Jeg kan ikke for det, men jeg synes det er kos med besøk i kjøkkenhagen. Også av rådyrene som spiser av maten “vår”.
Alt avhenger vel av hvor OFTE de kommer på besøk, kanskje. Og at de er så tidlig på’n som i oktober kan tyde på at vi vel får holde et lite øye med hvor mye skade de kan finne på å gjøre.

Jeg har, litt med vilje og litt pga formen, ikke ryddet i jordbærplantene i år. Vilje-biten går på at jeg vet at rådyra elsker dette. Når det er overflod med planter kommer vi til å ha planter igjen til en god sesong for oss til neste år selv om de tar mye. Hvis det blir litt for heftig beiting, legger jeg på dekke og berger det siste på den måten. Utover jordbærplantene har de ikke vært så ivrige på så mye annet. De tar litt kål, men ikke før de synes det er det siste valget. Humre. Og da har vi gjerne tatt det vi vil ha uansett.
Men – hvorfor ta sorgene så mye på forskudd? Vi har jo altså ny vakthund i lille Haydee og hun funket knall. Riktignok er hun ikke så stor, men hund er hund sier rådyra (bildet av henne er fra litt tidligere i høst).

Hun tør ikke gå ned dit, men står her oppe og varsler med ivrig bjeffing. Rådyra blir akkurat passe skremt til å finne beste rømningsvei og klare gjerdene uten problem.


I dag hadde Haydee sikkert vokst en liten cm i bare stolthet da hun kom inn igjen. Kimmimela holdt seg inne i varmen. Noen fordeler må det være med å få ungdom i hus. Humre. Jeg er dessuten veldig fornøyd med at det ikke ser ut til at noen av bikkjene ivrer etter å jage. De bare “jager ut”. Og altså helst fra avstand sier den minsten.
