Kategoriarkiv: Småbruk

Småbruket vårt er på 268 mål og ligger i Selbu, Sør-Trøndelag. Slikt som er knyttet til beiter, skog og til gårdsdyra (hest, høns, hund, katt..) finner du under denne kategorien. Noen ganger går småbruk, hage og natur aldeles i ett og da havner gjerne innleggene også her.

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Høne som galer!

Vi har fått en høne som galer og i dag fikk jeg endelig filmet henne. Dessverre er det ganske mørkt, men jeg skal fortsette film-jakten på henne. Bildet er tatt mellom to film-økter og er av høna som galer.

Dette er en toppet hollender høne som har lagt egg som normalt. I vårt hønsehus betyr det at de legger i perioder og har pauser etter som lyset varierer.

I fjor sommer oppdaget jeg at hun har begynt å gale. Hun galer ikke når noen ser henne, så jeg har holdt på LENGE med å prøve å luske meg inn på henne og filme. Straks hun hører den minste lyd eller ser bevegelse fra folk, slutter hun.

Det er to haner i hønseflokken. Stort sett galer hun på morgenen FØR hanene går av vaggel. Når de har kommet ned, tier hun som regel stille og er «bare høne» igjen.

Så hva skjer når høner begynner å gale?
Jeg har surfet og lest litt. Mange mener at høner som galer egentlig er unge haner som bare ikke har vist hanepreg enda. Så folk tror bare det er høner, men det har altså vært hanekylling hele tiden. Altså at galende høner er en myte.

Og jøss ja – jeg har håpet mange ganger at alle – eller i hvertfall de fleste av – mine små søte kyllinger er høner. Noen ganger har jeg nok også håpet at de bare var litt forvirret når de begynte med klønet galing. Men når de først galer begynner de snart også å se ut som haner så dette er håp som raskt kveles. Denne damen er flere år gammel, hun har lagt egg i mange år og hun begynte med galingen først for over et halvt år siden. Så det er ikke tilfelle her.

Noen mener at det kun skjer i hønsehus hvor det ikke finnes haner. Denne høna er nå for tiden sammen med to haner, så det stemmer heller ikke.

Flere skriver også at dette betyr at hun er den mest dominante – og noen sier også eldste – høna. Og at hun rett og slett tar over hane-rollen i flokken – spesielt hvis det ikke er haner. Vel, hun er slettes ikke eldst. Om hun er dominant er vanskelig å si. Hun er i hvertfall ikke mest dominant. Og som sagt – hun går sammen med to haner. Dessuten er jeg veldig usikker på om dette holder som argument. Da hadde man vel sett dette mye oftere, siden så mange høner jo nødvendigvis er dominante og så mange hønseflokker tross alt ikke har haner. Og hvorfor skal hun gale eller i det hele tatt ta over rollen som hann? Hun kan jo bare være dominant høne? En grunn til å ta over hannrollen fordi hun er «styrt av mangel på hanner» måtte være om det var for å bringe arten videre – og da må hun virkelig bli hane og kunne befrukte de andre hønene… Men kan hun det?

Hm…

Det finnes imidlertid artikler om at høner kan «skifte kjønn». Det kan skje noe i eggstokkene hos høns (cyste, defekt, sykdom el.), som gir et skifte i hormonpåvirkningene – som igjen gjør at høna utvikler hane-trekk. Slik som endring i fjærdrakt, at de får kam og de kan begynne å gale. De slutter da visstnok vanligvis å legge egg. Jeg fant også noe om at de kan produsere sæd og pare høner, men det blir ikke kyllinger.

Høna har visst normalt utviklet kun en eggstokk, til venstre. Den høyre ligger latent/uutviklet og inneholder (alltid eller noen ganger, det fant jeg ikke helt ut) også testikkelvev. Hvis den venstre slutter å fungere, utvikles istedet den høyre. Den kan også produsere testosteron nettopp fordi det ligger latent testikkelvev der.  (Det var imidlertid ikke lett å finne noen ordentlige vitenskapelige artikler. . Jeg skal lete videre etter referanser).

Men dette er altså ikke et fullstendig kjønnskifte. Det er fremdeles en hunn, som produserer mye hannlige hormoner og utvikler hannlige trekk.

Jeg er ganske sikker på at denne høna har lagt egg etter at hun begynte å gale. Men det står da også «som oftest slutter de å legge egg». Kanskje det da handler om hvor skadet den venstre er? Eller kanskje den høyre kan fungere både som mannlig og hunnlig kjønnsorgan? Jeg fant ikke helt ut av det. Som sagt skal jeg lete videre etter ordentlige referanser.

Dette «kjønnsskiftet» skjer visst ikke andre veien. Altså fra hane til høne. Jeg er ikke sikker på dette eller hvorfor heller, så jeg skal prøve å lese mer. Hormoner er i hvertfall spennende greier.

Nytt eller gammelt fenomen?
Visste du at det finnes historier og teorier om disse kjønnskiftene fra riktig gamle-gamle dager? Aristoteles beskrev blant annet fenomenet. Og før det fantes det historier. Man trodde for eksempel at dette varslet at noe ondt var på vei. Det har også vært (enda eldre) myter om at haner kan legge egg. Når de ble ruget ut ble det klekket ut en fryktelig farlig basilisk (les mer: The Crowing Hen. Early observations on Spontanous Sex Reversal in birds, )

Dette er det mulig å google mye omkring. Og jeg har mine egne eventyr om det, faktisk. Man har jo hatt sine opplevelser *blunkesmilelurtfjæs*. Men dette er i hvertfall så langt jeg har energi til å grave i det i dag.

En slags konklusjon
At vi har en høne som galer er i hvertfall et faktum. Endelig har jeg det også på film. Og like glad i henne er jeg enten hun er si eller så.

OPPDATERING: Jeg fant, jeg fant!
På siden The Urban Chicken Podcast er det masse å finne om temaet. Det skal visst  også finnes noen ekstremt få tilfeller av hane som blir høne. Samt enda mer spennende fenomen hvor ett individ er både hane og høne, delt vertikalt, i øvre og nedre halvdel av kroppen, i x form eller tilfeldig fordelt i kroppen som mosaikk! (gynandromorphs).

Jeg elsker livet – som nekter å være bare sånn som vi tenker det skal være hele tiden :-).

Du finner masse lenker der inne men du kan også gå direkte til en av dem, et faktaark om Sex reversal in chickens, Jacqueline Jacob, poultry extension coordinator, and F. Ben Mather, poultry extension specialist, Department of Animal Sciences, Cooperative Extension Service, Institute of Food and Agricultural Sciences, University of Florida

Jeg har et skap

Enkelte ting som har kommet inn i livet har liksom fanget meg. Slik som dette gamle skapet.

Det sto på verkstedet på gammelgården. Med alle mulige rariteter inni. Høvler, gamle halve skruer, deler til ting som ingen aner hvor har blitt av med årene. Små dingsebomser sirlig plassert i gamle bokser – godt oppsmurt og med papir i mellom så de ikke skulle gnikke på hverandre. Der var spikeresker, hengelåser uten nøkler, halve rammer innrullet i papir. I tilfelle det skulle dukke opp en annen halvdel av rammen en vakker dag, kanskje?

Det var knekte kniver og filer og borr. Og så en boks med lusemiddel, en lommekniv og en gammel, rød lommelykt som jeg ikke klarer å åpne for å bytte batteriet engang.

Og innimellom lå det vanlig verktøy.

Noe var brukbart, mens andre ting var bare mystiske. Merkelige tenger med klare formål som jeg aldri har funnet ut av. En av tengene tok jeg med meg inn. Det føltes godt å ha den i nærheten. Med visse mellomrom tok jeg den frem og snudde og vendte på den mens jeg spekulerte og fantaserte. En slik tang var god å ha.

Jeg snudde og vendte på hver bidige ting i skapet, og LIKTE dem. Sånn var det bare. Når jeg åpnet det skapet, så føltes det som om det levde sitt eget liv. Og som om jeg ble invitert inn.

 

Med årene ble skapet flyttet litt på.

Løftet etter sine gamle, rustne håndtak som klunket da vi tok tak i dem.

Så ble det kostet og støvsugd. Og jeg klarte å finne hva som hadde verdi for meg, og hva det var på tide å kaste. Noen av tingene som ble kastet, trakk sikkert et lettelsens sukk. Endelig ble det hvile for slikt som allerede hadde vært lagret langt lenger enn rimelig var.

Men det er klart – jeg vet jo ikke egentlig hva en brukket fil eller bøyd spiker føler… Men at det var lagret langt lenger enn rimelig var, det vet jeg.

Da vi flyttet, måtte jeg ha skapet med meg. Jeg tror det skapet blir nødt til å være med overalt. Hvis alderdom og sykdom tvinger meg inn på et lite rom på et sykehjem en dag, så må det skapet stå på rommet sammen med meg. Rett og slett.

Når man åpner dørene lukter det olje. Skikkelig innbarka MANNFOLK lukter det, egentlig. Og når man står foran skapet og lukker øynene kan man se for seg han som sparte på alt det rare, og som la det så omhyggelig på sine merkelige plasser.

Jeg tror nok at en gang på veien, så ble skapet bare en hverdagsting for ham. Og kanskje for ham som hadde skapet før ham også.

Men likevel har de passet på at skapet ikke faller fra hverandre. Rygg, topp og bunn er delvis skiftet med grov, gammel plank. Skapet er sikkert så langt fra orginal stand som det er mulig. Det er spikret i, og flikket på. Og det er slått på praktiske små lister til alle dingsebomsene som hang i skapet.

I bunnen er det hogd grove hakk, så hele skapet holder seg godt plassert oppå kisten. En kiste som ikke er like dyp, og ikke like bred. Men det passet sikkert å ha det slik. Og der lokket hviler innpå skapet når det står åpent er det slått på en passende krampe som kistekroken kan stå i. Nedi kisten er det romslige skuffer. Det er grovt og enkelt, men det er skikkelig gjort. Hverdagspraktisk.

På en måte har det blitt slik for meg også. Alle dingsebomsene er borte. De har funnet sine egne plasser rundt om kring. Og skapet er vasket og vasket. Jeg har ordnet så det er hverdagspraktisk. Men det har fått plass på stua. Det blir ikke mer hverdagslig enn at det har fått en av de beste plassene. Og der står det så lykkelig og lukter fremdeles olje og mannfolk.

Et vakkert skap, uansett hvor mye det har blitt flikket og spikret på.

Hvis man var en liten nisse, som kunne bodd i et skap, kunne man hektet løs den grove kroken og krøpet inni. Der inne kunne man kroet seg, hukret og ledd.

Og så kunne man lagt seg på magen på de grove hyllene og tittet ut gjennom det tilhugde nøkkelhullet som ikke lenger har noen lås. Se alt bli en dus blanding av dypt svart og mildt gult. Var man nisse kunne man planlagt å dra fuglen i halen, eller erte katten.

Eller man kunne lagt seg på ryggen, med hendene under nakken – sett drømmende ut i luften og fantasert om julekaker og julegrøt.

Og om at husfrua egentlig er veldig søt  En slik nisse hadde det vel vært fint å hatt?

Når jeg stryker hånda over det skapet blir jeg hvertfall glad. Sånn er det bare.

(opprinnelig postet i 2008 på gammelbloggen. I dag er skapet fremdeles fullt i bruk og står på stua. Med alle høvlene, noen av alle dingsebomsene, duker, masse god drikke og alle spisebrikkene våre inni. Kisten står som bord i en liten sittegruppe. Vi måtte dele dem fordi dyrene fant på så mye rart bak kisten, hvor det var et åpent rom. 🙂  )

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).