og snudde og vendte på den mens jeg spekulerte og fantaserte. En slik tang var god å ha.

Jeg snudde og vendte på hver bidige ting i skapet, og LIKTE dem. Sånn var det bare. Når jeg åpnet det skapet, så føltes det som om det levde sitt eget liv. Og som om jeg ble invitert inn.

 

Med årene ble skapet flyttet litt på.

Løftet etter sine gamle, rustne håndtak som klunket da vi tok tak i dem.

Så ble det kostet og støvsugd. Og jeg klarte å finne hva som hadde verdi for meg, og hva det var på tide å kaste. Noen av tingene som ble kastet, trakk sikkert et lettelsens sukk. Endelig ble det hvile for slikt som allerede hadde vært lagret langt lenger enn rimelig var.

Men det er klart – jeg vet jo ikke egentlig hva en brukket fil eller bøyd spiker føler… Men at det var lagret langt lenger enn rimelig var, det vet jeg.

Da vi flyttet, måtte jeg ha skapet med meg. Jeg tror det skapet blir nødt til å være med overalt. Hvis alderdom og sykdom tvinger meg inn på et lite rom på et sykehjem en dag, så må det skapet stå på rommet sammen med meg. Rett og slett.

Når man åpner dørene lukter det olje. Skikkelig innbarka MANNFOLK lukter det, egentlig. Og når man står foran skapet og lukker øynene kan man se for seg han som sparte på alt det rare, og som la det så omhyggelig på sine merkelige plasser.

Jeg tror nok at en gang på veien, så ble skapet bare en hverdagsting for ham. Og kanskje for ham som hadde skapet før ham også.

Men likevel har de passet på at skapet ikke faller fra hverandre. Rygg, topp og bunn er delvis skiftet med grov, gammel plank. Skapet er sikkert så langt fra orginal stand som det er mulig. Det er spikret i, og flikket på. Og det er slått på praktiske små lister til alle dingsebomsene som hang i skapet.

I bunnen er det hogd grove hakk, så hele skapet holder seg godt plassert oppå kisten. En kiste som ikke er like dyp, og ikke like bred. Men det passet sikkert å ha det slik. Og der lokket hviler innpå skapet når det står åpent er det slått på en passende krampe som kistekroken kan stå i. Nedi kisten er det romslige skuffer. Det er grovt og enkelt, men det er skikkelig gjort. Hverdagspraktisk.

På en måte har det blitt slik for meg også. Alle dingsebomsene er borte. De har funnet sine egne plasser rundt om kring. Og skapet er vasket og vasket. Jeg har ordnet så det er hverdagspraktisk. Men det har fått plass på stua. Det blir ikke mer hverdagslig enn at det har fått en av de beste plassene. Og der står det så lykkelig og lukter fremdeles olje og mannfolk.

Et vakkert skap, uansett hvor mye det har blitt flikket og spikret på.

Hvis man var en liten nisse, som kunne bodd i et skap, kunne man hektet løs den grove kroken og krøpet inni. Der inne kunne man kroet seg, hukret og ledd.

Og så kunne man lagt seg på magen på de grove hyllene og tittet ut gjennom det tilhugde nøkkelhullet som ikke lenger har noen lås. Se alt bli en dus blanding av dypt svart og mildt gult. Var man nisse kunne man planlagt å dra fuglen i halen, eller erte katten.

Eller man kunne lagt seg på ryggen, med hendene under nakken – sett drømmende ut i luften og fantasert om julekaker og julegrøt.

Og om at husfrua egentlig er veldig søt  En slik nisse hadde det vel vært fint å hatt?

Når jeg stryker hånda over det skapet blir jeg hvertfall glad. Sånn er det bare.

(opprinnelig postet i 2008 på gammelbloggen. I dag er skapet fremdeles fullt i bruk og står på stua. Med alle høvlene, noen av alle dingsebomsene, duker, masse god drikke og alle spisebrikkene våre inni. Kisten står som bord i en liten sittegruppe. Vi måtte dele dem fordi dyrene fant på så mye rart bak kisten, hvor det var et åpent rom. 🙂  )

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).

 

Mus i hønsehus og levendefangst

Når man har høns er det vanskelig å ikke få mus i hønsehuset. I hvertfall når hønsene er inne i en låve som er «lekk i alle ender».

Musa trekker dit fordi de finner mat. Selv om vi er flinke til å oppbevare selve forsekkene utenfor rekkevidde, får hønene mat i foringsautomater og dette sprer de lykkelig omkring ved hjelp av både nebb og bein.

Foruten mat er det også ly og massevis av hamstringsplasser i låven. Som oftest er det såpass lite mus at katten likevel holder det i sjakk. Men enkelte sesonger ryr det plutselig inn. I høst har vi stadig oftere sett noen smette unna når vi kom inn. Og plutselig en dag oppdaget jeg små fine reder nede i redene til hønene. Luringene. Der hadde de dundyne.

I høst er det tydeligvis en slik musetopp.

Så hvordan bli kvitt dem?
Inne i hønsehuset hvor hønene tripper overalt er det ikke lett å sette opp musefeller. Klappfeller får vi ha utenfor hønsehuset.

Vi vil helst ikke bruke gift, for det er vist at slik gift dukker opp hos andre dyr som spiser mus.  Vi har mye rovfugl og små rovdyr rundt oss, vi har katt og vi har hund. Alle spiser mys. Jeg har til og med sett hønene spise mus. I verste fall kan vi altså ende opp med giften i eggene i eget kjøleskap. Så det alternativet velger vi lett bort.

Istedet har vi kjøpt levendefeller. Disse «lader» vi med peanøttsmør eller annet godt og setter dem langs veggene hvor musa springer rundt til og fra hønsematen.

Hønene kommer ikke til inne i fella. De kan ikke skade seg selv eller musa og de får heller ikke tak i maten inni. Murstenen la jeg på for at ikke hønene skal kakkepå glasset når de ser musa bevege seg. Dette ville nok bli stressende.

Musa går inn og kommer ikke ut igjen fordi åpningen ut lukker seg etter dem. Og der får de være i fred – med matpakke – til vi kommer.

Fellene må ha tilsyn minst 2 ganger om dagen så musa ikke blir skadet av stress eller slossing.

Så hva gjør man når musa er i fella?
Når de først er fanget uskadd ser jeg ingen grunn til å avlive dem. Det vil ikke gjøre noe fra eller til i den store musebestanden. Jeg vil bare ikke ha dem i hus. Så musa vi fanger blir fraktet langt ut i skogen. Jeg fant tips om «mer enn 2 km» så jeg tar dem enda litt lenger.

Jeg tar selvfølgelig hensyn til andre sine eiendommer på lik linje som vår. Jeg setter musa ut langt unna alle bygninger. Midt i deilige skogen hvor de hører hjemme.

Og du – er de ikke søte der de sitter og venter på at jeg skal ta dem med ut på reise?

Avliving får man liksom nok av når man har både dyr og gård. Noen ganger er det deilig å kunne ordne opp uten at det absolutt må ende fatalt for den ene parten.

Siden jeg måtte sette kameraet fast mens jeg slapp dem ut fikk jeg dessverre bare filmet det første gigantiske hoppet. Mens jeg selv fikk gleden av å se dem løpe langs grener og snuse inn skogduften mens de orienterte seg litt før de smatt ned i undervegetasjonen (hvor jeg har lagt ut litt havre som overgangsniste).

Vi fanget 14 mus på ca fire døgn. Så ble det stille. Men siden det selvfølgelig vil komme flere til, vil vi jevnlig lade med ny mat og flytte dem litt. Vi er jo alikevel i hønsehuset et par gang er om dagen så vi får sjekket ofte nok. Men om du prøver slike også – husk å ikke sette dem med lokket på et sted hvor du glemmer dem og det kan være risiko for at mus blir stående å sulte/tørste ihjel. Ved lagring vil jeg anbefale å enten ha dem i en musesikker boks eller å ha lokket helt åpent.

Liten gløtt

Det er grønnere på andre siden, sier Vilje.

Det blir litt Hellstrømkos på morgenen. Vi er heldige som får låne denne fine lille karen.

Pippo, rogn og blå, blå himmel.

Apropo rogn. I år er det etter min forstand mye rogn. Blir det da mye eller lite snø til vinteren? Jeg har fremdeles ikke funnet fasit. Enten bærer rogna ikke tungt to ganger… Eller så gjør hun det.