De der små rare øyeblikkene – og Trollbiler

Kjenner jeg er litt sliten når jeg begynner å stortute fordi jeg blir rørt av et intervju på tv av mannen som bygget Troll-bil nummer 6. Hihi. Men det er jo ikke verste bivirkning av aktivitet at man bli lettrørt.
 
Troll er en norskbygget bil (1956-1958). Det ble opprinnelig kun bygget fem av dem. Nummer 6 ble bygget av en som fant deler nok til et eksemplar til. Etter et langt liv blant flere eiere ble den kjørt og «brukt» godt inntil den ble restaurert til sin fordums stolte form igjen av en ny eier.
 
«Nummer 6» var veldig vakker der den sto og hilste NRK toget i dag. Og han som opprinnelig bygget det var så stolt. Kamerater dyttet ham forsiktig frem for å fortelle. Slike små perler av både menn og biler må man bare bli glad av.
 
Vi var på Norsk Vegmuseum, Lillehammer og så Troll bil nummer 1 i helga, faktisk. Legger med bilde av den her. Det er den nærmeste (hvite) av disse tre norskbygde bilene som sto utstilt.


Nøkkvarsel fra våte Trøndelag

Det har ikke vært så mye regn siden… ja, lenge siden. Vi husker det i hvertfall knapt. Aldri (nesten) har sommeren vært så dårlig. Selv myggen drukner. Regnbuene går seg vill på himmelen og peker bedragersk på samme sted. Har vi ikke blitt lokket til skogs før, skal vi bli det nå.

Jorden er vassjuk. Gode urter gulner og dør. Ugress trives og vokser. Tross alt som drukner er det så frodig at det burde være tungt å puste. Det kryr av byttedyr – hare og mus. De skriker tynt når de blir tatt av lydløse ugler og snikende katter.

Det samler seg dammer på flatmark. Blanke speil lyver om hvor dype de er. Vi gikk tørrskodd der i fjor. Men er det bunn der i år?

En tue i et bittelite nytt tjern er tilsynelatende trygg å sette foten på om man vil over. Vannet er blankt. Så stille. Det speiler skogen omkring så blikket ikke trenger under flaten. I glimt kan man se noe som skifter der nede. Som skyggen av noe som samlet seg til sprang.

Snart glemte myter advarer mot å komme for nære vann. Skulle nok berge folk fra drukningsdøden, humrer eventyrfortellere og naive foreldre. Men tenk om de er sann?

I Trøndelag kommer vi oss snart ikke lenger unna vann.

De bevisstløse krysser vannspeil uten å være sikker på at bunnen bærer. Stoler på de vakende tuene. Våkn opp! Vær fryktsomme. Vi vet ikke hvordan dette vil ende. Snart er det ikke tørr mark mellom dammene.

Hva da?

Jeg vrir meg om natten full av dommedagsdrømmer og grøsser over tegn i tiden. Mens noen krangler om menneskeskapt og ikke, rykker noe helt annet inn over oss. Det er på tide med en advarsel. Det var aldri vi som regjerte. Vi vaklet kun på en skjør overflate. Dråpe for dråpe tar han tronen tilbake. Og snart er vår rolle i mytene kun at vi så ham her først.

Nøkken!

Pass deg!

 

 

Skjæreunger ute av redet

I dag kom skjæreungene ut av redet. Det var mildt sagt overraskende. Redet ligger midt i hagen og vi har ikke hørt noe spesiell småprat derfra, så vi trodde de var mye yngre fremdeles.

Jeg vet ikke hvor mange det er. Vi så i hvertfall to. Men bare en av dem poserte.

Så nå er Bibbipus forvist til musejakt på låven. Ungene er ganske raske til å klare seg, men akkurat nå er de ganske klønete. De ser mer ut som apekatter enn flygende små vesen der de svinger seg rundt i trærne.

Så Bibbi kan godt holdes unna en liten stund. Det første hun gjorde i morges var å gå ned og sjekke, til skjæreforeldrenes store forskrekkelse. Men heldigvis hører hun på matmor når hun kommer med strengstemmen, peker på verandadøra og sier: Ha deg inn, din umulius! Katta sprang som om hun hadde styggen i hælene og ble veldig villig med ut i låven etterpå. Det spørs om skjærene fikk kakket henne litt. Jeg håper det. Flinke foreldre.

Nå ser jeg frem til at ungene blir godt flygedyktige. Akkurat nå er jeg mest nervøs for de første skjøre dagene og jeg sitter og lytter etter vill skvatring for å komme dem til unnsetning hvis det skjer noe.

Men det pleier å gå bra – og snart har vi en hel liten pøbelgjeng her.  En liten familie som jeg er veldig glad i.

Herlige livet :-).