Stikkordarkiv: Eventyr og fantasi

Nøkkvarsel fra våte Trøndelag

Det har ikke vært så mye regn siden… ja, lenge siden. Vi husker det i hvertfall knapt. Aldri (nesten) har sommeren vært så dårlig. Selv myggen drukner. Regnbuene går seg vill på himmelen og peker bedragersk på samme sted. Har vi ikke blitt lokket til skogs før, skal vi bli det nå.

Jorden er vassjuk. Gode urter gulner og dør. Ugress trives og vokser. Tross alt som drukner er det så frodig at det burde være tungt å puste. Det kryr av byttedyr – hare og mus. De skriker tynt når de blir tatt av lydløse ugler og snikende katter.

Det samler seg dammer på flatmark. Blanke speil lyver om hvor dype de er. Vi gikk tørrskodd der i fjor. Men er det bunn der i år?

En tue i et bittelite nytt tjern er tilsynelatende trygg å sette foten på om man vil over. Vannet er blankt. Så stille. Det speiler skogen omkring så blikket ikke trenger under flaten. I glimt kan man se noe som skifter der nede. Som skyggen av noe som samlet seg til sprang.

Snart glemte myter advarer mot å komme for nære vann. Skulle nok berge folk fra drukningsdøden, humrer eventyrfortellere og naive foreldre. Men tenk om de er sann?

I Trøndelag kommer vi oss snart ikke lenger unna vann.

De bevisstløse krysser vannspeil uten å være sikker på at bunnen bærer. Stoler på de vakende tuene. Våkn opp! Vær fryktsomme. Vi vet ikke hvordan dette vil ende. Snart er det ikke tørr mark mellom dammene.

Hva da?

Jeg vrir meg om natten full av dommedagsdrømmer og grøsser over tegn i tiden. Mens noen krangler om menneskeskapt og ikke, rykker noe helt annet inn over oss. Det er på tide med en advarsel. Det var aldri vi som regjerte. Vi vaklet kun på en skjør overflate. Dråpe for dråpe tar han tronen tilbake. Og snart er vår rolle i mytene kun at vi så ham her først.

Nøkken!

Pass deg!

 

 

Så fulgte kjerringa nissen opp på loftet

Vinter og vår har sloss og rykket oss ut og inn av varmere vær lenge i år. Men i går bestemte nissen seg likevel for å gå og legge seg for sesongen. Allerede før kjerringa hadde kommet seg ordentlig i klærne satt han i trappa inne og tok av seg støvlene.

Da jeg gikk for å hjelpe, så jeg hvorfor han har drøyet så lenge. Det var avslørende hønseskit under sålene.

Han har nok ventet på de nye gårdsbeboerne og forsikret seg om at de hadde det bra før han la seg. Åtte fornøyde høner i nytt hus. Bare foreløpig innenfor netting. Snart skal de inn i resten av flokken.

Så snilt av ham å tenke på dem.

Han var pratsom. En eldgammel overtrøtt unge med mye på hjertet før søvnen skulle ta ham. Men mens jeg var ute på vaskerommet og renset under støvlene hans ble han brått trøtt. Så trøtt som bare en nisse på ordentlig overtid kan bli.

Da han gikk for å legge seg, støttet jeg ham på veien. Han var tung og varm og luktet ull og frisk luft. Han kommer nok til å sove godt.

Du endte dine dager i et digert norgesglass

ukjente mus 1

ukjent mus 4

Du gnager ikke mer
er ikke mer til last
du endte dine dager
i et digert norgesglass

Som tankeløse troll
i en verden full av små
lager mennesker fæle feller
som er vanskelig å forstå

jeg er så veldig trist
for alt du måtte lide
din grav blir stille ryddet
det skal syltetøy opp i det

I hagen får du ligge
på graven skal det stå
«Ukjent mus sin grav
Til minne om alle falne små»

ukjent mus 2

 

Meddisin Mari og Petter Bakglatta

Det blir litt lenge stille mellom hver gang jeg skriver her på bloggen. Så nå henter jeg opp et par historier fra gammelbloggen. Fra en av de rare bygdene  som lever i bakhodet med alle sine fine mennesker.

Dette er et glimt fra livet til noen av dem.

MEDDISIN-MARI
Det var en gang en bygd som het for så mye som Langtbortigrenda. Der bodde det mange mennesker – som i enhver annen bygd. Men akkurat i denne bygda var det slik at når jula nærmer seg fikk gammelkara vondt både her og der. Det var nærmest for tradisjon å regne det. Og kloke kjerringer slo hendene sammen, akket seg og foreslo å sende bud på kyndig hjelp. Det var vel best å få sett på denne vondten! Nå som det snart var jul og alt!

Og gammelkara nikket dystert. Det var vel best. Sjøl om det selvsagt ville bli dyrt. Noe de såvisst ikke trengte nå rett oppunder jula….

Så vart det sendt bud etter a meddisin-Mari. Og meddisin-Mari kom. Det banket lett på døra. Og der ute i mørket, med stjernene blinkene bak seg, sto hun med armene i siden og lo. Håret var alltid utslått og kjolen fin når hun kom på disse julesykebesøka.
-«Hvordan står det til me’n far i huset», spurte hun med glimt i øyet. -«Joo», sa a gammelmor alvorsamt, -«det har ikke stått så dårlig til siden forrige jula, minst! Det var ikke så ille da gammel-merra tråkket ham på foten så den ble gul og blå og han nesten mistet en tå.» Så hostet gammelmor brått. Det hørtes nesten ut som en latter. Men selvfølgelig var det ikke det. Sjukdom på den tida var alvorlige saker.

Inne på kammerset lå han Johan og stønnet lavt og klagende. Som han Peder hadde gjort på forrige plassen – og han Anders gjorde lenger borti grenda. – «Å -å -å», oiet de seg dypt og sårt. Og under tunge øyelokk glimtet det skarpt av gammelmannsøyne som ikke gikk glipp av et eneste ord…. eller en eneste kurve.

Så kjent hun litt på dem, strøk dem over panna og litt over det tynne håret. Hun pustet søt ånde i fjeset på dem når hun ga dem hyggelige meddisinråd.

meddisinmari3-«Hva sa du?», peip gamlingene så hun måtte lene seg enda nærmere der inne på det mørke kammerset.

Da sukket de lykkelig og en rørt lite følelse stakk i brystkassa på dem. De var så takknemlige over all denne gode oppmerksomheten. Mari rant nesten over av god meddisin, hun.

Med skjelvne hender fant de frem en mynt, og smøg den ned i neven hennes. -«Takk, takk!, mumlet de. Og diskre smøg Mari mynten ned igjen under fellen, der hun visste at mor ville finne den når hun skulle fli til jul.

Ååå,  Mari visste godt hva som feilte gammelkara. De måtte bare få smake på det lille søte som ikke var vanlig kost resten av året. Og hvem kunne vel bebreide dem det?

Ikke Mari hvertfall, som kjente menneskene i grenda nesten bedre enn de kjente seg sjøl.

Så for hun avgårde igjen, Mari. Det var mange sjuke gamlinger akkurat på denne tida, skal du vite.

I døra stakk gammelmor til henne litt ekstra. Et lite spann råmelk, noen egg eller et nybaka søtbrød. Mari takket blidt. For den gesten satte hun pris på. Hun ba dem ta godt vare på sine flotte ekte menn –  og nikket høytidelig god advent.

Og etter at meddisin-Mari hadde vært og meddisinert gammelkara, ble de alltid spreke og spretne – og det ble alltid riktig god advent.

Det var noe alle kloke kvinner visste.


Og hvordan vet jeg alt dette? Jo, det er en ganske morsom historie, egentlig.

meddisinmari 1Her om dagen satt jeg og jobbet med noe småtteri før jul. Helenepus satt på bordet og vasket seg dovent. Da hørte vi plutselig en liten lys stemme som spurte om vi ville høre en julehistorie? En ekte og helt sann en?

Jeg fikk straks øye på den lille damen. Men hun var visst usynlig for katter, noe som kanskje var best så liten som hun var. Helene så hit og hun så dit – og kunne ikke for sitt bare liv finne ut hvem som snakket. Det måtte være matmor, mente hun og holdt vaktsomt øye med meg.

meddisinmari 5 meddisinmari 4

meddisinmari 6Meddisin-Mari lo og fortalte og strøk kattehalen såvidt iblant så Helene så aldeles forvirret ut.

Da historien var slutt, neiet meddisin-Mari pent og takket for oppmerksomheten. Og jeg skjønte godt at gammelkara hadde blitt så lykkelige. Vakker og frodig var Mari. Latteren hennes var smittsom og hennes varme omsorg var tydelig.

Jeg følte meg nesten litt meddisinert sjøl. Kanskje hun kjenner meg også,  Mari? At jeg blir så glad av en god historie?

meddisinmari 2

————–

PETTER BAKGLATTA

Petter bodde i samme bygd som meddisin-Mari.

Han Petter var en sånn en som ikke har gjort det lett for seg selv en eneste gang i sitt liv. Han var av de menneskene som gikk to skritt frem og ett tilbake i alt som har med andre mennesker å gjøre.
Da han var liten fikk han kallenavnet Bakglatta en dag han hadde ryki sammen med Sissel i en slosskamp. Stolt og arg – etter å ha tapt grundig siden de var i den alderen da jentene var lange og spenstig og guttene små og puslete – for han hjem midt i skoletiden. Det var midtvinter. Beina var korte, veien var glatt og gutten var sta. Han var et underlig syn der han innbitt jobbet seg oppover – to skritt frem og ett tilbake.

Bakken var synlig nesten hele den to kilometer lange veien opp til gården som lå på en bergnabb og hvilte blikket litt distre i det fjerne. Skolekamerater, lærere og enhver som var ute i et ærend så ham streve lenge med bakken den formiddagen. «Det er Petter i et nøtteskall, det der», sa lærerinna hans ettertenksomt da hun sto på trappa og rettet ryggen etter siste doble timen. «Det er ikke noe som er bare rett frem med den karen… som om det alltid er bakglatt der han går.»

Så var det gjort. Sa folk Petter – kom tilnavnet Bakglatta smygende bak like sikkert som myggstikk klør.

Ikke vet jeg hvordan han alltids klarte å snu hvert et sky forsøk på å be om sjans til rykende slagsmål. Men det var typisk for han Petter. Hver gang han nesten hadde alt i boks – kunne du være sikker på at han gjorde eller sa noe som flyttet ham halve veien tilbake mot start.

Og bygdafolket ristet sindig på hodet og mumlet om denne bakglatta til han Petter. Da Øyvind av egen velvilje begynte å brøyte bakken opp til Petter og sjølfolket hans den vinteren Petter kjørte istykker traktor’n, endte det med slagsmål da Petter skulle takke ham og spørre ham om hva han ville ha for jobben.

Og absolutt ingen skjønner hvordan det kunne komme til slikt munnhuggeri mellom Petter og jordbærbonden borti Nerbøgda. Den eneste arbeidsgiveren han noen gang hadde hatt. Det begynte med skryt og godord for jobben og endte opp med at han Petter forsvant nedover åkrene og ut på landeveien i sinne.

De fleste så det ikke komme når’n Petter begynte å skli bakover. Og ikke forsto de hva som hadde skjedd når de prøvde å gå igjennom det hele i etterkant. Rett som det var strenet han imidlertid oppover bakken med lange steg og en svart sky av sinne hengende over hodet.

 

Petter var selvfølgelig forelska i Sissel. Fra barndommen og hele veien opp gjennom tenåra, egentlig. Og  var det en som alltid forsto han Petter så var det Sissel. Med smokke i munnen og behagelig midlertidig varme i bleia – var det noe i henne som kjente igjen noe i ham alt da de møtte hverandres blikk fra hver sin barnevogn utenfor samvirkelaget.

Så snart de stabbet og gikk, hang hun etter ham i tykt og tynt. Eller han subbet etter henne. Det var ikke sjelden de sloss og kom hjem til hver sine foreldre med blødende neser, såre ører og istykkerrevne knær. Men nåde den som kritiserte motstanderen!

Det første kysset satte verden deres på hodet. Og en vakker dag rev de like ivrig av hverandre klærne som de tidligere hadde sloss som hund og katt. Så ble det forlovelse og bryllup. Sjølfolket til han Petter flyttet ned i bygda – glad for å slippe det store tunge huset og den lange bakken på gammeldaga’n. Og Sissel flyttet opp på gården, hang opp nye gardiner, skrapet og malte og satte sitt preg på alt.

Folk trivdes med å se gården våkne og liksom begynne å blunke litt rønneraktig til bygda der nede.

 

Det var noe merkelige greier. Livat og folkekjær, aldri sint på noen (annet enn kanskje han Petter) og alltid klarøyd nok til å vite hva folk egentlig mente når de gjorde det de gjorde og sa det de sa – var liksom Sissel Petter Bakglatta’s rake motsetning.

Det eneste de så ut til å ha til felles var glade, hengslete og seige arbeidskropper. Og et mykt blikk fullt av respekt når de så på hverandre. Men det viser bare hvor lite man kan se av det som er inni folk. En av hundre andre ting de hadde til felles var kjærligheten til småfolk. Kanskje noe av det viktigste, egentlig. En ekte klarøyd begeistring for alle unger, enten de var snille som dagen var lang eller vrange som de verste små beist.

Trist var det at det syntes som om Sissel ikke kunne få småfolk selv.
Da de hadde vært gift i mange år, Sissel og Petter, begynte folk med en liten tilbøyelighet til å være … vel, ufine og slemme… å spøke med at det kanskje var mer hos han Petter som gikk to skritt frem og ett tilbake enn hans sosiale antenner.

Men alle vet jo egentlig at denne natur’n har en tendens til å ta den tiden den trenger. Det spiller ikke noen rolle hva folk tenker og tror. Ting blir som de blir. Og kanskje var det noe spesielt som ventet på noe som først måtte falle på plass?

Eller noen?