Stikkordarkiv: Stauder

Perfeksjon?

Hvordan klarer folk det? Å rydde i bedene mellom sesongene så høstblomstene får plass? Jeg ser jo at jeg burde klippe ned avblomstrede stauder. Men det er så mange av dem som setter frø og da må jo frøstanden stå til den modnes. Dermed blir det slik, da:

Innimellom alt dette står det frø og modnes. Kanskje spesielt akeleie. Jeg elsker akeleie! Og for hver ny staude funderer jeg… mon tro om den frøsprer seg også? Jeg må jo nesten vente og se..

Jeg er nok ikke noen perfeksjonist.

Eller… Hvorfor ikke egentlig? Jeg vil ha en perfekt hage på den måten at den passer for naturen og for oss. Jeg begynner å finne mer og mer frosk og padde i hagen for eksempel. Og villniss er gull for så mange forskjellige. Alt fra biller og meitemark- til fugler og små pattedyr. Litt villniss gir ly, fuktighet, visnende og råtnende materiale og mer biologisk mangfold. Jada, det dukker opp mer snegler også. Men kanskje er det nettopp derfor det kommer mer frosk og padde? Perfekt!

Åh – jeg skal nok en dag få til en liten dam til dem. Mellom plommetrærne og rabarbraen et sted, tror jeg. For der trives de, amfibiene våre.

En salig blanding av ugress, avblomstrede stauder, busker og frukttrær under et halvtak av furu. Det kan nesten ikke bli mer sjarmis. Eller – kanskje? Om det kommer en liten dam?

Dekke monner mye mot tørke og mot ugress. Her og der må det fylles på litt igjen. Men det haster ikke… Når kroppen vil ha pause har hagen masse vennlighet i seg til å gi pauser.

En morsom følge av å bruke halm og høy som dekke slik jeg gjør, er forresten at det dukker opp forskjellige kornslag over alt. Jeg synes det er vakkert. Der hønene får tak i det, synes de det er skikkelig smakelig og spennende. Det vil nok også viltlevende fugler synes. Såh… igjen er det jo perfekt? Dessuten er det jo også veldig praktisk. Fortsetter dette får jeg snart til å plukke mine egne julenek i hagen.

Har jeg forresten fortalt at jeg har funnet enda en årsak til at grønnsakene ser ut til å klare seg merkelig godt mot utøy? Flere dager nå har jeg stått og sett «noen» smette rundt nedi kjøkkenhagen. Fra skygge til skygge innimellom råtnende dekke og struttende blad. Det er gjerdesmett, trost, sangere og rødstrupe! MANGE gjerdesmett, trost, sangere og rødstruper. Det er nok ikke lett å være hverken flygende eller krypende insekter der nede.

Mangfold er nydelig.

Kjøkkenhagen bak bærbuskene, sett fra hagesiden.

Jeg har definitivt hatt mislykkede hageprosjekt i år. Her skulle det komme en herlig norsk blomstereng. Jeg luket og avmagret og sådde i blomsterengfrø. Spesialinnkjøpt fra Midt-Norge for formålet. Men det som kom var bare ugress. Og det verste var at jeg fikk lukevegring (jeg får lett lukevegring) fordi jeg ble usikker på om det kunne være engblomster innimellom. Å luke dette ville bety å fjerne ALT. Da ville jo hver lille riktige spire også forsvinne…. Så – nåhhh får det stå til neste år. Men jeg skal klippe det ned og fjerne det grønne. Det får bli jorddekke et annet sted.

Ops… her skulle det blitt blomstereng.

Men – innimellom alt sensommerkaos blomstrer nye og gamle stauder. Og det er mange skatter å finne der ute enda.

Echinacea, Meditation White

Solsikkene sådde jeg allerede i vinter. Det føltes liksom som noe som ikke kom til å bli noe av for de har vokst leeeenge innimellom alt det andre. Men nå kommer de ordentlig og fyller store tomrom med vakre bladverk og begynnende blomster. Endelig kommer de helt til sin rett. Jeg håper på masse frø til fuglene!

Noe blomstrer lenge. Det er fremdeles noen prestekrager igjen og den nye salvien liker seg visst. Og noe har etablert seg i flere år – som pipeløken og høstbergknappen – og er som gamle venner.

Nå kommer dessuten bærene.

Jeg kan garantere en ting. Når det kommer til høsting så kommer jeg ikke til å rekke og heller ikke ha krefter til alt. Langtfra alt. Men du? Det er også helt perfekt. For da blir det enda mer på fuglene og andre små skapninger som finner godis rundt i hagen når vinteren kommer.

Vårforberedelser og høstgleder i hagen

I år har jeg en liten følelse av at jeg er for tøff med bedene mine. Men det er aldeles på tide. Så får det som overlever overleve, rett og slett. For nå holdt alt på å drukne i ugress. Eller egentlig mest – i gress. Flere stauder har krympet og noen har alt forsvunnet.

Jeg har mye god ferdigkompostert hestemøkk uten ugress like under toppen av haugene hos hestene. Toppen ser ut som «hestskit» enda, siden det der har vært så tørt at det ikke har vært med ordentlig i prosessen. Og under er jorden feit og god. Selv etter dager med tørke, kan jeg presse ut fuktighet med neven. Og det lukter himmelsk, svart jord. Denne kjører jeg bak i hagen.

I kassene med løk og urter har jeg gravd opp alt, fylt den komposterte jorden opp til karmene og så har jeg satt ned løk og urter igjen. Løken skal berge. Den er erfaringsmessig veldig robust og uansett settes det småløk imellom. Om urtene fikk for hard behandling skal jeg uansett fylle på med nye urter til våren.

Kassene før

Etter

I bedene har også staudene fått litt tøff behandling. Jeg håper ikke det blir så mange hull til våren. Heldigvis har jeg stauder andre steder som jeg da kan fylle på med.

Bed nummer 1
Før

Etter (i motsatt retning. Jeg er jo konsekvent, skal vite…)


Bed nummer 2
Før

Etter


Så er det et par villvokste bed igjen. Jeg er litt mer i tvil om hvor tøff jeg tør være der. Og ikke minst NÅR jeg tør gå løs på dem.  Men det er fremdeles fin høst her i Trøndelag. Det er forventet mye godt, varmt vær og det vokser fremdeles rundt omkring. Blant annet kommer det solsikke i hestemøkka utpå beitet. Og det er mye som er grønt, selv om det nå drysser løv.

Så jeg får se om jeg våger meg på dette bedet også. Jaiks – kaos.


Hagen er god og frodig nå. Jeg har latt gresset vokse seg tykt før vinteren.  Rullestolen setter glade spor. På vei forbi bærbuskene snapper jeg rips og stikkelsbær som eksploderer i munnen.

Vinden hadde revet ned tre fine epler. Åhh herlige overflod.

På morgenrunden på beitet til hestene tok jeg med rognbær til hønene. Etter noen timer med vurdering fant de ut at det faktisk var spisende. Kanskje…

Fine dager!