Et blikk, litt undring og et rovdyrangrep

Ei lita ei undres på om hun ikke skal få mer oppmerksomhet…

Et blikk 2

Hvis hun da ikke sitter og undres på hvem jeg har drept og gjemt bak sofaen?

hvem ligger bak sofaen

Eller hvem som har stått opp og har satt seg i stua hennes for å varme opp kroppen?

hvem har stått opp

Det er mye å undres på nå i førjulstiden.

Matmamman lurer på når bronkitten og hosten skal gi seg så hun orker å få til litt mer jul før jula er over.

Men jeg har faktisk fått en del julestemning. Og begge julekaktusene mine blomstrer til jul! Den røde og den hvite. Fantastisk! Jeg har hatt dem i mange år, men det er første gang de klaffer slik.

julestjerne hvit julestjerne rød

Ja og så kommer man i god stemning av å ha berget ALLE hønene fra hva det nå enn var av rovdyr/fugl som prøvde å ta dem i dag.

Bikkjene varslet at «noe» skjedde. Og da jeg sprang til hønene var det helt tomt på tunet. Vi sanket trykkende, vettskremte høner fra hele gården. Fra busker og steinrøyser, bak tresker og trapper og staur.

Vi fant også en stor haug fjær. Men høna som eide fjæra har tydeligvis kommet unna, for alle er på plass. Og ingen er tydelig skadd heller.

Den siste lille lette vi etter kjempelenge, motvillige til å gi henne opp. Jeg trodde til slutt hun måtte ha blitt båret vekk og drept. Da vi tok bikkjene i bruk for å søke opp, fant vi henne imidlertid bak låven. Det var heldigvis jeg som så henne først, og ikke bikkjene. Hun sto plutselig der på tærne med lang hals og så seg vilt omkring.

Åååå det var vanskelig å være god gårdshund og ikke rovdyrhund når høna begynte å oppføre seg helt sprøtt. Hun var så redd at hun kunne fly! Og hun fløy langt og høyt! Manøvrerte rundt ting som rene skogsfuglen. Jeg har aldri sett ei høne fly så godt.

Til slutt prøvde hun å lande i ei bjørk, men drysset ned blant stauren som sto i bunnen. Da fikk matmams hentet henne inn til de andre. Hun skrek som jeg aldri har hørt noe skrike før. Helt til hun så de andre. Da først skjønte hun at hun var trygg og fortet seg bort til søstra si. Det er rart hvor de to holder sammen. Det skulle nok blitt savn om hun var spist!

Så nå blir det innetid på hønene en stund igjen. Inntil vi skjønner hva som prøvde å ta dem. Vi har ikke sett noe rovdyr/fugl rundt her i høst. Men i går passerte en skygge på himmelen som Robert ikke rakk å se hva var. Omtrent samtidig landet det skjærer på foringsplassen her på andre siden av huset. Så vi tenkte det sikkert bare var en av dem. Men nå lurer vi jo på om det var noe annet.

At alle hønene gjemmer seg slik er sånn typisk etter-rovfugl-angrep oppførsel. Det skulle ikke forundre meg om det har kommet en hønsehauk på besøk.

Søren og – nå som hønene koste seg slik ute – etter den obligatoriske innetiden etter at hønsegården pakkes ned. Tidligere på høsten kan det nemlig være hauk her. Men de pleier ikke å prøve seg så sent på vinteren som dette.

Vel – da er det bare å rigge til mer kos i hønsehuset. Jeg må få tak i nettingkurver til å henge i taket, tror jeg.

Men nå – nå skal tre andre firbente ha mat. Så da er det bare å ta med hosta si og opp og hoppe. Eller i hvertfall gi hoppene høy.

Ha fortsatt god førjulstid folkens!

 

Jooda – skriver enda så det blir lite blogging

Skrivesperren forsvant heldigvis, så nå har jeg kommet til et sted jeg føler er omtrent halvveis.  Jeg har vært litt pjusk noen dager og da går det litt mer i rykk og napp, men det går fremover.

Helt normalt med andre ord 🙂

Å småprate med andre elever på Forfatterskolen på nettet innimellom er veldig givende. Som elever får vi tilgang til et eget forum. Går du med en forfatterdrøm i magen, er det ikke dumt å søke til miljø med andre likesinnede. Det ble noe helt annet enn å gå alene og suse. Det er veldig inspirerende, rett og slett.

Hvis du vil få litt påfyll uten å være på kurs, klikk på forfatterskolens Skriveblogg.

Jeg trenger til å holde selve historien min en god del for meg selv, kjenner jeg. Snakker jeg mye om den, sperrer jeg for kreativiteten. Veldig merkelig. Men så er det da heller ikke nødvendig å snakke om historien. Selve prosessen er mest interessant. For den har vi felles.

skrivetenke

Det er rart å være her, etter å ha sett det for meg som noe som kanskje kan komme til å skje så lenge. Nå er det ikke mer «en gang» det er «nå»!

Jeg har en hel historie! Jeg har skrevet halve og vet hva resten skal bli. Når jeg tenker, er det bare detaljene jeg jobber inn. Og når jeg skriver forteller jeg om det jeg har «sett utspille seg». Jeg trenger ikke lage så mye mer historie, selv om det hender det dukker opp nye ting jeg ikke hadde tenkt på før. Å formulere teksten, holde trådene og hente opp alle detaljer er krevende, men ikke lenger så mystisk. Det er SÅ moro!!

Jeg kjenner meg igjen i det noen sier om at de har en plan og holder seg til den. Men også i det andre sier om at de blir overrasket over ting som skjer i historien noen ganger. Selvmotsigende, ja. Men så er jeg jo slettes ingen moden skribent og lar meg selv få lov å oppleve hvordan det er å skrive. Å skrive som MEG.

Selv om jeg kanskje ikke skriver hele tiden pga helsen akkurat nå, så tenker jeg på plottet hele tiden. I dag var jeg avgårde for å handle litt og plutselig hørte jeg meg selv utbryte høyt: «SELVFØLGELIG!» Da kom jeg på en liten detalj som trengs og hadde meg en liten *panneklask*. Heldigvis var jeg fremdeles i bilen og ikke inne på butikken riktig enda 😉

Og nå.. nå har jeg fått en juleøl av min kjære og så skal jeg skrive inn den der panneklasken og kose meg med at historien fungerer bedre etter det. Disse bittesmå viktige detaljene.

Ha en god helg!

1. advent – When you wish upon a star

wish upon a star

When you wish upon a star
Makes no difference who you are
Anything your heart desires
Will come to you

If your heart is in your dream
No request is too extreme
When you wish upon a star
As dreamers do

Fate is kind
She brings to those to love
The sweet fulfillment of
Their secret longing

Like a bolt out of the blue
Fate steps in and sees you through
When you wish upon a star
Your dreams come true

(Disney)

 

Fotografering av hagefuglene

Det hender jeg får fine bilder av disse fuglene våre, men det er sannelig ikke alltid like lett. Bak hvert fine bilder ligger det titall dårlige. Om ikke enda mer.

Her er noen av utfordringene 🙂

FUGLEN ER FLØYET
Noen dager blir det flest bilder av typen til venstre. Men heldigvis blir det noen få av dem til høyre også.

fotografering fuglen er fløyet 1 fotografering fuglen har fløyet 2

Enda vanligere er det imidlertid med de som nesten har fløyet. Eller som hoppet ned på grenen under akkurat da jeg knipset.

fotografering dompap på vei ut av bilde



AUTOFOKUS
Autofokus er fint å ha når ting beveger seg fort og jeg napper frem kameraet for å knipse. Men så har også autofokusen det med å finne noe helt annet enn motivet. Ikke alltid HELT ødeleggende selv om  fuglen ikke har kommet i fokus. Bildet KAN kanskje brukes i lite format.

fotografering fokus på grena foran

Andre ganger er det ganske enkelt laaangt fra fokus. Men bildet kan i hvertfall brukes til id siden det er tydelig at det er en dompap bak der.

Hehe – greina som stjal oppmerksomheten gir meg til og med finger’n.

fotografering fokus på gren og grena gir fingern

Men så kommer de HELT ødeleggende autofokusbloppene. Ser du flekken midt på? Det er en hønsehauk. Jeg hadde den på kornet, men akkurat da jeg knipset mistet jeg «holdet» på fokusknappet et øyeblikk og dermed hentet kameraet grenene istedet. Eeeergh!!

fotografering gren foran hønsehauk på himmelen



VIL IKKE SAMARBEIDE
Nå er det ingen av de der ute som er til bare for å glede meg. Og posering er ikke det de har høyest på prioriteringslisten, for å si det slik. Det hender jeg sitter mest med fingeren klar og venter på at de skal komme frem fra grenene… og venter…og venter

fotografering dompap i kratt

fotografering dompap bak en gren

Slik holder ekornet på også… Kjempefrustrerende.

fotografering ekorn vil ikke frem fra grenene

Men heldigvis kommer de som oftest frem.
Og hva skjer gjerne da? Jo – linselus!! 😀

fotografering linselus



GJENSKINN
Siden jeg ofte fotograferer gjennom vinduet, er det flere andre faktorer som ødelegger. Som f.eks.  gjenskinn. Noe kan justeres bort, men ikke når det er så ille som her. Jaja, men skjæra er da vel søt lell..

fotografering  gjenskinn i vindu


FEIL INNSTILLING
Og så kommer det mest irriterende… At alt annet stemmer, men så har jeg vært borti knappene og har helt feil innstilling på kameraet. Rent slurv! Og istedetfor et morsomt bilde av en liten diskusjon i snøen får jeg noe rart akvarellaktige greier..

fotografering feil innstilling på kameraet


UROLIG KAMERA/SKJELVENDE HÅND og DÅRLIG LYS
Det er ikke alltid til å unngå. Men åååå så fint det ville blitt om det var klart!

fotografering urolig kamera og dårlig lys



VIL IKKE
Noen ganger finner jeg slike flotte rom med nydelig lys og sitter og venter og venter på at noen skal gå dit… Mens de står rundt i skyggen og ser ut til å vite alt om hva jeg venter på. Når jeg gir opp og legger vekk kamera – eller når lyset er borte. Gjett hvor de står hen da!

fotografering vil ikke gå dit det er lys



KOMBO
Og så er det de der fine glimtene av at ALT går galt innimellom. Ute av fokus, urolig hånd, mørkt, gjenskinn og hodet i sila..

fotografering ute av fokus gjenskinn og dukking


MEN – om alle bilder ble flotte, hadde det virkelig ikke vært like morsomt å fotografere! Slike bilder gjør meg også glad.

Men så er jeg lett å glede også, da 😉

 

 

Kom disiplin og fang meg inn!!

Skrivesperren fortsetter. Jeg sitter i hvertfall på plassen min og glor…, men kommer liksom ikke ordentlig i gang. I dag gir jeg meg ikke lov til å gå ned igjen før jeg har skrevet i hvertfall litt!

Så da sitter jeg her da….

Men eller – så koser vi oss med masse aktivitet på foringsplassen for tiden. I dag har jeg registrert 12 arter inkl ekornene våre. Og det er mange av flere av artene. Det er vel nærmere 60 individ.

Og i går gikk det sannelig plog sørover. Omtrent 400 dyr. Så gjessene trekker fremdeles. Brrr – nå må de forte seg sør så de kan bli sterke og fine og komme snarest tilbake når våren kommer.

Men altså.. det var den der skrivingen. Så nå skal jeg ikke legge ut bilder engang. SLUTT å finne på andre ting å gjøre. (hm- begynner å bli litt sulten. Mon tro om jeg skal…)

Snakkes senere!

Filtet elgokse og skrivesperre

Så har høsten kommet og da er det veldig deilig å finne frem noe håndarbeid. Det hjelper liksom ikke med hva annet man har planlagt. Det er fyr på peisen og marsipanen har kommet i butikken. Og ulla frister.

Og dermed ble det til at jeg nålefiltet en elgokse. Med ull fra Selbu Spinneri.

Stor ble den! Ca 30 x 30 cm. Og jeg tror den ble livaktig nok. Kimmimela – som jo er finsk lapphund – gikk aldeles ut av sitt gode skinn da den var ferdig og jeg satte den fra meg i vinduet en liten stund. Hun bjeffet rasende til jeg hentet den ned og hun fikk sjekket den ut.

Jaja, jeg sier det jo. Er det EN ting utenom å være sofahund og gårdshund Kimmimela viser interesse for, så er det elg.

Hva synes du? Ville du bjeffet hvis denne sto i vinduet?

elgoksen 1

elgoksen 2  elgoksen 3

elgoksen 4

elgoksen 5

elgoksen 6

Skrivesperre
Nå sitter jeg her og spekulerer på hva mer jeg kan lage. Mens jeg kjefter på meg selv fordi jeg ikke sitter og skriver istedet. Det GÅR fremover altså. Men jeg har falt av noen dager for det er så mye kos å finne på!

Kan noen sparke meg bak?

Men ikke altfor hardt, for jeg har veldig lyst til å filte litt mer også..

Trekryperen liker også litt servering

Har du den lille trekryperen i hagen? Det har vi. Og det er en av mine små favoritter. Så nydelig der den fyker rundt opp og ned og rundt og rundt på stammene med sin kritthvite mage og spraglete rygg.

trekryper 1

Den er veldig glad i litt spesialbehandling. Her fyker den rundt mellom de «større» fuglene og holder seg litt for seg selv. Sammen med – men ikke helt likevel. For de er litt skumle de store, når man bare er 12,5-14 cm stor selv.

Den kan nok snike seg bortpå foringsstasjonene hvis den er alene, men det er jo nesten alltid opptatt der! Nesten hvertfall…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så hver gang jeg koker fett til de andre, tar jeg til sides litt. Og så tar jeg nøtter og frø og kjører i hurtigmikseren og blander i fettet. Dette smører jeg overalt hvor jeg kommer til på trestammene. Gjerne litt opp ned også, for der er det nesten bare trekryperen som synes det er helt greit å spise. Det er ikke store fettlaget som skal til. Og jeg presser inn i bark og kriker og kroker. For den kommer til på de fleste plasser med det lange tynne nebbet sitt. Og det gjør ikke alle de andre. Så da varer maten til trekryperen en stund.

trekryper

Og – bare så dere vet det. Epler er også populært! Se alle nålestikkene :-).

trekryper med eplegodis

Det hender den er nedpå bakken og nappet til seg litt av det de andre har sølt. Men den liker ikke å være der så lenge av gangen. Og jeg smører alltid godt i høyden, så ikke den blir oppslukt av mat i kattehøyde.

trekryper på bakken

Flinke hesten til matmams

Jeg var ute og sjekket gjerdet i skogen i morges og dit kommer jeg ikke med el-stolen med mindre jeg kjører hele veien rundt. Dessuten har det sett ut til å gå greit å tusle litt i det siste og jeg ville ikke tenke at det ikke skulle gå bra i dag også selv om jeg var pjusk i går. Så jeg tuslet i vei. Og det ble nok litt for langt å gå i dag. På tilbakeveien ble jeg dårlig og la meg rett ut, midt i hestehagen. Der ble jeg liggende i grusen og håpe på at kroppen ikke skulle streike så veldig lenge.

Vi har kommet til en årstid da det er fryktelig kaldt å ligge på bakken uten å klare å røre seg så mye. De fleste har vel kjent hvordan man får vondt i hånda eller bena om man holder det for lenge i kaldt vann? Slik føles det mot bakken også etter en stund. Skuldrene, hoftene, armene og bena – hva som nå enn ligger ned mot selve bakken – blir merkelig «hardt» verkende. Heldigvis fikk jeg lurt en hånd mellom hodet og bakken da jeg lå der, så jeg ikke fikk slik kulde på hodet. Men resten av kroppen ble ikke så blid.

Da jeg begynte å få krefter igjen, kom Vilje tuslende for å se hvordan det gikk. Selv om dyrene ikke ser meg, virker det som om de sanser at det skjer noe. De andre spiste videre, men Vilje forlot maten. Da hun kom hadde jeg klart å reise meg og sto skjelvende og holdt rundt en gjerdestolpe. Jeg vurderte fremgangsmåte for hvordan jeg kunne støtte meg videre. Det var litt vanskelig å støtte seg fremover langs gjerdet, for det går en strømtråd der.

Vilje

Hehe – det streifet meg et øyeblikk at jeg kanskje ville få en energiboost hvis jeg dro meg frem langs strømtråden, men jeg prøvde ikke….

Og der sto altså Vilje og så på meg med våkent blikk og fremadrettede ører. Hun kom helt inntil og snuste på meg. Vilje er ikke noe glad i å bli «lent på». I verste fall letter hun på bakenden. Hun er en ordentlig liten rampeshettis på akkurat det. Men jeg tok sjansen og tolket henne som bydende. Og jammen «leide» hun meg opp. Litt uvant var det med matmams som grep i henne slik og var tung i kroppen, så jeg var litt ekstra forsiktig og prøvde å ikke legge på full tyngde. Jeg hadde først et godt tak i man og nakke, så gled hendene bakover ryggen og til stumpen ettersom hun gikk, så hun ikke skulle føle seg invadert.

Men hun fikk meg helt frem til stallveggen. Flinke jenta! Og der ventet hun til jeg fikk lent meg til den. Jeg kom meg inn og hun fulgte etter helt inn til stalldøra og så rolig på meg.

Mon tro hva de tenker? Om de i det hele tatt er bevisst i forhold til hva de gjør eller bare følger på? Hvorfor er de så rolige og ikke-rampete når jeg blir så dårlig? På en måte tror jeg det er tilfeldig. Men noen ganger lurer jeg. Det er jo flokkdyr. Kanskje det er empati? Eller rent praktisk: «vi må få den matmaskina på beina igjen.»..?

Vanligvis er det Pippo som er den flinke hjelpehesten. Hun har reist meg opp noen ganger ved å by meg manen. Og hun har virket veldig bevisst hjelpende. Vilje har ikke prøvd så mye og hun var litt mer usikker. Men flink. Bedre enn den gangen hun fant meg på beitet mens jeg satt og snakket med noen på telefonen og nøt utsikten  (jeg var ikke dårlig) – og hun satte seg på meg..

Blir jeg bråpjusk ute på beitet, oppfører de seg spesielt. Det er fasinerende og hadde vært veldig moro å sett mer vitenskapelig på. Men ikke så lett kanskje.

Sånn som det er nå – ser jeg rent følelsesmessig på det :-). For det føles litt stort når jeg plutselig ikke klarer å gå, blir liggende der litt hjelpeløs og de kommer med varmt blikk og rolige bevegelser og – enten det er med hensikt eller ikke – hjelper meg.

Flinke, flinke jentene mine!!
Blomster skulle dere hatt.
Men det må være sunne blomster det, for dem spiser dere vel bare.

(Ps – bildet er tatt tidligere, da jeg ikke akkurat er i fotomodus når jeg er såpass dårlig. Og psps – er på beina og tusler stille og rolig nå. Ingen krise.)