Kategoriarkiv: Våre husdyr

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Følg og lik:

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).

 

Følg og lik:

Liten gløtt

Det er grønnere på andre siden, sier Vilje.

Det blir litt Hellstrømkos på morgenen. Vi er heldige som får låne denne fine lille karen.

Pippo, rogn og blå, blå himmel.

Apropo rogn. I år er det etter min forstand mye rogn. Blir det da mye eller lite snø til vinteren? Jeg har fremdeles ikke funnet fasit. Enten bærer rogna ikke tungt to ganger… Eller så gjør hun det.

Følg og lik:

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!

Følg og lik:

Altså – nå har matmor tørna.. Kannibaler, lissom!

For noen uker siden begynte jeg og søstra mi å spise på hverandre. Vi var litt stresset på den tiden og måtte liksom bare få det ut. Eller kanskje det var en annen grunn. Vi er liksom ikke helt sikre. Det bare ble sånn.

Og det ble altså SÅ mye bråk av det!

– Neimen, Blomma! sa matmor en dag da jeg hadde skikkelig vondt i hodet. Hun så ut til å bli veldig lei seg.
– Stakkars deg! Noen har jo spist opp masse av luggen din!

Og så ble jeg flyttet vekk fra de andre i et eget bur. Med masse salve på hodet. For det var blitt kjempesårt, så morsomt syntes søstra mi det var å spise på meg.

Søstra mi heter Ballblom. Jeg er ikke så flink til å spise på henne som hun er til å spise på meg. Så hodet hennes ser alltid ut som en stor fin ball selv om jeg nappet litt i henne også. Men matmor sa at det var hun som var mest umulig så hun måtte også stå i bur. Hun visste med en gang at det var henne, gitt. Det synes vi var litt godt gjort. Hun brukte noe hun kalte ella… elli… noe med min atjso metoden.

Det her er Ballblom. Er hun ikke fin? Selv om hun ser litt streng ut.

Ballblom

Ballblom og jeg sto en lang stund ved siden av hverandre og kunne prate gjennom nettingen så mye vi ville. Og vi var littegrann enige om at det var greit å ikke spise på hverandre. Egentlig. Men altså… en vane er en vane. Så da matmor prøvde å sette oss sammen igjen første gangen, så spiste vi littegrann til.

Da fikk vi nytt navn. Det var litt rart, for vi fikk samme navnet. Kannibalene, kalte matmor oss. Og så satte hun oss i hvert vårt bur igjen. Hun så kjempe, kjempe trist ut. Vi ble nesten litt triste vi også.

Sårene på hodet mitt grodde veldig raskt. Og etter en litt lenger stund enn bare noen dager, fikk vi komme sammen igjen i et større rom. Det var koselig det. Så koselig at vi glemte helt å spise på hverandre.

Etter en stund kom det ei høne til og flyttet inn til oss. Hun var søt. Vi kjente henne jo fra før, men hadde nesten glemt henne. Hun var skikkelig gammel og trengte å være i et varmt rom, så vi fikk varmelampe. Stønn – heeerlig! Det var så lunt og godt og vi hadde masse å prate om. Så vi glemte å spise på henne også.

Det sa matmor var et veldig godt tegn.

En dag fikk vi høre at noen av hanene som hadde gjort at det var litt masete i hønsehuset hadde reist til et sted kalt «De evige Meitemarker». Og den gamle høna… hun het forresten Gullhøna, men hun la helt normale egg altså… flyttet ut av rommet vårt igjen. Istedet kom det en hvit liten silkedott. Hun var visst klukk selv om hun ikke sa et eneste klukk. Hun bare lå der og var k j e m p e k   j   e   d   e   l   i   g! Og vi gadd virkelig ikke å smake på henne.

Dagene gikk og det skjedde liksom ikke noe mer. Da fant Ballblom ut at hun skulle smake på hodet mitt igjen. Det var ikke mye altså! Og hun fikk lov av meg. Men matmor ble aldeles på styr. Hun gikk att og frem utenfor rommet vårt og mumlet om at hun visste at vi kjedet oss og nå var det straks klart til å flytte inn til de andre. Om vi bare kunne holde ut litt til.

Så sprayet hun meg på hodet med noe som skulle smake vondt. Men det har vi smakt før. Det smaker ikke såå vondt altså. Matmor rev seg litt i luggen hun også. Og så sa hun at hun het Fru Strasjon. Men det er hun ikke altså. Hun er matmor. Så dumme er vi ikke.

Dagen etter kom hun plutselig og hentet meg. Jeg lurte veldig på om jeg også skulle flytte til de evige Meitemarker. Det høres virkelig ut som et spennende sted. Men istedet tok hun meg med inn på noe hun kalte badet der hun fant frem en ny sprayboks og sprayet meg på hodet. Hun kalte det for Blåspray.

Døh! Det skjønte jo jeg også at det var, da. Knallblå spray.

Valmuesøster 1

Da jeg tørket ble jeg lyseblå. Jeg så meg selv i speilet. Jeg synes ikke det ble så verst. Men nå vet jeg jo ikke om jeg var finere før, for jeg har egentlig aldri sett meg selv i speilet.

Da jeg kom ut til søstra mi igjen, glemte hun helt å smake mer. Istedet lot hun som om hun ikke så den nye fine frisyren min. Typisk, altså. Men jeg tror hun tittet når jeg ikke fulgte med.

valmuesøster 3 valmuesøster 4

I dag flyttet vi inn til alle de andre hønene.

Jeg har fått nytt navn igjen. Nå heter jeg Valmuesøster. Etter noe som visstnok egentlig heter Meconopsis betonicifolia på.. hva var det matmor sa… latinsk? De er også blå. Det er noe skikkelig fint noe, sier hun. Blå Valmuesøster er visst brukt som sånn medisinplante. Betyr det at den er spiselig? Jeg lurer på om det var så smart.

Hvis Ballblom spiser på meg igjen kommer hun også til de evige Meitemarker, sier matmor. Det er ikke sikkert jeg kommer dit. Det er avhengig av hva jeg finner på, det. Men det der snakker vi ikke mer høyt om, sier matmor.

Og siden hanene er i de evige Meitemarker og bråker fælt akkurat nå, så kan vi jo vente litt med å flytte dit. For her er det deilig og stille. Det er bare Maestro og Rødstrupa som er gutter igjen her. De bråker litt de også altså. Men myyyye mer musikalskt enn de store rampehanene. Og så er de bittesmå. Så hvis de bråker for mye kan vi nesten bare sette oss på dem.

Så kanskje vi bare skal la være å spise mer på hverandre. Eller spise på NOEN – selv om vi synes de er søte! sa matmor strengt da hun gikk i dag. Noen ganger tror jeg hun kan lese tanker, altså.

For Maestro og Rødstrupa er skikkelig søte, altså.

Men kanskje vi likevel skal la være…

—————

Etterord fra matmor
Hvis det er noe som ikke er helt som det skal, kan enkelte fugler begynne å spise fjær. Av seg selv eller av andre. Det kan være stress, kjedsommelighet, atferdsproblem, sykdom osv.  Hvis det er mye av slik fjærplukking, oppstår skader. Det blir blodig og dette igjen trigger mer plukking.

Dette kalles gjerne kannibalisme. I verste tilfeller kan det utvikle seg til at de faktisk spiser på hverandre til det blir dødsfall. Spesielt hodet, nakke og kloakk er utsatt. Det kan være vanskelig å få slutt på dette. Ofte er løsningen å fjerne individene som har fått uvanen. Det er imidlertid ikke alltid lett å finne ut hvem som er synderne. Jeg tror jeg har en viss oversikt nå.

Men det finnes enkelte tiltak man kan prøve før avliving. Det er det jeg her gjør. Og det kan se ut til å virke. Men hvis det ikke slutter HELT snart, blir jeg nødt til å sende disse to damene til de evige Meitemarker, siden slik atferd faktisk kan være smittsom.

Når hønene har et sundt miljø, mye å finne på og ingen spesielle stressfaktorer, skal det imidlertid ikke være noe problem. Hos mine har jeg slitt med å finne HVA det er. Det er andre gang på 16 år med høns jeg har vært borti noe slikt. Forrige gang var det en høne som likte å vagle seg rett under en lampe som ble utsatt. Da jeg tok pæren ut av lampen, sluttet de andre å plukke på henne øyeblikkelig og hun ble en gammel, fin høne i en godt fungerende flokk.

Noen ganger er det lite som skal til. Også når det gjelder å få orden på det.

Jeg håper isolasjonen (så de glemmer å plukke) og roen etter at jeg har tatt vekk noen haner, gir bedre forhold og at dette forsvinner helt. De har også fått mer å finne på. Selv om miljøet deres egentlig allerede er fullt av ting å gjøre. Sunne og friske skal de være.

Jeg har en liten mistanke til at en av hanene har vært årsak til denne rare atferden. Jeg grep ham rett som det var i å gå og oppfordre til «lusking» i pannen. Han har stort sett alltid vært delvis skallet. Jeg trodde først det var noe helt annet, men etterhvert så jeg at han faktisk oppfordret til plukking. Han har nå fått gå til de evige Meitemarker. Jeg savner ham. Det var en tøff beslutning å ta, siden han egentlig var «fredet». Det hadde på en måte virket riktigere å ta alle de som plukker på ham. Men når de ble satt vekk, sluttet de å plukke. Da jeg satte ham samme med høner som aldri plukket, gjorde de de likevel med ham. Det var «noe» med ham. Og det kunne blitt et veldig tom hønsehus om jeg skulle ta vekk alle de andre..

Det er ikke alltid så lett å forstå seg på ting her i livet. Men det er uansett vårt ansvar å sørge for at dyrene våre har det bra. Selv om det innebærer enkelte tøffe beslutninger.

Noen ordforklaringer
Høne som er klukk = høne som ligger og trykker på egg for å få kyllinger. De kan også ligge uten egg, siden instinktet er så sterkt.

Spray som smaker vondt = spray utviklet for å forhindre plukking. Ikke alle høner synes det smaker sååå vondt.

Blåspray = spray som har god virkning på små sår. Det er visstnok blåfargen som har virkestoffet i seg. Den blå fargen kan visst dessuten kamuflere hudfargen og gjøre det mindre fristende å plukke ved at de ikke blir så opptatt av den gamle skaden.

Følg og lik:

Et blikk, litt undring og et rovdyrangrep

Ei lita ei undres på om hun ikke skal få mer oppmerksomhet…

Et blikk 2

Hvis hun da ikke sitter og undres på hvem jeg har drept og gjemt bak sofaen?

hvem ligger bak sofaen

Eller hvem som har stått opp og har satt seg i stua hennes for å varme opp kroppen?

hvem har stått opp

Det er mye å undres på nå i førjulstiden.

Matmamman lurer på når bronkitten og hosten skal gi seg så hun orker å få til litt mer jul før jula er over.

Men jeg har faktisk fått en del julestemning. Og begge julekaktusene mine blomstrer til jul! Den røde og den hvite. Fantastisk! Jeg har hatt dem i mange år, men det er første gang de klaffer slik.

julestjerne hvit julestjerne rød

Ja og så kommer man i god stemning av å ha berget ALLE hønene fra hva det nå enn var av rovdyr/fugl som prøvde å ta dem i dag.

Bikkjene varslet at «noe» skjedde. Og da jeg sprang til hønene var det helt tomt på tunet. Vi sanket trykkende, vettskremte høner fra hele gården. Fra busker og steinrøyser, bak tresker og trapper og staur.

Vi fant også en stor haug fjær. Men høna som eide fjæra har tydeligvis kommet unna, for alle er på plass. Og ingen er tydelig skadd heller.

Den siste lille lette vi etter kjempelenge, motvillige til å gi henne opp. Jeg trodde til slutt hun måtte ha blitt båret vekk og drept. Da vi tok bikkjene i bruk for å søke opp, fant vi henne imidlertid bak låven. Det var heldigvis jeg som så henne først, og ikke bikkjene. Hun sto plutselig der på tærne med lang hals og så seg vilt omkring.

Åååå det var vanskelig å være god gårdshund og ikke rovdyrhund når høna begynte å oppføre seg helt sprøtt. Hun var så redd at hun kunne fly! Og hun fløy langt og høyt! Manøvrerte rundt ting som rene skogsfuglen. Jeg har aldri sett ei høne fly så godt.

Til slutt prøvde hun å lande i ei bjørk, men drysset ned blant stauren som sto i bunnen. Da fikk matmams hentet henne inn til de andre. Hun skrek som jeg aldri har hørt noe skrike før. Helt til hun så de andre. Da først skjønte hun at hun var trygg og fortet seg bort til søstra si. Det er rart hvor de to holder sammen. Det skulle nok blitt savn om hun var spist!

Så nå blir det innetid på hønene en stund igjen. Inntil vi skjønner hva som prøvde å ta dem. Vi har ikke sett noe rovdyr/fugl rundt her i høst. Men i går passerte en skygge på himmelen som Robert ikke rakk å se hva var. Omtrent samtidig landet det skjærer på foringsplassen her på andre siden av huset. Så vi tenkte det sikkert bare var en av dem. Men nå lurer vi jo på om det var noe annet.

At alle hønene gjemmer seg slik er sånn typisk etter-rovfugl-angrep oppførsel. Det skulle ikke forundre meg om det har kommet en hønsehauk på besøk.

Søren og – nå som hønene koste seg slik ute – etter den obligatoriske innetiden etter at hønsegården pakkes ned. Tidligere på høsten kan det nemlig være hauk her. Men de pleier ikke å prøve seg så sent på vinteren som dette.

Vel – da er det bare å rigge til mer kos i hønsehuset. Jeg må få tak i nettingkurver til å henge i taket, tror jeg.

Men nå – nå skal tre andre firbente ha mat. Så da er det bare å ta med hosta si og opp og hoppe. Eller i hvertfall gi hoppene høy.

Ha fortsatt god førjulstid folkens!

 

Følg og lik:

Flinke hesten til matmams

Jeg var ute og sjekket gjerdet i skogen i morges og dit kommer jeg ikke med el-stolen med mindre jeg kjører hele veien rundt. Dessuten har det sett ut til å gå greit å tusle litt i det siste og jeg ville ikke tenke at det ikke skulle gå bra i dag også selv om jeg var pjusk i går. Så jeg tuslet i vei. Og det ble nok litt for langt å gå i dag. På tilbakeveien ble jeg dårlig og la meg rett ut, midt i hestehagen. Der ble jeg liggende i grusen og håpe på at kroppen ikke skulle streike så veldig lenge.

Vi har kommet til en årstid da det er fryktelig kaldt å ligge på bakken uten å klare å røre seg så mye. De fleste har vel kjent hvordan man får vondt i hånda eller bena om man holder det for lenge i kaldt vann? Slik føles det mot bakken også etter en stund. Skuldrene, hoftene, armene og bena – hva som nå enn ligger ned mot selve bakken – blir merkelig «hardt» verkende. Heldigvis fikk jeg lurt en hånd mellom hodet og bakken da jeg lå der, så jeg ikke fikk slik kulde på hodet. Men resten av kroppen ble ikke så blid.

Da jeg begynte å få krefter igjen, kom Vilje tuslende for å se hvordan det gikk. Selv om dyrene ikke ser meg, virker det som om de sanser at det skjer noe. De andre spiste videre, men Vilje forlot maten. Da hun kom hadde jeg klart å reise meg og sto skjelvende og holdt rundt en gjerdestolpe. Jeg vurderte fremgangsmåte for hvordan jeg kunne støtte meg videre. Det var litt vanskelig å støtte seg fremover langs gjerdet, for det går en strømtråd der.

Vilje

Hehe – det streifet meg et øyeblikk at jeg kanskje ville få en energiboost hvis jeg dro meg frem langs strømtråden, men jeg prøvde ikke….

Og der sto altså Vilje og så på meg med våkent blikk og fremadrettede ører. Hun kom helt inntil og snuste på meg. Vilje er ikke noe glad i å bli «lent på». I verste fall letter hun på bakenden. Hun er en ordentlig liten rampeshettis på akkurat det. Men jeg tok sjansen og tolket henne som bydende. Og jammen «leide» hun meg opp. Litt uvant var det med matmams som grep i henne slik og var tung i kroppen, så jeg var litt ekstra forsiktig og prøvde å ikke legge på full tyngde. Jeg hadde først et godt tak i man og nakke, så gled hendene bakover ryggen og til stumpen ettersom hun gikk, så hun ikke skulle føle seg invadert.

Men hun fikk meg helt frem til stallveggen. Flinke jenta! Og der ventet hun til jeg fikk lent meg til den. Jeg kom meg inn og hun fulgte etter helt inn til stalldøra og så rolig på meg.

Mon tro hva de tenker? Om de i det hele tatt er bevisst i forhold til hva de gjør eller bare følger på? Hvorfor er de så rolige og ikke-rampete når jeg blir så dårlig? På en måte tror jeg det er tilfeldig. Men noen ganger lurer jeg. Det er jo flokkdyr. Kanskje det er empati? Eller rent praktisk: «vi må få den matmaskina på beina igjen.»..?

Vanligvis er det Pippo som er den flinke hjelpehesten. Hun har reist meg opp noen ganger ved å by meg manen. Og hun har virket veldig bevisst hjelpende. Vilje har ikke prøvd så mye og hun var litt mer usikker. Men flink. Bedre enn den gangen hun fant meg på beitet mens jeg satt og snakket med noen på telefonen og nøt utsikten  (jeg var ikke dårlig) – og hun satte seg på meg..

Blir jeg bråpjusk ute på beitet, oppfører de seg spesielt. Det er fasinerende og hadde vært veldig moro å sett mer vitenskapelig på. Men ikke så lett kanskje.

Sånn som det er nå – ser jeg rent følelsesmessig på det :-). For det føles litt stort når jeg plutselig ikke klarer å gå, blir liggende der litt hjelpeløs og de kommer med varmt blikk og rolige bevegelser og – enten det er med hensikt eller ikke – hjelper meg.

Flinke, flinke jentene mine!!
Blomster skulle dere hatt.
Men det må være sunne blomster det, for dem spiser dere vel bare.

(Ps – bildet er tatt tidligere, da jeg ikke akkurat er i fotomodus når jeg er såpass dårlig. Og psps – er på beina og tusler stille og rolig nå. Ingen krise.)

Følg og lik:

Frostnettene har begynt, sukkeret stiger og skyggene blir lange

For meg er det slik at uansett hvordan jeg har det, så kan jeg ikke annet enn å dra på smilet når jeg kommer ut i de første frostmorgenene.

frostnatt 2 frostnatt 4 frostnatt 5


Og lyset! Det er så flott lys at jeg blir matt og full av pust på en gang.

frostnatt 7

frostnatt 8


Hestene går og kysser skyggene sine. Det er en spennende beitetid i forhold til sukkermengde i gresset.

Når nettene blir kalde
og sola setter inn…
Da er det best å passe
ekstra godt på hesten sin.

Jentene er glade og friske og lekne. Og så lenge det er slik er livet bare deilig. Beitet begrenses imidlertid. Samt at jeg følger dem med skarpe øyne og «hands on» med hensyn til varme og puls i hovene og  generelt humør og bevegelighet.

beitebegrensning


Herlige hestene ser dobbelt så store ut som for bare to-tre uker siden. Vinterpelsen har kommet så fort at det er som om de har gått i skapet og hentet den istedenfor å gro den fra bunnen av.

Men tenk – FREMDELES er det knott!! I går var jeg nede i hagen og rusket i noe bed, og fikk så mange stikk at det klødde og sved som juling og jeg ga opp.

Da er det fint at Vilje, som reagerer på knott, er flink med insektsdekkenet sitt. Bildet under er tatt for få dager siden. Også etter en iskald natt. Og det var så mye knott at hun kom springende da jeg ropte og spurte om hun ville ha dekken. Hun vet hva jeg spør om. Og etter påkledningen stilte hun seg inne og pustet på en stund til kløen ga seg. Deretter var det ut for å finne de andre igjen.

Lite tips: Slike plaststrimler foran åpningene har hjulpet veldig på knottplagen hennes, forresten. Da kan hun velge å gå inn i et område hvor knotten ikke følger etter inn. For de trives jo ikke inne under tak og bak vegger slik. På sommeren bruker Vilje dette veldig aktivt.

Søteste Vilje :-).

Vilje har bedt om dekken og tar pause

 

 

Følg og lik: