10-årsjubileum og årets første trekkfugl

I dag dukket svarttrost hannen opp på fugleforingsplassen som årets første sikre trekkfugl.

Jeg har fulgt med på trekkfuglene i hagen i mange år. Det er faktisk ti-årsjubileum på vårtegnregistreringer.

Her er alle registreringer på svarttrost hannen:

Svarttrost hann 2009 – 2. april
Svarttrost hann 2010 – 31. mars
Svarttrost hann 2011 – 31. mars
Svarttrost hann 2012 – 17. mars
Svarttrost hann 2013 – 10. april
Svarttrost hann 2014 – 14. mars
Svarttrost hann 2015 – 12. mars
Svarttrost hann 2016 – 23. mars
Svarttrost hann 2017 – 13. mars
Svarttrost hann 2018 – 31. mars

Han kommer alltid tidligere enn hunnen.

I går dukket det opp tre grønnsisik. Men jeg er ikke så sikker på at akkurat disse individene har kommet med  trekk da vi ser grønnsisik en gang iblant gjennom vinteren. Siden de ikke har vært her på en god stund, gjør jeg en anmerkning på det likevel. Særlig når de kommer så tett på hverandre. Jeg har sett tidligere også at disse dukker opp sånn ca på samme tid som svarttrost.

Registrerer du vårtegn? Det er en veldig trivelig vane. Du kan registrere for deg selv eller på f.eks. Miljølære.no. Da bidrar du også med data som kan komme til nytte for forskning senere.

Og så kan du selvfølgelig registrere på artsobservasjoner.no – til glede for både forskning og alle andre som registrerer. Det er ikke sjelden jeg er innom artsobservasjoner nettopp for å se hva andre har sett i nærområdet. Det er veldig gøy!

 

Vakre trærne

Som følge av at vi rydder vekk trær langs jordene dukker trærne frem. De har faktisk nesten ikke syntes for bare trær, rett og slett.

Denne store, som ser ut til å ha en god del år på ba(r)ken, er for tiden en ny favoritt. Foreløpig ikke så lett å rettferdiggjøre med et bilde, så vi får betrakte det som et «før» bilde. Jeg skal prøve å huske å foto-følge det utover sommeren. For jeg gleder meg til snøen trekker seg unna og det blir fremkommelig til å rydde unna kvist og lete frem skogbunnen, fjerne noen småtrær til om nødvendig.

Selv om det «bare» er en jordekant så er det trivelig å gjøre det fint.

Noen klager over at trær skygger, noen synes de er i veien. Jeg elsker å gå under og rundt og titte gjennom. La trærne få være viktige elementer både helt inntil og lenger ute der i utsikten. For de skygger jo ikke for utsikten om de er en del av utsikten.

Slik er det også i hagen.

Etter et sidelengs snøfall kom sola frem her om dagen. Og lønna nærmest lyste. Et bilde kan overhodet ikke vise hvor vakkert det var, men jeg kan prøve. Utsikten hadde vært flott også uten treet. Men slettes ikke den samme.

Og på denne årstiden – når jeg først snakker om trær og hva de kan gi utover å bare være et tre – må jeg få nevne det ene litt uttafor treet vi har i alleen.

Det burde jo vært bjørk hele veien, men alleen er bare halvveis fullført. Og på ene siden, sånn ca midt på et sted og helt ute av rytme og orden, står det en poppel. Det er kanskje litt for villig til å sette kratt og spre seg, men det er ikke noe problem når det likevel slås gress rundt det.

Så jeg har fredet det, tross at det egentlig er et litt vanskelig tre. Selv om en storm nappet toppen av det for bare noen år siden er det så vakkert! Og det lukter FANTASTISK på våren.  Det er også en av trærne der sevja stiger tidlig . Midtvinters en gang bare MÅ jeg ned og kjenne på de store knoppene som begynner å bli klisne. Lenge før de fleste har begynt å tenke på vår.

Og når våren først har kommet og knoppene har blitt til unge blad, da stopper jeg ofte på vei hjem fra tur og bare sitter der og ser oppover grener og løv som beveger seg dovent eller ivrig alt etter vær og vind… og jeg snuuuuser.  Nyyyter.

På vinteren lyser grenene blekgrønt mot blå himmelen på de der klare finværsdagene.

Og finværsdager skal det visst komme mange av i påsken i år. I de nærmeste dagene og ukene kommer det til å skje mye i naturen.

Det er spesielt moro å følge med på trærne på akkurat denne årstiden. Selv der det er mye snø fremdeles skal man se det finnes vårtegn. De henter våren dypt der nede under telen. En svulmende knopp, sevje som glitrer litt i sola der det sipler ut av en liten sprekk i barken. En anelse fargeforandring. En forsiktig glød i mose og lav – deres mikroklima varme i sola. Duften av tre og duften fra bakken der snøen trekker seg sakte vekk fra stammen og bakken stikker frem lenge før den gjør det utpå flatene.

Ren lykke.

Ha en riktig god påske alle sammen!!

 

 

 

 

Dyr(e) timeshare: rådyr i dag

De kan til nød være fremme på maten samtidig, disse dyrene. Men de trives mest med timeshare. Og i dag var det rådyrene sin tur. Da jeg sto opp i halv syv tiden lå gjengen nederst i hagen. Planen er å flytte ut gjerdet der i sommer. Der nede er det alltid masse spor av elg og rådyr. Det er til og med en egen grevlinglatrine. Så vi må finne på en løsning for timeshare med bikkjene også når det kommer så langt.

Ser du alle fire rådyrene?

De er så søte små-gutan.

En av dem tok seg en runde og sjekket ut noe gammelt høy, men holdt godt øye med hva de andre holdt på med. Da de rørte på seg var han raskt til å bli med.

De forsvant en stund, men så dukket de opp i granbar-haugene.

Til slutt samlet alle seg og bestemte seg for at de skulle dra. Dermed toget de avgårde.. til de forsvant inn i skogen lenger oppe en etter en.

 

Elg i granbar

Vi driver å rydder langs jordekantene og det blir mye deilig mat for elg og rådyr. I helgen har vi hatt mest nærkontakt med dette fine paret – elgku og kalv.

Kalven er småleken og det er moro å se på.

«For høyt for meg?»

«Ædda bædda, nei da!»

Mmmm – mat! Og den fortæres mens han har øye på noe annet moro som kan gjøres straks.

Den lille krabaten er veldig glad i mamman sin. Det er mye synkronbevegelse. Og innimellom gnir han seg og koser ordentlig med henne. Men jeg glemmer å knipse når de er på det søteste. Jeg bare nyter synet.

Sjekk manken til kalven! Et flott syn.

Nye mysterier i hønsehuset

Ny farge på hønseeggene! Vi har nå bare godt voksne høner. De legger hvite, svakt gulhvite eller mørkebrune egg og har gjort det i årevis. Riktignok i veldig varierende hyppighet og med tidvis lange pauser. Men de bytter jo ikke farge på egga.

Eller – det er akkurat det noen har gjort! For en stund siden begynte det å dukke opp grønne egg!

Er det noen som vet hvorfor og hvordan? De er godt innestengt og det er midtvinters. Det er ikke sånn at en fremmed høne kan lure seg inn akkurat.

Helt sprøtt!

Jeg er av den formening at mystiske ting kan skje. Men når to mystiske ting skjer sånn ca i samme tid, er det gjerne stor sannsynlighet for at de har en sammenheng med hverandre.

Så jeg funderer litt på om dette kan ha sammenheng med høna som begynte å gale? Husker dere jeg fortalte at det kan komme av at ene eggstokken dør/blir syk. Så tar den andre – som egentlig ligger inaktiv – ta over og begynne å vokse. Dette gir hormonforstyrrelser og kan få høna til å uttrykke haneatferd.

Kan det kanskje også få høna til å begynne å legge egg fra et annet sted i hennes «genpool»? Kan hun ha et snev av en rase som legger grønne egg i seg. Og så er denne aktivert?

Jeg må visst luske i hønsehuset igjen. For foreløpig vet jeg ikke hvilken høne det er. Jeg vet bare at alle som er der la hvite eller brune egg før. Ingen la grønne. Jeg har hatt grønnleggere før, men de er døde og jeg fikk aldri kylling fra grønne egg.

Det kan jo være en av de andre hønene og ikke den toppede… Hm. Vel… må ut og surfe på nettet igjen. Det er rart hvordan det ofte dukker opp artikler om slike fenomener når man leter. Men jeg har aldri hørt om det. Har du, så legg igjen en kommentar da!

Islykter

Etter å ha blitt inspirert av Anne Havåg Holter-Hovind som driver Moseplassen, lager jeg islykter i kulda.

Det er mine første forsøk så kvaliteten er litt varierende. Temperaturen varierer fra – 8 på dagen til – 22 på natten. Månen skinner stor og kald på natta og sola steiker hele dagen. Så jeg jobber litt med å beregne hvor lenge de skal stå for å bli passe tykke. Og så har jeg ikke fått tak i store ballonger.

For å kompensere for amatørmessig produksjon lager jeg rett og slett veldig mange. Noen blir fine og planen er at de som er litt rare bare forsvinner i mengden.

Lekre blir de uansett. Og når jeg får noen uten bunn fordi jeg har vært utålmodig… så har jeg en metallplate hvor jeg setter dem. Det funker som juling. De fryser seg fast på den. Ikke at det er nødvendig for såvidt. Hadde de stått i snøen hadde det funket det også.

Det har vært en del moro med det. Jeg klarte å sprekke noen ballonger – fulle av vann – inne på vaskerommet. Så nå er det reint også. Neeesten fra gulv til tak og fra topp til tå. Plutselig så jeg hvorfor det er moro å kaste vannballonger…

I kveld har jeg hatt kosestund på verandaen. Foreløpig med bare fire ferdige lykter. Jeg rigget til med saueskinn, ulltepper, varm te og både islykter og andre lykter… Det var 11 grader kaldt og litt vind. Bikkjene lå på sine madrasser og gnagde ben og sammen så vi mørket legge seg over bygden.

Man trenger jo ikke sitte en evighet. Bare lenge nok til å roe tankene og ikke lenger enn at man holder varmen. Her i huset har vi nylig blitt ferdig med influensaen, så det er ikke nødvendig å friste skjebnen med å fryse. Jeg satt til det ikke lenger var lys på himmelen og alt jeg så var glimtene av lys fra hus og heim i Vikvarvet.

Herved erklærer jeg da hagesesongen som påbegynt.

Lær hvordan du lager islykter av Anne, på hagebloggen Moseplassen: Gjør som en kvart million, se islyktvideoen og lag kunstverk!

Nålefilting: Øye trinn for trinn (og litt mer)

For å lage et øye trenger man hvitt til øyeeplet, fargen som skal på øyet, litt kontrastfarge, svart for pupillen og litt hvitt til lysrefleksjon – selve blinket i øyet.

Du trenger ikke å ha et rundt øyeeple, det kan godt være flatt. Jeg har laget runde øyne her for demonstrasjonens skyld.

 

Øye (det til høyre) – trinn for trinn:
Først legger du på grunnfargen, her har jeg valgt brun. Brunfargen er av en type som er bittelitt fargeblandet så det ikke blir så dødt. Om du bare har klare farger, så prøv gjerne å karde sammen litt av to nyanser.

Legg deretter på den svarte pupillen. Den skal være klart svart.

Så – avhengig av hvor godt du har blandet farger opprinnelig – legg gjerne på kontraster. F.eks. mørkere ring rundt og  så noen gyldne flekker. Jeg filter det først fast med å rette nålen nedover. Så overflatefilter jeg litt innover mot pupillen og utover fra pupillen for å få retningen sånn jeg vil og så det ikke bare blir fargeklumper. Jeg passer bare på at det ikke flyter ut i det hvite eller inn i det svarte.

Til slutt legger du på en prikk, liten strek eller bue i hvitt. Og DEN kan gå på tvers av pupill eller ut til det hvite. Det er jo  lys som speiler seg fordi øyet er fuktig.

Mer at på bilder over ligger prikkene på forskjellig plass i øyet. Det ble slik fordi jeg bare la dem ved siden av hverandre. Men lyset kommer som regel likt inn i øyet.

Her er et bilde hvor jeg har lysinnfall fra et vindu som er på høyre side i bildet. Da kommer lysglimtet på den siden. Altså til høyre i øyet. Mens skyggen faller på ansiktets venstre side.

(Jøje meg, det føles som om jeg var 50 år yngre for 5-6 år siden. Det må være vinteren…. og at håret har blitt grått og kort siden sist. Sukk. Men dette er altså meg for bare noen «øyeblikk» siden. Pedagogisk greit glimt i øyet, da. Mine øyne er forresten blå.)

Søk gjerne «reflection in the eye» og se på bilderesultatet du får.

Refleksjonen er nettopp et speilbilde av det som treffer øyet. Er  det en lang, smal lysåpning så får du lang hvit strek. Er det et vindu med sprosser, får du kanskje fire hvite flekker i forhold til hverandre. Det er avhengig av miljøet rundt.

Noen ganger er det så mange refleksjoner i et øye at man ikke ser annet. Her fotograferer jeg meg selv og vinterlandskapet i øyet til min kjære Pippo. I tillegg skygger hennes egne vipper for sola.

Når øynene er runde og like – som de jo gjerne er – så faller altså refleksjonen likt inn i øyet.

Dette kan brukes til ekstra poengtering om man vil lage et uttrykk som skjeler. Lyset treffe på samme sted. men øynene vil sikte litt fra hverandre så inntrykket er at det da treffer på forskjellige steder i forhold til pupillen. Jeg har prøvd å illustrere det under. Først med hjelpestreker. Så ser du det uten. Hvis du klikker på denne lenken, kommer du til et bilde fra nettet som viser forskjellige typer skjeling.

Dette ble jo litt spesifikt. Men relevant om man for eksempel vil lage et portrett hvor nettopp denne sjarmerende detaljen er viktig.

Dette innlegget burde jo stoppe her. Å lage øye er et stort nok prosjekt i seg. Men jeg fikk lyst til å vise litt raskt hvordan valg av plassering av øye, øyelokk og øyebryn gir massevis av forskjellige uttrykk.

(jeg lar meg så lett rive med av slikt som er gøy)

Plassering av øyelokk over øynene
Så skal øynene inn i øyehuler. Eller – egentlig legger man gjerne øyelokkene på øynene (det er her det kan lønne seg å lage «flattrykte» øyeballer så man slipper bulende øyne).

Allerede nå begynner du å gjøre mye med uttrykket. Prøv å legge øyelokkene forskjellig på øyet.

Plasser for eksempel øyet sånn ca midt i – med øyelokk som dekker bittelitt av øyet både over og under.

Å vise hvitt rundt hele øyet vil gi et helt annet inntrykk enn når øyelokk dekker deler av øyet oppe eller nede.

Øyet plassert nede i øyehulen.

Oppe i øyehulen (og ops… her har visst nesa glidd litt ned. Da blir det litt som en muppet… men pytt. Poenget kommer jo frem).

Øyebryn
Og så putter vi på øyebrynene. Med hver plassering av øyelokk får man mange uttrykk med forskjellig plassering av øyebryn etterpå…

For å finne hvilket uttrykk man vil ha rundt øynene kan man også tegne. Her er noen få av veldig mange kombinasjoner:

Når man deretter varierer med forskjellige typer neser, nesefestet, høyde på panne, smalt eller rundt ansikt, hår, ører, type hake, runde eller markerte kinn… Avstand mellom trekkene…

Moro!

Jeg er dypt fasinert av de som lager portretter. Har du sett hva denne damen får til? Felt Alive, Kay Petal. Der finner du mange kjente fjes!

Nålefilting: Litt mer om bruk av bilde

Å bruke bilder når man skal hente ut formene til et dyr man skal nålefilte, er ganske moro. Jeg fikk lyst til å vise noen eksempler til.

Man kan bruke penn og papir. Siden jeg har bildene digitalt bruker jeg et enkelt tegneprogram, som f.eks. standardprogrammet Paint på pc’en. Først legger jeg inn bildet. Så skisser jeg rundt. Det hender jeg må prøve meg litt frem for å finne akkurat de strekene som «gjør» dyret. For å få det tydeligere har jeg visket vekk bildet etterpå.

Da min vakre Sylvester Godzilla O’Malley levde laget jeg denne skissen av ham. Litt mer forskrekket på bildet enn på tegningen.

Når du først har en tegning i et program du kan leke litt med, kan du imidlertid også se på hva som skjer om du drar i deler av bildet. Her har jeg strakt hodet. Vips – en mye mer forskrekket katt.

Slik kan man «finne former» på flere dyr. Det kan være moro å lete med få streker. Denne må jeg prøve å filte en dag!

 

Enkelte dyr blir veldig nusselig når man tegner dem sånn. Og det er også slik vi gjerne oppfatter dem når vi ser dem. Det er nok ikke for ingenting at ekorn er populære Disneyfigurer.

Gjerne tiltrekkes vi av det runde, søte.

Som snarest kan vi også se på hva som gjør forskjell på voksent og barnlig.

Her ser du en filtet katt som gir inntrykk av at den er ung. Ser du hvorfor?

Jeg la bildet over i Paint og prøvde meg frem. Når jeg tegnet på rundinger, trekanter og firkanter så var de ikke særlig utstrakte.

Unge individ har gjerne rundt ansikt, stort hode, store øyne (men her er de jo lukket), store og runde ører, liten knappenese og rund kropp (Hvorfor søte dyr gjør oss tullete: forskning.no).

Det var ikke egentlig meningen å gjøre denne pusen så søt. Det var et mer voksent dyr som var modell. Jeg har oppdaget at jeg ofte ender opp med at vesenene mine ser yngre ut enn meningen er så jeg jobber med å gjøre trekkene mer voksne. Da nytter det å vite hva som gir inntrykket «ung» og hva som gir inntrykk av «voksen».

Jeg tok et bilde av vår godt voksne Bibbi for å se hvordan det var med henne. En katt er en katt, liksom.. Hva gjør at jeg ser at hun er voksen?

Ved å tegne litt sånn, får jeg noen ahaopplevelser. Hun er visuelt «bygd opp» av mer langstrakte trekk enn den unge katten over. Jeg har prøvd å illustrere det her. Om det ikke er aldeles perfekt vist, så synes det forhåpentligvis likevel.

Jeg kan altså med fordel overdrive noen av trekkene litt. Dra dem ut mer enn jeg først tenker. Da oppveier jeg kanskje min tendens til å gjøre dem litt for søte. Men ikke øyner og ører! Da går jeg mot det barnlige igjen.

Jeg elsker å bruke bilder for å forstå mer av hva jeg ser. Det er på en måte en like spennende del av nålefiltingen som selve utformingen.

Jeg håper andre også kan ha nytte av dette tipset.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.

Nålefilting: ett skjelett flere muligheter

I forrige nålefilteanlegg så jeg litt på å lage en kropp. Men hva er det som gjør en kropp til akkurat DET dyret?

Hvis dette var et streng-skjelett, hvilket dyr kan det bli? En hund, en katt, en hest, en elg eller et rådyr?

Sett på forskjellige typer hale (eller ingen hale), fyll på med mer eller mindre ull, og vinkle lemmene forskjellig så kan det bli alle sammen. Men kutt lengden på bena, så blir det noe helt annet. For eksempel er dette IKKE en elg.

Når jeg surrer på den første kroppsullen begynner jeg med at figuren er tynn. Med mindre det skal være en tykk gris (men den har nok ikke streng inni..)

Jeg studerer dyret både forfra, fra siden og bakfra. Har jeg surret på for mye ull og nærmer meg hesterumpa (særlig en så godt polstret en som dette) kan det være en utfordring å komme ned til en smal elgrumpe etterpå.

Å bruke bilder er et godt triks. Man kan se etter linjer. Man kan også forestille seg rundinger eller flater. Poenget er å finne det som er typisk, enten man vil lage en karikatur eller noe som er naturtro.

Elg er veldig langbent. Jeg ser etter hvor langt det er mellom leddene på bena og hvor de står i forhold til hverandre. Elgen er kort i kroppen og veldig firkantet synes jeg. Så har den kort nakke/hals og den typiske nakkekulen. Se på «låret» hvor langt det er.

Hva med hest? Det vil selvfølgelig være forskjell på hester. Tenk på en araber i forhold til en shetlandsponni! Men når det gjelder forskjellen mellom vår hengslete smårunde Pippo og elgen, synes jeg Pippo er mye mykere i linjene. Hun er lenger i kroppen. Lårmuskelen er kraftigere/rundere enn hos elgen, hun har buet og litt dyp underlinje og nedadgående ryggområde… Jo eldre hun blir desto mer buer de to linjene. Ser dere forskjellene?

Begge har langt «ansikt». Ørene til elgen er større i forhold til hodet enn Pippo sine (synes best på bildene over). Og i profil er mulen til elgen mer overhengende enn Pippo sin.

 

Hvis man ser på rådyr i forhold er kontrastet til Pippo enda større. Korte, rett linjer, firkantet… og se på hodet! Her er det ikke mye som er langt og hengete. Istedet minner hodet om en liten trekant.

 

Så – jeg har en basisfigur – hva er den?
Når man har laget en basis med en del ull på, kan man bøye og tøye litt på den og se hva som gir forskjell.  Noen ganger er det nettopp her selve individet trår frem. Og det går an å få en overraskelse når det trår frem en mynde og planen var et rådyr.

Nakkevinkel kan ha mye å si. Det samme med svaien i ryggen. For å ikke snakke om hale… Disse tingene manipulerer man ganske greit i dette stadiet av filtingen.

Kan dette være en mynde?

Eller et kattedyr? Hundedyr? Til og med en tasmansk tiger?

Eller er det en rådyrmamma? Og den lille kuvingen på ryggen er bare omsorg for de små så de kommer lettere til pattene? Som dere ser må noen tilpasninger til, men det blir vel kanskje et rådyr dette.

KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.