Stikkordarkiv: Jeg skriver

Redigere redigere redigere

Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.

Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.

Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?

Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.

Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.

Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.

Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.

Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.

 

Skrivereise til vakre Castello di Montegufoni

En skrivereise i regi av Forfatterskolen er en opplevelse for livet. Etter å ha vært med på en tur, er jeg ikke i tvil! Jeg kom hjem full av ny skriveinspirasjon, med en privat hjemmelekseavtale og med kvae på bukseknærne. Bedre kunne det ikke bli.

I begynnelsen av oktober reiste vi litt over 20 mennesker til Toscana for å bo fem dager på et slott sammen med de to flotte kursholdere: krim- og barnebokforfatter Marit Reiersgård og skjønnlitterær -,  sakprosaforfatter og rektor ved Forfatterskolen Kristine Storli Henningsen.

Knut Faldbakken, som i år feirer 50 år som forfatter,  var med som inspirator og læremester.  Han gjestet oss sammen med sin trivelige kone og det var en glede å treffe begge to.  Her ser du ham, Marit Reiersgård (i midten) og rektor (til venstre) kose seg i sommerværet på trappen til Castello di Montefugoni.

Faldbakken bød på seg selv, fortalte om et spennende liv som forfatter og delte en del av sin upubliserte nye roman med oss elever. En øvelse var å skrive vår versjon av fortsettelse på hans første kapittel. Det var fasinerende hvor godt han hadde «stilt inn» leseren til stemning og sannsynlig hovedtrekk i handlingen allerede på de første sidene. Selv om våre fortsettelser verken lignet hverandres eller hans, var det likevel mange av oss som fulgte en retning han allerede hadde ført oss inn i. Spennende og lærerikt.


Stor takk til allstedsværende Thomas K. Solbakken som var både en (og to) av oss og som hadde et solid grep om alt det praktiske. Det er mange andre som burde vært nevnt spesielt. Men jeg velger å si tusen takk til alle sammen siden det egentlig ikke er en eneste en som ikke burde vært nevnt spesielt:

Tusen takk til alle som bidro med vill underholdning, spennende kunnskap, fantasifulle diskusjoner, progressiv vinsmaking, knirkefritt arrangement, alter egoer og mye, mye mer!! Spesiell takk fra meg til de som jeg merket holdt et øye med om det gikk bra med meg de gangene det skortet på. Dere var gull!!

Det var rett og slett en stor gjeng fantastiske mennesker som var på reise sammen. Vi knyttet nye vennskap, inspirerte hverandre, delte skrivefrustrasjoner og spennende tanker og visjoner. Og vi lekte gjemsel i slottshagen på natten. Det var mygg nok til å gi god sommerfølelse. En sommerfølelse som ga oss søt kløe i flere dager etter hjemkomst.

Skrivereisen besto  blant annet av forelesninger, fellesoppgaver og egenskrivetid. Til egenskrivetiden kunne vi velge små inspirerende oppgaver vi fikk eller vi kunne skrive videre på egne tekster. Folk valgte forskjellig. Å tusle en tur i gamle steintrapper, gjennom fornemme ganger og gårdsrom eller i slottsparken – enten det var i soloppgang, strålende solskinn midt på dagen eller i skumringen like før middag – var en opplevelse i seg selv. Forfattere – utgitte eller vordende – satt i dyp konsentrasjon ved små bord, i trapper eller ved bassenget. Andre steder satt små grupper i ivrig samtale. Mens atter andre kunne man se i glimt bak vinduene. Tærne i vinduskarmen og  pc på knærne med en fantastisk utsikt foran seg.

Det var mange av oss som både var oppe halve natten og igang igjen allerede ved soloppgang. Vi kunne ikke gå glipp av noe. Her er solen på vei opp.

Jeg fikk et glimt av stemningen på rommet til våre forfatterverter og bare måtte knipse, selv om jeg følte meg bittelitt som en kikker. Bildet er tatt fra an bekkmørk slottsgang.

Vi fikk med oss alt! Det vil si – jeg gikk glipp av et helt bryllup en dag jeg måtte hvile. Det var fasinerende. Jeg skjønte lite av alt snakket om bruden og trodde et øyeblikk de snakket om noe åndelig. Eller at vi var over i bruken av metaforer..

Været var varmt. Bassenget var fremdeles fullt «badbart» selv om vannet var kjølig.

I parken lurte løver og ulv. Vi var mange som forelsket oss i ulven.

Ved foten av slottet lå et eget rom, bygget opp på 1700 tallet, hvor  gudinnen Leto med sine to små tvillinger Artemis og Apollo er fremstilt i en stor scene. Hun omvandlet bønder til frosker da de nektet henne å drikke (les mer, engelsk wikipedia). Vi var en liten gjeng som snek oss dit midt på natten og fantaserte til duene syntes det ble nok og falt i hodene på oss. Vi holdt på å dø av skrekk. Så holdt vi på å le oss ihjel. Rett og slett ganske forfriskende livsfarlige greier.

En av øvelsene våre var å skrive en  historie sammen. En kjempespennende opplevelse! Uten å vite hva de andre skrev og bare basert på stikkord, skrev vi faktisk en ganske god historie med en svært spennende hovedperson.

Andre oppgaver var å øve seg på å bruke sanser i teksten og å identifiserte klisjeer. Vi snakket om en god begynnelse og en god slutt. Skrev i binde og med andre hånden. Her er et eksempel på en av mine sansesnutter.  Jeg synes det er moro å ta inn en «sånn gjør man vel ikke» for å se hva som skjer med scenen. Og du – bytt mellom å lese «han» og «hun» og se hva som skjer. Man får to helt forskjellige inntrykk, ikke sant? Jeg velger her å bruke «han». Teksten er uredigert og kunne både blitt til mer og til mindre.

Vannet var kaldere enn champagnen som veltet seg i glasset hans. Over ham ruvet den gulkalkede slottsmuren glohett. I en busk voktet en løve himmelrommet mellom dem. Forvitret sten ga en illusjon av pels. Hvis han slikket på den ville den smake sand. Han rødmet. (Sanseoppgave, Kari Viken Olsen)

Hver dag var det felles måltider og mye god vin. Utover de sene kvelder lo vi så vi ble støl i magen rundt et langbord utenfor slottets restaurant.

Slottet var i seg selv helt fantastisk. Vi bodde i leiligheter med tilknyttede soverom. Jeg delte rom med to praktfulle damer og vi hadde hvert vårt soverom og to bad, spisestue og en liten stue sammen. Helt for sikkerhets skyld (kremt) sov jeg med et lys på i rommet. Tenk om jeg våknet og så var den digre gobelinet som hang foran en alkove kommet ned i ly av mørket…. De sa det VAR spøkelser på slottet og jeg syntes jeg så ett av dem en mørk og stille natt…

 

Utsikten fra mitt rom var over herlige tak fulle av stær og duer. Fra stua så vi utover nydelig parkanlegg.

Såvidt jeg skjønte var det ganske forskjellig hvordan vi sov – fra himmelseng til enkeltseng. Men rommene var spennende. Enkelte rom var så spennende at folk nesten ikke turde sove i dem. Selvfølgelig spøkte det jo på slottet, selv om bruden og den gale kjerringa viste seg å være ekte vare. Noen så visst en nonne…? Eller kanskje ikke.

Det var bjelker, høye tak, alkover, takmalerier, sikringer som gikk, trange mørke steinganger fra og til. Og åpne gårdsrom som man smatt gjennom på vei til rommene på kvelden.

Klasserommet (jeg måtte bare kalle det det – vi er jo elever) var ikke egentlig et rom. Det var en hel liten eventyrsal med fri himmel ved siden av. Det var høye vinduer, doble tredører med digre låser og steintrapper opptil som et gikk an å ligge på. Jeg sliter jo litt med å sitte for lenge, så jeg vet de kunne brukes slik. Jeg lå godt.

Duene kurret og fjær dalte sakte ned i gårdsrommet ved siden av. Over oss velvet det seg et solid steintak. Var det et av takene som hadde stått fra 1100 tallet? Slottet var så gammelt, men alle deler var nok ikke like gamle. Jeg studerte sprekkene og lyttet.

Gjennom dagen klang det i ei bjelle. Et slag for halve timer. Rett antall slag for hvert klokkeslett. Om natta var  det stille og månen var nesten full.

På vei hjem fikk vi en dag i Pisa. Dessverre var jeg da begynt å bruke opp energien fullstendig så jeg klarte ikke å komme meg til det skjeve tårn. Istedet tilbrakte jeg en del tid på en benk ved siden av noen gamle italienske menn.

Det var spennende å se hvordan byen på en måte fungerte på to plan. Det var lokalt og lunt og de gamle så ut til å kjenne hverandre som i en liten landsby.  Mens over og under og gjennom det hele fløt turismen som glatt olje. Jeg prøvde å gripe følelsen av å være der, men en stund var jeg så sliten at jeg ikke helt var til stede. En politibil passerte sakte tre ganger og de to inni studerte meg med interesse. De fant visst ut at jeg så uskyldig nok ut. Hadde jeg gått fra sekken, kunne det kanskje blitt noe annet. Jeg smilte matt til dem. De gamle menn på benken skravlet ubekymret videre.

Uansett fikk jeg en gløtt av det skjeve tårn fra flyet. Det teller det! Ser du det? Inne i en grå samling gamle bygninger til høyre i bildet.

Etter at jeg kom hjem var jeg nesten litt hyper i et par dager til. Så kom PEM’en – som etter oppskriften. Det er vekselvis noen tøffe dager nå. Men det roer seg forhåpentligvis snart og jeg er oppegående. Får til og med unna småting innimellom, selv om kveldene er litt vel tøffe. Men det går bra.

Bildene legges også på lavtogsakte sin facebookside. Takk for turen!! Og takk til Robert, min aller kjæreste, som var så snill og sponset deler av den.

«PEM står for Post-Exertional Malaise, eller anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/ symptomforverring. Anstrengelsesutløst symptomforverring/sykdomsfølelse er et av de viktigste kjennetegnene ved ME. ME-syke som anstrenger seg ut over den enkelte pasientens tålegrense, opplever forverring i alle symptomer i en periode. Perioden kan være av svært lang varighet, og reaksjonen kan være forsinket.» (fra Norges ME-forenings nettside)

 

 

Oppe og hopper og takker

manusDet er herlig drittvær og jeg er straks på vei opp på skriverommet.

Men først vil jeg takke for inspirasjon og støtte fra andre som skriver. Spesielt ansatte, gjester og elever ved Forfatterskolen. Lenken er til deres åpne side på facebook, men som elev har man også tilgang til et inspirerende forum. Der finner man inspirasjon og vi støtter hverandre med heiarop og vennlig påpress.

Jeg kan ikke lenke til dette forumet, da det kun er for elever, men her er også en lenke til skolens side Forfatterskolen.no hvor du kan lese litt om hvordan du kan bli elev.

Takk også for utrolig mange inspirerende innlegg og diskusjoner på siden Skriverne på facebook.

Har du lyst til, planer om eller er i gang med å skrive så anbefaler jeg deg å finne frem til disse ressursene :-D.

Første utkast (godtnok)

Lurer noen på hvordan det går med den der andre skrivingen? Thriller-, krim-, romangreia? Vel, det har stått stille noen uker.

Men nå er jeg i gang igjen!
(og nå har jeg sagt det høyt så nå må det fortsette slik).

En haltende oppstart
Jeg har så mye problemer med den nye PCen at den må på verksted. Heldiggrisen meg… Så jeg har begynt på’n igjen med en bang ved å printe ut hele manus for å kunne jobbe med det uten å være avhengig av dataen.

Det var riktig så inspirerende! Nesten 500 a4 sider og enda er det litt tekst igjen som skal inn. Det gir et godt grunnlag for å kutte minst halvparten. Fortette, spisse og finne det beste.

Selv om jeg ikke har fått samlet sammen alle spor og retninger til den der slående slutten (som stort sett er i hodet og i stikkordsform enda), definerer jeg nå førsteutkast som godt nok på plass til å fortsette til neste fase.

forsteutkast-minus-litt

Den der skrivesperra, blokkeringen, stoppen, hikkoppsen…
Den oppsto av flere grunner. Det var de kjente faktorene; mangel på disiplin, usikkerheten rundt om det er bra nok, for mange ideer, for lite oversikt og kunnskap til å sortere alt, at man ikke er rutinert osv osv.

Manus har føltes litt som et gigantisk strikketøy eller en billedvev som jeg har vært usikker på om drev og raknet inni. Jeg turte ikke røre, av redsel for å få det bekreftet. Og så syntes jeg at jeg måtte skrive ferdig HVER setning – helt til et The End – før jeg kunne si at jeg hadde et førsteutkast.

«Neste fase» ble plutselig en dørstokkmil.

Men så fant jeg ut at det var bare tull. Ferdig blir det ikke før uti femte-sjette (tjuende?) utkast uansett. Så de siste setningene i et førsteutkast ville uansett ikke vært de siste.

I tillegg har nok skrivestoppen kommet av at det har vært en tøff tid. Ja, og så innimellom har det vært en travel og fin tid. Rett og slett en tid med mye annet i tankene og hjertet. Og uansett hvor mye folk sier at «skal du skrive må du skrive, skrive, skrive og ikke la hverdag eller ekstraordinære dager forstyrre», så er det slik at noen ganger setter livet ting på sidelinja en stund. Sånn er det bare.

Men det er ikke bare det som definerer hvordan det går. For falle gjør man. Sveve bort og vekk, det gjør man. Distrahert blir man garantert! Det er at man kommer seg i gang igjen som har betydning.

Litt mer enn bare utprint
I dag har jeg jobbet litt med motivasjonen til alle karakterene mine. Det er litt å holde orden på. Det er fascinerende å komme i gang igjen, for de er så kjente! At de er oppdiktede alle sammen føles nesten litt rart.

Det er fint å være i gang. Jeg har mange ideer og planer om hvordan jeg kan få historien bedre. Og jeg gleder meg til å tilbringe tid med gjengen min igjen. Jeg har savnet dem.

Godt nok – virkelig?
Selvfølgelig har jeg fremdeles tanker omkring hvorvidt historien min – babyen min – kommer til å bli funnet for lett den dagen den skal ut i den store verden.

Så jeg fant frem spedbarnsvekta for å veie mine ord.

vekten-av-et-manus

Jeg ble ikke klokere. Den vekta har nemlig ikke virket på mange år.

vekten-av-et-manus-2

Og det er jo kjempeflott!! For jeg må egentlig slutte å veie mine ord for en stund.

Alt jeg trenger akkurat nå er å være i gang igjen.

 

Notatbøker: Kjerringrier, skallevrier og andre skriblerier

De ble fine, notatbøkene jeg lagde på nett med egne bilder og tekster. De kom i posten forrige dagen og siden har jeg gått og diskutert att og frem med meg selv om hvilken jeg skal begynne å skrive i.

Tenk å kose seg så mye med notatbøker!

notatbok skriblerier 1

Den ene med øks – SKRIVEJAMMER RUSTrammel – har havnet på nattbordet. Så kan jeg notere ideer og tanker jeg våkner med. Du vet, de som er borte igjen hvis du bare et øyeblikk tror du skal klare å bare huske. Et av mine hjemmelagede bokmerker har fått plass i den.

notatbok skriblerier 6

Jeg bestilte to av skrivejammeren’en. Den andre skal ligge i bilen. Av en eller annen grunn får jeg mange ideer når jeg kjører bil. Det er såpass påtagelig at om jeg står fast i noe vanskelig, kan en biltur løse det meste.

Og så blir det å notere kriminelle ideer og skumle tanker i SKALLEvrier notatboken. Boka om KJERRINGrier får bli den gale kjerringboka. Der jeg skriver det myke, det tullete, det rare, det magiske, det smågale…

Det var flere valg for forsider og innsider. Jeg har brukt vistaprint.no.

notatbok skriblerier 5 notatbok skriblerier 3

PS. Bøkene lages utenfor landet og om man går over frisummen for å importere blir det toll ved siden av. Jeg gjorde den feil å bestille bittelitt for mye. Det var litt surt, siden det ikke var snakk om mange kronene over hva jeg kunne kjøpt uten toll. Og ekstrautgiften ble ganske høy. Så akkurat det der kan det være verdt å følge litt med på.

Jeg har ikke alltid vært så flink til å notere med hånd de siste tiårene eller så. Da jeg var yngre hadde jeg lapper og småbøker over alt. Mye av det har jeg samlet i en kasse som jeg kan sette meg på loftet og bla i om jeg vil. Det er alltid like spennende.

Så ble det en lang stund bare pcen som fikk alle tanker. Jeg SKRIVER så lett på PC. Men lar jeg meg inspirere like lett av notater jeg alt har fått ned? Nei – de har en tendens til å forsvinne i kataloger. Latskap kanskje? Eller er det rett og slett slik at om det er ute av øye er det ute av sinn? Jeg mistenker det siste.

Så – i de siste årene har det lurt seg inn lapper og bøker i livet igjen. Disse er så mye lettere å forholde seg til når man leter etter inspirasjon. De er håndfaste. Det er noe med den kombinasjonen av inntrykk. Å bla, lese og tenke (og prøve å tolke en fryktelig håndskrift).

Og dukker det opp noe jeg synes er bra, river jeg ut siden og setter det fast med en nål på en tavle på skriverommet.  Det er lettere enn å printe det ut.

Så jeg er veldig fornøyd med disse bøkene!
(baksidene)

notatbok skriblerier 4

Er du også er en av dem som trenger å skrive ned ting? Enten det er ideer til hagen, til byggverk og oppfinnelser, dagbok eller skriving for skrivingens skyld?

Fortell gjerne hvordan.

Har du notatbøker med deg rundtomkring?
Har du tavle på veggen?
Lapper under magneter på kjøleskapsdøra?
Holder du det helt privat i en skuff eller ligger det omkring?

Uansett – ha en riktig god kreativ uke!