Kategoriarkiv: Småbruk

Småbruket vårt er på 268 mål og ligger i Selbu, Sør-Trøndelag. Slikt som er knyttet til beiter, skog og til gårdsdyra (hest, høns, hund, katt..) finner du under denne kategorien. Noen ganger går småbruk, hage og natur aldeles i ett og da havner gjerne innleggene også her.

TILBAKEBLIKK på et hodeløst innlegg fra 2001

Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark.

Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….

En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.

Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.

Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.

Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.

Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.

Du vet – gå mot lyset og alt det der.

Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.

Huttemegtu for en skjebne!

Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.

Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.

Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.

Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!

Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.

Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.

Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?

Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.

Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.

GÅRDEN BERGLUND

Berglund ligger i Selbu kommune, Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt i Vikvarvet. Dagens gård ble bygget på 50-tallet, og ligger høyt oppe på en ås med flott utsikt over Selbusjøen mot Sjøbygda. I bygdabøkene ledes imidlertid historien til gården helt bak til en husmann i 1723.

Innlegg om gården og gårdsdyrene finner du under «Småbruk» i venstremargen.

Plassen hørte til under Nordigarden på den tiden og var den eldste på Såmstad. Den var ryddet i den tiden gården var udelt. I 1890 ble plassen fraflyttet og forfalt. Først i 1952 ble gården Berglund reist igjen der den ligger nå og skilt ut fra Nordigården Såmstad. Boreiserne bodde her til 1985 da de solgte gården videre til de som bodde her før oss. Kilde: Selbu i fortid og nåtid. Kjell Haarstad, Per O Rød, Bind VII. Utgitt av Selbu kommune.

De nye eierne bygde på huset og den nyeste delen er fra 80-tallet. Vi kjøpte gården i 2008 av deres døtre.

Utsikt fra gården mot Selbusjøen:

vid horisont
DSC_7206b

Berglund fra flere vinkler:

DSC00638bb
DSC09474bb
augustbeite


Og så en liten gløtt fra et par magiske netter her i Trøndalag. Berglund en natt i fullmånelys og en annen natt under nordlyset:

Berglund i måneskinn
Nordlys over Berglund 19 09 2012

Berglund er på ca 268 mål hvorav hage/bygninger/tun er på omtrent 5 mål til sammen og beite/jorde er på ca 25 mål. Resten er skog, mye dominert av gran og furu med noen små myrområder innimellom.

Fra slåtten 2015. Godt hestefor.

berglund slått b


Beitene i vidvinkel

panorama beiter b
kveldslys i vår furuskog


Gården ligger på 282 meter over havet, litt over 63 grader nord i klimasone 5-6 i følge det gamle klimasonekartet og herdighetssone 4-5 i følge nytt kart med meteorologiske data (kilde: eliteplanter.no).

Den ligger akkurat på grensen mellom aktive og delvis nedgrodde landbruksområder og store sammenhengende skogområder.


Oversikt over nærområdet rundt gården (markert med svart strek):

Berglund gård beliggenhet

Kilde: atlas.no Gjengitt med tillatelse.


Utsikt mot gården med Vikvarvet i forgrunn. Berglund ligger oppe på kanten ca midt i bildet:

Vikvarvet mot Berglund 1


Vikvarvet – sett fra Aftret:

P6110174b

Det er på det korteste (gjennom skog og bratt terreng) ca 800 meter i luftlinje til Nea vassdrag og flere områder som er populære for en rekke trekkfugler som gjess, ender, traner mm. Under trekket er det derfor et herlig liv i luftrommet over oss.

Nærmeste lille vann med rikt insektsliv (øyenstikkere mm) ligger kun 550 meter fra huset, bare noen minutter å gå. Og i det hele tatt er Selbu rik på store og små vatn med mer eller mindre større elv og bekkedrag imellom.

Bare litt lenger unna oss ligger også fjell og vidder.

Korteste vei fra gården til Selbusjøen er omtrent 1900 meter i luftlinje. Selbusjøen er regulert og på sommeren ca 160 moh. Det er altså et fall på 122 høydemeter mellom oss og Selbusjøen.


Vikvarvet sett fra Selbustrand:

DSC09341bb

Dyrelivet i Selbu er rikt. Fra insekt til pattedyr. Vi har ofte besøk av spennende gjester. Og fuglelivet på gården er en fryd. Mye på grunn av nærheten til så mange forskjellige ulike leveområder.

De store rovdyrene har nok kanskje ikke så direkte påvirkning på dyrelivet på gården – annet enn gaupa som passerer rett som det er. Hun plukker nok litt vilt. Men vi har fått tips om at det er sett bjørnespor på den ene av tomtas myrer for to-tre år siden. Vi så det ikke selv og fikk vite det først i ettertid. Men så spennende!

Vi ser rett som det er elg, rådyr, rev, hare og ekorn.

En gang iblant ser vi også hjort. Det er godt med spor av grevling og andre mindre mårdyr, men vi ser dem sjelden. Snømus har vi imidlertid hatt i hønsegården og på fugleforingen et par ganger. Jeg har sett rein på naboeiendommen og spor av den også hos oss. Fin, stor tamrein.

Men de som nok gir oss flest spennende opplevelser er fuglene. Da vi flyttet hit var vel ingen av oss noen ivrige fugletittere. Men det gikk ikke lang tid før vi begynte å lære den ene arten etter den andre.

Per i dag har vi sett over 84 forskjellige fuglearter på eller like i nærheten av gården. Og det er like moro for hver liten bevinget en som er innom.

Den lille sisiken i headingen var en av dem.

perfekt MØKKAvær (jordarbeid)

Noen gleder må man kanskje også være beite-pleier for å forstå. Men altså – i februar var det nesten helt perfekt møkkavær! Først var det god frost i bakken, lite snø og hestemøkka lå i fine, samlede og synlige klumper på beitet. Lett å vippe opp og begynne å samle i dunger.

Jeg har akkurat begynt å kaste frosne møkkpærer fra hestene bortpå papp som skal sørge for at det ikke gror så mye inn i det underfra når det blir vår.

Så tinte all snøen og den gamle skiten kom frem. Nesten like lett å samle opp utenom der det lå på gress, men det gikk der også.

Så kom resten frem og det var bare å etablere flere lange strenger å dunge i.

Jeg var der ute regelmessig og samlet noen trillebårlass. Etter noen lass verket muskler og ledd og jeg fikk litt balanseproblemer, så derfor stopper jeg etter en stund. Men også der var været helt perfekt, for det var stabilt lenge.

Resultatet blir renere beite til våren og etterhvert verdens beste kompostjord. Denne kan jeg trille ned i kjøkkenhagen som påfyll litt utpå sommeren.

Det føles rett og slett som at jeg er rik.

Jeg legger opp møkka i dunger som har en grei (1-1,5 m) bredde og så høy topp som jeg får til før det renner bort.

En veldig grei størrelse på dyngene.

Når det tiner, ramler det greit sammen og så er det bare å passe på at det blir passe med regn og tørke. For vått eller for tørt stopper komposteringsprosessen litt. Blir det pøsreng over lang tid kan man dekke til litt med f.eks. presenning. Blir det for tørt kan man vanne litt. Jeg pleier å ta det med ro og akseptere at det blir ferdig når det blir ferdig. Det vil ikke ta lang tid før dungen er full av meitemark og annet liv som omdanner møkka i rekordfart.

Nå de siste dagene har alt snødd ned. Men det er også greit for da får jeg hvilt igjen.

drivhus blir hønsehus igjen

Når jeg har ryddet unna tomatene i drivhuset har vi et halvt hus mer til hønene. Men tomatene har stått i god jord som er godt besøkt av meitemark og andre nytteorganismer og dette vil jeg helst beholde frem til neste år.

Drivhuset når tomatplantene er fjernet.

Det vil si at hønene ikke bør få tilgang til jorda. Det er de ALT for effektive «sparkere» til. De kommer isåfall til å rote den utover, finne det meste av meitemark og gjøre kort prosess på disse hjelperne mine.

Derfor bygger jeg inn de dype bedene ved å skru lokk på dem.

Jeg skal gjøre tilsvarende på andre siden, men foreløpig er det bare delvis dekket. Jeg vil nok kle benkene med noe som tåler litt vanndrypp i tillegg siden det blir noe kondens der. Jeg vurderer også kanter, så jeg kan legge på halmsenger eller noe annet som hønene kan kose seg i innenfor vinduene.

Det grønne som fremdeles står i midten av rommet er et epletre som kommer ut av en gammel stamme. Jeg aner ikke hvordan det vil gå, men lar den vokse og så får jeg se hva jeg gjør med det etterhvert.

Alt elektrisk skal fjernes før vinteren. De lange hvite rørene dere ser varmer opp hønsehuset oppe i låven på vinteren.

Til våren vil jeg nå ha benker å sette små planter på før de skal helt ut i kjøkkenhagen. Jeg har kjøpt en vifteovn for røffe forhold som jeg kan bruke istedet for å flytte rørene igjen. Døra mellom de to delene står på lagring for vinteren og er lett å smette opp når det begynner å bli tid for det igjen. Det er dessuten mulig å montere en smal hylle til sånn ca midt på vinduene for å få plass til mer såing.

Når jeg har flyttet ut alt som skal utut i kjøkkenhagen, sånn i slutten av mai begynnelsen av juni en gang, kan jeg fjerne lokkene, gjødsle og evt kalke opp og plante slikt som skal stå i drivhuset.

Iiiiii!! En dag etter rydding av drivhuset og jeg gleder meg allerede som en unge til våren.