Flinke hesten til matmams

Jeg var ute og sjekket gjerdet i skogen i morges og dit kommer jeg ikke med el-stolen med mindre jeg kjører hele veien rundt. Dessuten har det sett ut til å gå greit å tusle litt i det siste og jeg ville ikke tenke at det ikke skulle gå bra i dag også selv om jeg var pjusk i går. Så jeg tuslet i vei. Og det ble nok litt for langt å gå i dag. På tilbakeveien ble jeg dårlig og la meg rett ut, midt i hestehagen. Der ble jeg liggende i grusen og håpe på at kroppen ikke skulle streike så veldig lenge.

Vi har kommet til en årstid da det er fryktelig kaldt å ligge på bakken uten å klare å røre seg så mye. De fleste har vel kjent hvordan man får vondt i hånda eller bena om man holder det for lenge i kaldt vann? Slik føles det mot bakken også etter en stund. Skuldrene, hoftene, armene og bena – hva som nå enn ligger ned mot selve bakken – blir merkelig «hardt» verkende. Heldigvis fikk jeg lurt en hånd mellom hodet og bakken da jeg lå der, så jeg ikke fikk slik kulde på hodet. Men resten av kroppen ble ikke så blid.

Da jeg begynte å få krefter igjen, kom Vilje tuslende for å se hvordan det gikk. Selv om dyrene ikke ser meg, virker det som om de sanser at det skjer noe. De andre spiste videre, men Vilje forlot maten. Da hun kom hadde jeg klart å reise meg og sto skjelvende og holdt rundt en gjerdestolpe. Jeg vurderte fremgangsmåte for hvordan jeg kunne støtte meg videre. Det var litt vanskelig å støtte seg fremover langs gjerdet, for det går en strømtråd der.

Vilje

Hehe – det streifet meg et øyeblikk at jeg kanskje ville få en energiboost hvis jeg dro meg frem langs strømtråden, men jeg prøvde ikke….

Og der sto altså Vilje og så på meg med våkent blikk og fremadrettede ører. Hun kom helt inntil og snuste på meg. Vilje er ikke noe glad i å bli «lent på». I verste fall letter hun på bakenden. Hun er en ordentlig liten rampeshettis på akkurat det. Men jeg tok sjansen og tolket henne som bydende. Og jammen «leide» hun meg opp. Litt uvant var det med matmams som grep i henne slik og var tung i kroppen, så jeg var litt ekstra forsiktig og prøvde å ikke legge på full tyngde. Jeg hadde først et godt tak i man og nakke, så gled hendene bakover ryggen og til stumpen ettersom hun gikk, så hun ikke skulle føle seg invadert.

Men hun fikk meg helt frem til stallveggen. Flinke jenta! Og der ventet hun til jeg fikk lent meg til den. Jeg kom meg inn og hun fulgte etter helt inn til stalldøra og så rolig på meg.

Mon tro hva de tenker? Om de i det hele tatt er bevisst i forhold til hva de gjør eller bare følger på? Hvorfor er de så rolige og ikke-rampete når jeg blir så dårlig? På en måte tror jeg det er tilfeldig. Men noen ganger lurer jeg. Det er jo flokkdyr. Kanskje det er empati? Eller rent praktisk: «vi må få den matmaskina på beina igjen.»..?

Vanligvis er det Pippo som er den flinke hjelpehesten. Hun har reist meg opp noen ganger ved å by meg manen. Og hun har virket veldig bevisst hjelpende. Vilje har ikke prøvd så mye og hun var litt mer usikker. Men flink. Bedre enn den gangen hun fant meg på beitet mens jeg satt og snakket med noen på telefonen og nøt utsikten  (jeg var ikke dårlig) – og hun satte seg på meg..

Blir jeg bråpjusk ute på beitet, oppfører de seg spesielt. Det er fasinerende og hadde vært veldig moro å sett mer vitenskapelig på. Men ikke så lett kanskje.

Sånn som det er nå – ser jeg rent følelsesmessig på det :-). For det føles litt stort når jeg plutselig ikke klarer å gå, blir liggende der litt hjelpeløs og de kommer med varmt blikk og rolige bevegelser og – enten det er med hensikt eller ikke – hjelper meg.

Flinke, flinke jentene mine!!
Blomster skulle dere hatt.
Men det må være sunne blomster det, for dem spiser dere vel bare.

(Ps – bildet er tatt tidligere, da jeg ikke akkurat er i fotomodus når jeg er såpass dårlig. Og psps – er på beina og tusler stille og rolig nå. Ingen krise.)

Nå kommer vinteren

 

morgenlys

nå kommer vinteren

flaggspett glad for matingDet var nydelig lys over beitet i morges. I natt var det kommet godt med snø på fjellene. Det er nok ikke tvil. Nå kommer vinteren. Den der kalde fine tida :-).

I hagen dukket det opp en til som var veldig glad det var kommet mat på foringsplassen. Han har knapt løftet blikket fra maten i hele dag. Her hamstrer han litt – rett ved siden av foringsautomaten, så han slipper å fly så langt…

Første fugleforingsdag

I dag dukket det opp så mange forskjellige fugler på fugleforingsplassen at jeg kjente det var på tide å begynne foringen.

Jeg fikk dessuten noen klare hint av blåmeisen som syntes det var mindre å finne i trærne nå. Man kjenner den der treffe magen: «Gi meg ordentlig mat!! NÅÅÅÅ!!»

blåmeis 1 blåmeis 2

fuglemat

Så jeg vasket og desinfiserte (med virkon s) gamle fuglematere av alle slag.

Deretter kokte jeg opp fett og hadde i en blanding av lettkokt havregryn, solsikkefrø, jordnøtter og undulatfrø. En liten stund i kjøleskap og vips – var det mat til gjengen igjen.

I løpet av dagen har vi hatt besøk av kjøttmeis, blåmeis, grønnfink, bjørkefink, bokfink, løvmeis, granmeis, trekryper og skjærer. Ja – og så tretåspetten, men den var et annet sted i hagen og ikke i nærheten av foringsplassen.

Blåmeisen fant maten først. Men de ble jaget av kjøttmeisen som så ut til å skrike «Mine All Mine».

kjøttmeis mine all mine

Men å ordne til trekryperen glemte jeg! Jeg pleier å kline fett rett på stammen til disse små kameratene. Den så heldigvis fornøyd ut likevel og var innom flere ganger. Den liker kanskje at alle samles igjen?

trekryper

 

Tretåspett i hagen

I dag dukket det opp en ny gjest i hagen. Vi har sett arten i skogen vår tidligere. Men det er alltid spesielt moro når de faktisk kommer i hagen og hilser på.

tretåspett 1

Den fine gjesten er en tretåspett (Picoides tridactylus). Den har  tre tær i motsetning til de andre hakkespettene våre som har fire. Derav navnet. Den har heller ikke noe rødt på seg, men hannen har gul isse. Voksen hunn fugl har ikke gul isse. Tretåspetten kjennes også på at den har en hvit stripe langs ryggen helt fra nakke til overgump.

tretåspett 3

Tretåspetten spiser hovedsaklig insekter, spesielt larver av granbarkbiller. Den lager også karakteristiske ringer i barken på trær, hvor den hakker for å få frem deilig sevje.

I Norsk Fugleatlas skriver de: «De anses som en av de mest trelevende hakkespettene våre og nesten alt den spiser sanker den fra døde eller døende trær».  Den foretrekker gammel granskog, blandingskog og fjellbjørkeskog.

Så dette er en av artene vi får gleden av å treffe når vi beholder skogen vår nettopp slik vi gjør og ved å beholde gamle og døde trær.

I Trøndelag er tretåspett relativt vanlig. Den er visst egentlig ikke så veldig sky, men den er stillfarende. Om man treffer den, kan man være heldig og kose seg en god stund med observasjonen, slik vi gjorde det første gang vi så den i skogen. Da dro jeg til og med hjem etter kamera og kom tilbake uten at den flyttet seg så langt. Les fra gammelbloggen under bildet.

tretåspett 4

«Fra gammelbloggen: Første gang publisert 1. august 2010

I dag var vi på tur uten kamera igjen (panneklask). Vips kom det flygende en tretåspett over våre hoder og satte seg i et tre like ved. Der hoppet den rundt litt før den flyttet seg til neste tre. På noen minutter hadde den sirklet helt rundt oss, tre for tre og ganske nære. Like nysgjerrig på denne «nye observasjonen i skogen hennes» som vi var på henne.

Jeg prøvde å knipse henne med mobilkameraet – men det gikk ikke. Og til slutt fløy hun sin vei. En times tid senere tok jeg med meg kamera og stativ og summet meg tilbake med el.stolen min. Jeg hadde et vagt håp om å finne henne igjen, men syntes kanksje ikke det var så veldig realistisk. Vel fremme satte jeg fra meg stolen og tuslet litt rundt i furuskogen. Jeg hørte noen fuglelyder som jeg ble veldig nysgjerrig på, men kunne ikke helt finne ut av det.  Og imens jeg gikk der og skakket på hodet, fotograferte litt innimellom og plukket i meg blåbær – kom plutselig tretåspetten svevende. Aldeles lydløst passerte hun over hodet mitt og satte seg i akkurat det samme treet som vi så henne i første gangen. »

 

Skribentens søppelbøtte

Jeg sluntrer unna den virkelige skrivejobben med et blogginnlegg igjen… Jada, jada.

Men altså – jeg har tilbrakt noen timer på skriverommet i dag. Jeg har skrevet to-tre friske sider og har redigert noe av det jeg skrev i går samt jobbet litt med huller i plottet. Og jeg fant ut jeg trenger en søppelbøtte for all dritten som jeg nødvendigvis MÅ skrive for å få til noe bra.

skribentens søppelbøtte

På loftet (trapper er godt å ha når man har sittet lenge) fant jeg en bærbar do som vi kjøpte her for noen år siden og ikke helt har visst hvor vi skulle sette enda. Den er jo allerede designet til å ta imot dritt og så sette lokk på det. Perfekt!

Det er en emaljert Kochum fra sivilforsvaret. Er den ikke lekker?

Spesielt perfekt er det jo med lokket siden jeg deler skriverom med to hunder som fort kan finne det morsomt å leke med sammenkrøllet papir på natta. Og selv om papirene skulle kastes, er det ikke alltid like moro å samle det sammen etter at det har blitt til tusen biter.

Jeg mener – Så desperat etter distraksjoner fra den faktiske skrivingen er jeg ikke…

 

Arbeidsøkt

Et lite glimt fra gårdsdagens arbeidsøkt. Ikke så verst å være til nå på høstparten når det stort sett er full fyr i peisen. Jeg trakk ned fra skriverommet til hallen for å tenke og strukturere litt. Knytte tråder.

arbeidsøkt

dagens detalj 21 10

I dag er det ikke noen god dag. Om smerter var farger skulle jeg knust dem til støv og sluppet dem i vind, regn og sol som en regnbue.

Men istedet bruker jeg fargene til å markere de forskjellige sideplottene i historien min. Det er faktisk ganske så arti det også.

farger


PS. Disse innleggene forplikter og jeg gjør det aldeles med vilje og absolutt med et sug i magen. Etter så mange år med «har så lyst å skrive» trenger jeg masser av selvpålagt forpliktelse for å holde løpet ut. Spesielt på de der litt dårlige dagene. For nå bare MÅ jeg fullføre, ikke sant?

Plommene rakk det akkurat

Jeg trodde ikke plommene skulle rekke å modnes i år. Men de rakk det akkurat tidsnok. Det er imidlertid bare en håndfull. I år kom det ett enslig eple og plommer på bare ett av tre trær.  Under blomstringen var det nemlig så kaldt at vi knapt så insekter på vingene. Faktisk ble jeg overrasket over at det kom frukt i det hele tatt.

Plommene er nok ikke så søte og gode som i år med bedre sommervarme. Men gode nok. Blanke og fine er de i hvertfall. Det er nesten så man lurer på om vi har et pussetroll i hagen..

plommene rakk det 1

plommene rakk det 2

Jeg finner fremdeles blomster, bare jeg leter litt.

høstblomstring oktober 1

høstblomstring 2 høstblomstring 5

høstblomstring 3 høstblomstring 4

gressklipp høst

Gresset har fått høstklippen. Ikke kortklippet! Den må få være vinterrobust. Men det går godt å klippe over med bioklipp, stilt høyt. Så blir våren så mye triveligere og plenene har fått næringen av løvet istedenfor at det bare fyker vekk i løpet av høsten.

I dag er det ruskevær og godt å være inne.

Det blir nok skrivedag for matmamsen. Jeg venter bare på at vedfyringen her nede gir varme helt opp til skriverommet og gleder meg til å forsvinne inn i min egen lune verden littegrann.

I stuevinduet