Stikkordarkiv: Beite

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Beite, hestemøkk og kompostering

Våre hester har store beiter å bevege seg på. De første årene følte jeg ikke at jeg fikk ordentlig grep på dette med møkka. Hestene spredte det overalt og jeg syntes det var tungt å rydde for hånd. Istedet ble det økter med traktor og mye rufset beite. Hestene liker ikke å spise der de har sluppe møkk så det ble også en del unyttet beite.

Etterhvert knekket jeg imidlertid koden for våre beiter og hester.  Jeg begynte å følge med og oppdaget at det ikke var SÅ tilfeldig spredning på møkka. Selv om de kunne skite litt overalt, så det ut til at de over tid foretrakk å gå på tre-fire-fem faste areal.

Om vi ryddet alt vekk, tok det ikke lang tid før de klattet (nesten) overalt igjen. Så istedet for å definere EN kompostplass på et hjørne eller utenfor beitet, samarbeidet jeg med hestene ved å la dem ha de fleste av sine selvvalgte toalettplasser. Men jeg samlet møkka på disse plassene i litt strammere hauger.

Jobben er ikke så vanskelig. Jeg går i sirkel og kaster møkka inn mot midten. Det er best å gjøre det før gresset kommer eller når det er nedbeitet så møkkagreipet ikke setter seg fast i langt gress. Om arealet er litt vel stort bruker jeg trillebår. Ikke traktor, for det fungerer ikke like godt.

Når en haug er stor nok begynner jeg rett ved siden av så det til slutt blir det en sammenhengende streng møkk.

Når en streng er lang nok, begynner jeg på en ny like ved.

I den ene enden av strengen hiver jeg fersk møkk. Etter noen måneder – eller under veldig gunstige forhold noen uker – er det ferdigkompostert møkk som kan brukes rett i bed på andre enden.

I haugene forsvinner hestemøkka mye fortere enn det som ligger en og en. En enslig skit kan godt ta mer enn et år på å forsvinne, ser det ut til. Med mindre den blir tråkket vekk eller bearbeidet på annet vis (grevlingen kan være en flink liten medarbeider).

Når de ligger alene og smuldrer vekk av seg selv forsvinner nok også mye av næringen. I haugene vil det også dannes en overflate som ikke komposteres. Dette mister nok også noe kvalitet. Men jeg kaster det ukomposterte uansett inn i neste streng når jeg tar den gode jorda i midten.

Hest og atferd
Etter at dette var gjort en stund begynte hestene med en spennende og veldig praktisk atferd. Når haugene var nylagte og stramme, søkte de dem opp og rygget nesten opp i dem før de gjorde sitt. Mer eller mindre treffsikre. Slik hjelper de nå rett og slett til med å opprettholde systemet.

Hvorfor de gjør slik? Jeg tipper det er en miks av at de blir stimulert av lukt og syn og at dette handler om blant annet territoriell atferd, markering og renslighet.

Etter en stund blir hestene mindre nøye og det baller også på seg. Når de blir det er det om å gjøre å ta en økt for å samle i haug igjen.

Ugress
Disse jordhaugene inviterer ugress når det har ligget lenge nok, bare så det er sagt.  Men det er et vindu der hvor møkka er akkurat ferdig kompostert og ugresset enda ikke har kommet. Får du tatt jord da, er den best.

Har du ikke tid da, kan det kanskje fungere å dekke til. Men siden jeg legger haugene innenfor beitet til hestene har jeg ikke funnet noe praktisk løsning på det. Kommer det mye ugress er det mulig å fjerne øverste laget hvor røttene står, for så å bruke jorda under. Litt avhengig av hva slags ugress som står der. Uansett må man regne med å få med litt ugressfrø.

Men alt det der tar jeg litt med ro. Her i gården kan jeg kjøpe den «reneste» jord og det tar likevel ikke lang tid før ugresset finner veien inn. Sånn er det bare. Man kan jo være så heldig at «ugresset» er selvfrøet blomster også :-D. Det dukker blant annet opp solsikke i haugene mine.

Tar man møkka litt for tidlig, skal man huske at det kan være litt tøft for plantene det legges på. Jeg opplever også da at det kommer ganske mye sopp i den., f.eks. gjødselringsopp.

Den jorda vi ikke skal bruke andre steder og ute på beitet sprer vi bare haugene som jordfornying uten å bry oss om ugress. Når møkka har blitt jord, unngår ikke hestene det lenger og de begynner å beite på ugresset og gresset som vokser der.

Perfekte beiter, da eller?
Langt i fra. Det er fremdeles områder der hestemøkka ligger spredt. Noen av dem beitepusser vi en gang eller to i året. Andre bare ligger der. Men de blir færre og det virker som om det er fordi hestene foretrekker haugene.

En annen ting er jo at beitene våre har andre utfordringer. Slik er det vel for de fleste. Det er mose, tråkk, fukt, for lite, nok eller for mye mat… Men det får være til en annen gang.

Vær og vind og lufting og perfekt kompostering
Så snart jeg kjenner på å gjøre ting perfekt blir jeg litt matt. Jeg har funnet ut at godt nok er nok. Så jeg bare lager hauger og så går det som det går. Og det går veldig bra. MEN det er nok mulig å optimalisere dette. En liten punktliste for perfeksjonister her:

1. Hold haugene med rett fuktighet. Dekk til i eviglange regnperioder. Vann i tørre perioder.

b. Sørg for at alt «blir med» ved å spa om haugene noen ganger.

  • legg en bunn eller kjerne av f.eks. halm så det kommer til luft fra undersiden.

Og fire: Ikke bruk møkk med flis/spon i (jeg vet at andre bruker flisinnblandet møkk og at de synes det går like bra).

Jeg bryr meg ikke om annet enn nummer fire, men det går også av seg selv her på gården siden hestene sjelden gjør fra seg inne i strøet.

Til slutt et lite ps: Uansett hvordan man oppbevarer møkk, husk at om det komposterer dannes varme. Så ikke legg det inntil noe sted hvor varmegangen kan sette fyr på ting. Kompost kan være en brannfelle.

Frostnettene har begynt, sukkeret stiger og skyggene blir lange

For meg er det slik at uansett hvordan jeg har det, så kan jeg ikke annet enn å dra på smilet når jeg kommer ut i de første frostmorgenene.

frostnatt 2 frostnatt 4 frostnatt 5


Og lyset! Det er så flott lys at jeg blir matt og full av pust på en gang.

frostnatt 7

frostnatt 8


Hestene går og kysser skyggene sine. Det er en spennende beitetid i forhold til sukkermengde i gresset.

Når nettene blir kalde
og sola setter inn…
Da er det best å passe
ekstra godt på hesten sin.

Jentene er glade og friske og lekne. Og så lenge det er slik er livet bare deilig. Beitet begrenses imidlertid. Samt at jeg følger dem med skarpe øyne og «hands on» med hensyn til varme og puls i hovene og  generelt humør og bevegelighet.

beitebegrensning


Herlige hestene ser dobbelt så store ut som for bare to-tre uker siden. Vinterpelsen har kommet så fort at det er som om de har gått i skapet og hentet den istedenfor å gro den fra bunnen av.

Men tenk – FREMDELES er det knott!! I går var jeg nede i hagen og rusket i noe bed, og fikk så mange stikk at det klødde og sved som juling og jeg ga opp.

Da er det fint at Vilje, som reagerer på knott, er flink med insektsdekkenet sitt. Bildet under er tatt for få dager siden. Også etter en iskald natt. Og det var så mye knott at hun kom springende da jeg ropte og spurte om hun ville ha dekken. Hun vet hva jeg spør om. Og etter påkledningen stilte hun seg inne og pustet på en stund til kløen ga seg. Deretter var det ut for å finne de andre igjen.

Lite tips: Slike plaststrimler foran åpningene har hjulpet veldig på knottplagen hennes, forresten. Da kan hun velge å gå inn i et område hvor knotten ikke følger etter inn. For de trives jo ikke inne under tak og bak vegger slik. På sommeren bruker Vilje dette veldig aktivt.

Søteste Vilje :-).

Vilje har bedt om dekken og tar pause