12. desember 2024

Altså – nå har matmor tørna.. Kannibaler, lissom!

For noen uker siden begynte jeg og søstra mi å spise på hverandre. Vi var litt stresset på den tiden og måtte liksom bare få det ut. Eller kanskje det var en annen grunn. Vi er liksom ikke helt sikre. Det bare ble sånn.

Og det ble altså SÅ mye bråk av det!

– Neimen, Blomma! sa matmor en dag da jeg hadde skikkelig vondt i hodet. Hun så ut til å bli veldig lei seg.
– Stakkars deg! Noen har jo spist opp masse av luggen din!

Og så ble jeg flyttet vekk fra de andre i et eget bur. Med masse salve på hodet. For det var blitt kjempesårt, så morsomt syntes søstra mi det var å spise på meg.

Søstra mi heter Ballblom. Jeg er ikke så flink til å spise på henne som hun er til å spise på meg. Så hodet hennes ser alltid ut som en stor fin ball selv om jeg nappet litt i henne også. Men matmor sa at det var hun som var mest umulig så hun måtte også stå i bur. Hun visste med en gang at det var henne, gitt. Det synes vi var litt godt gjort. Hun brukte noe hun kalte ella… elli… noe med min atjso metoden.

Det her er Ballblom. Er hun ikke fin? Selv om hun ser litt streng ut.

Ballblom

Ballblom og jeg sto en lang stund ved siden av hverandre og kunne prate gjennom nettingen så mye vi ville. Og vi var littegrann enige om at det var greit å ikke spise på hverandre. Egentlig. Men altså… en vane er en vane. Så da matmor prøvde å sette oss sammen igjen første gangen, så spiste vi littegrann til.

Da fikk vi nytt navn. Det var litt rart, for vi fikk samme navnet. Kannibalene, kalte matmor oss. Og så satte hun oss i hvert vårt bur igjen. Hun så kjempe, kjempe trist ut. Vi ble nesten litt triste vi også.

Sårene på hodet mitt grodde veldig raskt. Og etter en litt lenger stund enn bare noen dager, fikk vi komme sammen igjen i et større rom. Det var koselig det. Så koselig at vi glemte helt å spise på hverandre.

Etter en stund kom det ei høne til og flyttet inn til oss. Hun var søt. Vi kjente henne jo fra før, men hadde nesten glemt henne. Hun var skikkelig gammel og trengte å være i et varmt rom, så vi fikk varmelampe. Stønn – heeerlig! Det var så lunt og godt og vi hadde masse å prate om. Så vi glemte å spise på henne også.

Det sa matmor var et veldig godt tegn.

En dag fikk vi høre at noen av hanene som hadde gjort at det var litt masete i hønsehuset hadde reist til et sted kalt «De evige Meitemarker». Og den gamle høna… hun het forresten Gullhøna, men hun la helt normale egg altså… flyttet ut av rommet vårt igjen. Istedet kom det en hvit liten silkedott. Hun var visst klukk selv om hun ikke sa et eneste klukk. Hun bare lå der og var k j e m p e k   j   e   d   e   l   i   g! Og vi gadd virkelig ikke å smake på henne.

Dagene gikk og det skjedde liksom ikke noe mer. Da fant Ballblom ut at hun skulle smake på hodet mitt igjen. Det var ikke mye altså! Og hun fikk lov av meg. Men matmor ble aldeles på styr. Hun gikk att og frem utenfor rommet vårt og mumlet om at hun visste at vi kjedet oss og nå var det straks klart til å flytte inn til de andre. Om vi bare kunne holde ut litt til.

Så sprayet hun meg på hodet med noe som skulle smake vondt. Men det har vi smakt før. Det smaker ikke såå vondt altså. Matmor rev seg litt i luggen hun også. Og så sa hun at hun het Fru Strasjon. Men det er hun ikke altså. Hun er matmor. Så dumme er vi ikke.

Dagen etter kom hun plutselig og hentet meg. Jeg lurte veldig på om jeg også skulle flytte til de evige Meitemarker. Det høres virkelig ut som et spennende sted. Men istedet tok hun meg med inn på noe hun kalte badet der hun fant frem en ny sprayboks og sprayet meg på hodet. Hun kalte det for Blåspray.

Døh! Det skjønte jo jeg også at det var, da. Knallblå spray.

Valmuesøster 1

Da jeg tørket ble jeg lyseblå. Jeg så meg selv i speilet. Jeg synes ikke det ble så verst. Men nå vet jeg jo ikke om jeg var finere før, for jeg har egentlig aldri sett meg selv i speilet.

Da jeg kom ut til søstra mi igjen, glemte hun helt å smake mer. Istedet lot hun som om hun ikke så den nye fine frisyren min. Typisk, altså. Men jeg tror hun tittet når jeg ikke fulgte med.

valmuesøster 3 valmuesøster 4

I dag flyttet vi inn til alle de andre hønene.

Jeg har fått nytt navn igjen. Nå heter jeg Valmuesøster. Etter noe som visstnok egentlig heter Meconopsis betonicifolia på.. hva var det matmor sa… latinsk? De er også blå. Det er noe skikkelig fint noe, sier hun. Blå Valmuesøster er visst brukt som sånn medisinplante. Betyr det at den er spiselig? Jeg lurer på om det var så smart.

Hvis Ballblom spiser på meg igjen kommer hun også til de evige Meitemarker, sier matmor. Det er ikke sikkert jeg kommer dit. Det er avhengig av hva jeg finner på, det. Men det der snakker vi ikke mer høyt om, sier matmor.

Og siden hanene er i de evige Meitemarker og bråker fælt akkurat nå, så kan vi jo vente litt med å flytte dit. For her er det deilig og stille. Det er bare Maestro og Rødstrupa som er gutter igjen her. De bråker litt de også altså. Men myyyye mer musikalskt enn de store rampehanene. Og så er de bittesmå. Så hvis de bråker for mye kan vi nesten bare sette oss på dem.

Så kanskje vi bare skal la være å spise mer på hverandre. Eller spise på NOEN – selv om vi synes de er søte! sa matmor strengt da hun gikk i dag. Noen ganger tror jeg hun kan lese tanker, altså.

For Maestro og Rødstrupa er skikkelig søte, altså.

Men kanskje vi likevel skal la være…

—————

Etterord fra matmor
Hvis det er noe som ikke er helt som det skal, kan enkelte fugler begynne å spise fjær. Av seg selv eller av andre. Det kan være stress, kjedsommelighet, atferdsproblem, sykdom osv.  Hvis det er mye av slik fjærplukking, oppstår skader. Det blir blodig og dette igjen trigger mer plukking.

Dette kalles gjerne kannibalisme. I verste tilfeller kan det utvikle seg til at de faktisk spiser på hverandre til det blir dødsfall. Spesielt hodet, nakke og kloakk er utsatt. Det kan være vanskelig å få slutt på dette. Ofte er løsningen å fjerne individene som har fått uvanen. Det er imidlertid ikke alltid lett å finne ut hvem som er synderne. Jeg tror jeg har en viss oversikt nå.

Men det finnes enkelte tiltak man kan prøve før avliving. Det er det jeg her gjør. Og det kan se ut til å virke. Men hvis det ikke slutter HELT snart, blir jeg nødt til å sende disse to damene til de evige Meitemarker, siden slik atferd faktisk kan være smittsom.

Når hønene har et sundt miljø, mye å finne på og ingen spesielle stressfaktorer, skal det imidlertid ikke være noe problem. Hos mine har jeg slitt med å finne HVA det er. Det er andre gang på 16 år med høns jeg har vært borti noe slikt. Forrige gang var det en høne som likte å vagle seg rett under en lampe som ble utsatt. Da jeg tok pæren ut av lampen, sluttet de andre å plukke på henne øyeblikkelig og hun ble en gammel, fin høne i en godt fungerende flokk.

Noen ganger er det lite som skal til. Også når det gjelder å få orden på det.

Jeg håper isolasjonen (så de glemmer å plukke) og roen etter at jeg har tatt vekk noen haner, gir bedre forhold og at dette forsvinner helt. De har også fått mer å finne på. Selv om miljøet deres egentlig allerede er fullt av ting å gjøre. Sunne og friske skal de være.

Jeg har en liten mistanke til at en av hanene har vært årsak til denne rare atferden. Jeg grep ham rett som det var i å gå og oppfordre til «lusking» i pannen. Han har stort sett alltid vært delvis skallet. Jeg trodde først det var noe helt annet, men etterhvert så jeg at han faktisk oppfordret til plukking. Han har nå fått gå til de evige Meitemarker. Jeg savner ham. Det var en tøff beslutning å ta, siden han egentlig var «fredet». Det hadde på en måte virket riktigere å ta alle de som plukker på ham. Men når de ble satt vekk, sluttet de å plukke. Da jeg satte ham samme med høner som aldri plukket, gjorde de de likevel med ham. Det var «noe» med ham. Og det kunne blitt et veldig tom hønsehus om jeg skulle ta vekk alle de andre..

Det er ikke alltid så lett å forstå seg på ting her i livet. Men det er uansett vårt ansvar å sørge for at dyrene våre har det bra. Selv om det innebærer enkelte tøffe beslutninger.

Noen ordforklaringer
Høne som er klukk = høne som ligger og trykker på egg for å få kyllinger. De kan også ligge uten egg, siden instinktet er så sterkt.

Spray som smaker vondt = spray utviklet for å forhindre plukking. Ikke alle høner synes det smaker sååå vondt.

Blåspray = spray som har god virkning på små sår. Det er visstnok blåfargen som har virkestoffet i seg. Den blå fargen kan visst dessuten kamuflere hudfargen og gjøre det mindre fristende å plukke ved at de ikke blir så opptatt av den gamle skaden.

2 tanker om “Altså – nå har matmor tørna.. Kannibaler, lissom!

  1. Herlig skrevet av hønene. Jeg har heldigvis ikke fått det problemet enda, men nå vet jeg jo hva jeg kan gjøre om det oppstår problemer i hønseflokken her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.