Alle innlegg av Kari_V_Olsen

En junigløtt i hagen

Det går fort fra mai og mulig frostnetter til juni og man liksom føler det burde vært laaangt uti sesongen. Men det er det jo slettes ikke. De fleste plantene er små, mye er nysådd og jeg lager fremdeles nye bed som kan komme igang for sesongen. Mens etablerte planter og busker har kommet langt.

Bak den blomstrende gressløken ligger en av tre jordbæråkre med nyplantede – eller nyryddede – jordbærplanter. De blomstrer også godt nå. Det skal bli helt greit å være selvforsynt og lite mer av bær.

Lenger nede i kjøkkenhagen har noen kasser allerede rikelig med salat, chorogi, spinat og reddik, mens andre har begynnende gulrot. Under duker står det kålrot, grønnkål, svartkål, blomkål, kålette og brokkoli.

Langs gjerdet klater humlen (høyre bilde under). Jeg rakk ikke å dele den ordentlig opp i år, men det blir, det blir. Den skal få dekke hele gjerdet etterhvert.

I skogen dekker jeg gradvis til med pallekarmer og i dem blir det sådd og plantet urter og i år også sellerirot.

Nye kasser er underveis helt til venstre i bildet. Skvallerkål og brennesle er dekket av papir på papp og papir, så med ull og spon med hønsemøkk og høy og halm med bokashibakterier. Deretter blir det hestemøkk og til slutt jord. Det tar litt tid, men det aller meste er forberedet fra før i sekker og hauger som det bare er å helle oppi.

Gangene mellom dekkes også med papir og så flis og halm. Det kommer opp en og annen ugressplante, men ikke verre enn at de er lette å holde unna. Etter hvert håper jeg at jeg kan fjerne kassene og ha en helt «ny» jordbunn som jeg kan dyrke rett på uten at ugresset tar over med en gang.

Det er mer ugressdekket skogbunn å ete seg innover i etterhvert. Imens holder jeg det bare nede med ljå så det ikke blomstrer og sprer seg uhemmet. Det er et trivelig lite skogholt og ugress er i det minste fornøyelig frodig.

Oppover i hagen venter jeg på at blomkarsene skal ta over bedene slik som i fjor.

Ved siden av blomstrer blodberberisen. Berberis kan være en skummel art i naturen, men denne står godt i hagen og jeg høster og bruker bærene som krydder.

På andre siden av huset har vi pyntet stallveggen med blomster i gamle drikkekar. Kranene er bare til pynt, men det hadde jo vært moro å montert litt vann til dem.

Nede ved hønsegården, blant liljer, sverdiris og løytnantshjerter – som er den eneste som blomstrer akkurat nå – har jeg satt opp en liten primitiv (og veldig blå) dam. Frosk og padde har en tendens til å hoppe opp i vannet til hønene og det er kanskje bedre de får sin egen lille plass hvis de vil ha den.

Og se på denne lille krabaten som også gikk langs gjerdet til hønene. De skjønner visst ikke helt at de er hønsegodis, disse små, så den fikk flytte ut til skogkanten ikke langt fra hagen. Den er hjertelig velkommen tilbake igjen, men bør jo ikke gå inn til hønene akkurat.

TILBAKEBLIKK på et hodeløst innlegg fra 2001

Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark.

Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….

En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.

Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.

Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.

Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.

Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.

Du vet – gå mot lyset og alt det der.

Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.

Huttemegtu for en skjebne!

Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.

Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.

Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.

Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!

Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.

Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.

Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?

Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.

Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.

Pause i nettfiksing – nytt rådyr

Jeg måtte ta litt pause i byggingen av nettbutikk så nå er det på vei et nytt rådyr med kalv. Begge kroppene var halvveis på gang så i går hentet jeg frem personlighetene og begynte å detaljfilte.

Det blir spennende å bli kjent med disse to. Jeg vet aldri helt «hvem» og hvordan de blir før de er ferdige, men jeg synes jeg begynner å se dem bittelitt. De virker nysgjerrige og trygge. Det ser ut som de akkurat oppdaget at noen fikk øye på dem…

perfekt MØKKAvær (jordarbeid)

Noen gleder må man kanskje også være beite-pleier for å forstå. Men altså – i februar var det nesten helt perfekt møkkavær! Først var det god frost i bakken, lite snø og hestemøkka lå i fine, samlede og synlige klumper på beitet. Lett å vippe opp og begynne å samle i dunger.

Jeg har akkurat begynt å kaste frosne møkkpærer fra hestene bortpå papp som skal sørge for at det ikke gror så mye inn i det underfra når det blir vår.

Så tinte all snøen og den gamle skiten kom frem. Nesten like lett å samle opp utenom der det lå på gress, men det gikk der også.

Så kom resten frem og det var bare å etablere flere lange strenger å dunge i.

Jeg var der ute regelmessig og samlet noen trillebårlass. Etter noen lass verket muskler og ledd og jeg fikk litt balanseproblemer, så derfor stopper jeg etter en stund. Men også der var været helt perfekt, for det var stabilt lenge.

Resultatet blir renere beite til våren og etterhvert verdens beste kompostjord. Denne kan jeg trille ned i kjøkkenhagen som påfyll litt utpå sommeren.

Det føles rett og slett som at jeg er rik.

Jeg legger opp møkka i dunger som har en grei (1-1,5 m) bredde og så høy topp som jeg får til før det renner bort.

En veldig grei størrelse på dyngene.

Når det tiner, ramler det greit sammen og så er det bare å passe på at det blir passe med regn og tørke. For vått eller for tørt stopper komposteringsprosessen litt. Blir det pøsreng over lang tid kan man dekke til litt med f.eks. presenning. Blir det for tørt kan man vanne litt. Jeg pleier å ta det med ro og akseptere at det blir ferdig når det blir ferdig. Det vil ikke ta lang tid før dungen er full av meitemark og annet liv som omdanner møkka i rekordfart.

Nå de siste dagene har alt snødd ned. Men det er også greit for da får jeg hvilt igjen.

facebookside for de filtede dyrene

Den siste tiden har jeg fått til å nålefilte mer enn på lenge. I den anledning har jeg opprettet en egen facebookside:

Jeg kjente rett og slett at det ble lettere å dele opp interesseområdene litt så jeg kommer til å legger ut de tingene jeg lager der. Ett og annet innlegg om ullarbeid vil dukke opp her også, når jeg har noe å skrive en del om og ikke bare en ny figur å vise frem.

Men alle figurene kommer på facebooksiden. Hvis du har lyst til å se de som dukker opp for tiden, så følg gjerne med på facebooksiden for Karis ulldyr (klikk på bildet over eller på lenken)

Her er noen av dem :-). Det er mange flere å hilse på der inne.