Stikkordarkiv: Hund

Jursvulst hos hund og flink pasient

Vår vakreste Kira begynner å dra på årene. Hun ble 12 nå i november. For et par år siden (tror jeg- tiden går så fort) oppdaget vi noen små jursvulster som ble fjernet. De var godartede. Men neste gang var det ikke så vel. (Kira bakerst på bildet. Tatt på en tur i sommer)

På siste veterinærbesøk ved AniCura, Stjørdal for noen uker siden oppdaget veterinæren de nye svulstene. Vi hadde ikke merket dem selv om vi koser mye. Vi var på besøk for vaksine og fordi Kira haltet (alderdomsrelatert). Hun fikk smertestillende og betennelsesdempende for haltingen og vi ventet et par uker før vi bestilte time for operasjon. Men så var vi tilbake. Det er viktig å ikke vente med slike svulster.

Det ble fjerning av svulster på to steder. Operasjonen gikk bra. På bildet viser Kira frem sårene ikke lenge etter operasjonen.  Det er ikke noe problem å holde et øye med at alt gror godt når damen er så avslappet til å blottlegge magen.

Etter operasjonen har hun ikke hatt noe tegn til å ha «gått gjennom» noenting som helst. Hun hoppet ut av bilen før jeg fikk sagt amen da vi kom hjem. Aldeles som normal og i full gang igjen. Men vi har holdt tilbake på lange turer og vi har fulgt med på at hun ikke slikket. De aller første dagene hadde hun kroppsstrømpe. Det meste av tiden har hun ikke trengt noe beskyttelse

Det viste seg dessverre at alle svulstene var ondartede. Vi tar det ikke som en dødsdom, da de ble tatt såpass raskt. Dette står på AniCura sine nettsider om jursvulster:

Jursvulst er den tredje vanligste kreftformen hos hunder. Det oppstår oftest hos eldre tisper som ikke er kastrerte eller som kastreres sent. Omtrent halvparten av jursvulstene er ondartede og forkommer ofte i mer enn en jurkjertel.

og

Hundens framtidsutsikter varierer avhengig av hvor store svulstene er når de fjernes. Om svulstene er mindre enn 3 cm er gjennomsnittlig overlevelse mer enn tre år. 80 prosent av tispene får tilbakefall innen ett år i de tilfeller hvor svulsten har vært større enn 5 cm. Det er derfor viktig at svulstene opereres bort så raskt som mulig, før de får vokse seg for store.

Kira sine svulster var ikke så store. Det er ingen åpenbare grunner til å mistenke spredning. Men selvfølgelig er det noe som alltid er vanskelig å si. Vi satser imidlertid på at dette går bra. Hun virker ellers frisk og fin. Hun viser alderdom, men er i godt hold, har godt humør, god matlyst og bra aktivitetsnivå.

Vi kommer til å følge godt med og ta henne til kontroll halvårlig. Så lenge formen hennes er god håper vi alderdommen blir lang og lykkelig.

Fjerne sting
I går var det 14 dager siden operasjonen og da skulle vi fjerne stingene. Vi kan få det gjort hos veterinær, men jeg pleier å gjøre slikt. Det ble først i dag fordi jeg i går fikk et anfall av usikkerhet. Jeg ville være fullt konsentrert så jeg virkelig så hva jeg gjorde.

I dag kom roen.

Og vi har verdens mest samarbeidsvillige pasient, tror jeg. Hun så skeptisk ut da jeg kom med hodelykt og briller. Vanligvis betyr det kloklipping. Men da jeg ba henne legge seg så gjorde hun det. Hun lot seg vippe lett rundt og lå på rygg og lot meg fjerne stingene uten en eneste protest. Uten at vi trengte hjelp til å holde fast i det hele tatt! Sårene ser litt mørke ut fordi jeg ikke vil dra i det som er igjen av rur. Men det ser helt fint ut.

Nå må vi bare få dem ut av soverommet igjen. Som vanlig får sjuklinger ligge inne hos oss. Og så kan vi ikke gjøre forskjell, så ble det begge to… Å få dem ut igjen når sjuklingen er frisk er verre. Matmor begynner å nå den der grensen for hvor langt hun synes det er nødvendig å strekke omsorgsstrikken. Men hun er forsiktig med å gå for hardt til verks. Da kan det være fare for at hun ender på sofaen med katta mens matfar og bikkjene tar soverommet.

 

Følg og lik:

Nålefilting: Hund

På denne årstiden dukker ofte lysten til å nålefilte opp igjen. Sesongens første fullførte prosjekt ble noen venners lille venn.

Deres fine hund, Loke.

Jeg så på bilder for å få ham så rett som mulig i form og farge.

Men små detaljer har jeg nok mistet. Det så jeg da han, matmor og matfar kom for å hente figuren. Blant annet fant jeg ikke bilder der jeg så at han har litt brunt på tærne og innsiden av ørene også.

Men han ble da ikke så aldeles ulik. En liten fiksing av kraven (den har en fin vinkel på ryggen som jeg ikke hadde sett) før de dro, så var han ferdig.

Nålefilting er rett og slett utrolig moro!

Er det noen som har lyst på et lite nålefilte-kurs her på bloggen? Si ifra da, så skal jeg se hva jeg får til.

Her er noe annet jeg har laget med ull og filtenål:

 

 

 

Følg og lik:

Trykking er ikke alltid beste strategi!

Hm – det er første gang jeg har opplevd at bikkjene har tatt en hare på tur. Begge var i bånd og på veikanten og jeg satt og SÅ på at de snuste rundt. Og jeg så ikke noen hare før den plutselig satt i saksa…

Den gjemte seg bak noen  steiner i veikanten og gikk ganske så i ett med dem. Bikkjene må ha snust mer eller mindre OVER den et par ganger.

Noen må fortelle den haren at trykking ikke er den BESTE strategien harer har!

Og det var TREDJE gangen de fant den samme haren langs samme veien! De to andre gangene sprang den imidlertid unna og de så bare etter den. Så byttet den strategi. Tosken.

Det der må være den desidert dummeste haren i bygda…

hare i flukt

Den gode nyheten for haren er at bikkjene mine ikke er noen profesjonelle killere. Kira glefset over den og begynte å bære den.. sidelengs. Altså med ryggraden til haren inn mot ganen hennes og alle fire bena rett fremover. Bena gikk som juling, haren hylte som en villmann og ble holdt så løst at den så ut til å snu seg inni kjeften hennes. Det var ikke en unge, men en stor ungdom. Sterke harekroppen stakk langt ut på hver side av hundehodet.

Det tok noen brøkdel sekund før matmor virkelig forsto hva hun så. Kimmimela kom opp fra høyre og skulle til å hjelpe til med å bære… da matmor endelig brølte: «Slipp den!! Fy SKAM dere!»

.. Selv om jeg absolutt ikke mener at det å ta byttedyr når man er rovdyr har noesomhelst med skam å gjøre, altså. Og jeg har gått på harejakt selv. Men Fy og Skam hørte liksom sammen midt i opphisselsen. Fikk liksom litt tyngde.. I et brøkdel sekund så jeg for meg hvordan bikkjene og jeg kunne komme til å bli stående og dra i hver vår ende i en stakkars skrikende bare-ungdom-hare. Så tyngde føltes som om det var helt på sin plass.

Til min overraskelse satte Kira haren ned foran meg. Kimmimela bråstoppet midt i «hjelpeangrepet».  Og så sprang haren videre mens vi alle tre sto musestille og glodde dumt etter den.

Den så ikke ut til å være skadet. Såvidt jeg rakk å se ble det ikke bitt hardt, klemt eller ristet. Jeg så verken en bloddråpe eller noe løsnet hår. Den ble grepet og løftet og båret og sluppet. Jeg håper i hvertfall den var like sprek og fin. Og at den kanskje – KANSKJE – lærte noe.

Men *panneklask* den så ut til å sette seg like ved veien IGJEN en 50-60 meter lenger foran. Nå hadde vi imidlertid skjønt at dette var en virkelig, virkelig dum hare. Så nå holdt jeg hundene tett inntil meg da vi passerte.

Hehe – både bikkjene og jeg snudde oss et par ganger og så etter om den kom etter oss. Det føltes nesten som om det kunne skje….

elgkalv

Vi får vel være glad for at elgkalven vi traff på samme turen ikke var like dum. Og at bikkjene ikke var like ivrige på den.

Det hadde liksom blitt noe helt annet om elgmora (som sto like innenfor kalven) hadde sett seg nødt til å brøle «Slipp den kalven. Fy SKAM dere!!»

Iiiiihh!

Følg og lik: