av Rådyrsporene går på kryss og tvers i snøen. Kanskje er de interesserte i maten til hestene. Kanskje er de bare rastløse i kulda.
De er vant til både oss og dyrene, men i dag rømte de da de hørte skrittene mine knase i snøen.
Straks jeg stoppet dempet de farten.
Nesten der
Noen ganger får jeg den der rare følelsen av at det bare er et tynt slør mellom oss. Et urgammelt instinkt søker å sanse hvordan det er å være dem. Nysgjerrig, lekne, værende og rastløse. Pusten går fort og hjertet hamrer, pelsen stritter i kulden og fukten fryser på mulen. Jeg lytter til den myke lyden av snø som blir spiddet av spisse klover.
Før de dukker inn i den snøtunge skogen snur de seg og ser seg tilbake.
Og så vips – er jeg tilbake i meg selv.
Men jeg var nesten der.
Eller overhodet ikke.
Hvem vet.
