Kategoriarkiv: Småbruk

Småbruket vårt er på 268 mål og ligger i Selbu, Sør-Trøndelag. Slikt som er knyttet til beiter, skog og til gårdsdyra (hest, høns, hund, katt..) finner du under denne kategorien. Noen ganger går småbruk, hage og natur aldeles i ett og da havner gjerne innleggene også her.

TILBAKEBLIKK på et hodeløst innlegg fra 2001

Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark.

Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….

En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.

Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.

Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.

Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.

Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.

Du vet – gå mot lyset og alt det der.

Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.

Huttemegtu for en skjebne!

Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.

Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.

Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.

Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!

Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.

Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.

Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?

Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.

Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.

perfekt MØKKAvær (jordarbeid)

Noen gleder må man kanskje også være beite-pleier for å forstå. Men altså – i februar var det nesten helt perfekt møkkavær! Først var det god frost i bakken, lite snø og hestemøkka lå i fine, samlede og synlige klumper på beitet. Lett å vippe opp og begynne å samle i dunger.

Jeg har akkurat begynt å kaste frosne møkkpærer fra hestene bortpå papp som skal sørge for at det ikke gror så mye inn i det underfra når det blir vår.

Så tinte all snøen og den gamle skiten kom frem. Nesten like lett å samle opp utenom der det lå på gress, men det gikk der også.

Så kom resten frem og det var bare å etablere flere lange strenger å dunge i.

Jeg var der ute regelmessig og samlet noen trillebårlass. Etter noen lass verket muskler og ledd og jeg fikk litt balanseproblemer, så derfor stopper jeg etter en stund. Men også der var været helt perfekt, for det var stabilt lenge.

Resultatet blir renere beite til våren og etterhvert verdens beste kompostjord. Denne kan jeg trille ned i kjøkkenhagen som påfyll litt utpå sommeren.

Det føles rett og slett som at jeg er rik.

Jeg legger opp møkka i dunger som har en grei (1-1,5 m) bredde og så høy topp som jeg får til før det renner bort.

En veldig grei størrelse på dyngene.

Når det tiner, ramler det greit sammen og så er det bare å passe på at det blir passe med regn og tørke. For vått eller for tørt stopper komposteringsprosessen litt. Blir det pøsreng over lang tid kan man dekke til litt med f.eks. presenning. Blir det for tørt kan man vanne litt. Jeg pleier å ta det med ro og akseptere at det blir ferdig når det blir ferdig. Det vil ikke ta lang tid før dungen er full av meitemark og annet liv som omdanner møkka i rekordfart.

Nå de siste dagene har alt snødd ned. Men det er også greit for da får jeg hvilt igjen.

drivhus blir hønsehus igjen

Når jeg har ryddet unna tomatene i drivhuset har vi et halvt hus mer til hønene. Men tomatene har stått i god jord som er godt besøkt av meitemark og andre nytteorganismer og dette vil jeg helst beholde frem til neste år.

Drivhuset når tomatplantene er fjernet.

Det vil si at hønene ikke bør få tilgang til jorda. Det er de ALT for effektive «sparkere» til. De kommer isåfall til å rote den utover, finne det meste av meitemark og gjøre kort prosess på disse hjelperne mine.

Derfor bygger jeg inn de dype bedene ved å skru lokk på dem.

Jeg skal gjøre tilsvarende på andre siden, men foreløpig er det bare delvis dekket. Jeg vil nok kle benkene med noe som tåler litt vanndrypp i tillegg siden det blir noe kondens der. Jeg vurderer også kanter, så jeg kan legge på halmsenger eller noe annet som hønene kan kose seg i innenfor vinduene.

Det grønne som fremdeles står i midten av rommet er et epletre som kommer ut av en gammel stamme. Jeg aner ikke hvordan det vil gå, men lar den vokse og så får jeg se hva jeg gjør med det etterhvert.

Alt elektrisk skal fjernes før vinteren. De lange hvite rørene dere ser varmer opp hønsehuset oppe i låven på vinteren.

Til våren vil jeg nå ha benker å sette små planter på før de skal helt ut i kjøkkenhagen. Jeg har kjøpt en vifteovn for røffe forhold som jeg kan bruke istedet for å flytte rørene igjen. Døra mellom de to delene står på lagring for vinteren og er lett å smette opp når det begynner å bli tid for det igjen. Det er dessuten mulig å montere en smal hylle til sånn ca midt på vinduene for å få plass til mer såing.

Når jeg har flyttet ut alt som skal utut i kjøkkenhagen, sånn i slutten av mai begynnelsen av juni en gang, kan jeg fjerne lokkene, gjødsle og evt kalke opp og plante slikt som skal stå i drivhuset.

Iiiiii!! En dag etter rydding av drivhuset og jeg gleder meg allerede som en unge til våren.

kvist til glede – ikke til besvær

Vi må innimellom ta en ordentlig rydding langs jordekanter, vei eller i enkelte områder i skogen. Det er lett å føle seg litt overveldet av all kvisten som blir igjen etter at man har tatt ut stammene til ved. Men det er ikke bare kvist til besvær. Det er mye å bruke den på om man vil. Så mye at jeg allerede gleder meg til neste gang vi skal rydde unna løvtrær.

Om du har hage og får mulighet til å få en haug kvist fra krattrydding så vil du fort finne deg i samme overveldede situasjon. Man ser nytten i de lange stammene, men hva med alt det andre?

Her er noe av det jeg har brukt absolutt all kvisten til. Ikke en flis gikk til spille.

Vinterforing
Kvist som kommer fallende «som fra himmelen» blir besøkt av masse vilt på senvinteren, blant annet elg og rådyr. Dette var syn som beriket hverdagen til langt utpå våren.

Hestene er glad i det samme, som litt ekstragodis i tillegg til høyet.

Vinterbolig, ly og redeplass for smådyr og fugl
Resten av kvisten ryddet vi sammen og vekk fra jordene. Vi la det ved kjøkkenhagen. Noe av det fikk jeg brukt med en gang, annet ble ikke brukt før det var gått et par år. I mens det lå i haug ble det garantert brukt av fugl, frosk og mus. Den første våren tror jeg jernspurven og gjerdesmetten fant mye glede i haugen. De var der så mye at jeg trodde de hadde rede, men da jeg fjernet kvisten etter hekketiden var det ikke noe der. Man skal imidlertid huske at det kan være reder i slike hauger på våren.

Kvernet kvist
En av de flotte materialene man får av kvist er om man kverner det – og jeg har kvernet mye. Det er arbeid som kan gjøres i ny og ne, avsluttes når man vil og påbegynnes igjen når det passer. Jeg lagret det i pallekarmer når det ikke var klart til å ta det rett der jeg skulle ha det.

Jeg har brukt det til å lage blant annet skogssti, med duk under. Det er langtfra vedlikeholdsfritt. Etter en stund må det både fylles på og lukes. I år løftet jeg duken og la på ekstra med aviser under på kantene så jeg fikk vekk sonen hvor ugress kunne krype inn. Jeg hadde ikke vært nøye nok med duk. Legg gjerne et godt lag papp eller aviser først, så en tett duk og så flis for å holde ugresset unna lengst mulig. Dette er i bakke så jeg måtte bruke duk som ikke var glatt.

Kvernet kvist kan brukes rundt og mellom pallekarmer og steder man vil fylle på litt og toppe med jord. Jeg har til og med reparert skogsstien bak gården med slik kvernet kvist fra en tidligere rydding. Det ble en usynlig lapping som lagde bæring der det en stund bare var sølete gjørme som man plumpet i. Det har holdt i mange år.

Avhengig av hvor fint kverna kverner kan dette også brukes hos husdyra. Min kvern er litt for grov. Istedet har vi brukt av sponet som kommer som restmateriale fra vedmaskina.

Flis og spon komposteres til slutt, noe som både er en fordel og en ulempe. Man kan la det gå tilbake til jord. Eller man må fylle på jevnlig så overflaten er ny flis.

Gjerde og andre byggverk
Lange grener har jeg brukt til byggverk. Det måtte gjøres før pinnene ble for tørre og stive. Jeg laget meg to kompostbinger som jeg har vist frem tidligere på bloggen. Du ser den ene på bildet over. På den andre måtte jeg hente noe ferskt i tillegg, men hadde jeg vært rask nok hadde jeg kunne brukt mer av det opprinnelige på disse.

Mye gikk med til flettegjerde. Grovt og røft. Det gikk overraskende fort å få opp et slikt gjerde når jeg likevel hadde så «uryddig» materiale at jeg ikke trengte være så nøye.

En strekke satte jeg opp med staur og en strekke satte jeg opp med impregnerte stolper.

Jeg er så heldig jeg liker det litt rufsete.

Dermed laget jeg (to år senere) også det mest rufsete man kan tenke seg. Nemlig kompostgjerde. Da var jeg lei av å kverne og lei av at det lå hauger med kvist der. Dessuten var de blitt stive og sprø med tiden. Ikke lett å bruke til noe annet.

Kompostgjerdet er laget med nettinggjerde ytterst og så satte jeg opp staur mot hagen. Det er nesten halve armlengden bredt. Oppi der dynget jeg all kvisten som var igjen. Jeg synes det ble tøft. En fordel er at jeg i årevis – så lenge stauren holder og jeg evt kan erstatte de som går i stykker med noe uten at alt ramler sammen – kan fylle på og fylle på. Dette er like godt som en kompostbinge. Og jeg vil lage meeeer!

Den største overraskelsen var hvor lunt det ble der. Gjerdet magasinerer varme! Det har blitt en liten yndlingsplass å gå ned til og sitte littegrann nå på sensommeren.

Endene er ekstra rufsete. Men det går helt fint, spesielt om jeg planter slikt som klatrer på endene. I år ble det bønner, som muligens ikke rekker å bære bønner, men som er frodig som juling.

Det er flere andre ting å bruke slik kvist til. Om grenene er glatte og fine kan de brukes som bøyler over bedene til å legge duk over. Det går også f.eks. an å bygge pyramider som erter kan klatre i.

Kvistrydding kan rett og slett være bare begynnelsen av et årelangt eventyr.

TIPS: Slikt kvistarbeide er best å holde på med på våren, før det begynner å gro gress og urter som gjør det SÅ mye tyngre å holde på.