Kategoriarkiv: Våre husdyr

Hund + hest = sant

I påsken har vi hatt en nabo’s hund –  Meshka – her i noen dager mens familien hennes var bortreist.  Meshka er en ung labrador tispe full av energi og moro. Hun har lekt så taket har hoppet, Kimmimela har hylt av frustrasjon fordi hun aldri vant og Kira har sett oppgitt ut.

Kimmimela har lært bort noen triks – som å gå på bordet. Men egentlig mistenker vi at hun trodde hun skulle klare å gjemme seg oppå der.


Meshka er så vennlig at man bare må gi seg ende over. Ingenting rokker ved optimismen. Selv da Bibbipus slo henne minst ti ganger i hodet med begge labbene smilte hun like bredt og gned katteskinnet videre til jeg måtte gå imellom og si at nå tror jeg pus vil ha litt fred. Det er greit, peste Meshka like fornøyd og gikk. Blikket på katta da hun satt og så etter henne var bare kostelig. En blanding av forfjamset fasinasjon og frustrasjon over at hun hadde glemt å lade labbene med skarpt.

Men det var ikke før siste dagen Meshka virkelig fant kjærligheten.

Vi har jo naboens fine Hellstrøm-hest her hos oss. Han går sammen med våre to hester. Hestene er inngjerdet på beitet og hundene i hagen. Et stykke har de felles gjerde. Og da Meshka plutselig ble sporløst «borte» i går var det nettopp der hun var.

Kjærligheten var tydelig gjensidig. Det er så moro å se hva dyr kan finne på når man snur ryggen til et øyeblikk. Hvilke vakre forhold som kan komme ut av det.


Og du – du må bare klikke på denne videoen og se på dem. Så søte at man bare smelter.

Følg og lik:

Nye mysterier i hønsehuset

Ny farge på hønseeggene! Vi har nå bare godt voksne høner. De legger hvite, svakt gulhvite eller mørkebrune egg og har gjort det i årevis. Riktignok i veldig varierende hyppighet og med tidvis lange pauser. Men de bytter jo ikke farge på egga.

Eller – det er akkurat det noen har gjort! For en stund siden begynte det å dukke opp grønne egg!

Er det noen som vet hvorfor og hvordan? De er godt innestengt og det er midtvinters. Det er ikke sånn at en fremmed høne kan lure seg inn akkurat.

Helt sprøtt!

Jeg er av den formening at mystiske ting kan skje. Men når to mystiske ting skjer sånn ca i samme tid, er det gjerne stor sannsynlighet for at de har en sammenheng med hverandre.

Så jeg funderer litt på om dette kan ha sammenheng med høna som begynte å gale? Husker dere jeg fortalte at det kan komme av at ene eggstokken dør/blir syk. Så tar den andre – som egentlig ligger inaktiv – ta over og begynne å vokse. Dette gir hormonforstyrrelser og kan få høna til å uttrykke haneatferd.

Kan det kanskje også få høna til å begynne å legge egg fra et annet sted i hennes «genpool»? Kan hun ha et snev av en rase som legger grønne egg i seg. Og så er denne aktivert?

Jeg må visst luske i hønsehuset igjen. For foreløpig vet jeg ikke hvilken høne det er. Jeg vet bare at alle som er der la hvite eller brune egg før. Ingen la grønne. Jeg har hatt grønnleggere før, men de er døde og jeg fikk aldri kylling fra grønne egg.

Det kan jo være en av de andre hønene og ikke den toppede… Hm. Vel… må ut og surfe på nettet igjen. Det er rart hvordan det ofte dukker opp artikler om slike fenomener når man leter. Men jeg har aldri hørt om det. Har du, så legg igjen en kommentar da!

Følg og lik:

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Følg og lik:

Høne som galer!

Vi har fått en høne som galer og i dag fikk jeg endelig filmet henne. Dessverre er det ganske mørkt, men jeg skal fortsette film-jakten på henne. Bildet er tatt mellom to film-økter og er av høna som galer.

Dette er en toppet hollender høne som har lagt egg som normalt. I vårt hønsehus betyr det at de legger i perioder og har pauser etter som lyset varierer.

I fjor sommer oppdaget jeg at hun har begynt å gale. Hun galer ikke når noen ser henne, så jeg har holdt på LENGE med å prøve å luske meg inn på henne og filme. Straks hun hører den minste lyd eller ser bevegelse fra folk, slutter hun.

Det er to haner i hønseflokken. Stort sett galer hun på morgenen FØR hanene går av vaggel. Når de har kommet ned, tier hun som regel stille og er «bare høne» igjen.

Så hva skjer når høner begynner å gale?
Jeg har surfet og lest litt. Mange mener at høner som galer egentlig er unge haner som bare ikke har vist hanepreg enda. Så folk tror bare det er høner, men det har altså vært hanekylling hele tiden. Altså at galende høner er en myte.

Og jøss ja – jeg har håpet mange ganger at alle – eller i hvertfall de fleste av – mine små søte kyllinger er høner. Noen ganger har jeg nok også håpet at de bare var litt forvirret når de begynte med klønet galing. Men når de først galer begynner de snart også å se ut som haner så dette er håp som raskt kveles. Denne damen er flere år gammel, hun har lagt egg i mange år og hun begynte med galingen først for over et halvt år siden. Så det er ikke tilfelle her.

Noen mener at det kun skjer i hønsehus hvor det ikke finnes haner. Denne høna er nå for tiden sammen med to haner, så det stemmer heller ikke.

Flere skriver også at dette betyr at hun er den mest dominante – og noen sier også eldste – høna. Og at hun rett og slett tar over hane-rollen i flokken – spesielt hvis det ikke er haner. Vel, hun er slettes ikke eldst. Om hun er dominant er vanskelig å si. Hun er i hvertfall ikke mest dominant. Og som sagt – hun går sammen med to haner. Dessuten er jeg veldig usikker på om dette holder som argument. Da hadde man vel sett dette mye oftere, siden så mange høner jo nødvendigvis er dominante og så mange hønseflokker tross alt ikke har haner. Og hvorfor skal hun gale eller i det hele tatt ta over rollen som hann? Hun kan jo bare være dominant høne? En grunn til å ta over hannrollen fordi hun er «styrt av mangel på hanner» måtte være om det var for å bringe arten videre – og da må hun virkelig bli hane og kunne befrukte de andre hønene… Men kan hun det?

Hm…

Det finnes imidlertid artikler om at høner kan «skifte kjønn». Det kan skje noe i eggstokkene hos høns (cyste, defekt, sykdom el.), som gir et skifte i hormonpåvirkningene – som igjen gjør at høna utvikler hane-trekk. Slik som endring i fjærdrakt, at de får kam og de kan begynne å gale. De slutter da visstnok vanligvis å legge egg. Jeg fant også noe om at de kan produsere sæd og pare høner, men det blir ikke kyllinger.

Høna har visst normalt utviklet kun en eggstokk, til venstre. Den høyre ligger latent/uutviklet og inneholder (alltid eller noen ganger, det fant jeg ikke helt ut) også testikkelvev. Hvis den venstre slutter å fungere, utvikles istedet den høyre. Den kan også produsere testosteron nettopp fordi det ligger latent testikkelvev der.  (Det var imidlertid ikke lett å finne noen ordentlige vitenskapelige artikler. . Jeg skal lete videre etter referanser).

Men dette er altså ikke et fullstendig kjønnskifte. Det er fremdeles en hunn, som produserer mye hannlige hormoner og utvikler hannlige trekk.

Jeg er ganske sikker på at denne høna har lagt egg etter at hun begynte å gale. Men det står da også «som oftest slutter de å legge egg». Kanskje det da handler om hvor skadet den venstre er? Eller kanskje den høyre kan fungere både som mannlig og hunnlig kjønnsorgan? Jeg fant ikke helt ut av det. Som sagt skal jeg lete videre etter ordentlige referanser.

Dette «kjønnsskiftet» skjer visst ikke andre veien. Altså fra hane til høne. Jeg er ikke sikker på dette eller hvorfor heller, så jeg skal prøve å lese mer. Hormoner er i hvertfall spennende greier.

Nytt eller gammelt fenomen?
Visste du at det finnes historier og teorier om disse kjønnskiftene fra riktig gamle-gamle dager? Aristoteles beskrev blant annet fenomenet. Og før det fantes det historier. Man trodde for eksempel at dette varslet at noe ondt var på vei. Det har også vært (enda eldre) myter om at haner kan legge egg. Når de ble ruget ut ble det klekket ut en fryktelig farlig basilisk (les mer: The Crowing Hen. Early observations on Spontanous Sex Reversal in birds, )

Dette er det mulig å google mye omkring. Og jeg har mine egne eventyr om det, faktisk. Man har jo hatt sine opplevelser *blunkesmilelurtfjæs*. Men dette er i hvertfall så langt jeg har energi til å grave i det i dag.

En slags konklusjon
At vi har en høne som galer er i hvertfall et faktum. Endelig har jeg det også på film. Og like glad i henne er jeg enten hun er si eller så.

OPPDATERING: Jeg fant, jeg fant!
På siden The Urban Chicken Podcast er det masse å finne om temaet. Det skal visst  også finnes noen ekstremt få tilfeller av hane som blir høne. Samt enda mer spennende fenomen hvor ett individ er både hane og høne, delt vertikalt, i øvre og nedre halvdel av kroppen, i x form eller tilfeldig fordelt i kroppen som mosaikk! (gynandromorphs).

Jeg elsker livet – som nekter å være bare sånn som vi tenker det skal være hele tiden :-).

Du finner masse lenker der inne men du kan også gå direkte til en av dem, et faktaark om Sex reversal in chickens, Jacqueline Jacob, poultry extension coordinator, and F. Ben Mather, poultry extension specialist, Department of Animal Sciences, Cooperative Extension Service, Institute of Food and Agricultural Sciences, University of Florida

Følg og lik:

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Følg og lik:

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).

 

Følg og lik:

Liten gløtt

Det er grønnere på andre siden, sier Vilje.

Det blir litt Hellstrømkos på morgenen. Vi er heldige som får låne denne fine lille karen.

Pippo, rogn og blå, blå himmel.

Apropo rogn. I år er det etter min forstand mye rogn. Blir det da mye eller lite snø til vinteren? Jeg har fremdeles ikke funnet fasit. Enten bærer rogna ikke tungt to ganger… Eller så gjør hun det.

Følg og lik:

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!

Følg og lik:

Altså – nå har matmor tørna.. Kannibaler, lissom!

For noen uker siden begynte jeg og søstra mi å spise på hverandre. Vi var litt stresset på den tiden og måtte liksom bare få det ut. Eller kanskje det var en annen grunn. Vi er liksom ikke helt sikre. Det bare ble sånn.

Og det ble altså SÅ mye bråk av det!

– Neimen, Blomma! sa matmor en dag da jeg hadde skikkelig vondt i hodet. Hun så ut til å bli veldig lei seg.
– Stakkars deg! Noen har jo spist opp masse av luggen din!

Og så ble jeg flyttet vekk fra de andre i et eget bur. Med masse salve på hodet. For det var blitt kjempesårt, så morsomt syntes søstra mi det var å spise på meg.

Søstra mi heter Ballblom. Jeg er ikke så flink til å spise på henne som hun er til å spise på meg. Så hodet hennes ser alltid ut som en stor fin ball selv om jeg nappet litt i henne også. Men matmor sa at det var hun som var mest umulig så hun måtte også stå i bur. Hun visste med en gang at det var henne, gitt. Det synes vi var litt godt gjort. Hun brukte noe hun kalte ella… elli… noe med min atjso metoden.

Det her er Ballblom. Er hun ikke fin? Selv om hun ser litt streng ut.

Ballblom

Ballblom og jeg sto en lang stund ved siden av hverandre og kunne prate gjennom nettingen så mye vi ville. Og vi var littegrann enige om at det var greit å ikke spise på hverandre. Egentlig. Men altså… en vane er en vane. Så da matmor prøvde å sette oss sammen igjen første gangen, så spiste vi littegrann til.

Da fikk vi nytt navn. Det var litt rart, for vi fikk samme navnet. Kannibalene, kalte matmor oss. Og så satte hun oss i hvert vårt bur igjen. Hun så kjempe, kjempe trist ut. Vi ble nesten litt triste vi også.

Sårene på hodet mitt grodde veldig raskt. Og etter en litt lenger stund enn bare noen dager, fikk vi komme sammen igjen i et større rom. Det var koselig det. Så koselig at vi glemte helt å spise på hverandre.

Etter en stund kom det ei høne til og flyttet inn til oss. Hun var søt. Vi kjente henne jo fra før, men hadde nesten glemt henne. Hun var skikkelig gammel og trengte å være i et varmt rom, så vi fikk varmelampe. Stønn – heeerlig! Det var så lunt og godt og vi hadde masse å prate om. Så vi glemte å spise på henne også.

Det sa matmor var et veldig godt tegn.

En dag fikk vi høre at noen av hanene som hadde gjort at det var litt masete i hønsehuset hadde reist til et sted kalt «De evige Meitemarker». Og den gamle høna… hun het forresten Gullhøna, men hun la helt normale egg altså… flyttet ut av rommet vårt igjen. Istedet kom det en hvit liten silkedott. Hun var visst klukk selv om hun ikke sa et eneste klukk. Hun bare lå der og var k j e m p e k   j   e   d   e   l   i   g! Og vi gadd virkelig ikke å smake på henne.

Dagene gikk og det skjedde liksom ikke noe mer. Da fant Ballblom ut at hun skulle smake på hodet mitt igjen. Det var ikke mye altså! Og hun fikk lov av meg. Men matmor ble aldeles på styr. Hun gikk att og frem utenfor rommet vårt og mumlet om at hun visste at vi kjedet oss og nå var det straks klart til å flytte inn til de andre. Om vi bare kunne holde ut litt til.

Så sprayet hun meg på hodet med noe som skulle smake vondt. Men det har vi smakt før. Det smaker ikke såå vondt altså. Matmor rev seg litt i luggen hun også. Og så sa hun at hun het Fru Strasjon. Men det er hun ikke altså. Hun er matmor. Så dumme er vi ikke.

Dagen etter kom hun plutselig og hentet meg. Jeg lurte veldig på om jeg også skulle flytte til de evige Meitemarker. Det høres virkelig ut som et spennende sted. Men istedet tok hun meg med inn på noe hun kalte badet der hun fant frem en ny sprayboks og sprayet meg på hodet. Hun kalte det for Blåspray.

Døh! Det skjønte jo jeg også at det var, da. Knallblå spray.

Valmuesøster 1

Da jeg tørket ble jeg lyseblå. Jeg så meg selv i speilet. Jeg synes ikke det ble så verst. Men nå vet jeg jo ikke om jeg var finere før, for jeg har egentlig aldri sett meg selv i speilet.

Da jeg kom ut til søstra mi igjen, glemte hun helt å smake mer. Istedet lot hun som om hun ikke så den nye fine frisyren min. Typisk, altså. Men jeg tror hun tittet når jeg ikke fulgte med.

valmuesøster 3 valmuesøster 4

I dag flyttet vi inn til alle de andre hønene.

Jeg har fått nytt navn igjen. Nå heter jeg Valmuesøster. Etter noe som visstnok egentlig heter Meconopsis betonicifolia på.. hva var det matmor sa… latinsk? De er også blå. Det er noe skikkelig fint noe, sier hun. Blå Valmuesøster er visst brukt som sånn medisinplante. Betyr det at den er spiselig? Jeg lurer på om det var så smart.

Hvis Ballblom spiser på meg igjen kommer hun også til de evige Meitemarker, sier matmor. Det er ikke sikkert jeg kommer dit. Det er avhengig av hva jeg finner på, det. Men det der snakker vi ikke mer høyt om, sier matmor.

Og siden hanene er i de evige Meitemarker og bråker fælt akkurat nå, så kan vi jo vente litt med å flytte dit. For her er det deilig og stille. Det er bare Maestro og Rødstrupa som er gutter igjen her. De bråker litt de også altså. Men myyyye mer musikalskt enn de store rampehanene. Og så er de bittesmå. Så hvis de bråker for mye kan vi nesten bare sette oss på dem.

Så kanskje vi bare skal la være å spise mer på hverandre. Eller spise på NOEN – selv om vi synes de er søte! sa matmor strengt da hun gikk i dag. Noen ganger tror jeg hun kan lese tanker, altså.

For Maestro og Rødstrupa er skikkelig søte, altså.

Men kanskje vi likevel skal la være…

—————

Etterord fra matmor
Hvis det er noe som ikke er helt som det skal, kan enkelte fugler begynne å spise fjær. Av seg selv eller av andre. Det kan være stress, kjedsommelighet, atferdsproblem, sykdom osv.  Hvis det er mye av slik fjærplukking, oppstår skader. Det blir blodig og dette igjen trigger mer plukking.

Dette kalles gjerne kannibalisme. I verste tilfeller kan det utvikle seg til at de faktisk spiser på hverandre til det blir dødsfall. Spesielt hodet, nakke og kloakk er utsatt. Det kan være vanskelig å få slutt på dette. Ofte er løsningen å fjerne individene som har fått uvanen. Det er imidlertid ikke alltid lett å finne ut hvem som er synderne. Jeg tror jeg har en viss oversikt nå.

Men det finnes enkelte tiltak man kan prøve før avliving. Det er det jeg her gjør. Og det kan se ut til å virke. Men hvis det ikke slutter HELT snart, blir jeg nødt til å sende disse to damene til de evige Meitemarker, siden slik atferd faktisk kan være smittsom.

Når hønene har et sundt miljø, mye å finne på og ingen spesielle stressfaktorer, skal det imidlertid ikke være noe problem. Hos mine har jeg slitt med å finne HVA det er. Det er andre gang på 16 år med høns jeg har vært borti noe slikt. Forrige gang var det en høne som likte å vagle seg rett under en lampe som ble utsatt. Da jeg tok pæren ut av lampen, sluttet de andre å plukke på henne øyeblikkelig og hun ble en gammel, fin høne i en godt fungerende flokk.

Noen ganger er det lite som skal til. Også når det gjelder å få orden på det.

Jeg håper isolasjonen (så de glemmer å plukke) og roen etter at jeg har tatt vekk noen haner, gir bedre forhold og at dette forsvinner helt. De har også fått mer å finne på. Selv om miljøet deres egentlig allerede er fullt av ting å gjøre. Sunne og friske skal de være.

Jeg har en liten mistanke til at en av hanene har vært årsak til denne rare atferden. Jeg grep ham rett som det var i å gå og oppfordre til «lusking» i pannen. Han har stort sett alltid vært delvis skallet. Jeg trodde først det var noe helt annet, men etterhvert så jeg at han faktisk oppfordret til plukking. Han har nå fått gå til de evige Meitemarker. Jeg savner ham. Det var en tøff beslutning å ta, siden han egentlig var «fredet». Det hadde på en måte virket riktigere å ta alle de som plukker på ham. Men når de ble satt vekk, sluttet de å plukke. Da jeg satte ham samme med høner som aldri plukket, gjorde de de likevel med ham. Det var «noe» med ham. Og det kunne blitt et veldig tom hønsehus om jeg skulle ta vekk alle de andre..

Det er ikke alltid så lett å forstå seg på ting her i livet. Men det er uansett vårt ansvar å sørge for at dyrene våre har det bra. Selv om det innebærer enkelte tøffe beslutninger.

Noen ordforklaringer
Høne som er klukk = høne som ligger og trykker på egg for å få kyllinger. De kan også ligge uten egg, siden instinktet er så sterkt.

Spray som smaker vondt = spray utviklet for å forhindre plukking. Ikke alle høner synes det smaker sååå vondt.

Blåspray = spray som har god virkning på små sår. Det er visstnok blåfargen som har virkestoffet i seg. Den blå fargen kan visst dessuten kamuflere hudfargen og gjøre det mindre fristende å plukke ved at de ikke blir så opptatt av den gamle skaden.

Følg og lik: