Stikkordarkiv: Hest

Skimmel født svart

Jeg har hatt et årlig innlegg hvor jeg ser på hvordan vår Vilje går fra svart til hvitt. Hun er en shettis som er såkalt skimmel født svart. Det vil si at hun er født med svart pigment i pelsen. Men fargen blekes med årene så hun til slutt kommer til å bli helt hvit.

Er det ikke tøft?

2015

2016

2017
Og her er hun i 2017.  Damen begynner å bli veldig hvit (sjekk forresten gjøken på stolpen bak henne).

 

Følg og lik:

Beite, hestemøkk og kompostering

Våre hester har store beiter å bevege seg på. De første årene følte jeg ikke at jeg fikk ordentlig grep på dette med møkka. Hestene spredte det overalt og jeg syntes det var tungt å rydde for hånd. Istedet ble det økter med traktor og mye rufset beite. Hestene liker ikke å spise der de har sluppe møkk så det ble også en del unyttet beite.

Etterhvert knekket jeg imidlertid koden for våre beiter og hester.  Jeg begynte å følge med og oppdaget at det ikke var SÅ tilfeldig spredning på møkka. Selv om de kunne skite litt overalt, så det ut til at de over tid foretrakk å gå på tre-fire-fem faste areal.

Om vi ryddet alt vekk, tok det ikke lang tid før de klattet (nesten) overalt igjen. Så istedet for å definere EN kompostplass på et hjørne eller utenfor beitet, samarbeidet jeg med hestene ved å la dem ha de fleste av sine selvvalgte toalettplasser. Men jeg samlet møkka på disse plassene i litt strammere hauger.

Jobben er ikke så vanskelig. Jeg går i sirkel og kaster møkka inn mot midten. Det er best å gjøre det før gresset kommer eller når det er nedbeitet så møkkagreipet ikke setter seg fast i langt gress. Om arealet er litt vel stort bruker jeg trillebår. Ikke traktor, for det fungerer ikke like godt.

Når en haug er stor nok begynner jeg rett ved siden av så det til slutt blir det en sammenhengende streng møkk.

Når en streng er lang nok, begynner jeg på en ny like ved.

I den ene enden av strengen hiver jeg fersk møkk. Etter noen måneder – eller under veldig gunstige forhold noen uker – er det ferdigkompostert møkk som kan brukes rett i bed på andre enden.

I haugene forsvinner hestemøkka mye fortere enn det som ligger en og en. En enslig skit kan godt ta mer enn et år på å forsvinne, ser det ut til. Med mindre den blir tråkket vekk eller bearbeidet på annet vis (grevlingen kan være en flink liten medarbeider).

Når de ligger alene og smuldrer vekk av seg selv forsvinner nok også mye av næringen. I haugene vil det også dannes en overflate som ikke komposteres. Dette mister nok også noe kvalitet. Men jeg kaster det ukomposterte uansett inn i neste streng når jeg tar den gode jorda i midten.

Hest og atferd
Etter at dette var gjort en stund begynte hestene med en spennende og veldig praktisk atferd. Når haugene var nylagte og stramme, søkte de dem opp og rygget nesten opp i dem før de gjorde sitt. Mer eller mindre treffsikre. Slik hjelper de nå rett og slett til med å opprettholde systemet.

Hvorfor de gjør slik? Jeg tipper det er en miks av at de blir stimulert av lukt og syn og at dette handler om blant annet territoriell atferd, markering og renslighet.

Etter en stund blir hestene mindre nøye og det baller også på seg. Når de blir det er det om å gjøre å ta en økt for å samle i haug igjen.

Ugress
Disse jordhaugene inviterer ugress når det har ligget lenge nok, bare så det er sagt.  Men det er et vindu der hvor møkka er akkurat ferdig kompostert og ugresset enda ikke har kommet. Får du tatt jord da, er den best.

Har du ikke tid da, kan det kanskje fungere å dekke til. Men siden jeg legger haugene innenfor beitet til hestene har jeg ikke funnet noe praktisk løsning på det. Kommer det mye ugress er det mulig å fjerne øverste laget hvor røttene står, for så å bruke jorda under. Litt avhengig av hva slags ugress som står der. Uansett må man regne med å få med litt ugressfrø.

Men alt det der tar jeg litt med ro. Her i gården kan jeg kjøpe den «reneste» jord og det tar likevel ikke lang tid før ugresset finner veien inn. Sånn er det bare. Man kan jo være så heldig at «ugresset» er selvfrøet blomster også :-D. Det dukker blant annet opp solsikke i haugene mine.

Tar man møkka litt for tidlig, skal man huske at det kan være litt tøft for plantene det legges på. Jeg opplever også da at det kommer ganske mye sopp i den., f.eks. gjødselringsopp.

Den jorda vi ikke skal bruke andre steder og ute på beitet sprer vi bare haugene som jordfornying uten å bry oss om ugress. Når møkka har blitt jord, unngår ikke hestene det lenger og de begynner å beite på ugresset og gresset som vokser der.

Perfekte beiter, da eller?
Langt i fra. Det er fremdeles områder der hestemøkka ligger spredt. Noen av dem beitepusser vi en gang eller to i året. Andre bare ligger der. Men de blir færre og det virker som om det er fordi hestene foretrekker haugene.

En annen ting er jo at beitene våre har andre utfordringer. Slik er det vel for de fleste. Det er mose, tråkk, fukt, for lite, nok eller for mye mat… Men det får være til en annen gang.

Vær og vind og lufting og perfekt kompostering
Så snart jeg kjenner på å gjøre ting perfekt blir jeg litt matt. Jeg har funnet ut at godt nok er nok. Så jeg bare lager hauger og så går det som det går. Og det går veldig bra. MEN det er nok mulig å optimalisere dette. En liten punktliste for perfeksjonister her:

1. Hold haugene med rett fuktighet. Dekk til i eviglange regnperioder. Vann i tørre perioder.

b. Sørg for at alt «blir med» ved å spa om haugene noen ganger.

  • legg en bunn eller kjerne av f.eks. halm så det kommer til luft fra undersiden.

Og fire: Ikke bruk møkk med flis/spon i (jeg vet at andre bruker flisinnblandet møkk og at de synes det går like bra).

Jeg bryr meg ikke om annet enn nummer fire, men det går også av seg selv her på gården siden hestene sjelden gjør fra seg inne i strøet.

Til slutt et lite ps: Uansett hvordan man oppbevarer møkk, husk at om det komposterer dannes varme. Så ikke legg det inntil noe sted hvor varmegangen kan sette fyr på ting. Kompost kan være en brannfelle.

Følg og lik:

Elg på hestebeite

I dag var det plutselig veldig mange dyr på beitet til hestene. Og en liten opptelling viste at det hadde dukket opp fem elg i tillegg til våre tre hester. Det er vel det høyeste antallet elg jeg har sett sammen på gården foreløpig. Det er ikke rart vi har syntes det har begynt å bli mye spor rundt her.

Jeg funderer litt på om det har kommet inn ekstra med rovdyr i området. Det begynner å bli mange byttedyr som trekker inn på gården. Men det er vel kanskje bare snøen.

elg på beitet 5b

Tre av dem la seg ned og koste seg. En gikk og tullet litt rundtomkring. Mens en holdt seg litt i bakgrunnen. Det tok litt tid før jeg så den. Men plutselig viftet det et øre til inne mellom trærne.

elg nummer 4

 

elg nummer 2 elg nummer 1 2 og 3

 

 

Hm… og om rett skal være rett la vel denne seg akkurat på utsiden av gjerdet.elg nummer fem

 

Det er litt interessant at så vidt jeg kunne se hadde ingen av disse splittet øre. En av dyrene drev og tittet veldig mye bak den lille haugen til høyre for dem. Det er mulig at det var flere dyr der enn hva vi så.

Jeg må innrømme at da tanken på flere streifet meg, tenkte jeg at jeg bare var blitt litt stormannsgal. Fem elg er da mer enn nok om jeg ikke skulle tro det var noen der jeg ikke så i tillegg! Men når jeg ikke finner annet enn at alle disse ti ørene var hele og jeg vet det finnes en elg her med splittet øre… Ja, så tenker jeg jo mitt.

Det er uansett ingen tvil om at hestene ble undertallige.  Hestene og elgen holdt god avstand. De virket verken overdrevet urolige for eller interesserte i hverandre. Vår Carmen holdt seg kanskje litt i bakgrunnen, men var avslappet. Pippo gikk og småspiste halm. Elgen gløttet bare såvidt.

Vilje pippo og fem elg b

Men Vilje studerte dem en liten stund. Og for en gangs skyld klarte jeg ikke å la være å manipulere et par bilde littegrann, selv om jeg vanligvis legger vekt på å legge ut ting slik det faktisk er.

Som dere ser på bildet over er det en del hestemøkk nede til høyre. Hestene har sine favorittplasser. Og det fryser ned så fort at jeg ikke tar det jevnlig med greip på vinteren. Istedet tar Robert det med traktor i blant. Det var noen dager siden sist..

Så da jeg fikk knipset de to bildene under, fjernet jeg noen pærer og to topper av staur i fremkant av bildet ved å ta kopi av «ren snø» og legge over i programmet paint. Vilje og hele resten av beitet er imidlertid ikke retusjert på noe som helst vis.

Er hun ikke søt der hun står?

Vilje ser på elgen bb

Vilje ser på elgen cb

Og så må jeg få lov å påpeke at all den fine kulerunde magen der slettes ikke er kulerund mage. Det er veldig mye vinterpels over buken til shettisene. Straks det regner – for å ikke snakke om når de røyter – ser de ganske så halverte ut.

 

 

Følg og lik:

Flinke hesten til matmams

Jeg var ute og sjekket gjerdet i skogen i morges og dit kommer jeg ikke med el-stolen med mindre jeg kjører hele veien rundt. Dessuten har det sett ut til å gå greit å tusle litt i det siste og jeg ville ikke tenke at det ikke skulle gå bra i dag også selv om jeg var pjusk i går. Så jeg tuslet i vei. Og det ble nok litt for langt å gå i dag. På tilbakeveien ble jeg dårlig og la meg rett ut, midt i hestehagen. Der ble jeg liggende i grusen og håpe på at kroppen ikke skulle streike så veldig lenge.

Vi har kommet til en årstid da det er fryktelig kaldt å ligge på bakken uten å klare å røre seg så mye. De fleste har vel kjent hvordan man får vondt i hånda eller bena om man holder det for lenge i kaldt vann? Slik føles det mot bakken også etter en stund. Skuldrene, hoftene, armene og bena – hva som nå enn ligger ned mot selve bakken – blir merkelig «hardt» verkende. Heldigvis fikk jeg lurt en hånd mellom hodet og bakken da jeg lå der, så jeg ikke fikk slik kulde på hodet. Men resten av kroppen ble ikke så blid.

Da jeg begynte å få krefter igjen, kom Vilje tuslende for å se hvordan det gikk. Selv om dyrene ikke ser meg, virker det som om de sanser at det skjer noe. De andre spiste videre, men Vilje forlot maten. Da hun kom hadde jeg klart å reise meg og sto skjelvende og holdt rundt en gjerdestolpe. Jeg vurderte fremgangsmåte for hvordan jeg kunne støtte meg videre. Det var litt vanskelig å støtte seg fremover langs gjerdet, for det går en strømtråd der.

Vilje

Hehe – det streifet meg et øyeblikk at jeg kanskje ville få en energiboost hvis jeg dro meg frem langs strømtråden, men jeg prøvde ikke….

Og der sto altså Vilje og så på meg med våkent blikk og fremadrettede ører. Hun kom helt inntil og snuste på meg. Vilje er ikke noe glad i å bli «lent på». I verste fall letter hun på bakenden. Hun er en ordentlig liten rampeshettis på akkurat det. Men jeg tok sjansen og tolket henne som bydende. Og jammen «leide» hun meg opp. Litt uvant var det med matmams som grep i henne slik og var tung i kroppen, så jeg var litt ekstra forsiktig og prøvde å ikke legge på full tyngde. Jeg hadde først et godt tak i man og nakke, så gled hendene bakover ryggen og til stumpen ettersom hun gikk, så hun ikke skulle føle seg invadert.

Men hun fikk meg helt frem til stallveggen. Flinke jenta! Og der ventet hun til jeg fikk lent meg til den. Jeg kom meg inn og hun fulgte etter helt inn til stalldøra og så rolig på meg.

Mon tro hva de tenker? Om de i det hele tatt er bevisst i forhold til hva de gjør eller bare følger på? Hvorfor er de så rolige og ikke-rampete når jeg blir så dårlig? På en måte tror jeg det er tilfeldig. Men noen ganger lurer jeg. Det er jo flokkdyr. Kanskje det er empati? Eller rent praktisk: «vi må få den matmaskina på beina igjen.»..?

Vanligvis er det Pippo som er den flinke hjelpehesten. Hun har reist meg opp noen ganger ved å by meg manen. Og hun har virket veldig bevisst hjelpende. Vilje har ikke prøvd så mye og hun var litt mer usikker. Men flink. Bedre enn den gangen hun fant meg på beitet mens jeg satt og snakket med noen på telefonen og nøt utsikten  (jeg var ikke dårlig) – og hun satte seg på meg..

Blir jeg bråpjusk ute på beitet, oppfører de seg spesielt. Det er fasinerende og hadde vært veldig moro å sett mer vitenskapelig på. Men ikke så lett kanskje.

Sånn som det er nå – ser jeg rent følelsesmessig på det :-). For det føles litt stort når jeg plutselig ikke klarer å gå, blir liggende der litt hjelpeløs og de kommer med varmt blikk og rolige bevegelser og – enten det er med hensikt eller ikke – hjelper meg.

Flinke, flinke jentene mine!!
Blomster skulle dere hatt.
Men det må være sunne blomster det, for dem spiser dere vel bare.

(Ps – bildet er tatt tidligere, da jeg ikke akkurat er i fotomodus når jeg er såpass dårlig. Og psps – er på beina og tusler stille og rolig nå. Ingen krise.)

Følg og lik:

Frostnettene har begynt, sukkeret stiger og skyggene blir lange

For meg er det slik at uansett hvordan jeg har det, så kan jeg ikke annet enn å dra på smilet når jeg kommer ut i de første frostmorgenene.

frostnatt 2 frostnatt 4 frostnatt 5


Og lyset! Det er så flott lys at jeg blir matt og full av pust på en gang.

frostnatt 7

frostnatt 8


Hestene går og kysser skyggene sine. Det er en spennende beitetid i forhold til sukkermengde i gresset.

Når nettene blir kalde
og sola setter inn…
Da er det best å passe
ekstra godt på hesten sin.

Jentene er glade og friske og lekne. Og så lenge det er slik er livet bare deilig. Beitet begrenses imidlertid. Samt at jeg følger dem med skarpe øyne og «hands on» med hensyn til varme og puls i hovene og  generelt humør og bevegelighet.

beitebegrensning


Herlige hestene ser dobbelt så store ut som for bare to-tre uker siden. Vinterpelsen har kommet så fort at det er som om de har gått i skapet og hentet den istedenfor å gro den fra bunnen av.

Men tenk – FREMDELES er det knott!! I går var jeg nede i hagen og rusket i noe bed, og fikk så mange stikk at det klødde og sved som juling og jeg ga opp.

Da er det fint at Vilje, som reagerer på knott, er flink med insektsdekkenet sitt. Bildet under er tatt for få dager siden. Også etter en iskald natt. Og det var så mye knott at hun kom springende da jeg ropte og spurte om hun ville ha dekken. Hun vet hva jeg spør om. Og etter påkledningen stilte hun seg inne og pustet på en stund til kløen ga seg. Deretter var det ut for å finne de andre igjen.

Lite tips: Slike plaststrimler foran åpningene har hjulpet veldig på knottplagen hennes, forresten. Da kan hun velge å gå inn i et område hvor knotten ikke følger etter inn. For de trives jo ikke inne under tak og bak vegger slik. På sommeren bruker Vilje dette veldig aktivt.

Søteste Vilje :-).

Vilje har bedt om dekken og tar pause

 

 

Følg og lik:

Hest, Slowfeeding.. og litt om pakking av nettene

Vi gir våre hester mat i høynett.  Det gir såkalt slowfeeding – sakteforing – da hestene må nappe høyet ut gjennom hullene. Størrelsen på hullene bestemmer hvor lett eller vanskelig det er.

Det er en  flott måte å fore hestene. De bruker lenger tid på å trøye seg med maten, har «mat i magen» i større del av døgnet og våre gikk også ned i vekt når de begynte å spise slik. De blir nok mindre matstresset fordi de har mer jevn tilgang på mat, noe som også gjør noe med vekten.

Jeg mener at også fordelingen av vekt ble påvirket. De ble mindre vomstore alle sammen.

De får både høy og halm i høynett. Enten hver for seg eller blandet i samme nett. I fjor var halmen like populær blant hønene for det var så mye korn i det. Sjekk filmen.


Nettene

Nettet dere ser på halmbildet er kjøpt på Hööks. Jeg er ikke sikker på hvordan det fungerer mht slitasje enda, da vi akkurat har tatt dem i bruk. Vi har noen andre som har tykkere tråder, i sin tid kjøpt på Bråtrø Gård. Og dem har jeg vært og er fremdeles veldig fornøyd med. De varer og varer. Hull repareres lett med en tråd. Jeg vet ikke om hun har akkurat samme type nett fremdeles, men det går an å spørre. Våre er hvite.  De grønne virker også fine.

Vi bruker nett med hull på ca 4×4 (eller 3,5×3,5) cm. De på 3×3 ble hestene irriterte av. Men dette kan være fordi de ikke var vant til å spise av nett da de fikk prøve dem første gang. Jeg vurderer nå å gå litt ned i hullstørrelse, da hestene begynner å bli ganske effektive.

Skal du prøve høynett på hestene (og ikke alt har funnet dine yndlingsnett) så se deg gjerne litt rundt mht kvalitet og størrelse. Jeg ser folk liker så forskjellig. Og også at preferansene er avhengig av hvordan hestene er på nettene.

Pakking av nett
Når man er litt sliten og full av au i kroppen kan det være en utfordring å stappe nettene. Jeg kan iblant ha så smerter i hendene at stapping rett og slett er litt-for-mye og jeg tar meg selv i å stå og småjamre. Dessuten mister jeg gripekraften i hendene når jeg står og knoter lenge med så vonde hender.

Da var det godt å finne at dette fungerte ypperlig. Et søppelstativ kjøpt på Bruktbo, Stjørdal i sin tid. Det er bare å droppe høyet eller halmen nedi og gi det en liten dytt for å få nettet fullt nok.

(jeg lurer på hvorfor jeg ikke har kommet på det før…. *panneklask*)

DSC_0250


I tillegg har jeg et par andre forskjellige stativ jeg skal prøve. Alt som gjør ting lettere er gull verdt! Spesielt vinterstid når man stapper  8-10 nett om dagen.

 

Følg og lik: