Kategoriarkiv: Uten merkelapp

minus DAB fremdeles

Det er noe dritt med dette dab-greiene. Det er dyrt. Svindyrt. Og mange radioer som må skiftes. Jeg er foreløpig i streik når det gjelder bilen, men jeg tenkte jeg skulle begynne med en klokkeradio til vekking på morgenen. Selv om en av selgerne jeg foreløpig har snakket med syntes det var veldig gammeldags å lete etter klokkeradio. Man bruker da mobilen, skal vite.
 
Vel – uansett – jeg kjenner faktisk at dette tar på kreftene. Det er både reiser, avgjørelser og støy involvert. Jeg har nå vært på 4-5 ekspedisjoner (det har gått noen uker mellom hver).

På den første ekspedisjonen trodde jeg dette skulle bli lett. Jeg fant et greit utvalg klokkeradioer. Billige var de også. Heldigvis oppdaget jeg at samtlige var FMradioer før jeg kjøpte med meg en. Det er storsalg på klokkeradioer med FM, folkens. Og det er helt sikkert flere som har bommet, for siden min første ekspedisjon har det kommet opp store informasjonslapper de fleste steder om at disse snart er «ute».

Duh… *panneklask*

På min andre ekspedisjon fant jeg en jeg likte etter to butikkbesøk, men tallene var så små og bleke at jeg ikke klarte å se dem. Det bare virker sånn når det er så mye lys her, sa selgeren. Hehe, sa jeg og pekte på neste. Det ser ut som om den har stort display? Ja, men den har jeg ikke ledning til, sa selgeren og vi sto lenge og så dystert på den. Og lenger kom vi ikke med den saken selv om det vitterligen sto flere esker like under med radioer som høyst sannsynligvis hadde ledningen. Men da hadde jeg allerede blitt sliten nok til å ikke orke å komme med selvfølgeligheter. Det begynner å bli tomt på lageret av slike, sa han. I hele landet. Han håpet sikkert at jeg bare tok en eske og gikk og betalte for den. Jaja, jeg får tenke litt, sa jeg med et sukk og gikk. Jeg er da ikke lettlurt og jeg vet å pleie en real beslutningsvegring.

Neste gang jeg kom var de utsolgt.

På en liten innimellomekspedisjon var selgeren en kjenning som det var lenge, lenge siden jeg har sett. Så lenge at han da var en gutt, mens han nå var en stor, flott kar. Kari? sa han, kjenner du meg ikke igjen? Iiii – sa jeg da jeg endelig gjorde det. Så gøy! Det var så koselig at jeg etterpå ikke klarte å ta noen fornuftig beslutning. To ting på en gang er ikke lenger min styrke. Uff, jeg må visst tenke litt, sa jeg. Søstra min jobber i butikken ved siden av, sa han. Og jeg sprang dit og sa glad hei. Og så smilte jeg hele veien hjem. Det var en fin dag.

Minus DAB.

I dag gikk det slik: Første butikk hadde ikke flere klokkeradioer i hyllene. Men jeg lot med distrahere av bærbare og sprutsikre! høytalere. Med og uten lading i bilen. Man kan til og med snakke på telefonen via dem. Hm… kanskje jeg kan… du vet, kanskje jeg ikke TRENGER å skifte i bilen? Mobil + høytaler = tada! Spotify. Nettradio..

Med en kraftanstrengelse klarte jeg å rive meg løs for å konsentrere meg om den virkelige oppgaven. Da gikk allerede øynene litt i kryss og jeg var blitt farlig vant til høye priser. Men altså – fokus! ikke sant? Klokkeradio til nattbordet, var det. Der trengs det ikke lysshow og billader.

 
Andre butikken var mer lovende. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for en jeg forsto litt av og som var i rett prisklasse og av rette typen. Det tok vel en halv time før jeg fant noen som kunne hjelpe meg til å finne ut av hvor jeg kunne hente den. Da var jeg så irritert at det syntes. Og han som skulle betjene meg… sånn logisk og logistisk sett… kastet et blikk i min retning da hans kunde var ferdig, dukket ned bak hyllene, løp (det vedder jeg på) krokbøyd rundt hele butikken og stakk (jeg så ham nok) ut bakdøra til lageret og gjemte seg.

Jeg brukte ytterligere fem minutter på å prøve meg på et par andre selgere (beklager – jeg aaaner ikke noe om radioer, jeg selger pc, jeg). Så spottet jeg en hyggelig mann innenfor rette avdelingen. Og han så meg ikke tidlig nok til å rømme. Dessuten var han så hyggelig at jeg ble blid igjen. Men det hjalp ikke på handelen. For da jeg fikk manøvrert ham frem til hyllen «min» viste det seg uansett at det var helt tomt på lageret – på den også.

Som sagt – det er min tredje ekspedisjon. Jeg burde være vant til det nå. Men jeg blir like skuffet hver gang. De står jo DER! Kan jeg få kjøpe utstillingsmodellen da? Nooope.

Selvfølgelig.

Forresten mistenker jeg at de såvisst selger utstillingsmodellen, for de forsvinner på mystisk vis til neste gang jeg kommer innom. Og når jeg peker anklagende… og selvfølgelig ikke surt. Jeg pleier ikke å være sur. Bare litt sånn «what? Ja – så ser de seg overrasket rundt. Som om de tror de dabber rundtomkring i butikken som smårollinger, liksom.

Jeg er vel ikke av typen kunde som de strekker seg litt lenger for. De prøver heller å få meg til å strekke meg litt lenger. Men – du kan jo velge denne, sa den hyggelige mannen jeg endelig hadde fått fanget i butikk 2 før jeg gikk. Men da skalv jeg av utmattelse og var kommet langt forbi avgjørelsesmodus. Den er ikke noe pen, sa jeg. Jeg har da visse krav, kan du skjønne.

 
Jeg ble anbefalt en tredje butikk hvor de visste de hadde samme typen. Rett over gata. Heldigvis tok jeg bilen, for nå fotet jeg meg allerede dårlig. Og det viste seg at det var sikkert over en km til «rett over gata». At de hadde samme type, viste seg dessuten å ikke være riktig. Mannen der  – som kom stormende straks jeg kom inn i butikken, velsigne ham – påsto at OM de hadde hatt den, hadde det ikke vært radiovekking på den. For det var da slettes ikke noen radiovekkeklokke. Joda, sa jeg. Neida, sa mannen. Joda, sa jeg. Jeg sto akkurat og prøvde en utstillingsmodell. Og jeg klikket til og med på snooze knappen for å dobbeltsjekke at det var radio som kom på. Javel, sa mannen og flakket med blikket. Han lurte sikkert også på hvorfor jeg ikke hadde fått kjøpe utstillingsmodellen.

Men – du kan jo velge denne, sa han og pekte. Jeg ristet bare på hodet. Jeg burde sikkert sagt at den ikke hadde rett farge. Men nå var jeg nesten så sliten at jeg ikke orket snakke mer.

 
Det tar nok noen måneder før jeg kommer i havn med dette. Og i skrivende stund angrer jeg litt på at jeg ikke tok den der – du vet – som ikke var så pen. Den var ikke så ille. I morgen er den sikkert utsolgt.
 
Men at noen av de nye radioene har en herlig lyd, er det ikke tvil om. Og så får man ta med det meste som gjør en bittelitt blidere i elendigheten. Det er noen butikker som har pant for gammelradioen. En gml radio pr en ny DABradio – og panten er 200,- ser det ut til. Alle monner drar. Og nå har jeg i hvertfall somlet akkurat så lenge at jeg kanskje husker å ta med en gammel radio til å bytte inn neste gang jeg drar på ekspedisjon.
 
Hvordan går det med dine DABoppdateringer? Er du i pluss eller minus? Jeg ønsker deg uansett lykke til. Kanskje ses vi der ute mellom hyllene.

Nå skal jeg gå og legge meg. I morgen går alt som vanlig. I overimorgen skrur jeg over til en av de lokale radiostasjonene som sender FM i flere år enda. Der har de sikkert fest den dagen.

Hehe.

Følg og lik:

Det ble litt vanskelig med denne bloggingen..

Jeg har tenkt jeg burde komme i gang med blogging igjen mange, mange ganger de siste månedene. Men så har det likevel stoppet opp. Nå håper jeg at jeg er tilbake. Ikke med en smell og et FANTASTISK blogginnlegg. Jeg er ikke helt der. Men her kommer det et lite hverdagsinnblikk og noen tanker om veien videre.

Det er et lite dryss snø på bakken og i de siste dagene har temperaturen sunket til uvant mye vinter etter en lang og utrolig deilig høst. En høst som nesten har føltes som en sensommer.

I dag hadde vi elg i hagen. En fin liten gutt som var ekstremt nysgjerrig. Han sjekket alt vi holdt på med og hadde, inkludert alt nytt. Og tilslutt gårdsutstyret som står opp mot skogkanten og venter på mer vinter eller sommer igjen.

dsc02639

elg-sjekker-staa

I mens jeg sto og fulgte med på det gjeve besøket, gikk det ploger med gjess over Selbu. Det er ikke mange dager siden jeg så traner. Det føles som om de er veldig sent ute og jeg heier på dem så de kommer raskt til varmere strøk. Blant småfuglene er det stort sett de overvintrende som er igjen, selv om det bare er dager siden det var trost her fremdeles. De er forhåpentligvis kommet seg lenger sør nå.

ploger-over-selbu-i-november

Jeg har vært mye opptatt av å skrive på manus. Det nærmer seg slutten på førsteutkast og jeg har allerede kommet lenger i både tekst og ide enn hva jeg drømte om. Som mange amatører skriver jeg meg aldeles herlig ut på viddene og får en stor jobb med å samle meg igjen. Utfordringen nå er at manus har nærmet seg slutten på førsteutkastet i et par måneder… Men sånn alt i alt tror jeg da at jeg er helt i rute med hensyn til selvkritikk, dørstokkmil, for mange ideer og for lite mot til å samle trådene. Og man kan vel ikke klage på å være i rute?

Å skrive har vært, er og kommer fortsatt til å være noe jeg virkelig trives med!

Så hvorfor stoppet bloggingen?
En årsak til at det har vært vanskelig å komme i gang med bloggingen er at jeg på ene siden har lyst til å fortelle hvorfor. Hvorfor det ble stopp. Mens jeg på andre siden synes det er for personlig.

Det har vært tøffe utfordringer det siste året. Store endringer. Stor sorg. Det har også skjedd ting som er gledelig. Og ting som er fasinerende idiotisk. Opp i det hele har jeg oppdaget – til min overraskelse – at privat og personlig for meg  er veldig privat og personlig. Samtidig som jeg kan stå på en scene og fjolle uten å nøle, stå frem med enkelte private ting uten å tvile, så har jeg likevel en markant følelse av at noe… noe er bare mitt.

Så hva nå? Blir det bare hundebilder og sommerfugler?
Høyst sannsynligvis ikke! Jeg kjenner meg selv nok til at jeg vet jeg kommer til å være nær og personlig også i fremtiden. Ofte og ærlig. Selv om det helt soleklart også blir mye natur og gårdsliv ;-).

Har dere fulgt med på debatten omkring hvor mye man kan/bør/skal utlevere seg selv og andre når man skriver? Noen mener man ikke skal utlevere andre i det hele tatt. Kanskje heller ikke være så innmari selvbiografisk. Hvem er interessert i det, liksom? Mens andre mener alt er lov og interessant. Kanskje litt ekkelt eller flaut iblant, men absolutt ikke noe man skal begrense. Man skal ikke være så sabla høytidelig med det som er privat…

Det er det samme med debatter. Noen mener man MÅ snakke om alt. Spøke om alt. Utlevere alt. Det er fryktelig viktig for kulturen, for samfunnet, for enkeltindividene. Mens andre mener vi snakker alt for mye om absolutt alt. Viser for mye. Snakker det i hjel og utvider våre grenser for mye…

Jeg ligger vel der i midten et sted. Mener folkeskikk betyr mer enn nakenhet. Mens nakenhet er viktig. Hvor ville vi vært om vi ikke visste hvordan folk opplevde, følte, hadde det? Om ikke noen var modige nok til å fortelle? Men man skal ha respekt! Og jeg tror at privatliv er viktig.

Jeg følte at jeg balanserte greit. Men så begynte det å bli færre og færre innlegg. Mer og mer overfladisk. Jeg oppdaget at det plutselig var mye jeg ikke klarte å skrive om. Ikke på facebook, i et gryende forfatterskap og ikke i blogg. Jeg er i tenkeboksen. Det kommer til å ta litt tid før jeg finner ut av hva som er bekvemt for meg.

Men jeg er her igjen :-). Jeg håper noen av dere som pleier å lese også er her. Og ikke minst håper jeg at dere har det bare bra!

Følg og lik:

Rullestoltrøbbel og sjøltesting

Rullestolen min har i lengre tid trøblet. Den skal kunne kjøre opp mot 3-4 mil under gunstige forhold når den er ny og batteriet burde egentlig ikke være dårlig på lenge enda. Men tom gikk den. Lenge før rimelig var og litt raskere omtrent for hver dag. Det ble riktig stressende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kan bære den hjem. Og det er heller ikke sånn at det er bare lett å få hjelp i verste fall. I hvertfall om jeg ikke er på bilvei.

Det ble byttet batteri, men da den kom tilbake viste indikatoren fremdeles at den hadde tenkt å bli tom for batteri etter bare et par km. Dermed ble den sendt inn til sørvis – der de ikke fant noe feil og derfor heller ikke noe å rette opp i. Da den kom tilbake droppet indikatoren igjen ned på tomt bare noen titalls meter fra gården og jeg fortet meg hjem. Urolig for å bli stående fast et sted ute i vinteren.

Nå mente hjelpemiddelsentralen det nok var måleren som var feil. Om jeg kunne kjøre den til den ble tom for å se om de har rett…?

Vel, jeg kan jo ikke akkurat vente til våren, for da har jeg jo ikke rullestol imens. Så jeg kledde på meg dobbelt opp og fant frem pågangsmotet og vasset ut i kveld – i 8 kuldegrader (sånn apropo så var det 7 grader på dagen, så det hadde ikke gjort stor forskjell om jeg tok det da. Bare litt mer ubehagelig mht trafikk). Av praktiske grunner måtte jeg holde meg i nærheten av gården. Jeg håpet naboene ikke skulle følge med for godt (og tro jeg hadde tørnet) og satte i gang. Først i selskap med bikkjene, men ca midt i slapp jeg dem av hjemme da de syntes det ble nok (heldiggrisene kunne jo hoppe av underveis) og jeg begynte å bli veeeldig kald i hånden som holdt båndene. Da jeg var hjemom fikk jeg hjelp til å tre på enda flere votter. Som en unge.

Jeg kjørte att og frem og att og frem til jeg hadde kjørt 13 km. En time og 35 minutter. De siste1.5 km kjørte jeg bare opp og ned gårdsveien for å være nærmest mulig hjemme når den først bråstoppet. Den blinket rødt og bippet advarende. Men jeg var så kald at jeg nesten ikke brydde meg. Bare det snart ble ferdig.

Og utrolig nok var jeg så heldig at da den bråstoppet var det akkurat da jeg snudde foran garasjen for neste runde. Aldri har jeg vel vært så glad for å gå tom for batteri! Det var kaaaldt.

Da jeg kom inn til slutt måtte jeg ha litt hjelp til å kle av meg. Så ble det kakao, varmeflasker og smertestillende. Brrrrr! Å sitte og kjøre intens att og frem og att og frem i over en og en halv time er noe annet enn en normal tur i kulda – der man stopper litt for bikkjene, tar noen bilder  osv. Og ikke minst kan velge lengden på turen etter hvor mye man fryser. Men nå måtte den jo kjøres helt tom, hvis ikke var ikke testen noe verdt.

Forresten. Bilder tok jeg nå også. For vakkert var det!

Sånn var utsikten MOT gården. Nydelig nordlys!

utsikt rullestoltesting

Og sånn var utsikten andre veien igjen. Med nydelig månelys.

utsikt rullestoltesting 2

Vil dere se det om igjen? Sånn ca 13-14-ørti ganger?


Vel – la oss dra en konklusjon!
13 km er ikke helt urimelig etter stolens alder og kjøreforhold – med lys på. Så batteriet er nok i orden.

Det er sannsynligvis måleren det er noe galt med. At den ikke virker er imidlertid veldig upraktisk. Stolen vil ha forskjellig rekkevidde i forhold til føre, om man kjører oppover, nedover eller flatt, om det er kaldt eller varmt (det kan være forskjell på km på noen få grader når det er kaldt)  og om man bruker lys eller ikke. Så 13 km er ikke noen fasit.

Sukk.

Men nå vet vi i hvertfall at den kjører tross at måleren viser tom. Jeg synes forresten det er synd hjelpemiddelsentralen ikke har mulighet for å teste slikt selv og må spørre bruker om å gjøre det.

Når det gjelder fortsettelsen tror jeg heldigvis bygdas trivelige vaktmester har en plan. Han er veldig hjelpsom. Noe som er godt når man først er i den situasjon at man trenger hjelpsomhet.

Og imens får jeg ta sjansen på turer. Legge dem opp til godt under rekkevidden jeg nå har testet. Fortsette å ha bilvakt så jeg kan bli hentet om jeg feilberegner. Prøve å ikke la meg stresse.

Men helt ærlig talt frykter jeg dette blir en dørstokkmil når jeg skal ut med hundene.

Mon tro hvor mange som ville trives med å kjøre bil hvis den kunne ha forskjellig rekkevidde/drivstofforbruk under diverse kjøreforhold, når diesel/bensinmåleren ikke virket og man ikke var heeelt sikker på at det bare var det som er galt? Og i en bil sitter man tross alt «innendørs» og venter på å bli hentet om det stopper. Ikke på en stol, utsatt til med to bikkjer i band på smale vinterveier.

Nei, nå får det være nok problematisering!

Jeg får sette min lit til en flink vaktmester. Og livet er i hvertfall ganske interessant. Hver dag med hver sin helt normale galskap.

Følg og lik:

Familietreff

I helgen har vi hatt et lite treff hos mine foreldre og min søster. Fire kom fra Tønsberg og jeg kom fra Selbu. Det var godt. Det blir så altfor lenge mellom, når vi har klart å bosatt oss slik på hver vår kant.

På Bakkenberg møttes vi i de vakreste omgivelser. Alltid så velstelt, spennende og gjestmildt.

gårdsbilde 12

gårdsbilde 13

gårdsbilde 1


Det ble turer, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

På denne tiden er det lekkert. Fargene sloss om oppmerksomheten. Også fjellene har tatt høstfarger på.

gårdsbilde 10 gårdsbilde 9

gårdsbilde 11

gårdsbilde 8

Det dukket opp en uventet og flott gjest på himmelen den ene dagen. Vingeslagene rolige og vingefjæra spredte.

Hønene stakk inn en tur for sikkerhets skyld og det ble stille.

gårdsbilde 4


Da den store fuglen passerte fikk den øye på ei rar dame med kamera der nede. Den skvatt bittelitt ut av kurs, tok seg i det, bøyde nakken og så nysgjerrig rett ned på meg. Heldigvis dro jeg blikket vekk fra kameraet og så opp så jeg fikk med meg det blikket.

Så mye flottere å se ørna rett i øynene enn å knipse den, egentlig.

På natten sov jeg ute. Det var så godt!! Jeg har savnet slik å sove ute. Har ikke rotet meg til det på aldri så lenge. Søstra mi har en herlig antikk seng full av puter og tepper på verandaen. Det ble alt for fristende for meg, så jeg hang klærne mine på en snor under taket, krøp godt innunder teppene med en bok og en lykt – og koste meg.

Over gården svevde kårhuset som et smykke i mørket.

gårdsbilde 14


Det regnet herlig da jeg sovnet. Og da morgenen kom, våknet vi til snø på toppene.

gårdsbilde 2

gårdsbilde 3


Jeg lå en stund og lyttet til småfugl som samlet seg på foringsplassene, høner og haner som våknet og ga fra seg fornøyde lyder, hester som lekte og nappet i seg gress, hunder som tasset ut for morgenens første tissetur og elgjegere som kjørte oppover mot skogen fulle av forventning.

Så sto jeg opp, tok på meg nattekjølige klær og tuslet for å finne de andre.

Og det ble turer, regnbue, latter og mye god mat og så hvile innimellom.

gårdsbilde 6

PS. Jeg legger sjelden ut bilder og beskrivelser av andre på bloggen. Det er et bevisst valg, selv om det slettes ikke er en absolutt regel. Men denne verden har blitt så full av dokumentasjon av alt man gjør og føler og tenker og hvem man er og har rundt seg at det noen ganger nesten ikke blir plass til nettopp hva man gjør og tenker og føler og hvem man er og har rundt seg.

Denne helgen var så viktig og god at jeg også denne gangen har valgt å ikke legge ut «oss», men heller beskrive stemningen med ord og bilder.

Og forhåpentligvis heller på det viset ta deg med.

 

Følg og lik:

Ro

En liten stund iblant lyser himmelen opp i musestille, god og varm ro.
Puster inn. Puster ut. Tømmer tankene. Slipper inn drømmene.
Så begynner vi på’n igjen med verden i morgen.

Solnedgang over Selbusjøen

Følg og lik:

Velkommen til en ny spennende start!

Jeg ønsker velkommen til både gamle «Kattene mine lager engler i sneen» lesere og nye lesere. Her har dere meg igjen! Sammen med hele bøtteballetten.

englerisneen header

Bloggen englerisneen fikk seg et aldri så lite sammenbrudd. Men er det noe jeg har erfaring med så er det å stable ting på bena igjen etter aldri så små sammenbrudd. Og selv om sammenbrudd er noe ordentlig skitt igrunnen, kan det også være starten på noe spennende.

Noen ganger blir kanskje litt for mye ødelagt. Og det blir aldri igjen som før. Mens andre ganger blir det fine som blir igjen enda finere.

Vi får håpe på det siste.

Til dere som er nye: Bloggen englerisneen.com kom til da livet snudde seg på hodet og jeg begynte å blogge for å holde godt tak i den der lykken som var igjen. Ja – sånn apropo det fine som blir igjen som blir enda finere…

Denne lille historien forklarer tittelen på den «gamle» bloggen

Kattene mine lager engler i sneen

En dag jeg kom hjem fra arbeid var jeg forferdelig syk. Jeg hadde overanstrengt igjen, hadde sterke smerter og visste knapt hva jeg selv het. Jeg gråt da jeg gikk rundt hushjørnet mot trappen, for jeg skjønte at jeg måtte gi opp snart. Men der ble jeg stående aldeles fortryllet.

Det var bittesmå sneengler over hele gården….

Bak meg klikket det plutselig mykt i kattedøren, og kattungene kom springende. De tumlet sammen i leken slossing ute i nysneen. Lå tett i tett og sparket hverandre i bakbena, pisket med halen, svaiet ryggen og småtannet etter hverandres værhår. Så spratt de opp igjen og forsvant videre på lette poter.

Da jeg sto der i den dype vinterstillheten, hilste jeg ærbødig på lykken som kom rislende tilbake.

For kattene mine lager engler i sneen.



Bloggen strakte seg fra 2008 til 2015. Og omhandlet mye av det samme som denne nok kommer til å gjøre. Mens noen tema nok er tygget lenge nok og fases naturlig ut.

Livet har endret seg og gått videre. Det nye bloggnavnet har også sin historie. Den blir å lese etterhvert.

design 1 forsidebilde

Jeg håper dere blir like glad i denne bloggen som i den forrige.

Det blir nok gjensyn med gamle innlegg hvis jeg klarer å berge dem. Det blir uansett mye kjent  da rammene i livet stort sett er de samme. Men det skal jo først og fremst bli mye nytt.

Kanskje blir det litt mer oversiktlig. Kanskje litt mer spennende. Kanskje litt mindre privat og sårbart.

Kanskje ikke 😉

Dette er uansett en ny start. Velkommen med på reisen!!

Følg og lik: