Stappfull av eventyr

Jeg fantaserer og finner historier omtrent overalt… eh… stort sett hele tiden. Kjører jeg forbi en arti stubbe på tur, så er det igang. Om unger spør om forklaring på noe som er litt sånn på siden er det ikke godt å vite hva jeg kan finne på av forklaring. Og skjer det noe trist eller vanskelig kan jeg godt snu det på hodet og lage et lite eventyr til trøst.

Innlegg fulle av fantasi og eventyr finner du under nettopp den tittelen i venstremargen.

Da jeg var liten og mørkeredd som juling, fant jeg ut at en god måte å mestre det på var å dra historien helt ut og så LØSE den. Det ble mange skumle vesen som fikk sin skjebne beseglet på det viset. Og sånn oppi tjureårene en gang klarte jeg å riste mørkeredslen av meg. (jadda, jadda ;-).)

Som voksen blir det gjerne små snutter her og der. Mye er bare rent eventyr. Mest humoristisk og ikke så mange monstre. Men jeg går også alltid og surrer rundt på noen større historier. Så var det bare å få dem skrevet ned da…

Det blir nok sikkert også en dag :-).

Imens koser jeg meg med alle sjelene jeg finner rundtomkring i nærmiljøet.

STAURFOLKET

– «Hva driver du med nå?», sa Robert i går kveld da han fikk se meg stå med nesa (og kamera) helt inni staurene til hestene.

– «Tar bilder av staurfolket», sa jeg distre. Langt inne i min egen verden.

Det ble noen sekunders stillhet bak meg, og så sa han – «Åja, selvfølgelig» og tuslet avgårde for å rydde og stelle videre på gårdsplassen. Ha – han tar da virkelig ting på strak arm denne kjæresten min. Selv om det er første gang han hører om staurfolket.

Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg oppdaget dem, heller. Og jeg ble jo ikke overrasket, så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle bli det…. Det er jo så mange små vesen overalt, at et folkeslag som holder til i staur burde jo ikke overraske noen.

Staurfolket har merkverdig navn og er en ganske dyster gjeng. Du har Stastaur’n, Påla’n, Treskolten, Tørrpinnen, Gråpinnen, herr Stokkdøv og frøken Stokkdum…. Vel, det var bare noen av dem jeg rakk å hilse på i går kveld.

Frøken Stokkdum er f.eks. midt i åra et sted. Nå vet ikke jeg hvor gammel staurfolket blir, men hun er i hvertfall midt i de åra. Ei litt herda dame som har sett litt av hvert. Med en lei tendens til å blotte de lange hoggtennene i et skeivt glis ser hun ut til å være i stand til litt av hvert, også. Men hun er snill som dagen og forsåvidt staur’n er lang. Hoggtennene er bare til pynt, de. Og hun har ei fin lita nese som ikke stikker seg borti alt som er. Til forskjell fra staur flest, kan hun til og med holde på en hemmelighet, denne damen.

Navnet sitt, Frøken Stokkdum, har hun fått av de andre dumme staurene. De som forveksler godhet, beskjedenhet og lojalitet med dumhet. Ja, de tror at du bare er virkelig klok hvis du har noe å si om alt mellom himmel og jord.

Gråpinnen er en av lederne i staurfolket. Han ser ofte ut som om han sover. Men bøyer du deg frem og ser nøye på det lille forstenede ansiktet, stirrer du plutselig rett inn i det årvåkne blikket hans. Ingenting går ham forbi ubemerket. Han synes selv han er en veldig viktig staurmann som bør få et ord med i laget i enhver samtale, om enhver hendelse og til enhver tid.

Han syns han er så viktig av hvis han ikke passer seg, kommer nesa hans til å falle av en vakker dag. Slikt skjer, nemlig, når staurfolket stikker nesa si frem for å synse om ting og tang hele tiden.

Staurfolket er jo et reisende folk. Opp i traktorskuffer og hengere blir de lempet for å bli fraktet til nye beitemarker, sikkert minst to ganger i året. Og med en smell og en klang treffer en staur en annen staur og synser de da – ja så, vips brekker nesene av fordi de stikker for langt frem.

Stastaur’n er som navnet hans tilsier, den staeste av de stae. Han påstår fremdeles at det bare er et sagn at nesene til staurfolket kan falle av hvis de syns for mye om ting og tang. Han syns noe om alt, han. Og enten han synes det ene eller det andre, har han alltid rett og de andre tar feil.

En vakker dag sto han rett opp og ned og synset og var så sta som bare han kan være, da han plutselig ble rykket opp med roten og traff en annen staur. Og… jada – du gjettet rett. Nesa hans brakk av. Men han påstår at det heller ikke er rett og sverger at han ser en nese der nede, han. Det er derfor han alltid plirer slik: – «Det jeg sier er så sant som at nesa mi er lang og rett!!» sier han pompøst og blåser opp kinna og pruster i skjegget sitt.

Jeg fortalte ham at den nesebiten som sitter igjen er aldeles bedårende, jeg. Som en liten løvenese. – «Lang og rett! Lang og rett!» hylte han og vrikket på seg for å få staur’n til å snurre rundt og vekk fra meg. Men ikke en gang Stastaur’n klarer å flytte staur’n når vi menneskene først har fått satt den godt ned i jorda.

Jeg trakk meg forsiktig unna. Det var visst ikke pent av meg å si noe slikt, selv om jeg bare ville trøste. Jeg håper jeg ikke skremte dem vekk for jeg har veldig lyst til å snakke litt mer med dem en vakker dag. Men hvordan kunne jeg vite at staur var så hårsår….