Kategoriarkiv: Uten merkelapp

Sånt som kommer utenfor hovedtemaene :-)

Vanskelig å begynne på igjen

Det er en utfordring å holde bloggingen ved like. Jeg prioriterer å «gjøre» en del ting. Når jeg da setter meg ned og skal skrive noen ord, blir hodet tomt. Om ikke med en gang så i hvertfall midtveis i et innlegg. Et kort facebookinnlegg blir lettere enn et blogginnlegg bare fordi opplastingsrutinene er forskjellige.

Bedre blir det ikke når det går lenger og lenger tid siden forrige innlegg og jeg føler for å ha noen hva-har-skjedd-siden-sist innlegg først. Men noen slik oppdatering får jeg bare skippe tror jeg. Jeg må bare begynne.

Sånn kort: gård, hage og kjøkkenhage har hatt prioritet også i år. Det er godt for kropp og sinn og er lett å aktivitetsavpasse så det føles sunt, fornuftig og matnyttig å holde på med.

Se innlegg om hvitløkhøsting!

God jul!

Vi ønsker alle en riktig god jul med en hilsen fra oss og disse to små.

Den hvite store rotta ble i sin tid laget for å selges til inntekt for MEforskning via innsamlingen MEandYou.

Hun satt på vent inne i det store gamle skapet mitt sammen med en rekke andre ting jeg hadde laget (det kommer reprise om skapet i neste innlegg). Og hver gang jeg åpnet skapet for å sette inn en ting til, kjente jeg sterkere og sterkere på at hun ikke ville forlate oss. Det var den merkeligste følelse..

Det var kanskje bare en liten rar ullrotte. Og innsamling til forskning på ME var så viktig for meg og så mange andre. Men da tiden kom, lot jeg henne få bli igjen her hos oss. Jeg kunne ikke annet.

Og det tok ikke lang tid før jeg oppdaget hvorfor hun ikke ville dra. En dag jeg åpnet hadde hun en liten rottebaby i armene. Og jeg sto der og sa høyt «Aha! Så det var den lille du ventet på!»

Siden har hun fått bo i julekransen med sin kjære. Hun holder så godt på henne og ser så fornøyd ut at det er umulig å ikke kjenne den der gode julestemningen hvis man bare tar seg tid til å gå helt bortil for å se på dem.

Juleønske
Mitt ønske for alle denne julen er at hver gang vi åpner en dør til en slik magisk liten historie, så stuper vi rett ut i den med hele vårt hjerte – bare fordi det føles riktig.

Plastnissedekorasjon: stygg eller fin?

Et år fant jeg denne rare plastikknissen på et bruktmarked. Jeg kunne ikke helt bestemme meg for om den var helt fryktelig eller veldig fin. Jeg er egentlig for naturlige materialer og koselige, gammeldagse nisser.

Men i det siste har det… kremt… kommet så mange ikke-naturlige nisser på markedet og i hagene rundt omkring at denne ble rent nostalgisk. Så den kom ned fra loftet, fikk et lys opp .. eh.. pipa. Og fikk komme på (nesten) hedersplass.

For nå har jeg bestemt meg. Jeg synes den er riktig så trivelig.

Og når det gjelder plastikk-diskusjoner er det vel bedre at den får leve så lenge som mulig enn at den kastes.

Hvordan pynter du i hagen? Hva synes du om plast vs naturmaterialer i julepynt?

 

De der små rare øyeblikkene – og Trollbiler

Kjenner jeg er litt sliten når jeg begynner å stortute fordi jeg blir rørt av et intervju på tv av mannen som bygget Troll-bil nummer 6. Hihi. Men det er jo ikke verste bivirkning av aktivitet at man bli lettrørt.
 
Troll er en norskbygget bil (1956-1958). Det ble opprinnelig kun bygget fem av dem. Nummer 6 ble bygget av en som fant deler nok til et eksemplar til. Etter et langt liv blant flere eiere ble den kjørt og «brukt» godt inntil den ble restaurert til sin fordums stolte form igjen av en ny eier.
 
«Nummer 6» var veldig vakker der den sto og hilste NRK toget i dag. Og han som opprinnelig bygget det var så stolt. Kamerater dyttet ham forsiktig frem for å fortelle. Slike små perler av både menn og biler må man bare bli glad av.
 
Vi var på Norsk Vegmuseum, Lillehammer og så Troll bil nummer 1 i helga, faktisk. Legger med bilde av den her. Det er den nærmeste (hvite) av disse tre norskbygde bilene som sto utstilt.


minus DAB fremdeles

Det er noe dritt med dette dab-greiene. Det er dyrt. Svindyrt. Og mange radioer som må skiftes. Jeg er foreløpig i streik når det gjelder bilen, men jeg tenkte jeg skulle begynne med en klokkeradio til vekking på morgenen. Selv om en av selgerne jeg foreløpig har snakket med syntes det var veldig gammeldags å lete etter klokkeradio. Man bruker da mobilen, skal vite.
 
Vel – uansett – jeg kjenner faktisk at dette tar på kreftene. Det er både reiser, avgjørelser og støy involvert. Jeg har nå vært på 4-5 ekspedisjoner (det har gått noen uker mellom hver).

På den første ekspedisjonen trodde jeg dette skulle bli lett. Jeg fant et greit utvalg klokkeradioer. Billige var de også. Heldigvis oppdaget jeg at samtlige var FMradioer før jeg kjøpte med meg en. Det er storsalg på klokkeradioer med FM, folkens. Og det er helt sikkert flere som har bommet, for siden min første ekspedisjon har det kommet opp store informasjonslapper de fleste steder om at disse snart er «ute».

Duh… *panneklask*

På min andre ekspedisjon fant jeg en jeg likte etter to butikkbesøk, men tallene var så små og bleke at jeg ikke klarte å se dem. Det bare virker sånn når det er så mye lys her, sa selgeren. Hehe, sa jeg og pekte på neste. Det ser ut som om den har stort display? Ja, men den har jeg ikke ledning til, sa selgeren og vi sto lenge og så dystert på den. Og lenger kom vi ikke med den saken selv om det vitterligen sto flere esker like under med radioer som høyst sannsynligvis hadde ledningen. Men da hadde jeg allerede blitt sliten nok til å ikke orke å komme med selvfølgeligheter. Det begynner å bli tomt på lageret av slike, sa han. I hele landet. Han håpet sikkert at jeg bare tok en eske og gikk og betalte for den. Jaja, jeg får tenke litt, sa jeg med et sukk og gikk. Jeg er da ikke lettlurt og jeg vet å pleie en real beslutningsvegring.

Neste gang jeg kom var de utsolgt.

På en liten innimellomekspedisjon var selgeren en kjenning som det var lenge, lenge siden jeg har sett. Så lenge at han da var en gutt, mens han nå var en stor, flott kar. Kari? sa han, kjenner du meg ikke igjen? Iiii – sa jeg da jeg endelig gjorde det. Så gøy! Det var så koselig at jeg etterpå ikke klarte å ta noen fornuftig beslutning. To ting på en gang er ikke lenger min styrke. Uff, jeg må visst tenke litt, sa jeg. Søstra min jobber i butikken ved siden av, sa han. Og jeg sprang dit og sa glad hei. Og så smilte jeg hele veien hjem. Det var en fin dag.

Minus DAB.

I dag gikk det slik: Første butikk hadde ikke flere klokkeradioer i hyllene. Men jeg lot med distrahere av bærbare og sprutsikre! høytalere. Med og uten lading i bilen. Man kan til og med snakke på telefonen via dem. Hm… kanskje jeg kan… du vet, kanskje jeg ikke TRENGER å skifte i bilen? Mobil + høytaler = tada! Spotify. Nettradio..

Med en kraftanstrengelse klarte jeg å rive meg løs for å konsentrere meg om den virkelige oppgaven. Da gikk allerede øynene litt i kryss og jeg var blitt farlig vant til høye priser. Men altså – fokus! ikke sant? Klokkeradio til nattbordet, var det. Der trengs det ikke lysshow og billader.

 
Andre butikken var mer lovende. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for en jeg forsto litt av og som var i rett prisklasse og av rette typen. Det tok vel en halv time før jeg fant noen som kunne hjelpe meg til å finne ut av hvor jeg kunne hente den. Da var jeg så irritert at det syntes. Og han som skulle betjene meg… sånn logisk og logistisk sett… kastet et blikk i min retning da hans kunde var ferdig, dukket ned bak hyllene, løp (det vedder jeg på) krokbøyd rundt hele butikken og stakk (jeg så ham nok) ut bakdøra til lageret og gjemte seg.

Jeg brukte ytterligere fem minutter på å prøve meg på et par andre selgere (beklager – jeg aaaner ikke noe om radioer, jeg selger pc, jeg). Så spottet jeg en hyggelig mann innenfor rette avdelingen. Og han så meg ikke tidlig nok til å rømme. Dessuten var han så hyggelig at jeg ble blid igjen. Men det hjalp ikke på handelen. For da jeg fikk manøvrert ham frem til hyllen «min» viste det seg uansett at det var helt tomt på lageret – på den også.

Som sagt – det er min tredje ekspedisjon. Jeg burde være vant til det nå. Men jeg blir like skuffet hver gang. De står jo DER! Kan jeg få kjøpe utstillingsmodellen da? Nooope.

Selvfølgelig.

Forresten mistenker jeg at de såvisst selger utstillingsmodellen, for de forsvinner på mystisk vis til neste gang jeg kommer innom. Og når jeg peker anklagende… og selvfølgelig ikke surt. Jeg pleier ikke å være sur. Bare litt sånn «what? Ja – så ser de seg overrasket rundt. Som om de tror de dabber rundtomkring i butikken som smårollinger, liksom.

Jeg er vel ikke av typen kunde som de strekker seg litt lenger for. De prøver heller å få meg til å strekke meg litt lenger. Men – du kan jo velge denne, sa den hyggelige mannen jeg endelig hadde fått fanget i butikk 2 før jeg gikk. Men da skalv jeg av utmattelse og var kommet langt forbi avgjørelsesmodus. Den er ikke noe pen, sa jeg. Jeg har da visse krav, kan du skjønne.

 
Jeg ble anbefalt en tredje butikk hvor de visste de hadde samme typen. Rett over gata. Heldigvis tok jeg bilen, for nå fotet jeg meg allerede dårlig. Og det viste seg at det var sikkert over en km til «rett over gata». At de hadde samme type, viste seg dessuten å ikke være riktig. Mannen der  – som kom stormende straks jeg kom inn i butikken, velsigne ham – påsto at OM de hadde hatt den, hadde det ikke vært radiovekking på den. For det var da slettes ikke noen radiovekkeklokke. Joda, sa jeg. Neida, sa mannen. Joda, sa jeg. Jeg sto akkurat og prøvde en utstillingsmodell. Og jeg klikket til og med på snooze knappen for å dobbeltsjekke at det var radio som kom på. Javel, sa mannen og flakket med blikket. Han lurte sikkert også på hvorfor jeg ikke hadde fått kjøpe utstillingsmodellen.

Men – du kan jo velge denne, sa han og pekte. Jeg ristet bare på hodet. Jeg burde sikkert sagt at den ikke hadde rett farge. Men nå var jeg nesten så sliten at jeg ikke orket snakke mer.

 
Det tar nok noen måneder før jeg kommer i havn med dette. Og i skrivende stund angrer jeg litt på at jeg ikke tok den der – du vet – som ikke var så pen. Den var ikke så ille. I morgen er den sikkert utsolgt.
 
Men at noen av de nye radioene har en herlig lyd, er det ikke tvil om. Og så får man ta med det meste som gjør en bittelitt blidere i elendigheten. Det er noen butikker som har pant for gammelradioen. En gml radio pr en ny DABradio – og panten er 200,- ser det ut til. Alle monner drar. Og nå har jeg i hvertfall somlet akkurat så lenge at jeg kanskje husker å ta med en gammel radio til å bytte inn neste gang jeg drar på ekspedisjon.
 
Hvordan går det med dine DABoppdateringer? Er du i pluss eller minus? Jeg ønsker deg uansett lykke til. Kanskje ses vi der ute mellom hyllene.

Nå skal jeg gå og legge meg. I morgen går alt som vanlig. I overimorgen skrur jeg over til en av de lokale radiostasjonene som sender FM i flere år enda. Der har de sikkert fest den dagen.

Hehe.