Foringsplassen begynnelsen av november

Vi er i gang med fugleforingen, men har ikke satt inn for fullt enda. Foreløpig er bare solsikkefrøene på plass. Og det nærmere seg at jeg begynner med hjemmelagede fettboller.

Alle trekkfuglene er ikke borte enda. Og de som skal bli over vinteren og som hamstrer flyr dobbelt for å hente både dagens måltid og den maten som skal gjemmes rundt oss.

I løpet av siste uka har vi hatt disse på besøk i hagen:

  • Kjøttmeis
  • Blåmeis
  • Granmeis
  • Svartmeis
  • Grønnfink
  • Bjørkefink
  • Dompap
  • Gulspurv
  • Gråsisik
  • Flaggspett
  • Trekryper
  • Spettmeis
  • Rødstrupe
  • Svarttrost
  • Nøtteskrike
  • Skjære
  • Ekorn

Det ser ut som om det har vært en god sesong for meisene. Det er flere av dem enn det vanligvis er på denne tiden.

Hvordan står det til hos dere? Full foring og godt besøk allerede?

Mus i hønsehus og levendefangst

Når man har høns er det vanskelig å ikke få mus i hønsehuset. I hvertfall når hønsene er inne i en låve som er «lekk i alle ender».

Musa trekker dit fordi de finner mat. Selv om vi er flinke til å oppbevare selve forsekkene utenfor rekkevidde, får hønene mat i foringsautomater og dette sprer de lykkelig omkring ved hjelp av både nebb og bein.

Foruten mat er det også ly og massevis av hamstringsplasser i låven. Som oftest er det såpass lite mus at katten likevel holder det i sjakk. Men enkelte sesonger ryr det plutselig inn. I høst har vi stadig oftere sett noen smette unna når vi kom inn. Og plutselig en dag oppdaget jeg små fine reder nede i redene til hønene. Luringene. Der hadde de dundyne.

I høst er det tydeligvis en slik musetopp.

Så hvordan bli kvitt dem?
Inne i hønsehuset hvor hønene tripper overalt er det ikke lett å sette opp musefeller. Klappfeller får vi ha utenfor hønsehuset.

Vi vil helst ikke bruke gift, for det er vist at slik gift dukker opp hos andre dyr som spiser mus.  Vi har mye rovfugl og små rovdyr rundt oss, vi har katt og vi har hund. Alle spiser mys. Jeg har til og med sett hønene spise mus. I verste fall kan vi altså ende opp med giften i eggene i eget kjøleskap. Så det alternativet velger vi lett bort.

Istedet har vi kjøpt levendefeller. Disse «lader» vi med peanøttsmør eller annet godt og setter dem langs veggene hvor musa springer rundt til og fra hønsematen.

Hønene kommer ikke til inne i fella. De kan ikke skade seg selv eller musa og de får heller ikke tak i maten inni. Murstenen la jeg på for at ikke hønene skal kakkepå glasset når de ser musa bevege seg. Dette ville nok bli stressende.

Musa går inn og kommer ikke ut igjen fordi åpningen ut lukker seg etter dem. Og der får de være i fred – med matpakke – til vi kommer.

Fellene må ha tilsyn minst 2 ganger om dagen så musa ikke blir skadet av stress eller slossing.

Så hva gjør man når musa er i fella?
Når de først er fanget uskadd ser jeg ingen grunn til å avlive dem. Det vil ikke gjøre noe fra eller til i den store musebestanden. Jeg vil bare ikke ha dem i hus. Så musa vi fanger blir fraktet langt ut i skogen. Jeg fant tips om «mer enn 2 km» så jeg tar dem enda litt lenger.

Jeg tar selvfølgelig hensyn til andre sine eiendommer på lik linje som vår. Jeg setter musa ut langt unna alle bygninger. Midt i deilige skogen hvor de hører hjemme.

Og du – er de ikke søte der de sitter og venter på at jeg skal ta dem med ut på reise?

Avliving får man liksom nok av når man har både dyr og gård. Noen ganger er det deilig å kunne ordne opp uten at det absolutt må ende fatalt for den ene parten.

Siden jeg måtte sette kameraet fast mens jeg slapp dem ut fikk jeg dessverre bare filmet det første gigantiske hoppet. Mens jeg selv fikk gleden av å se dem løpe langs grener og snuse inn skogduften mens de orienterte seg litt før de smatt ned i undervegetasjonen (hvor jeg har lagt ut litt havre som overgangsniste).

Vi fanget 14 mus på ca fire døgn. Så ble det stille. Men siden det selvfølgelig vil komme flere til, vil vi jevnlig lade med ny mat og flytte dem litt. Vi er jo alikevel i hønsehuset et par gang er om dagen så vi får sjekket ofte nok. Men om du prøver slike også – husk å ikke sette dem med lokket på et sted hvor du glemmer dem og det kan være risiko for at mus blir stående å sulte/tørste ihjel. Ved lagring vil jeg anbefale å enten ha dem i en musesikker boks eller å ha lokket helt åpent.

Redigere redigere redigere

Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.

Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.

Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?

Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.

Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.

Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.

Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.

Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.

 

Vinteren kommer – i år med jordproduksjon

Foret til hestene er på plass. Veden er tørr. Siste rydding av ting og tang fra ut til innomhus er i gang, selv om det går litt i rykk og napp. Ting er sånn passe i rute.  Det er mye mer jeg kunne tenkt meg å gjøre før vinteren kommer, men slik er det alltid.

I år har jeg min første vinter med bokashi. Så selv om det er kaldt ute skal jeg faktisk liksom produsere jord inne. Dette blir spennende.

Har du også din første bokashi vinter? Eller har du alt hatt flere sesonger, men fremdeles litt usikker? Da kan du få masse vintertips på bokashinorge.no – vintertips.

Jeg har tenkt å skaffe meg et par store jordbaljer til jordfabrikk inne et sted, alternativt på låven. Og så har jeg planer om å sanke masse løv og kanskje kjøpe grillkull til bokashivæsken. Men jeg har ikke funnet ut hva jeg skal samle løvet i enda.

Fremdeles legger jeg mat i jord ute. Men kanskje det var siste gang jeg blandet ned en bøtte i går? Meitemarken var i full gang nedi der fremdeles, men snart blir det vel for kaldt også for dem.

Har du planer om noe nytt denne vinteren? Trening? Smoothie hver morgen? Lese mer? Strikke en genser? Bytte jobb? Bli pensjonist? Reise mer? Være mer i ro? Fortell gjerne i kommentarfeltet eller på lavtogsakte sin facebookside.

Skrivereise til vakre Castello di Montegufoni

En skrivereise i regi av Forfatterskolen er en opplevelse for livet. Etter å ha vært med på en tur, er jeg ikke i tvil! Jeg kom hjem full av ny skriveinspirasjon, med en privat hjemmelekseavtale og med kvae på bukseknærne. Bedre kunne det ikke bli.

I begynnelsen av oktober reiste vi litt over 20 mennesker til Toscana for å bo fem dager på et slott sammen med de to flotte kursholdere: krim- og barnebokforfatter Marit Reiersgård og skjønnlitterær -,  sakprosaforfatter og rektor ved Forfatterskolen Kristine Storli Henningsen.

Knut Faldbakken, som i år feirer 50 år som forfatter,  var med som inspirator og læremester.  Han gjestet oss sammen med sin trivelige kone og det var en glede å treffe begge to.  Her ser du ham, Marit Reiersgård (i midten) og rektor (til venstre) kose seg i sommerværet på trappen til Castello di Montefugoni.

Faldbakken bød på seg selv, fortalte om et spennende liv som forfatter og delte en del av sin upubliserte nye roman med oss elever. En øvelse var å skrive vår versjon av fortsettelse på hans første kapittel. Det var fasinerende hvor godt han hadde «stilt inn» leseren til stemning og sannsynlig hovedtrekk i handlingen allerede på de første sidene. Selv om våre fortsettelser verken lignet hverandres eller hans, var det likevel mange av oss som fulgte en retning han allerede hadde ført oss inn i. Spennende og lærerikt.


Stor takk til allstedsværende Thomas K. Solbakken som var både en (og to) av oss og som hadde et solid grep om alt det praktiske. Det er mange andre som burde vært nevnt spesielt. Men jeg velger å si tusen takk til alle sammen siden det egentlig ikke er en eneste en som ikke burde vært nevnt spesielt:

Tusen takk til alle som bidro med vill underholdning, spennende kunnskap, fantasifulle diskusjoner, progressiv vinsmaking, knirkefritt arrangement, alter egoer og mye, mye mer!! Spesiell takk fra meg til de som jeg merket holdt et øye med om det gikk bra med meg de gangene det skortet på. Dere var gull!!

Det var rett og slett en stor gjeng fantastiske mennesker som var på reise sammen. Vi knyttet nye vennskap, inspirerte hverandre, delte skrivefrustrasjoner og spennende tanker og visjoner. Og vi lekte gjemsel i slottshagen på natten. Det var mygg nok til å gi god sommerfølelse. En sommerfølelse som ga oss søt kløe i flere dager etter hjemkomst.

Skrivereisen besto  blant annet av forelesninger, fellesoppgaver og egenskrivetid. Til egenskrivetiden kunne vi velge små inspirerende oppgaver vi fikk eller vi kunne skrive videre på egne tekster. Folk valgte forskjellig. Å tusle en tur i gamle steintrapper, gjennom fornemme ganger og gårdsrom eller i slottsparken – enten det var i soloppgang, strålende solskinn midt på dagen eller i skumringen like før middag – var en opplevelse i seg selv. Forfattere – utgitte eller vordende – satt i dyp konsentrasjon ved små bord, i trapper eller ved bassenget. Andre steder satt små grupper i ivrig samtale. Mens atter andre kunne man se i glimt bak vinduene. Tærne i vinduskarmen og  pc på knærne med en fantastisk utsikt foran seg.

Det var mange av oss som både var oppe halve natten og igang igjen allerede ved soloppgang. Vi kunne ikke gå glipp av noe. Her er solen på vei opp.

Jeg fikk et glimt av stemningen på rommet til våre forfatterverter og bare måtte knipse, selv om jeg følte meg bittelitt som en kikker. Bildet er tatt fra an bekkmørk slottsgang.

Vi fikk med oss alt! Det vil si – jeg gikk glipp av et helt bryllup en dag jeg måtte hvile. Det var fasinerende. Jeg skjønte lite av alt snakket om bruden og trodde et øyeblikk de snakket om noe åndelig. Eller at vi var over i bruken av metaforer..

Været var varmt. Bassenget var fremdeles fullt «badbart» selv om vannet var kjølig.

I parken lurte løver og ulv. Vi var mange som forelsket oss i ulven.

Ved foten av slottet lå et eget rom, bygget opp på 1700 tallet, hvor  gudinnen Leto med sine to små tvillinger Artemis og Apollo er fremstilt i en stor scene. Hun omvandlet bønder til frosker da de nektet henne å drikke (les mer, engelsk wikipedia). Vi var en liten gjeng som snek oss dit midt på natten og fantaserte til duene syntes det ble nok og falt i hodene på oss. Vi holdt på å dø av skrekk. Så holdt vi på å le oss ihjel. Rett og slett ganske forfriskende livsfarlige greier.

En av øvelsene våre var å skrive en  historie sammen. En kjempespennende opplevelse! Uten å vite hva de andre skrev og bare basert på stikkord, skrev vi faktisk en ganske god historie med en svært spennende hovedperson.

Andre oppgaver var å øve seg på å bruke sanser i teksten og å identifiserte klisjeer. Vi snakket om en god begynnelse og en god slutt. Skrev i binde og med andre hånden. Her er et eksempel på en av mine sansesnutter.  Jeg synes det er moro å ta inn en «sånn gjør man vel ikke» for å se hva som skjer med scenen. Og du – bytt mellom å lese «han» og «hun» og se hva som skjer. Man får to helt forskjellige inntrykk, ikke sant? Jeg velger her å bruke «han». Teksten er uredigert og kunne både blitt til mer og til mindre.

Vannet var kaldere enn champagnen som veltet seg i glasset hans. Over ham ruvet den gulkalkede slottsmuren glohett. I en busk voktet en løve himmelrommet mellom dem. Forvitret sten ga en illusjon av pels. Hvis han slikket på den ville den smake sand. Han rødmet. (Sanseoppgave, Kari Viken Olsen)

Hver dag var det felles måltider og mye god vin. Utover de sene kvelder lo vi så vi ble støl i magen rundt et langbord utenfor slottets restaurant.

Slottet var i seg selv helt fantastisk. Vi bodde i leiligheter med tilknyttede soverom. Jeg delte rom med to praktfulle damer og vi hadde hvert vårt soverom og to bad, spisestue og en liten stue sammen. Helt for sikkerhets skyld (kremt) sov jeg med et lys på i rommet. Tenk om jeg våknet og så var den digre gobelinet som hang foran en alkove kommet ned i ly av mørket…. De sa det VAR spøkelser på slottet og jeg syntes jeg så ett av dem en mørk og stille natt…

 

Utsikten fra mitt rom var over herlige tak fulle av stær og duer. Fra stua så vi utover nydelig parkanlegg.

Såvidt jeg skjønte var det ganske forskjellig hvordan vi sov – fra himmelseng til enkeltseng. Men rommene var spennende. Enkelte rom var så spennende at folk nesten ikke turde sove i dem. Selvfølgelig spøkte det jo på slottet, selv om bruden og den gale kjerringa viste seg å være ekte vare. Noen så visst en nonne…? Eller kanskje ikke.

Det var bjelker, høye tak, alkover, takmalerier, sikringer som gikk, trange mørke steinganger fra og til. Og åpne gårdsrom som man smatt gjennom på vei til rommene på kvelden.

Klasserommet (jeg måtte bare kalle det det – vi er jo elever) var ikke egentlig et rom. Det var en hel liten eventyrsal med fri himmel ved siden av. Det var høye vinduer, doble tredører med digre låser og steintrapper opptil som et gikk an å ligge på. Jeg sliter jo litt med å sitte for lenge, så jeg vet de kunne brukes slik. Jeg lå godt.

Duene kurret og fjær dalte sakte ned i gårdsrommet ved siden av. Over oss velvet det seg et solid steintak. Var det et av takene som hadde stått fra 1100 tallet? Slottet var så gammelt, men alle deler var nok ikke like gamle. Jeg studerte sprekkene og lyttet.

Gjennom dagen klang det i ei bjelle. Et slag for halve timer. Rett antall slag for hvert klokkeslett. Om natta var  det stille og månen var nesten full.

På vei hjem fikk vi en dag i Pisa. Dessverre var jeg da begynt å bruke opp energien fullstendig så jeg klarte ikke å komme meg til det skjeve tårn. Istedet tilbrakte jeg en del tid på en benk ved siden av noen gamle italienske menn.

Det var spennende å se hvordan byen på en måte fungerte på to plan. Det var lokalt og lunt og de gamle så ut til å kjenne hverandre som i en liten landsby.  Mens over og under og gjennom det hele fløt turismen som glatt olje. Jeg prøvde å gripe følelsen av å være der, men en stund var jeg så sliten at jeg ikke helt var til stede. En politibil passerte sakte tre ganger og de to inni studerte meg med interesse. De fant visst ut at jeg så uskyldig nok ut. Hadde jeg gått fra sekken, kunne det kanskje blitt noe annet. Jeg smilte matt til dem. De gamle menn på benken skravlet ubekymret videre.

Uansett fikk jeg en gløtt av det skjeve tårn fra flyet. Det teller det! Ser du det? Inne i en grå samling gamle bygninger til høyre i bildet.

Etter at jeg kom hjem var jeg nesten litt hyper i et par dager til. Så kom PEM’en – som etter oppskriften. Det er vekselvis noen tøffe dager nå. Men det roer seg forhåpentligvis snart og jeg er oppegående. Får til og med unna småting innimellom, selv om kveldene er litt vel tøffe. Men det går bra.

Bildene legges også på lavtogsakte sin facebookside. Takk for turen!! Og takk til Robert, min aller kjæreste, som var så snill og sponset deler av den.

«PEM står for Post-Exertional Malaise, eller anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/ symptomforverring. Anstrengelsesutløst symptomforverring/sykdomsfølelse er et av de viktigste kjennetegnene ved ME. ME-syke som anstrenger seg ut over den enkelte pasientens tålegrense, opplever forverring i alle symptomer i en periode. Perioden kan være av svært lang varighet, og reaksjonen kan være forsinket.» (fra Norges ME-forenings nettside)

 

 

Liten gløtt

Det er grønnere på andre siden, sier Vilje.

Det blir litt Hellstrømkos på morgenen. Vi er heldige som får låne denne fine lille karen.

Pippo, rogn og blå, blå himmel.

Apropo rogn. I år er det etter min forstand mye rogn. Blir det da mye eller lite snø til vinteren? Jeg har fremdeles ikke funnet fasit. Enten bærer rogna ikke tungt to ganger… Eller så gjør hun det.

Beite, hestemøkk og kompostering

Våre hester har store beiter å bevege seg på. De første årene følte jeg ikke at jeg fikk ordentlig grep på dette med møkka. Hestene spredte det overalt og jeg syntes det var tungt å rydde for hånd. Istedet ble det økter med traktor og mye rufset beite. Hestene liker ikke å spise der de har sluppe møkk så det ble også en del unyttet beite.

Etterhvert knekket jeg imidlertid koden for våre beiter og hester.  Jeg begynte å følge med og oppdaget at det ikke var SÅ tilfeldig spredning på møkka. Selv om de kunne skite litt overalt, så det ut til at de over tid foretrakk å gå på tre-fire-fem faste areal.

Om vi ryddet alt vekk, tok det ikke lang tid før de klattet (nesten) overalt igjen. Så istedet for å definere EN kompostplass på et hjørne eller utenfor beitet, samarbeidet jeg med hestene ved å la dem ha de fleste av sine selvvalgte toalettplasser. Men jeg samlet møkka på disse plassene i litt strammere hauger.

Jobben er ikke så vanskelig. Jeg går i sirkel og kaster møkka inn mot midten. Det er best å gjøre det før gresset kommer eller når det er nedbeitet så møkkagreipet ikke setter seg fast i langt gress. Om arealet er litt vel stort bruker jeg trillebår. Ikke traktor, for det fungerer ikke like godt.

Når en haug er stor nok begynner jeg rett ved siden av så det til slutt blir det en sammenhengende streng møkk.

Når en streng er lang nok, begynner jeg på en ny like ved.

I den ene enden av strengen hiver jeg fersk møkk. Etter noen måneder – eller under veldig gunstige forhold noen uker – er det ferdigkompostert møkk som kan brukes rett i bed på andre enden.

I haugene forsvinner hestemøkka mye fortere enn det som ligger en og en. En enslig skit kan godt ta mer enn et år på å forsvinne, ser det ut til. Med mindre den blir tråkket vekk eller bearbeidet på annet vis (grevlingen kan være en flink liten medarbeider).

Når de ligger alene og smuldrer vekk av seg selv forsvinner nok også mye av næringen. I haugene vil det også dannes en overflate som ikke komposteres. Dette mister nok også noe kvalitet. Men jeg kaster det ukomposterte uansett inn i neste streng når jeg tar den gode jorda i midten.

Hest og atferd
Etter at dette var gjort en stund begynte hestene med en spennende og veldig praktisk atferd. Når haugene var nylagte og stramme, søkte de dem opp og rygget nesten opp i dem før de gjorde sitt. Mer eller mindre treffsikre. Slik hjelper de nå rett og slett til med å opprettholde systemet.

Hvorfor de gjør slik? Jeg tipper det er en miks av at de blir stimulert av lukt og syn og at dette handler om blant annet territoriell atferd, markering og renslighet.

Etter en stund blir hestene mindre nøye og det baller også på seg. Når de blir det er det om å gjøre å ta en økt for å samle i haug igjen.

Ugress
Disse jordhaugene inviterer ugress når det har ligget lenge nok, bare så det er sagt.  Men det er et vindu der hvor møkka er akkurat ferdig kompostert og ugresset enda ikke har kommet. Får du tatt jord da, er den best.

Har du ikke tid da, kan det kanskje fungere å dekke til. Men siden jeg legger haugene innenfor beitet til hestene har jeg ikke funnet noe praktisk løsning på det. Kommer det mye ugress er det mulig å fjerne øverste laget hvor røttene står, for så å bruke jorda under. Litt avhengig av hva slags ugress som står der. Uansett må man regne med å få med litt ugressfrø.

Men alt det der tar jeg litt med ro. Her i gården kan jeg kjøpe den «reneste» jord og det tar likevel ikke lang tid før ugresset finner veien inn. Sånn er det bare. Man kan jo være så heldig at «ugresset» er selvfrøet blomster også :-D. Det dukker blant annet opp solsikke i haugene mine.

Tar man møkka litt for tidlig, skal man huske at det kan være litt tøft for plantene det legges på. Jeg opplever også da at det kommer ganske mye sopp i den., f.eks. gjødselringsopp.

Den jorda vi ikke skal bruke andre steder og ute på beitet sprer vi bare haugene som jordfornying uten å bry oss om ugress. Når møkka har blitt jord, unngår ikke hestene det lenger og de begynner å beite på ugresset og gresset som vokser der.

Perfekte beiter, da eller?
Langt i fra. Det er fremdeles områder der hestemøkka ligger spredt. Noen av dem beitepusser vi en gang eller to i året. Andre bare ligger der. Men de blir færre og det virker som om det er fordi hestene foretrekker haugene.

En annen ting er jo at beitene våre har andre utfordringer. Slik er det vel for de fleste. Det er mose, tråkk, fukt, for lite, nok eller for mye mat… Men det får være til en annen gang.

Vær og vind og lufting og perfekt kompostering
Så snart jeg kjenner på å gjøre ting perfekt blir jeg litt matt. Jeg har funnet ut at godt nok er nok. Så jeg bare lager hauger og så går det som det går. Og det går veldig bra. MEN det er nok mulig å optimalisere dette. En liten punktliste for perfeksjonister her:

1. Hold haugene med rett fuktighet. Dekk til i eviglange regnperioder. Vann i tørre perioder.

b. Sørg for at alt «blir med» ved å spa om haugene noen ganger.

  • legg en bunn eller kjerne av f.eks. halm så det kommer til luft fra undersiden.

Og fire: Ikke bruk møkk med flis/spon i (jeg vet at andre bruker flisinnblandet møkk og at de synes det går like bra).

Jeg bryr meg ikke om annet enn nummer fire, men det går også av seg selv her på gården siden hestene sjelden gjør fra seg inne i strøet.

Til slutt et lite ps: Uansett hvordan man oppbevarer møkk, husk at om det komposterer dannes varme. Så ikke legg det inntil noe sted hvor varmegangen kan sette fyr på ting. Kompost kan være en brannfelle.

Vårforberedelser og høstgleder i hagen

I år har jeg en liten følelse av at jeg er for tøff med bedene mine. Men det er aldeles på tide. Så får det som overlever overleve, rett og slett. For nå holdt alt på å drukne i ugress. Eller egentlig mest – i gress. Flere stauder har krympet og noen har alt forsvunnet.

Jeg har mye god ferdigkompostert hestemøkk uten ugress like under toppen av haugene hos hestene. Toppen ser ut som «hestskit» enda, siden det der har vært så tørt at det ikke har vært med ordentlig i prosessen. Og under er jorden feit og god. Selv etter dager med tørke, kan jeg presse ut fuktighet med neven. Og det lukter himmelsk, svart jord. Denne kjører jeg bak i hagen.

I kassene med løk og urter har jeg gravd opp alt, fylt den komposterte jorden opp til karmene og så har jeg satt ned løk og urter igjen. Løken skal berge. Den er erfaringsmessig veldig robust og uansett settes det småløk imellom. Om urtene fikk for hard behandling skal jeg uansett fylle på med nye urter til våren.

Kassene før

Etter

I bedene har også staudene fått litt tøff behandling. Jeg håper ikke det blir så mange hull til våren. Heldigvis har jeg stauder andre steder som jeg da kan fylle på med.

Bed nummer 1
Før

Etter (i motsatt retning. Jeg er jo konsekvent, skal vite…)


Bed nummer 2
Før

Etter


Så er det et par villvokste bed igjen. Jeg er litt mer i tvil om hvor tøff jeg tør være der. Og ikke minst NÅR jeg tør gå løs på dem.  Men det er fremdeles fin høst her i Trøndelag. Det er forventet mye godt, varmt vær og det vokser fremdeles rundt omkring. Blant annet kommer det solsikke i hestemøkka utpå beitet. Og det er mye som er grønt, selv om det nå drysser løv.

Så jeg får se om jeg våger meg på dette bedet også. Jaiks – kaos.


Hagen er god og frodig nå. Jeg har latt gresset vokse seg tykt før vinteren.  Rullestolen setter glade spor. På vei forbi bærbuskene snapper jeg rips og stikkelsbær som eksploderer i munnen.

Vinden hadde revet ned tre fine epler. Åhh herlige overflod.

På morgenrunden på beitet til hestene tok jeg med rognbær til hønene. Etter noen timer med vurdering fant de ut at det faktisk var spisende. Kanskje…

Fine dager!

Bokashi – litt magi

Etter en sesong med bokashi har jeg konkludert med at dette er litt magisk og VELDIG moro. Jeg syntes vanlig varmkompostering var tungvint. Men det skal sies at jeg hadde min varmkompostdeby da jeg var på det nesten-sykeste. Så røring og lufting og stell var et herk. Komposten ble illeluktende og full av insekter før jeg fikk sagt amen.

Men… bokashi! Det er så lettvint!

Bokashi er en form for kompostering der matrestene tilsettes mikororganismer via bokashistrø. Den første delen av prosessen skal foregå uten lufttilgang. Så man fyller på daglig eller med noen dagers mellomrom så man ikke åpner lokket for ofte. Overskuddsvæske tappes av underveis og kan brukes til blant annet gjødsel. Når bøtta er full skal den hvile minst to uker mens fermenteringsprosessen fortsetter helt lufttett. Så graves matrestene ned i jord hvor neste del av prosessen – med lufttilgang – starter. I løpet av få uker er maten blitt næringsrik jord. Full av proteiner, vitaminer, mineraler, næringsstoffer, mikroorganismer og meitemark. Les mer på f.eks. bokashi.no

 

Vi har bokashien på vaskerommet inntil det skal ut i hagen. Dette  funker selv med det sedvanlige rot rundt (bare se hvor rotete det er på bildene under .. humre). Vi investerte i to bokashibøtter. Her i kommunen får man ikke støtte til innkjøp av utstyr til bokashi. Men det er det mange kommuner som gjør – så sjekk i din!

Først legger vi matrester i en isboks. Så har jeg dette over i bokashibøtta sånn ca annenhver, tredjehver dag etter hvordan det passer med mengden matrester vi har. Jeg strør over litt bokashistrø og lukker lokket godt. Kaffegrut samler vi ved siden av. Dette er rett og slett fordi det blir så mye grut her i gården at det fyller boksene litt vel fort.

Når bøtte nummer en er full setter jeg den på hvile på gulvet mens jeg begynner med toeren. Når to er full, går eneren i jord og jeg begynner på nytt i den tømte boksen nummer 1.

Hver gang man letter på lokket eller tømmer bokashivæske, er det litt lukt. Noen liker den ikke, men jeg synes det lukter nydelig. Når bøtten står på benken med lokket på, lukter det ikke.  Jeg vet ikke enda hvordan det vil bli om man har jordfabrikk inne på vinteren. Men det blir vel testet i vinter.

 

Disse bøttene har egen tappeplugg. Væsken bruker jeg til å vanne blomster. En bitteliten skvett bokashivæske i masse vann og vips… enda mer magi. Plantene elsker det. De på trappa har fått jevnlig og er veldig fine. Planten ved siden av flasken har gått litt for lut og kaldt vann inntil nylig, dessverre. Men etter noen skvetter begynner den å trives.

 

Ute har jeg satt opp pallekarmer, tre i høyden, som er vinterisolerte. I år har jeg bare fylt med bokashi uten å plante i – for å kjenne litt på det. Alt går litt lavt og sakte, som vanlig.

 

Nede i bøttene har ikke maten forandret seg mye før man har den i jord.

Jeg tar med den fulle, ferdig hvilte bøtten med fermenterte matrester og rører restene ned i jord. Jorden henter jeg fra ferdigkompostert hestemøkk.

 

Jeg trenger ikke røre så mye. Bare så det er sånn passe kontakt mellom jord og matrester. På toppen har jeg enda litt mer jord så ikke maten skal stikke opp og tiltrekke fugl eller annet.

Det har vært mus i bokashien i sommer. Det var nok en tabbe å bruke en kasse som er vinterisolert. Musa bor i isolasjonen, rett ved siden av matfatet og blir god og fet og lat. Men pytt. Det er jo ikke noe farlig. Det er nok ikke slik at vi får flere mus på gården. De er her allerede for vi lever jo midt i naturen. Bor hun ikke der, bor hun ikke langt unna uansett.

Likevel tenkte jeg nå å prøve med et lett «lokk». Jeg har brettet til hønsenetting som er presset litt inntil på kantene. Så klarer hun ikke å grave seg ned til maten og jeg håper hun gir opp.

Etter bare noen få uker er maten borte og alt har blitt fantastisk jord.  Til neste år skal den fordeles i potter. Jeg gleder meg allerede. Den er rett og slett tykk av meitemark og lukter fantastisk.

Har du lyst til å prøve bokashi – så kan du lese mer på http://bokashinorge.no/ eller for eksempel se de svenske videoene på youtube. Her er en av dem: Bokashi i trädgården

PS – man kan ha bokashi rett i potter helt fra begynnelsen. Eller i bed i hagen. Men da kommer nok bikkjene til å herje vilt med det, så jeg gjør det slik som dette foreløpig.

 

Grønnspett finner godis i blomsterbedet

Vi hadde fint besøk i hagen igjen i dag. En grønnspett årsunge så ut til å rane en maurtue i blomsterbedet. Etterpå hoppet den opp og poserte littegrann. Har du sett noe så vakkert? Som voksen vil den bli mye mer klar i fargene.

Det var ikke så lett å se den nede i all vegetasjonen. Men her er en liten sniktitt. Se hvordan den legger hodet på skakke for å komme til under en sprekk. Den stikker tunga inn for å snappe det som smaker godt der inne. Den kaster også småting rundt seg for å renske opp og komme bedre til. Det var moro å se den in action rett utenfor stuevinduene.