Kategoriarkiv: Natur

Her finner du innlegg om naturen. Først og fremst fra gården og distriktet, men det kan også plutselig dukke opp mer enn som så. Det kan til og med dryppe inn litt fakta iblant :-)

Rådyrbesøk

Jeg kan ikke for det, men jeg synes det er kos med besøk i kjøkkenhagen. Også av rådyrene som spiser av maten «vår».

Alt avhenger vel av hvor OFTE de kommer på besøk, kanskje. Og at de er så tidlig på’n som i oktober kan tyde på at vi vel får holde et lite øye med hvor mye skade de kan finne på å gjøre.

Jeg har, litt med vilje og litt pga formen, ikke ryddet i jordbærplantene i år. Vilje-biten går på at jeg vet at rådyra elsker dette. Når det er overflod med planter kommer vi til å ha planter igjen til en god sesong for oss til neste år selv om de tar mye. Hvis det blir litt for heftig beiting, legger jeg på dekke og berger det siste på den måten. Utover jordbærplantene har de ikke vært så ivrige på så mye annet. De tar litt kål, men ikke før de synes det er det siste valget. Humre. Og da har vi gjerne tatt det vi vil ha uansett.

Men – hvorfor ta sorgene så mye på forskudd? Vi har jo altså ny vakthund i lille Haydee og hun funket knall. Riktignok er hun ikke så stor, men hund er hund sier rådyra (bildet av henne er fra litt tidligere i høst).

Hun tør ikke gå ned dit, men står her oppe og varsler med ivrig bjeffing. Rådyra blir akkurat passe skremt til å finne beste rømningsvei og klare gjerdene uten problem.

I dag hadde Haydee sikkert vokst en liten cm i bare stolthet da hun kom inn igjen. Kimmimela holdt seg inne i varmen. Noen fordeler må det være med å få ungdom i hus. Humre. Jeg er dessuten veldig fornøyd med at det ikke ser ut til at noen av bikkjene ivrer etter å jage. De bare «jager ut». Og altså helst fra avstand sier den minsten.

Svinn i kjøkkenhagen?

Jeg har blitt spurt om vi klarer å spise alt jeg dyrker. Svaret på det er ganske enkelt nei. Men jeg lar meg ikke stresse av det. Det er en grunn til at naturen er bygget opp som den er og det er ikke HER – i det grønne, levende – at «overflod» er en uting.

Men hvorfor spiser vi ikke alt?
Først og fremst er det fremdeles vanskelig å vurdere hvor mye vi trenger og hva vi kommer til å like. Jeg er jo amatør og noen ganger undervurderer jeg hvor mye bedre det som kommer i åkeren er enn det i butikk – og at det går MER av det. Andre ganger overvurderer jeg hvor glad vi egentlig er i en grønnsak eller hvor flinke vi er til å få inn nye rutiner. Dessuten driver jeg jo å prøver ting vi aldri har smakt.

En annen faktor er at jeg sår mer enn jeg tror vi trenger fordi jeg tenker at alt ikke lykkes. Spireprosenten kan være uforutsigbar. Værforhold kan gjøre at planter går i stokk/blomstrer eller andre dårlige forhold gjør at plantene blir mye mindre enn de skal. Men så plutselig kanskje nesten alt lykkes og blir så riktbærende at det blir litt overveldende.

Jeg prøver meg også med litt mengdeproduksjon for i tilfelle jeg får til å begynne å selge litt. Klarer jeg å få det til i det hele tatt? Det er ikke sånt jeg klarer å si på forhånd uten å prøve meg frem.

Når dette toppes med at jeg kan få uforutsigbare nedeperioder med sykdom innimellom – kanskje akkurat i de viktige ukene når noe er høstingsklart – så vil det bli ting som ikke kommer i hus.

Men det er ikke svinn! Tvert i mot! Og det er det mange grunner til.

Gi bort, bytte og etterhvert kanskje selge
Det er alltid mulig å gi bort noe som er i overflod. Det er hyggelig å sende med folk avleggere eller noe til maten når man har besøk i hagen, for eksempel hvitløk, luftløk eller gulrot og bær i ivrige barne-never. I et par år nå har ei venninne kommet og høstet litt rabarbra til sykehjemmet. Bærbusker man selv ikke høster fra vil kanskje en nabo høste fra. Det er mange muligheter og kan gjøre hagen til en trivelig sosial arena og ikke bare dyrkeplass.

En annen morsom måte å dele på er ved å bytte. Jeg har i år gledet meg masse med flere stauder som jeg byttet til meg i forsommer.

Det tredje alternativet er etterhvert å selge. Dette har ikke vært enkelt å komme i gang med på grunna v helsa, men det er absolutt noe jeg har lyst til. Vi har fått en lokal REKOring, så jeg må «bare» få registrert meg og legge en plan. Bare bare er jo aldri bare bare, men kanskje jeg får til noe en dag. Det fine med REKOringen er at man får en arena også for småskala-produksjon.

Husdyra skal også ha
En god del av overskuddet og ikke minst restene når vi lager mat går til hønene som alltid er klare til å ha fest, sommer som vinter. Det har hele tiden vært en drøm å ha en overflod av grønt å gi dem. Nesten «krydre egga» om man kan si det sånn, selv om det vel ikke går over i dem akkurat. Jeg bruker hønene også til å plukke vekk utøy av grønnmasse som jeg skal ha i bedene som dekke.

Noe gir jeg dem helt og annet kverner jeg.

Jeg skulle gjerne gitt mer til hestene, men siden en av dem har fått en metabolsk sykdom er vi restriktive på det. Husk at menneskemat ikke trenger være så bra for dyrene våre og ting som vi er vant til å tenke på som sunne slik som gulrot og epler kan være farlige for dyr med underliggende sykdom.

For friske dyr finnes det mange flere muligheter til å gi rester fra kjøkkenhagen, men tenk på hva du gir bort. Snakk alltid med dyreeieren som kjenner sine dyr og du må ha kunnskap om plantene. Visste du for eksempel at kirsebær og plommer er potensielt dødelig?

Insekter
Blomstrende grønnsaker er populære hos insekter, akkurat som andre blomster. Nå som mange pollinerende insekter trues av utrydding, kan man vel egentlig vanskelig tenke seg noe bedre enn at en viss prosent av grønnsakene blomstrer istedenfor å bli bare menneskemat?

Man burde vel egentlig la det stå igjen en viss prosent av grønnsakene til de blomstrer. For biene, humlene og de andre insektene sin skyld.

Jordfornying … og forbedring!
I «verste» fall – som egentlig er toppers fra naturens side – går mer av grønnsakene rett tilbake til jorda som da blir rikere og rikere på næring, struktur og ikke minst meitemark og andre som bidrar til nedbrytning.

Det som spises og skites og dør og råtner gir næring til nye vekster.

Jeg bruker grønnsaksrester i bokashi og også direkte i jorda når jeg forbereder bed til neste såing og planting. Jeg graver ned sammen med hestemøkk og gress og løv eller jeg legger oppå som dekke. Større biter klipper jeg litt opp. Mengden meitemark som kommer og jobber i slike bed er rent eventyrlig.

Jeg ser at jorda jeg begynte med, som var direkte fra et beite, blir rikere og rikere for hvert år jeg gjør det slik. Det er stor forskjell også på grønnsakene fra år til år, siden de får mer næring fra jorda i tillegg til det jeg gjødsler.

Dette er ikke svinn. Det er vinn vinn og atter vinn.

kvist til glede – ikke til besvær

Vi må innimellom ta en ordentlig rydding langs jordekanter, vei eller i enkelte områder i skogen. Det er lett å føle seg litt overveldet av all kvisten som blir igjen etter at man har tatt ut stammene til ved. Men det er ikke bare kvist til besvær. Det er mye å bruke den på om man vil. Så mye at jeg allerede gleder meg til neste gang vi skal rydde unna løvtrær.

Om du har hage og får mulighet til å få en haug kvist fra krattrydding så vil du fort finne deg i samme overveldede situasjon. Man ser nytten i de lange stammene, men hva med alt det andre?

Her er noe av det jeg har brukt absolutt all kvisten til. Ikke en flis gikk til spille.

Vinterforing
Kvist som kommer fallende «som fra himmelen» blir besøkt av masse vilt på senvinteren, blant annet elg og rådyr. Dette var syn som beriket hverdagen til langt utpå våren.

Hestene er glad i det samme, som litt ekstragodis i tillegg til høyet.

Vinterbolig, ly og redeplass for smådyr og fugl
Resten av kvisten ryddet vi sammen og vekk fra jordene. Vi la det ved kjøkkenhagen. Noe av det fikk jeg brukt med en gang, annet ble ikke brukt før det var gått et par år. I mens det lå i haug ble det garantert brukt av fugl, frosk og mus. Den første våren tror jeg jernspurven og gjerdesmetten fant mye glede i haugen. De var der så mye at jeg trodde de hadde rede, men da jeg fjernet kvisten etter hekketiden var det ikke noe der. Man skal imidlertid huske at det kan være reder i slike hauger på våren.

Kvernet kvist
En av de flotte materialene man får av kvist er om man kverner det – og jeg har kvernet mye. Det er arbeid som kan gjøres i ny og ne, avsluttes når man vil og påbegynnes igjen når det passer. Jeg lagret det i pallekarmer når det ikke var klart til å ta det rett der jeg skulle ha det.

Jeg har brukt det til å lage blant annet skogssti, med duk under. Det er langtfra vedlikeholdsfritt. Etter en stund må det både fylles på og lukes. I år løftet jeg duken og la på ekstra med aviser under på kantene så jeg fikk vekk sonen hvor ugress kunne krype inn. Jeg hadde ikke vært nøye nok med duk. Legg gjerne et godt lag papp eller aviser først, så en tett duk og så flis for å holde ugresset unna lengst mulig. Dette er i bakke så jeg måtte bruke duk som ikke var glatt.

Kvernet kvist kan brukes rundt og mellom pallekarmer og steder man vil fylle på litt og toppe med jord. Jeg har til og med reparert skogsstien bak gården med slik kvernet kvist fra en tidligere rydding. Det ble en usynlig lapping som lagde bæring der det en stund bare var sølete gjørme som man plumpet i. Det har holdt i mange år.

Avhengig av hvor fint kverna kverner kan dette også brukes hos husdyra. Min kvern er litt for grov. Istedet har vi brukt av sponet som kommer som restmateriale fra vedmaskina.

Flis og spon komposteres til slutt, noe som både er en fordel og en ulempe. Man kan la det gå tilbake til jord. Eller man må fylle på jevnlig så overflaten er ny flis.

Gjerde og andre byggverk
Lange grener har jeg brukt til byggverk. Det måtte gjøres før pinnene ble for tørre og stive. Jeg laget meg to kompostbinger som jeg har vist frem tidligere på bloggen. Du ser den ene på bildet over. På den andre måtte jeg hente noe ferskt i tillegg, men hadde jeg vært rask nok hadde jeg kunne brukt mer av det opprinnelige på disse.

Mye gikk med til flettegjerde. Grovt og røft. Det gikk overraskende fort å få opp et slikt gjerde når jeg likevel hadde så «uryddig» materiale at jeg ikke trengte være så nøye.

En strekke satte jeg opp med staur og en strekke satte jeg opp med impregnerte stolper.

Jeg er så heldig jeg liker det litt rufsete.

Dermed laget jeg (to år senere) også det mest rufsete man kan tenke seg. Nemlig kompostgjerde. Da var jeg lei av å kverne og lei av at det lå hauger med kvist der. Dessuten var de blitt stive og sprø med tiden. Ikke lett å bruke til noe annet.

Kompostgjerdet er laget med nettinggjerde ytterst og så satte jeg opp staur mot hagen. Det er nesten halve armlengden bredt. Oppi der dynget jeg all kvisten som var igjen. Jeg synes det ble tøft. En fordel er at jeg i årevis – så lenge stauren holder og jeg evt kan erstatte de som går i stykker med noe uten at alt ramler sammen – kan fylle på og fylle på. Dette er like godt som en kompostbinge. Og jeg vil lage meeeer!

Den største overraskelsen var hvor lunt det ble der. Gjerdet magasinerer varme! Det har blitt en liten yndlingsplass å gå ned til og sitte littegrann nå på sensommeren.

Endene er ekstra rufsete. Men det går helt fint, spesielt om jeg planter slikt som klatrer på endene. I år ble det bønner, som muligens ikke rekker å bære bønner, men som er frodig som juling.

Det er flere andre ting å bruke slik kvist til. Om grenene er glatte og fine kan de brukes som bøyler over bedene til å legge duk over. Det går også f.eks. an å bygge pyramider som erter kan klatre i.

Kvistrydding kan rett og slett være bare begynnelsen av et årelangt eventyr.

TIPS: Slikt kvistarbeide er best å holde på med på våren, før det begynner å gro gress og urter som gjør det SÅ mye tyngre å holde på.

gressrydding padde og frosk

Jeg er glad i mye og selvfølgelig også padde og frosk. Jeg har vært veldig lei meg for at vi har sett mindre av dem noen år, men nå begynner det å monne. Jeg prøver da også å gjøre alt jeg kan for å tiltrekke dem.

Frosk og padder er trivelige og de er nyttige i hagen. Men det er et problem. Hvordan skal jeg klare å rydde gress rundt oss uten å ta livet av dem?

I går brukte jeg gressbladet på krattrydderen til å legge ned gress som jeg skal ha inn som dekke i kjøkkenhagen. Gress og urter som komposteres i bedene gir masse næring til plantene. Men – i dette gresset må jeg jo også anta det finnes frosk og padde.

Jeg har funnet noen små strategier som jeg regner med monner en del. Jeg beveger meg sakte og bruker blikket. Spesielt når jeg klipper med gressklipperen kan jeg da oppdage dem før jeg skader dem og la dem hoppe unna veien. I langt gress der jeg umulig kan få sett, slår jeg ikke helt ned til bakken så det er mulig for et lite dyr å trykke når kniven fyker over hodet på dem. Og jeg lar det stå igjen en kant med gress i kantsoner hvor jeg antar de kanskje holder seg. Både inne i hagen og på beiter.

Jeg lar det være igjen gress langs kanten av gjerdet.

I dag så jeg at min strategi kan redde slike små liv. For like bak det arbeidende bladet som akkurat hadde feid over gresset litt unna et gjerde, klemte en stor flott padde seg så flat den bare kunne. Og den var like hel og uskadd. Og ikke bare det, men dens lille «hule» var relativt uskadd.

Jeg er alltid overforsiktig når jeg går med maskiner som «rusker rundt i gresset» rundt meg, så bikkjene var innendørs og jeg sjekket at katta ikke var i nærheten mens jeg slo. Etterpå fikk de være med ut og Haydée sjekket padda. Hun er rask til å finne ut av om jeg er interessert i noe. Heldigvis er hun også flink til å lytte, så det var med god avstand mellom nese og padde.

Å se, men ikke røre er en god strategi for de som ser «med munnen». Spesielt når det gjelder padder som har et giftstoff i vortene på huden som vil irritere voldsomt. Giften smaker vondt og vil gi brekninger, kløe, irritasjon, ubehag og mye slimproduksjon i munnen. Slikt vil vi gjerne unngå.

Men de er fiiiiine! Så fine at man kan bli helt myk i blikket (når man bare undertrykker lysten til å bite litt i dem) Det er vi skjønt enige i, hun og jeg (bortsett fra den delen med å ha lyst til å bite litt i dem).

ung gjøk på besøk

Vi hadde en fin ung gjøk på besøk her noen dager fra 18. august og utover. Den jaktet fra pålene på beitet til hestene og da jeg gjerdet inn den nye dammen på beitet var den så interessert at den landet bare noen meter unna for å studere meg. Etterpå besøkte den påle etter påle på leit etter et godt utsiktspunkt. Det er moro å sette opp gjerde når noen setter sånn åpenbar pris på det.

Vi har gjøk på besøk hvert år. De tiltrekkes nok av beiteområdene og kulturlandskapet rundt her. Og – selvfølgelig først og fremst – at vi har dens vertsarter i området. Et rede i nærheten har muligens vært hjem til en av årets gjøkunger. Kanskje heipiplerka, som er en av dens viktigste verter?

Visste du at gjøken vi har på besøk i Norge overvintrer i Afrika? Og de er ikke lenge på besøk her hos oss. De kommer til Trøndelag ca 15.-20. mai og allerede i midten av juli / begynnelsen av august reiser de voksne ut av landet. Ungfuglene starter veien tilbake til vinterområdene ca en måned senere (kilde: birdlife.no, fugleatlas).