Kategoriarkiv: Uten merkelapp

Sånt som kommer utenfor hovedtemaene :-)

minus DAB fremdeles

Det er noe dritt med dette dab-greiene. Det er dyrt. Svindyrt. Og mange radioer som må skiftes. Jeg er foreløpig i streik når det gjelder bilen, men jeg tenkte jeg skulle begynne med en klokkeradio til vekking på morgenen. Selv om en av selgerne jeg foreløpig har snakket med syntes det var veldig gammeldags å lete etter klokkeradio. Man bruker da mobilen, skal vite.
 
Vel – uansett – jeg kjenner faktisk at dette tar på kreftene. Det er både reiser, avgjørelser og støy involvert. Jeg har nå vært på 4-5 ekspedisjoner (det har gått noen uker mellom hver).

På den første ekspedisjonen trodde jeg dette skulle bli lett. Jeg fant et greit utvalg klokkeradioer. Billige var de også. Heldigvis oppdaget jeg at samtlige var FMradioer før jeg kjøpte med meg en. Det er storsalg på klokkeradioer med FM, folkens. Og det er helt sikkert flere som har bommet, for siden min første ekspedisjon har det kommet opp store informasjonslapper de fleste steder om at disse snart er «ute».

Duh… *panneklask*

På min andre ekspedisjon fant jeg en jeg likte etter to butikkbesøk, men tallene var så små og bleke at jeg ikke klarte å se dem. Det bare virker sånn når det er så mye lys her, sa selgeren. Hehe, sa jeg og pekte på neste. Det ser ut som om den har stort display? Ja, men den har jeg ikke ledning til, sa selgeren og vi sto lenge og så dystert på den. Og lenger kom vi ikke med den saken selv om det vitterligen sto flere esker like under med radioer som høyst sannsynligvis hadde ledningen. Men da hadde jeg allerede blitt sliten nok til å ikke orke å komme med selvfølgeligheter. Det begynner å bli tomt på lageret av slike, sa han. I hele landet. Han håpet sikkert at jeg bare tok en eske og gikk og betalte for den. Jaja, jeg får tenke litt, sa jeg med et sukk og gikk. Jeg er da ikke lettlurt og jeg vet å pleie en real beslutningsvegring.

Neste gang jeg kom var de utsolgt.

På en liten innimellomekspedisjon var selgeren en kjenning som det var lenge, lenge siden jeg har sett. Så lenge at han da var en gutt, mens han nå var en stor, flott kar. Kari? sa han, kjenner du meg ikke igjen? Iiii – sa jeg da jeg endelig gjorde det. Så gøy! Det var så koselig at jeg etterpå ikke klarte å ta noen fornuftig beslutning. To ting på en gang er ikke lenger min styrke. Uff, jeg må visst tenke litt, sa jeg. Søstra min jobber i butikken ved siden av, sa han. Og jeg sprang dit og sa glad hei. Og så smilte jeg hele veien hjem. Det var en fin dag.

Minus DAB.

I dag gikk det slik: Første butikk hadde ikke flere klokkeradioer i hyllene. Men jeg lot med distrahere av bærbare og sprutsikre! høytalere. Med og uten lading i bilen. Man kan til og med snakke på telefonen via dem. Hm… kanskje jeg kan… du vet, kanskje jeg ikke TRENGER å skifte i bilen? Mobil + høytaler = tada! Spotify. Nettradio..

Med en kraftanstrengelse klarte jeg å rive meg løs for å konsentrere meg om den virkelige oppgaven. Da gikk allerede øynene litt i kryss og jeg var blitt farlig vant til høye priser. Men altså – fokus! ikke sant? Klokkeradio til nattbordet, var det. Der trengs det ikke lysshow og billader.

 
Andre butikken var mer lovende. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for en jeg forsto litt av og som var i rett prisklasse og av rette typen. Det tok vel en halv time før jeg fant noen som kunne hjelpe meg til å finne ut av hvor jeg kunne hente den. Da var jeg så irritert at det syntes. Og han som skulle betjene meg… sånn logisk og logistisk sett… kastet et blikk i min retning da hans kunde var ferdig, dukket ned bak hyllene, løp (det vedder jeg på) krokbøyd rundt hele butikken og stakk (jeg så ham nok) ut bakdøra til lageret og gjemte seg.

Jeg brukte ytterligere fem minutter på å prøve meg på et par andre selgere (beklager – jeg aaaner ikke noe om radioer, jeg selger pc, jeg). Så spottet jeg en hyggelig mann innenfor rette avdelingen. Og han så meg ikke tidlig nok til å rømme. Dessuten var han så hyggelig at jeg ble blid igjen. Men det hjalp ikke på handelen. For da jeg fikk manøvrert ham frem til hyllen «min» viste det seg uansett at det var helt tomt på lageret – på den også.

Som sagt – det er min tredje ekspedisjon. Jeg burde være vant til det nå. Men jeg blir like skuffet hver gang. De står jo DER! Kan jeg få kjøpe utstillingsmodellen da? Nooope.

Selvfølgelig.

Forresten mistenker jeg at de såvisst selger utstillingsmodellen, for de forsvinner på mystisk vis til neste gang jeg kommer innom. Og når jeg peker anklagende… og selvfølgelig ikke surt. Jeg pleier ikke å være sur. Bare litt sånn «what? Ja – så ser de seg overrasket rundt. Som om de tror de dabber rundtomkring i butikken som smårollinger, liksom.

Jeg er vel ikke av typen kunde som de strekker seg litt lenger for. De prøver heller å få meg til å strekke meg litt lenger. Men – du kan jo velge denne, sa den hyggelige mannen jeg endelig hadde fått fanget i butikk 2 før jeg gikk. Men da skalv jeg av utmattelse og var kommet langt forbi avgjørelsesmodus. Den er ikke noe pen, sa jeg. Jeg har da visse krav, kan du skjønne.

 
Jeg ble anbefalt en tredje butikk hvor de visste de hadde samme typen. Rett over gata. Heldigvis tok jeg bilen, for nå fotet jeg meg allerede dårlig. Og det viste seg at det var sikkert over en km til «rett over gata». At de hadde samme type, viste seg dessuten å ikke være riktig. Mannen der  – som kom stormende straks jeg kom inn i butikken, velsigne ham – påsto at OM de hadde hatt den, hadde det ikke vært radiovekking på den. For det var da slettes ikke noen radiovekkeklokke. Joda, sa jeg. Neida, sa mannen. Joda, sa jeg. Jeg sto akkurat og prøvde en utstillingsmodell. Og jeg klikket til og med på snooze knappen for å dobbeltsjekke at det var radio som kom på. Javel, sa mannen og flakket med blikket. Han lurte sikkert også på hvorfor jeg ikke hadde fått kjøpe utstillingsmodellen.

Men – du kan jo velge denne, sa han og pekte. Jeg ristet bare på hodet. Jeg burde sikkert sagt at den ikke hadde rett farge. Men nå var jeg nesten så sliten at jeg ikke orket snakke mer.

 
Det tar nok noen måneder før jeg kommer i havn med dette. Og i skrivende stund angrer jeg litt på at jeg ikke tok den der – du vet – som ikke var så pen. Den var ikke så ille. I morgen er den sikkert utsolgt.
 
Men at noen av de nye radioene har en herlig lyd, er det ikke tvil om. Og så får man ta med det meste som gjør en bittelitt blidere i elendigheten. Det er noen butikker som har pant for gammelradioen. En gml radio pr en ny DABradio – og panten er 200,- ser det ut til. Alle monner drar. Og nå har jeg i hvertfall somlet akkurat så lenge at jeg kanskje husker å ta med en gammel radio til å bytte inn neste gang jeg drar på ekspedisjon.
 
Hvordan går det med dine DABoppdateringer? Er du i pluss eller minus? Jeg ønsker deg uansett lykke til. Kanskje ses vi der ute mellom hyllene.

Nå skal jeg gå og legge meg. I morgen går alt som vanlig. I overimorgen skrur jeg over til en av de lokale radiostasjonene som sender FM i flere år enda. Der har de sikkert fest den dagen.

Hehe.

Godt nyttår!

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år med disse perlemorskyene fra 31. desember. Alle steder der skyene åpnet seg skimret det i allverdens farger på himmelen i dag. Det var helt fantastisk.

Har man hatt øynene på himmelen i dag, har det i det hele tatt vært mye fint å se på. Fra fargespill på dagen til julestjerna på kvelden. Her henger den over gårdene til naboene.

Jeg håper det nye året bringer flere gleder enn dere kan telle, god helse og nok av akkurat det dere trenger. Og om det blir slik eller så, ønsker jeg at alle får fred og ro så dere får krefter til å lage mye spik og moro som dere kan leve på lenge.

Takk for 2016. Og ha et riktig godt 2017!!

Bildet over er fra rakettoppskytingen etter fakkeltogene i Vikvarvet i ettermiddag.

 

Mitt lille adventsønske

Vi har tent lys ute og inne.

adventshilsen-1b

Over gården glitrer stjernehimmelen og det er lett å finne stjernebilder med blikket. Jeg drister meg til å jukse, og aldeles uten et eneste stjerneskudd i sikte sender jeg avgårde et ønske.

Til deg fra meg.

Jeg ønsker deg ekte tilstedeværelse i alt som er godt. At ikke et lykkelig øyeblikk flyter forbi uten at du kjenner det dypt ned i magen. Og at du bare kan strekke ut en hånd for å finne mer.

adventshilsen-3b

 

Interiør for den lekne: Han flytter hobbyen innomhus

«Neimen, får du lov til det da?», spør folk enten rett ut eller mer diskret med et forsiktig blikk mot meg. Interessen for motor og veteraner flytter inn på stua og det er ikke bare «ham». Jeg elsker det også.

Interiør i et felles hjem skal være like mye hans som hennes (eller hans som hans og hennes som hennes, avhengig av hvem man bor sammen med).

Så nå har vi fototapet av bilvrak på stua (det der er et av mine drømmereisemål, se video) og Norton’en har flyttet inn (jepp, den er hans).

norton-blogg-1

norton-blogg-2

Vrak, sykkel og røft interiør passer flott til peismuren synes jeg. Da jeg snakket med såkalte interiøreksperter om hvilken maling som ville passe best mot slik mursteinen for et par år siden, ble vi innstendig rådet til å male muren og ikke bare veggene. Det er et av de dårligste rådene vi har fått og vi fulgte det selvfølgelig ikke. I stedet fremhevet vi muren. Løsningen ble en gråfarge på resten av stua, som vi finner igjen blant annet i skiferen. Den lille veggen til høyre for tapeten er malt med kalkmaling direkte på sponplate. Grovt og herlig med synlige skjøter og det hele. Resten av stua er gråmalt panel.

Hengelampen foran sykkelen er en gammel fjøsvarmelampe.
Gulvet skal etter hvert stelles opp, men det er en for stor jobb for formen akkurat nå.
– 

Interiør skal være lekent og personlig. Og når noen forsiktig spør om vi ikke tror vi fort blir lei av enkelte elementer, gliser vi stort. Vi ser det som en herlig utfordring. Da kan vi jo finne på noe nytt og hente frem andre sider av det som er oss. Vi har fremdeles en skisamling, en øksesamling og en sagsamling som skal opp et eller annet sted.

Her i huset er det stadig noe som endrer seg. Det hender besøkende sier at det å komme til oss er som å dra på oppdagelsesferd. Blant alt som er ferdig og alt som står på vent. Jada – i noen rom står det rot og (etter vår mening) skatter i hauger og venter. Sinnasnekkere har vi ikke bruk for her i gården. Selv om det hadde vært supert om noen kom og pusset opp et par rom uten kostnad for oss. Men kjeft – nei, det vil vi da vel ikke ha! For vi blir nok ikke ferdig med alt vi holder på med før vi nærmer oss hundre.

Det er jo hele det herlige poenget.

Her er et lite glimt av hvor fint fototapeten glir inn sammen med resten av våre samboere og fungerer også uten «mer motor». Her ligger Kira på sin nye hundemadrass.

interior-fototapet


Fototapeten er kjøpt på Sumopix. Sponplaten er malt med Lady Minerals kalkmaling. Gulvteppet er kjøpt på Ikea. Det samme ble i sin tid bokhyllene, som rommer min store hobby, krim og thrillere. Stolen er kjøpt på Bruktbo, Stjørdal. Skinnet er fra villsau, en gave fra min tante og onkel. Madrassen til Kira er laget av en gammel overmadrass, skåret i fire og stablet. Trukket med vanntett laken innenfor stoffet (Sparkjøp), så ikke selve madrassen blir våt eller tilsmusset for det er så mye tyngre å vaske. Trekket er sydd av svigermors gamle gardiner fra.. ja, hva tror dere? Når var slike populære? Det er nok minst 20-30 år siden. Vi elsker «får nok bruk for det en vakker dag». Teppet til Kira fulgte med på et bilkjøp og passet rett inn.

Det ble litt vanskelig med denne bloggingen..

Jeg har tenkt jeg burde komme i gang med blogging igjen mange, mange ganger de siste månedene. Men så har det likevel stoppet opp. Nå håper jeg at jeg er tilbake. Ikke med en smell og et FANTASTISK blogginnlegg. Jeg er ikke helt der. Men her kommer det et lite hverdagsinnblikk og noen tanker om veien videre.

Det er et lite dryss snø på bakken og i de siste dagene har temperaturen sunket til uvant mye vinter etter en lang og utrolig deilig høst. En høst som nesten har føltes som en sensommer.

I dag hadde vi elg i hagen. En fin liten gutt som var ekstremt nysgjerrig. Han sjekket alt vi holdt på med og hadde, inkludert alt nytt. Og tilslutt gårdsutstyret som står opp mot skogkanten og venter på mer vinter eller sommer igjen.

dsc02639

elg-sjekker-staa

I mens jeg sto og fulgte med på det gjeve besøket, gikk det ploger med gjess over Selbu. Det er ikke mange dager siden jeg så traner. Det føles som om de er veldig sent ute og jeg heier på dem så de kommer raskt til varmere strøk. Blant småfuglene er det stort sett de overvintrende som er igjen, selv om det bare er dager siden det var trost her fremdeles. De er forhåpentligvis kommet seg lenger sør nå.

ploger-over-selbu-i-november

Jeg har vært mye opptatt av å skrive på manus. Det nærmer seg slutten på førsteutkast og jeg har allerede kommet lenger i både tekst og ide enn hva jeg drømte om. Som mange amatører skriver jeg meg aldeles herlig ut på viddene og får en stor jobb med å samle meg igjen. Utfordringen nå er at manus har nærmet seg slutten på førsteutkastet i et par måneder… Men sånn alt i alt tror jeg da at jeg er helt i rute med hensyn til selvkritikk, dørstokkmil, for mange ideer og for lite mot til å samle trådene. Og man kan vel ikke klage på å være i rute?

Å skrive har vært, er og kommer fortsatt til å være noe jeg virkelig trives med!

Så hvorfor stoppet bloggingen?
En årsak til at det har vært vanskelig å komme i gang med bloggingen er at jeg på ene siden har lyst til å fortelle hvorfor. Hvorfor det ble stopp. Mens jeg på andre siden synes det er for personlig.

Det har vært tøffe utfordringer det siste året. Store endringer. Stor sorg. Det har også skjedd ting som er gledelig. Og ting som er fasinerende idiotisk. Opp i det hele har jeg oppdaget – til min overraskelse – at privat og personlig for meg  er veldig privat og personlig. Samtidig som jeg kan stå på en scene og fjolle uten å nøle, stå frem med enkelte private ting uten å tvile, så har jeg likevel en markant følelse av at noe… noe er bare mitt.

Så hva nå? Blir det bare hundebilder og sommerfugler?
Høyst sannsynligvis ikke! Jeg kjenner meg selv nok til at jeg vet jeg kommer til å være nær og personlig også i fremtiden. Ofte og ærlig. Selv om det helt soleklart også blir mye natur og gårdsliv ;-).

Har dere fulgt med på debatten omkring hvor mye man kan/bør/skal utlevere seg selv og andre når man skriver? Noen mener man ikke skal utlevere andre i det hele tatt. Kanskje heller ikke være så innmari selvbiografisk. Hvem er interessert i det, liksom? Mens andre mener alt er lov og interessant. Kanskje litt ekkelt eller flaut iblant, men absolutt ikke noe man skal begrense. Man skal ikke være så sabla høytidelig med det som er privat…

Det er det samme med debatter. Noen mener man MÅ snakke om alt. Spøke om alt. Utlevere alt. Det er fryktelig viktig for kulturen, for samfunnet, for enkeltindividene. Mens andre mener vi snakker alt for mye om absolutt alt. Viser for mye. Snakker det i hjel og utvider våre grenser for mye…

Jeg ligger vel der i midten et sted. Mener folkeskikk betyr mer enn nakenhet. Mens nakenhet er viktig. Hvor ville vi vært om vi ikke visste hvordan folk opplevde, følte, hadde det? Om ikke noen var modige nok til å fortelle? Men man skal ha respekt! Og jeg tror at privatliv er viktig.

Jeg følte at jeg balanserte greit. Men så begynte det å bli færre og færre innlegg. Mer og mer overfladisk. Jeg oppdaget at det plutselig var mye jeg ikke klarte å skrive om. Ikke på facebook, i et gryende forfatterskap og ikke i blogg. Jeg er i tenkeboksen. Det kommer til å ta litt tid før jeg finner ut av hva som er bekvemt for meg.

Men jeg er her igjen :-). Jeg håper noen av dere som pleier å lese også er her. Og ikke minst håper jeg at dere har det bare bra!