Stikkordarkiv: Elg

Kvist som vintermat

Når det blir tatt ned løvtrær midtvinters er det veldig mange som blir glade. Trærne hadde ikke ligget på bakken lenge før det begynte å dukke opp dyr.

Elg

Rådyr

De første par døgnene fikk jeg lurt unna litt til hestene.

Men deretter var det jammen meg ikke mye småkvist igjen. Rådyr og elg hadde spist det meste av grenspisser ned til grovere diameter. Hvor godt kvistene fordøyes minker nemlig med diameter. Og mat skal ikke bare spises. Den skal også fordøyes så dyrene overlever vinteren. Derfor spiser de det med minst diameter først.

Hestene er det jo egentlig ikke farlig med. De får mat nok av oss. Men for hestene er det viktig med litt spenning og variasjon i hverdagen. Både ved at det skjer ting, at de får noe å tenke på og pusle med. For å ikke snakke om variasjon i kosten. Og kvist settes stor pris på. Til slutt begynte de å barke stammene.

Snart skal vi ta flere trær inne på beitet deres og da får de masse å kose seg med. En del av det er granbar, noe de også liker. Ellers er det litt rydding av løvtrær.

Jeg drømmer om å plante til litt nytt forskjellig av løvtrær på deler av beitet. Det blir et langtidsprosjekt og det må nok gjerdes unna. Ellers blir det spist før det vokser opp. Men jeg får prøve meg på rasktvoksende trær. De er også gjerne populære hos hestene.

Man ser godt hvordan styving var viktig før i tiden. Styving er en gammel teknikk der man skjærer ned løvtrær til en viss høyde og kutter store grener, så det som vokser ut er mange tynnere grener. Disse høstes inn på en tid da det er godt med næring i dem, buntes og lagres til mat for dyrene. Trærne får et karakteristisk utseende og der dette er gjort tradisjonelt får man en helt spesiell type kulturlandskap. Men det er ingenting i veien for å lage nye trær fra bunnen av. Det finnes visstnok kurs i styving. Og det er mye å lese om det på nett.

Spennende! Og absolutt noe å snuse på for oss som driver med dyr som vi ønsker skal ha et variert og så naturlig som mulig liv til tross for at de er husdyr innenfor gjerder.

Åh – om man bare kunne hatt flere liv. Det er så mye spennende man kunne gjort om man hadde tid nok og energi nok.

 

 

Følg og lik:

Elg på hestebeite

I dag var det plutselig veldig mange dyr på beitet til hestene. Og en liten opptelling viste at det hadde dukket opp fem elg i tillegg til våre tre hester. Det er vel det høyeste antallet elg jeg har sett sammen på gården foreløpig. Det er ikke rart vi har syntes det har begynt å bli mye spor rundt her.

Jeg funderer litt på om det har kommet inn ekstra med rovdyr i området. Det begynner å bli mange byttedyr som trekker inn på gården. Men det er vel kanskje bare snøen.

elg på beitet 5b

Tre av dem la seg ned og koste seg. En gikk og tullet litt rundtomkring. Mens en holdt seg litt i bakgrunnen. Det tok litt tid før jeg så den. Men plutselig viftet det et øre til inne mellom trærne.

elg nummer 4

 

elg nummer 2 elg nummer 1 2 og 3

 

 

Hm… og om rett skal være rett la vel denne seg akkurat på utsiden av gjerdet.elg nummer fem

 

Det er litt interessant at så vidt jeg kunne se hadde ingen av disse splittet øre. En av dyrene drev og tittet veldig mye bak den lille haugen til høyre for dem. Det er mulig at det var flere dyr der enn hva vi så.

Jeg må innrømme at da tanken på flere streifet meg, tenkte jeg at jeg bare var blitt litt stormannsgal. Fem elg er da mer enn nok om jeg ikke skulle tro det var noen der jeg ikke så i tillegg! Men når jeg ikke finner annet enn at alle disse ti ørene var hele og jeg vet det finnes en elg her med splittet øre… Ja, så tenker jeg jo mitt.

Det er uansett ingen tvil om at hestene ble undertallige.  Hestene og elgen holdt god avstand. De virket verken overdrevet urolige for eller interesserte i hverandre. Vår Carmen holdt seg kanskje litt i bakgrunnen, men var avslappet. Pippo gikk og småspiste halm. Elgen gløttet bare såvidt.

Vilje pippo og fem elg b

Men Vilje studerte dem en liten stund. Og for en gangs skyld klarte jeg ikke å la være å manipulere et par bilde littegrann, selv om jeg vanligvis legger vekt på å legge ut ting slik det faktisk er.

Som dere ser på bildet over er det en del hestemøkk nede til høyre. Hestene har sine favorittplasser. Og det fryser ned så fort at jeg ikke tar det jevnlig med greip på vinteren. Istedet tar Robert det med traktor i blant. Det var noen dager siden sist..

Så da jeg fikk knipset de to bildene under, fjernet jeg noen pærer og to topper av staur i fremkant av bildet ved å ta kopi av «ren snø» og legge over i programmet paint. Vilje og hele resten av beitet er imidlertid ikke retusjert på noe som helst vis.

Er hun ikke søt der hun står?

Vilje ser på elgen bb

Vilje ser på elgen cb

Og så må jeg få lov å påpeke at all den fine kulerunde magen der slettes ikke er kulerund mage. Det er veldig mye vinterpels over buken til shettisene. Straks det regner – for å ikke snakke om når de røyter – ser de ganske så halverte ut.

 

 

Følg og lik:

Det kryr av dyr

Deiligste årstiden!!

I dag telte jeg mininum 69 gråsisik. Dette er en av dem. Satt og småduppet i sola og sjarmerte vingene av meg.

gråsisik en av 69a

En annen liten en som skremte meg istedet, var en granmeis som fløy seg på vinduet. Den lå oppned på verandaen og blunket da jeg kom ut. Jeg huket den opp og satte den for seg selv i et stille rom, slik jeg pleier. De fleste klarer seg fint. Men ikke hvis de blir liggende i hagen sammen med to hunder og en katt…

Etter en hvilestund under ei kjøkkensil på vaskerommet, var den i full gang igjen. Derfra er det bare å åpne vinduet og vippe sila opp, så er de ute i lønna uten mer stressende menneskekontakt. Denne lille klarte seg flott – heldigvis. Og siden jeg vet hvor mange granmeis jeg har kunne jeg raskt telle den på foringsplassen igjen. Å kjenne den igjen, var imidlertid noe annet. Kanskje det var denne? Eller var den en av de andre *klødde meg i hodet*. Neste gang får jeg sette et lite kryss på dem… humre.

granmeis på foringsplassen igjen

Sidensvansgjengen var også tilbake.

sidensvans i gran

Jeg kastet ut epler til dem. Det var det kjøttmeisen, blåmeisen og kråka som ble mest glad for. Sidensvansen ignorerte det fullstendig. Men jeg synes alltid det er litt ekstra kos når kråka kommer nedom og ikke bare sitter og gløtter utenfor gjerdet. Så det var helt greit.

kråke med eple

Jeg kokte nytt meisbollefett og hadde i silene. Det var det trekryperen som satte mest pris på. Den er en merkelig figur, egentlig. Med sitt lange spisse nebb og alvorlige uttrykk.

trekryper koser seg

Utpå dagen dukket det opp to elg.

elg på tomta

elg i alle

Etter en runde på jordet gikk de opp og beskar litt hos naboen.

elg hos naboen 2

elg hos naboen 1

Naboen hadde sikkert bestilt dem, for de kom ikke bare opp i hagen vår og beskar sånn uten videre. Men det var tydelig at de syntes vi også trengte beskjæring. De la igjen visittkortet sitt før de dro, så vi kunne ringe…

elg visittkort

Så tuslet de tilbake inn i skogen – i et herlig snøvær. Filler så store at man så de la seg på ryggen deres.

elg i snøvær

Ikke så veldig mye senere ble det opphold og så kom det to rådyr. Iiii – det var litt skummelt at de følte seg observert fra kjøkkenet. De ble ikke riktig enige i hvilken vei de skulle rømme. Så de roet seg tilslutt ned og gikk og puslet langs kanten. De var der en god stund, om vi skal tro på bikkjene.

rådyr 2

rådyr en

En flott dag!

Følg og lik:

Filtet elgokse og skrivesperre

Så har høsten kommet og da er det veldig deilig å finne frem noe håndarbeid. Det hjelper liksom ikke med hva annet man har planlagt. Det er fyr på peisen og marsipanen har kommet i butikken. Og ulla frister.

Og dermed ble det til at jeg nålefiltet en elgokse. Med ull fra Selbu Spinneri.

Stor ble den! Ca 30 x 30 cm. Og jeg tror den ble livaktig nok. Kimmimela – som jo er finsk lapphund – gikk aldeles ut av sitt gode skinn da den var ferdig og jeg satte den fra meg i vinduet en liten stund. Hun bjeffet rasende til jeg hentet den ned og hun fikk sjekket den ut.

Jaja, jeg sier det jo. Er det EN ting utenom å være sofahund og gårdshund Kimmimela viser interesse for, så er det elg.

Hva synes du? Ville du bjeffet hvis denne sto i vinduet?

elgoksen 1

elgoksen 2  elgoksen 3

elgoksen 4

elgoksen 5

elgoksen 6

Skrivesperre
Nå sitter jeg her og spekulerer på hva mer jeg kan lage. Mens jeg kjefter på meg selv fordi jeg ikke sitter og skriver istedet. Det GÅR fremover altså. Men jeg har falt av noen dager for det er så mye kos å finne på!

Kan noen sparke meg bak?

Men ikke altfor hardt, for jeg har veldig lyst til å filte litt mer også..

Følg og lik:

Trykking er ikke alltid beste strategi!

Hm – det er første gang jeg har opplevd at bikkjene har tatt en hare på tur. Begge var i bånd og på veikanten og jeg satt og SÅ på at de snuste rundt. Og jeg så ikke noen hare før den plutselig satt i saksa…

Den gjemte seg bak noen  steiner i veikanten og gikk ganske så i ett med dem. Bikkjene må ha snust mer eller mindre OVER den et par ganger.

Noen må fortelle den haren at trykking ikke er den BESTE strategien harer har!

Og det var TREDJE gangen de fant den samme haren langs samme veien! De to andre gangene sprang den imidlertid unna og de så bare etter den. Så byttet den strategi. Tosken.

Det der må være den desidert dummeste haren i bygda…

hare i flukt

Den gode nyheten for haren er at bikkjene mine ikke er noen profesjonelle killere. Kira glefset over den og begynte å bære den.. sidelengs. Altså med ryggraden til haren inn mot ganen hennes og alle fire bena rett fremover. Bena gikk som juling, haren hylte som en villmann og ble holdt så løst at den så ut til å snu seg inni kjeften hennes. Det var ikke en unge, men en stor ungdom. Sterke harekroppen stakk langt ut på hver side av hundehodet.

Det tok noen brøkdel sekund før matmor virkelig forsto hva hun så. Kimmimela kom opp fra høyre og skulle til å hjelpe til med å bære… da matmor endelig brølte: «Slipp den!! Fy SKAM dere!»

.. Selv om jeg absolutt ikke mener at det å ta byttedyr når man er rovdyr har noesomhelst med skam å gjøre, altså. Og jeg har gått på harejakt selv. Men Fy og Skam hørte liksom sammen midt i opphisselsen. Fikk liksom litt tyngde.. I et brøkdel sekund så jeg for meg hvordan bikkjene og jeg kunne komme til å bli stående og dra i hver vår ende i en stakkars skrikende bare-ungdom-hare. Så tyngde føltes som om det var helt på sin plass.

Til min overraskelse satte Kira haren ned foran meg. Kimmimela bråstoppet midt i «hjelpeangrepet».  Og så sprang haren videre mens vi alle tre sto musestille og glodde dumt etter den.

Den så ikke ut til å være skadet. Såvidt jeg rakk å se ble det ikke bitt hardt, klemt eller ristet. Jeg så verken en bloddråpe eller noe løsnet hår. Den ble grepet og løftet og båret og sluppet. Jeg håper i hvertfall den var like sprek og fin. Og at den kanskje – KANSKJE – lærte noe.

Men *panneklask* den så ut til å sette seg like ved veien IGJEN en 50-60 meter lenger foran. Nå hadde vi imidlertid skjønt at dette var en virkelig, virkelig dum hare. Så nå holdt jeg hundene tett inntil meg da vi passerte.

Hehe – både bikkjene og jeg snudde oss et par ganger og så etter om den kom etter oss. Det føltes nesten som om det kunne skje….

elgkalv

Vi får vel være glad for at elgkalven vi traff på samme turen ikke var like dum. Og at bikkjene ikke var like ivrige på den.

Det hadde liksom blitt noe helt annet om elgmora (som sto like innenfor kalven) hadde sett seg nødt til å brøle «Slipp den kalven. Fy SKAM dere!!»

Iiiiihh!

Følg og lik: