Kategoriarkiv: Kreative hjørnet

Her finner du litt av hvert fra ullarbeid til skriving, snekring eller bare litt matlaging. Noen ganger skikkelig kreativt, andre ganger bare håndlaga og hjemmegjort.

TILBAKEBLIKK på et hodeløst innlegg fra 2001

Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark.

Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….

En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.

Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.

Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.

Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.

Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.

Du vet – gå mot lyset og alt det der.

Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.

Huttemegtu for en skjebne!

Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.

Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.

Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.

Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!

Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.

Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.

Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?

Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.

Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.

Ukjent mus sin grav

(en liten reprise fra forrige bloggen)

Du gnager ikke mere
Er ikke mer til last
Du endte dine dager
I et digert norgesglass

Som tankeløse troll
I en verden full av små
Lager menn’sker mange feller
Som er vansk’lig å forstå

Jeg er så veldig trist
For at du måtte lide
Din stille grav blir ryddet nå
Jeg skal ha syltetøy opp i det

Ved hagtornfot skal du ligge
Til minne skal det stå
”Ukjent mus sin grav.
Æresgrav for alle falne små.”

Islykter

Etter å ha blitt inspirert av Anne Havåg Holter-Hovind som driver Moseplassen, lager jeg islykter i kulda.

Det er mine første forsøk så kvaliteten er litt varierende. Temperaturen varierer fra – 8 på dagen til – 22 på natten. Månen skinner stor og kald på natta og sola steiker hele dagen. Så jeg jobber litt med å beregne hvor lenge de skal stå for å bli passe tykke. Og så har jeg ikke fått tak i store ballonger.

For å kompensere for amatørmessig produksjon lager jeg rett og slett veldig mange. Noen blir fine og planen er at de som er litt rare bare forsvinner i mengden.

Lekre blir de uansett. Og når jeg får noen uten bunn fordi jeg har vært utålmodig… så har jeg en metallplate hvor jeg setter dem. Det funker som juling. De fryser seg fast på den. Ikke at det er nødvendig for såvidt. Hadde de stått i snøen hadde det funket det også.

Det har vært en del moro med det. Jeg klarte å sprekke noen ballonger – fulle av vann – inne på vaskerommet. Så nå er det reint også. Neeesten fra gulv til tak og fra topp til tå. Plutselig så jeg hvorfor det er moro å kaste vannballonger…

I kveld har jeg hatt kosestund på verandaen. Foreløpig med bare fire ferdige lykter. Jeg rigget til med saueskinn, ulltepper, varm te og både islykter og andre lykter… Det var 11 grader kaldt og litt vind. Bikkjene lå på sine madrasser og gnagde ben og sammen så vi mørket legge seg over bygden.

Man trenger jo ikke sitte en evighet. Bare lenge nok til å roe tankene og ikke lenger enn at man holder varmen. Her i huset har vi nylig blitt ferdig med influensaen, så det er ikke nødvendig å friste skjebnen med å fryse. Jeg satt til det ikke lenger var lys på himmelen og alt jeg så var glimtene av lys fra hus og heim i Vikvarvet.

Herved erklærer jeg da hagesesongen som påbegynt.

Lær hvordan du lager islykter av Anne, på hagebloggen Moseplassen: Gjør som en kvart million, se islyktvideoen og lag kunstverk!

Finn på noe annet, sier kroppen

Å ha en kropp som ikke virker som den skal er ikke på lissom. Sykdom gjør som sykdom gjør. Den bestemmer sjøl. Man kan kanskje påvirke den litt. Men uten reell behandling så vil det bare bli litt-litt.

Nå er jeg veldig glad for at jeg ikke tok opp bestillinger på nålefiltede produkter. Brått sa hender, armer og øyne ifra om for ensidig og intens aktivitet og ble overdrevent vonde. Dermed er det pause eller i hvertfall veldig nedtrapping før det drar med seg mer og blir kræsj.

Hadde jeg sittet her med bestillinger på nålefiltede dyr nå, hadde det blitt dobbelt vondt når kroppen ikke ville samarbeide mer.  Uansett er jeg alltid litt skuffet når kroppen svikter planene mine og jeg synes innsatsen (energibruk og muskelbruk) så sannelig og minsanten ikke var så stor at det skulle tilsi noensomhelst protest fra kroppen. Jeg hører nesten mini-meg skrike «Whhhaaaaat? What the fuuuck????!!» inntil jeg får kvelt den før noen hører det. Slikt språkbruk da gitt!

Men når jeg ikke har lovt bort noe så kan jeg (etter bare en liten «what the…») stille og rolig finne på noe annet. Noe for andre muskler i en litt annen stilling.

Så jeg prøver skrivingen igjen. Litt fasinert over at det plutselig skal funke for i en periode nå har jeg ikke klart å samle tankene lenge nok til bokskrivingen. Tom, distre, lettavsporet sliten hjerne. Som om mine interne diskusjoner går omtrent slik:

«Eh.. hva var det jeg tenkte på?»
«Ingenting.»
«Ingenting hva? Hva var det jeg…?»
«Hm? Neste dialog?»
«Ja, det var det ja… Skal vi se….. Eh, hvorfor gikk jeg på kjøkkenet?
«Hm?»
«Hm hva?»
«Det var ingenting. Åhhh – marsipan.»
«Hva holdt jeg på med igjen?»
«Ingenting»
«Aha… åh, hakkespett!»
«Dialogen?»
«Nei, dette er vel egentlig en monolog».
«Jammen boka!»
«Ja, ikke sant? Mhm mhm… nettopp.»
«..»
«Jeg tror jeg går ut en tur»

Men altså – nå er jeg igang igjen. Jeg bruker riktignok hendene og øynene da også. Men på en annen måte og i en bedre hvileposisjon. Bildet over er fra skriverommet i november. Nå ligger jeg i hvilestolen og skriver.

Jeg har lovet å levere et relativt ferdig utkast til min først pilotleser 20. februar!

17 dager igjen.
Gulp!

Hehe – du vet – den der fine balansen mellom å ikke love bort en ting mens man lover bort noe annet og prøver å gjøre det beste for kropp og sinn….. Sånn er livet.

Ha en god helg! Det kommer i hverfall flere innlegg om nålefilting snart, selv om jeg ikke filter akkurat nå.