Alle innlegg av Kari_V_Olsen

TILBAKEBLIKK på et hodeløst innlegg fra 2001

Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark.

Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….

En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.

Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.

Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.

Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.

Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.

Du vet – gå mot lyset og alt det der.

Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.

Huttemegtu for en skjebne!

Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.

Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.

Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.

Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!

Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.

Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.

Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?

Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.

Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.

Pause i nettfiksing – nytt rådyr

Jeg måtte ta litt pause i byggingen av nettbutikk så nå er det på vei et nytt rådyr med kalv. Begge kroppene var halvveis på gang så i går hentet jeg frem personlighetene og begynte å detaljfilte.

Det blir spennende å bli kjent med disse to. Jeg vet aldri helt «hvem» og hvordan de blir før de er ferdige, men jeg synes jeg begynner å se dem bittelitt. De virker nysgjerrige og trygge. Det ser ut som de akkurat oppdaget at noen fikk øye på dem…

GÅRDEN BERGLUND

Berglund ligger i Selbu kommune, Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt i Vikvarvet. Dagens gård ble bygget på 50-tallet, og ligger høyt oppe på en ås med flott utsikt over Selbusjøen mot Sjøbygda. I bygdabøkene ledes imidlertid historien til gården helt bak til en husmann i 1723.

Innlegg om gården og gårdsdyrene finner du under «Småbruk» i venstremargen.

Plassen hørte til under Nordigarden på den tiden og var den eldste på Såmstad. Den var ryddet i den tiden gården var udelt. I 1890 ble plassen fraflyttet og forfalt. Først i 1952 ble gården Berglund reist igjen der den ligger nå og skilt ut fra Nordigården Såmstad. Boreiserne bodde her til 1985 da de solgte gården videre til de som bodde her før oss. Kilde: Selbu i fortid og nåtid. Kjell Haarstad, Per O Rød, Bind VII. Utgitt av Selbu kommune.

De nye eierne bygde på huset og den nyeste delen er fra 80-tallet. Vi kjøpte gården i 2008 av deres døtre.

Utsikt fra gården mot Selbusjøen:

vid horisont
DSC_7206b

Berglund fra flere vinkler:

DSC00638bb
DSC09474bb
augustbeite


Og så en liten gløtt fra et par magiske netter her i Trøndalag. Berglund en natt i fullmånelys og en annen natt under nordlyset:

Berglund i måneskinn
Nordlys over Berglund 19 09 2012

Berglund er på ca 268 mål hvorav hage/bygninger/tun er på omtrent 5 mål til sammen og beite/jorde er på ca 25 mål. Resten er skog, mye dominert av gran og furu med noen små myrområder innimellom.

Fra slåtten 2015. Godt hestefor.

berglund slått b


Beitene i vidvinkel

panorama beiter b
kveldslys i vår furuskog


Gården ligger på 282 meter over havet, litt over 63 grader nord i klimasone 5-6 i følge det gamle klimasonekartet og herdighetssone 4-5 i følge nytt kart med meteorologiske data (kilde: eliteplanter.no).

Den ligger akkurat på grensen mellom aktive og delvis nedgrodde landbruksområder og store sammenhengende skogområder.


Oversikt over nærområdet rundt gården (markert med svart strek):

Berglund gård beliggenhet

Kilde: atlas.no Gjengitt med tillatelse.


Utsikt mot gården med Vikvarvet i forgrunn. Berglund ligger oppe på kanten ca midt i bildet:

Vikvarvet mot Berglund 1


Vikvarvet – sett fra Aftret:

P6110174b

Det er på det korteste (gjennom skog og bratt terreng) ca 800 meter i luftlinje til Nea vassdrag og flere områder som er populære for en rekke trekkfugler som gjess, ender, traner mm. Under trekket er det derfor et herlig liv i luftrommet over oss.

Nærmeste lille vann med rikt insektsliv (øyenstikkere mm) ligger kun 550 meter fra huset, bare noen minutter å gå. Og i det hele tatt er Selbu rik på store og små vatn med mer eller mindre større elv og bekkedrag imellom.

Bare litt lenger unna oss ligger også fjell og vidder.

Korteste vei fra gården til Selbusjøen er omtrent 1900 meter i luftlinje. Selbusjøen er regulert og på sommeren ca 160 moh. Det er altså et fall på 122 høydemeter mellom oss og Selbusjøen.


Vikvarvet sett fra Selbustrand:

DSC09341bb

Dyrelivet i Selbu er rikt. Fra insekt til pattedyr. Vi har ofte besøk av spennende gjester. Og fuglelivet på gården er en fryd. Mye på grunn av nærheten til så mange forskjellige ulike leveområder.

De store rovdyrene har nok kanskje ikke så direkte påvirkning på dyrelivet på gården – annet enn gaupa som passerer rett som det er. Hun plukker nok litt vilt. Men vi har fått tips om at det er sett bjørnespor på den ene av tomtas myrer for to-tre år siden. Vi så det ikke selv og fikk vite det først i ettertid. Men så spennende!

Vi ser rett som det er elg, rådyr, rev, hare og ekorn.

En gang iblant ser vi også hjort. Det er godt med spor av grevling og andre mindre mårdyr, men vi ser dem sjelden. Snømus har vi imidlertid hatt i hønsegården og på fugleforingen et par ganger. Jeg har sett rein på naboeiendommen og spor av den også hos oss. Fin, stor tamrein.

Men de som nok gir oss flest spennende opplevelser er fuglene. Da vi flyttet hit var vel ingen av oss noen ivrige fugletittere. Men det gikk ikke lang tid før vi begynte å lære den ene arten etter den andre.

Per i dag har vi sett over 84 forskjellige fuglearter på eller like i nærheten av gården. Og det er like moro for hver liten bevinget en som er innom.

Den lille sisiken i headingen var en av dem.

Kari’s Ulldyr (NETTBUTIKK)

Jeg har nålefiltet og tovet ull i noen år. Flere av de små og til dels store (som julenissen) figurene har blitt presentert på bloggen og jeg har fått mange spørsmål om noe er til salgs. Men en lang stund har jeg mest laget til meg selv, familie og venner.

Men ENDELIG har jeg nå på våren 2021 fått opp en nettbutikk! Jeg håper folk finner noe de liker her og at de små vesnene når opp til forventningene.

Nålefilting og dels toving har vært noe jeg har gjort i økter på grunn av formen og hvordan det passer med hvile og aktivitet. Slik kommer det nok til å bli i fremtiden også, men hobbyen har vart i så mange år at jeg tror nok det vil bli en jevn påfyll med små produkter til salg fremover.

Jeg gleder meg allerede til å lage noe spennende til høytider og sesonger. Og så kommer den evige utfordringen med å riiiive seg løs fra dem og legge dem til salg ;-). Dere som kjenner meg vet hvordan jeg har det med det.

VILKÅR
På nettbutikken gjelder Standard salgsbetingelser for forbrukerkjøp av varer over Internett. Angrerettskjema ligger vedlagt produktene og du kan lese mer om angrerett her.

hagen

En av mine store hobbyer har gjennom årene blitt hagen her på Berglund. Den ligger stort sett sørvestvendt og består av flere soner. Noe er ikke opparbeidet så mye og domineres av trær og naturlig vegetasjon, i noen bed og soner har jeg stauder og andre steder igjen dominerer grønnsaker og bær. Jeg roterer sorter og opparbeider stadig noe nytt, mens noe annet gror seg aldeles på ville veier.

Gården ligger på 282 meter over havet, litt over 63 grader nord i klimasone 5-6 i følge det gamle klimasonekartet og herdighetssone 4-5 i følge nytt kart med meteorologiske data.

fra innlegget «Gården Berglund»

Et mål er etterhvert å ha noen godt etablerte og selvgående områder for mat og noen hvor jeg kan dyrke ettårige planter. Ikke spør meg om når jeg kommer i mål med det… for det er liksom ikke et mål i seg selv å komme i mål med en hage er det vel?

Et bittelite tilbakeblikk
Det føles nesten som et annet liv nå, men også skremmende nære… men da vi kom flyttende hit i 2008 var det ikke sånn at det var noen selvfølge å få til en hage. Jeg var ganske syk den gangen og det kunne være ukesvis og månedsvis mellom at jeg klarte å gjøre noe som helst. Jeg har ikke tall på hvor mange dager jeg lå innenfor vinduet, gråt og drømte. Villnisset der ute føltes på en måte kvelende og også fullt av frustrerende potensiale. Så nære og så fjernt.

Overgrodd hage i 2008

Våren 2010 var nesten det eneste vi hadde av «hage» to krakker og en grill. I stampen med jord hadde bikkjene plantet koteletter. De spirte ikke engang…

Etterhvert begynte jeg å klare litt. Jeg fikk hjelp til å fjerne enorme mengder busker og rydde frem noen flekker av gangen, jeg lå og luket lupiner og andre planter som dominerte fullstendig, puttet det i svartsekker og lot sola steke det i stykker. Jeg ryddet frem bærplanter, samlet ting jeg ville ha, klippet frem «plen» av bare ugress så jeg kunne kjøre med rullestolen.

En av de morsomste oppdagelsene var den utrolig frodige, lekre planten med fine, hvite blomster som insektene ELSKET. Tenk å ha en hage hvor noe så frodig dukket opp overalt! Jeg la ut et spørsmål på nett om hva dette var for noe fantastisk… og fikk som svar fra flere, blant annet Anne med Moseplassen (starten på mange koselige samtaler), at det var skvallerkål. «Og det vil du IKKE ha!» skrev vel stort sett alle. Humre… men det hadde jeg altså rikelig av.

Løsningen ble å begynne å dekke til områder med mye ugress og så etterhvert akseptere at de dukket opp rundt omkring der jeg ikke klarte å konkurrere dem ut med andre planter. Og så er det sånn at skvallerkålen vinner i enkelte områder i perioder. Men det er i hvertfall grønt, godt dekke så det ikke ligger åpen svart jord som mister all næring i vær og vind. Man må se det positive i det.

Det gikk noen skritt frem og noen tilbake i noen år og så løsnet det med både form og å få taket på utfordringene.

Her er noen av tingene som jeg har prioritert:

Jeg begynte å tenke STORT og tar litt lettere på det. Og det ble utrolig mye lettere da jeg begynte å tenke stort. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er vel noe med det at jeg ikke lenger hang meg opp i detaljer for det rekker man ikke når man skal gjøre mye. Det ble mye morsommere slik. Om jeg vasser gjennom skvallerkål for å komme til solsikke og palmekål så gjør det ikke så mye lenger. Og når jeg blir sliten eller dårlig legger jeg meg bare rett ned, hører på fuglene og ser det gro. Jeg holder ting nogenlunde i sjakk, lærer stadig mer om hva som trives hos og med meg, leker og koser meg, lurer ugresset med å dekke det til og må noen ganger gjøre ting om igjen. Men jeg prøver ikke å erobre eller herske over hagen.

Jeg leker med ROM. Jeg har oppdaget at det ikke er så viktig for meg om de enkelte delene i hagen er perfekte. Det som gir meg mest er nesten «reisen» i hagen. Å gå fra et sted til et annet – og se alt forandre seg. Å stå under et tak av grener, gå en sti som ikke går noe sted, titte rundt et hjørne på noe der bortenfor… Det er så gøy!

Mangfold i hagen blir bare viktigere og viktigere. Jeg vil ha frosk og padder, fugler og hare, rådyr og grevling. Jeg vil ha mat og trær, sol og skygge, utsikt og ly, blomster og kratt. Jeg innser at jeg ikke kan ha alt på en gang, samtidig, samme sted, men da får jeg jo bare tilpasse da? Jeg kan bruke dekke og gjerder og triks – kort og godt bruke den der hjernekapasiteten vi mennesker har vært så heldige å få utdelt. Men jeg kan bruke den til å finne måter å DELE og ikke måter å beholde alt selv på.

Åh, dette er så gøy!!

Noen ganger kan jeg garantere at det bare er frustrerende også. Når rådyra spiser akkurat det de IKKE skulle spise og når sneglene tar overhånd på akkurat den planten jeg var sååå stolt av. Når jeg ikke har kunnskap nok til at rotgrønnsakene ikke får mangelsykdom…. Men det er en frustrasjon som er utfordrende og interessant. Og for meg MYE mindre stressende enn mye annet.

Men nå skriver jeg altfor mye om å ha hagen og ikke OM hagen. Har du lyst på en liten hagetur også? Det blir litt tilbakeblikk, siden vi i skrivende stund er i april 2021 og vi snør nesten ned. Dessuten forandrer denne hagen seg ofte, så kanskje finner du litt noe annet om du kommer innom en gang. Men her kommer en:

Hagepresentasjon

Først en liten oversikt
Jeg føler vel noen ganger at denne hagen er på maaange mål, men det er den ikke. Det er vel kanskje noe over to mål nå. Jeg har lyst til å utvide med litt over et mål «skogshage» til etter hvert.

En liten bjørkeskog
På nordsiden av huset har vi en liten skogshage hvor vi ikke har gjort så mange endringer. Det er et deilig sted å ha hengekøyer på sommeren. Bildet under er fra 2010.

I utsikten mot vest og svingen rundt mot sør
Rett vest for huset er hagen mye skrånet, Der står som oftest grillen og i denne delen har jeg en del stauder. Skråningene har vært en utfordring. Men samtidig er det også her morsomt å lage «rom».

Materialene jeg lager rom av er stort sett slikt som vil råtne med årene så det vil nok bli videre utfordringer med skråningene. Jeg tenker at det er helt greit for det vil bli behov for litt oppfriskning uansett.

Noen stauder trenger hjelp til å bli løftet frem iblant. Andre trenger «hjelp» til å begrense seg. Jeg har flere ganger prøvd å lage meg en oversikt over hva jeg har der ute, men jeg går meg fort litt vill i det. Jeg kan prøve å se hva jeg får til etterhvert.

Når man runder hushjørnet og kommer mer ut i sørhellingen, kan man gå bort til grinda og finne seg en plass under lønna.

Der er det godt å sitte og se utover den delen av hagen som har mest mat og så videre utover beitet hvor jeg gjerne vil utvide etterhvert.

Flere av bærbuskene ble gravd opp i høst og skal få litt bedre plassering – med mer luft rundt. Det vil nok ta litt tid før jeg føler jeg har funnet beste plass for alle.

Fra under lønna og utover kjøkkenhagen.

Blir du med ned i kjøkkenhagen også?

Kjøkkenhagen
Selve utvidelsen til kjøkkenhage begynte for bare noen få år siden, i 2018.

For at bikkjene skulle kunne være med og rådyra ikke hadde fullt like store muligheter for å være med ble det gjerder. Det var nyttig…

Noen av gjerdene er flettverk som absolutt IKKE er gjort med omhu. Noe er laget av kvist etter rydding langs jordekantene.

Og noe er bygget opp av masse kvistrester, såkalt kompostgjerde. Bak krakken har jeg et sånt. Det er støttet opp på begge sider og er mange titalls cm dypt. Det magasinerer nesten varme og gir ly. Det samler sikkert også mus, men viktigere er at det er en plass for insekter og kanskje også for fugl? Til og med padder og frosk liker den ly og fukt de finner under gjerdene.

Og så er jo kjøkkenhagen til for grønnsaker, urter, blomster, frukt og bær. Nye bed, nye sorter, nye utfordringer og feil og nye deilige smaker fra år til år.


Skogshagen
Vi har tatt veldig bevisste valg på å beholde trær rundt i hagen, selv der de kanskje står «i veien for utsikt». Utsikt kan man gå rundt for å finne likevel. Og trærne gir miljø som jeg synes er uerstattelige.

En utfordring er at store deler av områdene der det er skog nok i årevis har blitt brukt som kompostområde. Og der trives VIRKELIG ugresset. Samtidig er jorda dyp, rik og herlig. Så jeg går løs på det med krum hals og uten gift eller andre ødeleggende metoder. Jeg dekker i felter, legger jord på topp og satser på å få frem nok av andre sorter til å bruke plantenes konkurranseevne til å få en god balanse.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør i detaljnivå som f.eks. hvilke sorter egner seg til å konkurrere ut hvem. Men akkurat det kommer jeg nok til å få erfaring med ganske så raskt. Rabarbra er for eksempel en kjempefin plante å bruke.

Hvis jeg får til å utvide utover beitet etterhvert, blir det antagelig også en skogshage. Det vil jo ta årevis før den er etablert, men drømmen er der.

Nå går jeg imidlertid og venter på værforhold og formstigning (som pleier å komme utover våren) så jeg får jobbet meg nedover i den eksisterende skogshagen med dekke, dekke og dekke før ugresset tar overhånd for i år. Jeg klør meg litt i hodet om hvordan jeg skal gå igang med det, men det er om å gjøre å ikke tenke for langt og for lenge og bare gå igang.

Hagen ved hønsegården
På andre siden av gårdsveien holder hønene til. Der er det også etablert en hagebit hvor de har halve med sin hønsegård (og ødelegger fortere enn jeg rekker å dyrke) og hvor den andre halvdelen domineres av skogskjegg, kirsebær og en hagtorn. Under hagtorna har vi gårdens dyregravsted. Jeg synes det er fint å ha et slikt sted når vi nå en gang har så mange dyr vi er glad i og før eller siden vandrer de avsted.

Så her ligger de; kattene, hundene, en del av hønene, en dompap som veiviser for de som er uten hode, et ekorn eller to, ei død skjæreunge som en av foreldrene kom og la foran meg, kalkunen Rita, nymfeparakitten Louise, en ukjent mus og minnet om et hengebuksvin. Hun døde – om rett skal være redd – der vi bodde før, men vi flyttet med oss gravtreet hennes. Den gangen et lite kirsebærtre og nå et av de frodigste elementene der nede.

Inne i hønsegården står det bærbusker som er til hønene – og som de elsker. De har vært litt tøffe med bunndekket så jeg må flytte inn gress til dem igjen i år. Det fungerer greit ved at jeg flytter toppdekket et sted jeg ordner bed istedet. Jeg føyer til kompostert hestemøkk der det skal bli bed og dekket jeg flytter inn er mer robust enn nysådd gress og holder en stund selv om hønene graver.

De har også tilgang til drivhus på vinteren.

Drivhuset bygget vi for et par år siden. I fjor delte jeg det i to og hadde tomater i halve. Nå i 2021 er det forbud mot å slippe hønene ut på våren på grunn av fugleinfluensaen. Så i år har jeg ikke planter der sånn at hønene får disponere hele inntil de endelig får slippe ut.

Det var meningen at hønene skulle ha tilgang på bare halve. Så nå ønsker jeg meg nytt drivhus igjen. Mye vil ha mer og fanden vil ha flere, er det ikke det de sier?

Sjekk gjerne ut innlegg fra hagen i fra menyen oppe til venstre.
Her er noen eksempel
Vintersådd i plastkasser
Svinn i kjøkkenhagen?
Første år med chorogi
Stekte blomster av hvitløk
Flettet kompost i hagen