Så ble det et par små grevlinger til :-D.
En som klør seg:
Og en som ser forsiktig og vennlig ut på en gang. Her ser du den også under arbeid. Full av personlighet allerede før den får pels og striper, synes jeg. Ull er et morsomt materiale.
En ny liten rønner har kommet på plass.
Endelig fikk jeg rotet meg til å lage i hvertfall en filtet ullfigur. En ny liten grevling. Det var gøy å lage noe igjen.
Jeg har savnet filtingen en stund. Jeg har hatt så vondt i hender, arm og skulder at jeg ikke har hatt så lyst til en aktivitet med tusener av små like bevegelser i lange økter. Men nå har det blitt litt bedre, så jeg gjør et forsøk. Jeg kan kjenne det etter bare denne lille, så jeg får se hvordan det går. Filtelysten dukker i hvertfall alltid opp på denne tiden av året.
Den største er den nye krabaten. Den skyter litt rygg i møte med den lille veletablerte grevlingen ;-).
Slike vakre vesen har vi både i hagen og på beitene på somrene. Og de ligger nok ikke alt for langt herfra og sover akkurat nå.
Det er fint å tenke på.
Her har en av «våre» små et litt ublidt møte med strømgjerdet til hestene våre.
Og her er en av de andre.
Den gikk og spiste like ved den uheldige kameraten. Hestene var fullt oppmerksom på dem og gikk ikke langt unna og beitet da jeg kom for å hente dem inn til kvelden den sommerkvelden. Pippo gjorde meg oppmerksom på «de små grå» ved å se på meg og så snu seg og nikke talende mot dem. Hun er en klok hest. Hun visste nok at konsekvensen ville bli at hun fikk være på beite en stund til mens matmor fortet seg å hente kamera.
For å lage et øye trenger man hvitt til øyeeplet, fargen som skal på øyet, litt kontrastfarge, svart for pupillen og litt hvitt til lysrefleksjon – selve blinket i øyet.
Du trenger ikke å ha et rundt øyeeple, det kan godt være flatt. Jeg har laget runde øyne her for demonstrasjonens skyld.
Øye (det til høyre) – trinn for trinn:
Først legger du på grunnfargen, her har jeg valgt brun. Brunfargen er av en type som er bittelitt fargeblandet så det ikke blir så dødt. Om du bare har klare farger, så prøv gjerne å karde sammen litt av to nyanser.
Legg deretter på den svarte pupillen. Den skal være klart svart.
Så – avhengig av hvor godt du har blandet farger opprinnelig – legg gjerne på kontraster. F.eks. mørkere ring rundt og så noen gyldne flekker. Jeg filter det først fast med å rette nålen nedover. Så overflatefilter jeg litt innover mot pupillen og utover fra pupillen for å få retningen sånn jeg vil og så det ikke bare blir fargeklumper. Jeg passer bare på at det ikke flyter ut i det hvite eller inn i det svarte.
Til slutt legger du på en prikk, liten strek eller bue i hvitt. Og DEN kan gå på tvers av pupill eller ut til det hvite. Det er jo lys som speiler seg fordi øyet er fuktig.
Mer at på bilder over ligger prikkene på forskjellig plass i øyet. Det ble slik fordi jeg bare la dem ved siden av hverandre. Men lyset kommer som regel likt inn i øyet.
Her er et bilde hvor jeg har lysinnfall fra et vindu som er på høyre side i bildet. Da kommer lysglimtet på den siden. Altså til høyre i øyet. Mens skyggen faller på ansiktets venstre side.
(Jøje meg, det føles som om jeg var 50 år yngre for 5-6 år siden. Det må være vinteren…. og at håret har blitt grått og kort siden sist. Sukk. Men dette er altså meg for bare noen «øyeblikk» siden. Pedagogisk greit glimt i øyet, da. Mine øyne er forresten blå.)
Søk gjerne «reflection in the eye» og se på bilderesultatet du får.
Refleksjonen er nettopp et speilbilde av det som treffer øyet. Er det en lang, smal lysåpning så får du lang hvit strek. Er det et vindu med sprosser, får du kanskje fire hvite flekker i forhold til hverandre. Det er avhengig av miljøet rundt.
Noen ganger er det så mange refleksjoner i et øye at man ikke ser annet. Her fotograferer jeg meg selv og vinterlandskapet i øyet til min kjære Pippo. I tillegg skygger hennes egne vipper for sola.
—
Når øynene er runde og like – som de jo gjerne er – så faller altså refleksjonen likt inn i øyet.
Dette kan brukes til ekstra poengtering om man vil lage et uttrykk som skjeler. Lyset treffe på samme sted. men øynene vil sikte litt fra hverandre så inntrykket er at det da treffer på forskjellige steder i forhold til pupillen. Jeg har prøvd å illustrere det under. Først med hjelpestreker. Så ser du det uten. Hvis du klikker på denne lenken, kommer du til et bilde fra nettet som viser forskjellige typer skjeling.
—
Dette ble jo litt spesifikt. Men relevant om man for eksempel vil lage et portrett hvor nettopp denne sjarmerende detaljen er viktig.
Dette innlegget burde jo stoppe her. Å lage øye er et stort nok prosjekt i seg. Men jeg fikk lyst til å vise litt raskt hvordan valg av plassering av øye, øyelokk og øyebryn gir massevis av forskjellige uttrykk.
(jeg lar meg så lett rive med av slikt som er gøy)
Plassering av øyelokk over øynene
Så skal øynene inn i øyehuler. Eller – egentlig legger man 
gjerne øyelokkene på øynene (det er her det kan lønne seg å lage «flattrykte» øyeballer så man slipper bulende øyne).
Allerede nå begynner du å gjøre mye med uttrykket. Prøv å legge øyelokkene forskjellig på øyet.
Plasser for eksempel øyet sånn ca midt i – med øyelokk som dekker bittelitt av øyet både over og under.
Å vise hvitt rundt hele øyet vil gi et helt annet inntrykk enn når øyelokk dekker deler av øyet oppe eller nede.
Øyet plassert nede i øyehulen.
Oppe i øyehulen (og ops… her har visst nesa glidd litt ned. Da blir det litt som en muppet… men pytt. Poenget kommer jo frem).
–
Øyebryn
Og så putter vi på øyebrynene. Med hver plassering av øyelokk får man mange uttrykk med forskjellig plassering av øyebryn etterpå…
—
For å finne hvilket uttrykk man vil ha rundt øynene kan man også tegne. Her er noen få av veldig mange kombinasjoner:
—
Når man deretter varierer med forskjellige typer neser, nesefestet, høyde på panne, smalt eller rundt ansikt, hår, ører, type hake, runde eller markerte kinn… Avstand mellom trekkene…
Moro!
Jeg er dypt fasinert av de som lager portretter. Har du sett hva denne damen får til? Felt Alive, Kay Petal. Der finner du mange kjente fjes!
Å bruke bilder når man skal hente ut formene til et dyr man skal nålefilte, er ganske moro. Jeg fikk lyst til å vise noen eksempler til.
Man kan bruke penn og papir. Siden jeg har bildene digitalt bruker jeg et enkelt tegneprogram, som f.eks. standardprogrammet Paint på pc’en. Først legger jeg inn bildet. Så skisser jeg rundt. Det hender jeg må prøve meg litt frem for å finne akkurat de strekene som «gjør» dyret. For å få det tydeligere har jeg visket vekk bildet etterpå.
Da min vakre Sylvester Godzilla O’Malley levde laget jeg denne skissen av ham. Litt mer forskrekket på bildet enn på tegningen.
Når du først har en tegning i et program du kan leke litt med, kan du imidlertid også se på hva som skjer om du drar i deler av bildet. Her har jeg strakt hodet. Vips – en mye mer forskrekket katt.
Slik kan man «finne former» på flere dyr. Det kan være moro å lete med få streker. Denne må jeg prøve å filte en dag!
Enkelte dyr blir veldig nusselig når man tegner dem sånn. Og det er også slik vi gjerne oppfatter dem når vi ser dem. Det er nok ikke for ingenting at ekorn er populære Disneyfigurer.
Gjerne tiltrekkes vi av det runde, søte.
Som snarest kan vi også se på hva som gjør forskjell på voksent og barnlig.
Her ser du en filtet katt som gir inntrykk av at den er ung. Ser du hvorfor?
Jeg la bildet over i Paint og prøvde meg frem. Når jeg tegnet på rundinger, trekanter og firkanter så var de ikke særlig utstrakte.
Unge individ har gjerne rundt ansikt, stort hode, store øyne (men her er de jo lukket), store og runde ører, liten knappenese og rund kropp (Hvorfor søte dyr gjør oss tullete: forskning.no).
Det var ikke egentlig meningen å gjøre denne pusen så søt. Det var et mer voksent dyr som var modell. Jeg har oppdaget at jeg ofte ender opp med at vesenene mine ser yngre ut enn meningen er så jeg jobber med å gjøre trekkene mer voksne. Da nytter det å vite hva som gir inntrykket «ung» og hva som gir inntrykk av «voksen».
Jeg tok et bilde av vår godt voksne Bibbi for å se hvordan det var med henne. En katt er en katt, liksom.. Hva gjør at jeg ser at hun er voksen?
Ved å tegne litt sånn, får jeg noen ahaopplevelser. Hun er visuelt «bygd opp» av mer langstrakte trekk enn den unge katten over. Jeg har prøvd å illustrere det her. Om det ikke er aldeles perfekt vist, så synes det forhåpentligvis likevel.
Jeg kan altså med fordel overdrive noen av trekkene litt. Dra dem ut mer enn jeg først tenker. Da oppveier jeg kanskje min tendens til å gjøre dem litt for søte. Men ikke øyner og ører! Da går jeg mot det barnlige igjen.
Jeg elsker å bruke bilder for å forstå mer av hva jeg ser. Det er på en måte en like spennende del av nålefiltingen som selve utformingen.
Jeg håper andre også kan ha nytte av dette tipset.
—
KLIKK HER for flere innlegg om ull; nålefilting og toving.