10. desember 2024

Den lille mannen som falt over verdens ende

I dag vil jeg gjerne dele et lite innlegg fra gammelbloggen. Det ble opprinnelig postet i 2009 og tagget «Eventyr, Faser, Leve med kronisk sykdom». Det kunne også vært tagget «Tilfeldigheter, Endring, Mot, Håp»

————

Den lille mannen som falt over verdens ende

Det var en gang en liten mann som var ute og gikk langs verdens ende. Han kjente på at blodet virkelig bruste i årene. «Jeg lever!» tenkte han og skuet utover den vide verden.

Så snublet han.

Han var en heldig mann, denne lille mannen. Han falt riktignok over verdens ende, men i siste liten fikk han tak i kanten med fingertuppene. Og der hang han. ”Takk Gud for at det ikke var verre”, tenkte han, og tviholdt på den verden han kjente.

En god stund hang han der.

Først lot han som ingenting. «Det er bare en fase», sa han til seg selv. «Det går nok over snart». Men den lille mannen var ikke sterk nok til å komme seg opp igjen. Han hang og han hang der etter fingertuppene.  Når det var gått ett år eller to ble han sint og lurte på hvem sin skyld det var at han hang der han hang.

«Hør her!» brølte han forarget. Men ingen ting skjedde, uansett hvor sint den lille mannen var. «Skyld må jo være viktig!» tenkte han sint «Men her henger jeg like forbasket.» Så kjente han på hvordan det verket i hele den lille kroppen og han gråt og gråt. Han ville så gjerne komme seg opp i verden igjen. Å få kjenne at han levde.

Enda gikk det ett år eller to og den lille mannen begynte å føle seg tom, ja han rent ut kjedet seg. ”Her henger jeg og kan ikke annet”, tenkte han. ”Det er da aldeles forferdelig trist. Vondt gjør det også!” Han drømte litt om alt som hadde vært, og så gråt den lille mannen littegrann igjen.

Da det hadde gått enda ett år eller to, begynte mannen å se på den lille verden rundt seg. En edderkopp krabbet opp veggen foran ham, fuglene fløy rundt ørene på ham og sol, vind og skyer ga ham fantastiske sanseopplevelser. På sitt vis ble han lykkelig der han hang. Det var da han plutselig en dag tenkte «Slik som dette kommer jeg ingen vei.»

Og så slapp han.

Historien kan ende med at den lille mannen blir knust mot steinene der nede. Men når små menn faller over verdens ende, gjelder ikke vanlige regler. Og ting er ikke riktig forutsigbare.

Det er ikke godt å si hva som skjer. Men så er det da sjelden man kan si noe sikkert om slikt her i livet. Kanskje han rett og slett fremdeles faller?

Det skulle i såfall ikke forundre meg om han gleder seg over å strekke på fingrene og over å være på farten igjen. Om han fremdeles har vondt eller ei – er det sikkert godt å ikke lenger henge der han hang.

Det skulle heller ikke forundre meg om han tenker: «Lurer på hva jeg finner når jeg kommer frem? Så spennende dette er!» For han har jo allerede vist at han er en modig liten mann.

Og siden regler ikke gjelder for små menn som faller over verdens ende, så kanskje han aldri lander vondt? Kanskje det skjer noe vidunderlig med den lille mannen som ingen kunne forutsett? Kanskje han faller bare fordi han må ned for å komme opp igjen et annet sted?

I eventyr går all ting an.

 

2 tanker om “Den lille mannen som falt over verdens ende

  1. Og i virkeligheten er det også mye som går an, når man har evnen til å gjøre så godt man kan, og til å prøve å snu noe negativt og trist til noe positivt, håpefullt og godt. Jeg er hellig overbevist om at du har den evnen, selv om det på alle måter er lov til å forbanne både verden og skjebnen av og til 🙂
    En god juleklem til deg <3

    1. Du er så kos :-). Stoooor juleklem tilbake!

      Jeg opplever beskrivelsen av forskjellige faser for å komme gjennom store tap som gode. Det hjelper litt til å føle på hvor man har vært, er og hvor man kanskje kommer. Men jeg tror ikke de er så faste eller mulige å beskrive som det man gjorde en stund. Vi kommer oss gjennom det i egen fart og med våre personlige varisjoner. Denne lille historien forteller litt om hvordan jeg tror det kan oppleves. Nyansene blir jo likevel ikke med. Man kan nok f.eks. henge fast i en del ting og slippe fra seg andre. Og selv om man er gjennom sorgfasen kan man plutselig kjenne på den igjen.

      (Når det gjelder å forbanne noen, er det nok helst enkelte sider ved (og enkelte personer innenfor) helsevesenet jeg forbanner. Men det er et helt eget innlegg som jeg ikke vet om jeg skal skrive 😉 )

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.