Stikkordarkiv: Ugress

Høns og jorddekke i kjøkkenhagen

Jeg jobber med å gi alle plantene mine godt dekke av komposterbart materiale som tilfører gjødsel og som dessuten gir et gunstig klimatisk miljø for dem. Det går litt sakte så noen bed er uten dekke fremdeles.

Åpen jord er en invitasjon til ugress. Luking føles for meg som litt bortkastet når jeg jo har en begrenset mengde energi å bruke på grunn av helsa. Det er tungt å luke selv om det er tilfredsstillende å se resultatet like etterpå.

Å tilføre dekke jevnlig og gi nok næring og gode forhold vil gi sterke, konkurransedyktige planter. Det komposterer og avgir sin næring til plantene. Når jeg hele tiden tilfører nytt skal jeg – såvidt jeg leser meg til – kunne hjelpe med å forhindre at ugress får mulighet til å slå rot. Med andre ord er ikke ugressfrø potensielt så plagsomt i dekke som på svart jord.

På et småbruk er det plenty med steder å hente grønt til dekke om man vil. Hestene har nok med det de har andre steder.

Så – vil jeg risikere å importere snegl fra andre steder på gården ved å hente dekkemateriale der?

Her vi bor har vi ikke så mye problem med snegler. Det finnes ikke brunsnegl her, men plantene kan likevel bli ganske hardt bespist av åkersnegl og jeg har ikke behov for å gjøre det enda mer gunstig for de små spisemaskinene. Jeg har heller ikke lyst til å komme i en situasjon der jeg ikke kan leve med snegl i både kjøkkenhagen og staudehagen i en slags balanse. De gjør skade på plantene men de har også en viktig rolle i å bryte ned materiale til jord. De er dessuten mat til andre dyr.

Når jeg ikke luker får jeg ugress og uansett også skjul til sneglene. De klarer godt å komme seg dit selv, kanskje like lett som om jeg importerer dem med dekket fra like utenfor gjerdet. Så jeg tror ikke min form for «udekket bed» gir mindre sneglskader.

Derfor kan det i hvertfall ikke skade å prøve og det kan gi mange fordeler å fortsette å jobbe frem mot dekke i hele kjøkkenhagen.

Kreativ løsningsorientering
Nå har jeg også funnet en strategi for å i hvertfall redusere tilføring av småsnegl og ugressfrø. Jeg slår gress og ugress, legger det inn til hønene noen dager så de får endevende det og skite godt i det, så rydder jeg det ut og legger det på plantene før jeg henter nytt til hønene igjen. Jeg vet ikke om hønene spiser så mye snegl, men jeg tror ikke en snegl med vettet i behold vil oppholde seg lenger enn nødvendig i gresset som endevendes om og om igjen. Og snegleegg blir nok ødelagt.

Ny forsyning skaper begeistring.

Hønene er storbegeistret og får mer variert kost og næring. Og jeg føler jeg har funnet en vinn-vinn strategi som tar meg et skritt lenger mot å føle meg trygg på dekke av bed og dessuten gir en ekstra gjødslingsboost.

Ivrige medhjelpere.

Gresset slipper nok mye frø inne hos hønene på dette viset. Men det får ikke feste i jorda med det første så effektive som hønene er for tiden.

Perfeksjon?

Hvordan klarer folk det? Å rydde i bedene mellom sesongene så høstblomstene får plass? Jeg ser jo at jeg burde klippe ned avblomstrede stauder. Men det er så mange av dem som setter frø og da må jo frøstanden stå til den modnes. Dermed blir det slik, da:

Innimellom alt dette står det frø og modnes. Kanskje spesielt akeleie. Jeg elsker akeleie! Og for hver ny staude funderer jeg… mon tro om den frøsprer seg også? Jeg må jo nesten vente og se..

Jeg er nok ikke noen perfeksjonist.

Eller… Hvorfor ikke egentlig? Jeg vil ha en perfekt hage på den måten at den passer for naturen og for oss. Jeg begynner å finne mer og mer frosk og padde i hagen for eksempel. Og villniss er gull for så mange forskjellige. Alt fra biller og meitemark- til fugler og små pattedyr. Litt villniss gir ly, fuktighet, visnende og råtnende materiale og mer biologisk mangfold. Jada, det dukker opp mer snegler også. Men kanskje er det nettopp derfor det kommer mer frosk og padde? Perfekt!

Åh – jeg skal nok en dag få til en liten dam til dem. Mellom plommetrærne og rabarbraen et sted, tror jeg. For der trives de, amfibiene våre.

En salig blanding av ugress, avblomstrede stauder, busker og frukttrær under et halvtak av furu. Det kan nesten ikke bli mer sjarmis. Eller – kanskje? Om det kommer en liten dam?

Dekke monner mye mot tørke og mot ugress. Her og der må det fylles på litt igjen. Men det haster ikke… Når kroppen vil ha pause har hagen masse vennlighet i seg til å gi pauser.

En morsom følge av å bruke halm og høy som dekke slik jeg gjør, er forresten at det dukker opp forskjellige kornslag over alt. Jeg synes det er vakkert. Der hønene får tak i det, synes de det er skikkelig smakelig og spennende. Det vil nok også viltlevende fugler synes. Såh… igjen er det jo perfekt? Dessuten er det jo også veldig praktisk. Fortsetter dette får jeg snart til å plukke mine egne julenek i hagen.

Har jeg forresten fortalt at jeg har funnet enda en årsak til at grønnsakene ser ut til å klare seg merkelig godt mot utøy? Flere dager nå har jeg stått og sett «noen» smette rundt nedi kjøkkenhagen. Fra skygge til skygge innimellom råtnende dekke og struttende blad. Det er gjerdesmett, trost, sangere og rødstrupe! MANGE gjerdesmett, trost, sangere og rødstruper. Det er nok ikke lett å være hverken flygende eller krypende insekter der nede.

Mangfold er nydelig.

Kjøkkenhagen bak bærbuskene, sett fra hagesiden.

Jeg har definitivt hatt mislykkede hageprosjekt i år. Her skulle det komme en herlig norsk blomstereng. Jeg luket og avmagret og sådde i blomsterengfrø. Spesialinnkjøpt fra Midt-Norge for formålet. Men det som kom var bare ugress. Og det verste var at jeg fikk lukevegring (jeg får lett lukevegring) fordi jeg ble usikker på om det kunne være engblomster innimellom. Å luke dette ville bety å fjerne ALT. Da ville jo hver lille riktige spire også forsvinne…. Så – nåhhh får det stå til neste år. Men jeg skal klippe det ned og fjerne det grønne. Det får bli jorddekke et annet sted.

Ops… her skulle det blitt blomstereng.

Men – innimellom alt sensommerkaos blomstrer nye og gamle stauder. Og det er mange skatter å finne der ute enda.

Echinacea, Meditation White

Solsikkene sådde jeg allerede i vinter. Det føltes liksom som noe som ikke kom til å bli noe av for de har vokst leeeenge innimellom alt det andre. Men nå kommer de ordentlig og fyller store tomrom med vakre bladverk og begynnende blomster. Endelig kommer de helt til sin rett. Jeg håper på masse frø til fuglene!

Noe blomstrer lenge. Det er fremdeles noen prestekrager igjen og den nye salvien liker seg visst. Og noe har etablert seg i flere år – som pipeløken og høstbergknappen – og er som gamle venner.

Nå kommer dessuten bærene.

Jeg kan garantere en ting. Når det kommer til høsting så kommer jeg ikke til å rekke og heller ikke ha krefter til alt. Langtfra alt. Men du? Det er også helt perfekt. For da blir det enda mer på fuglene og andre små skapninger som finner godis rundt i hagen når vinteren kommer.