Hvorfor lavt og sakte?

Det er en rekke prinsipper som gjør at et fly kan holde seg i luften. Har du prøvd å holde hånden ut av bilvinduet mens du kjører? Har du latt hånden leke «vinge»? Hvis ikke – rull ned vinduet og gjør det neste gang du er ute og kjører. Du vil kjenne at når du har fart, vil luften være til å ta og føle på. Du vil kjenne kraften. Løftet.

Et fly er konstruert til å utnytte de aerodynamiske kreftene du kjenner smaken av – og til det trengs det fart. Å fly sakte kan høres ut som en god strategi. Ikke riktig så skummelt som fort, liksom.  Men vet du hva som skjer hvis man flyr FOR sakte? Veldig forenklet sagt risikerer man å miste løftet  – og falle som en stein. Og da føles det heller ikke så trygt som det kan høres å fly lavt.

For er det noe sted man helst ikke vil være hvis man mister oppdriften, så er det lavt! Da treffer man bakken fryktelig raskt. Nesten så man ikke rekker å tenke.


Nå er det slik at noen av oss her i livet ikke kan fly høyt og fort. Av forskjellige grunner må vi finne oss i at vår reise gjennom livet går lavt og sakte.

Det kan være helse, økonomi, sosiale forhold eller andre ting som gjør at vi flyr sakte.  At vi ligger sånn helt på nippen og så nære bakken at vi vet at om det går galt så går det fort riktig galt.

Og det er ikke alltid slik at man kan løse det. At man kan fikse alt.

Men vi kan finne en måte å holde løftet likevel.  For det går an å bli god på å leve lavt og sakte.

Det må læres.
Og det kan ta litt tid før man får taket på det.
Man blir sikkert aldri utlært (som med det meste annet).
Men det kan gå.

Og det som er fint er at når man har funnet en trygg måte å fly lavt og sakte, når man har sørget for akkurat nok løft og en teknikk som gjør at man ikke mister løftet da kan man begynne å nyte utsikten.


Jeg er en av de som lever livet på grensen av «løftet» og litt vel nære bakken på grunn av kronisk sykdom. Og jeg er en av de som har funnet måter å fly lavt og sakte på som gjør at jeg lever et liv som er stort sett godt. Vel, ærlig talt, noen dager har jeg det også litt dritt . Men det skjer jo for alle. Noen ganger er jeg dårlig til å mestre sykdommen og oppdager at jeg plutselig sitter og sier oi..oi..oi…oi.., mens jeg ser bakken storme mot meg. Vel, jeg kræsjlander vel så smått iblant også. Men altså, nå snakker vi ikke mer om det….

Her på bloggen forteller jeg i hvertfall fra min hverdag. Jeg er kanskje mest hjemme, men det er likevel min reise. En reise jeg synes det er vel verdt å ta og som jeg er ganske stolt av. Og utsikten er noen ganger virkelig vakker.

Alternativet – å ikke ta noen reise i det hele tatt – er uansett noe dritt.

Velkommen til bloggen «Lavt og Sakte» – eller «Low and Slow» på engelsk.

 

Vet du forresten at mange bruker «Fly low and slow» på samme måte som «Skitt fiske» og «Break a leg»? En slags lykke på reisen ved å nevne det unevnelige.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *