29. mars 2024

Flinke hesten til matmams

Jeg var ute og sjekket gjerdet i skogen i morges og dit kommer jeg ikke med el-stolen med mindre jeg kjører hele veien rundt. Dessuten har det sett ut til å gå greit å tusle litt i det siste og jeg ville ikke tenke at det ikke skulle gå bra i dag også selv om jeg var pjusk i går. Så jeg tuslet i vei. Og det ble nok litt for langt å gå i dag. På tilbakeveien ble jeg dårlig og la meg rett ut, midt i hestehagen. Der ble jeg liggende i grusen og håpe på at kroppen ikke skulle streike så veldig lenge.

Vi har kommet til en årstid da det er fryktelig kaldt å ligge på bakken uten å klare å røre seg så mye. De fleste har vel kjent hvordan man får vondt i hånda eller bena om man holder det for lenge i kaldt vann? Slik føles det mot bakken også etter en stund. Skuldrene, hoftene, armene og bena – hva som nå enn ligger ned mot selve bakken – blir merkelig «hardt» verkende. Heldigvis fikk jeg lurt en hånd mellom hodet og bakken da jeg lå der, så jeg ikke fikk slik kulde på hodet. Men resten av kroppen ble ikke så blid.

Da jeg begynte å få krefter igjen, kom Vilje tuslende for å se hvordan det gikk. Selv om dyrene ikke ser meg, virker det som om de sanser at det skjer noe. De andre spiste videre, men Vilje forlot maten. Da hun kom hadde jeg klart å reise meg og sto skjelvende og holdt rundt en gjerdestolpe. Jeg vurderte fremgangsmåte for hvordan jeg kunne støtte meg videre. Det var litt vanskelig å støtte seg fremover langs gjerdet, for det går en strømtråd der.

Vilje

Hehe – det streifet meg et øyeblikk at jeg kanskje ville få en energiboost hvis jeg dro meg frem langs strømtråden, men jeg prøvde ikke….

Og der sto altså Vilje og så på meg med våkent blikk og fremadrettede ører. Hun kom helt inntil og snuste på meg. Vilje er ikke noe glad i å bli «lent på». I verste fall letter hun på bakenden. Hun er en ordentlig liten rampeshettis på akkurat det. Men jeg tok sjansen og tolket henne som bydende. Og jammen «leide» hun meg opp. Litt uvant var det med matmams som grep i henne slik og var tung i kroppen, så jeg var litt ekstra forsiktig og prøvde å ikke legge på full tyngde. Jeg hadde først et godt tak i man og nakke, så gled hendene bakover ryggen og til stumpen ettersom hun gikk, så hun ikke skulle føle seg invadert.

Men hun fikk meg helt frem til stallveggen. Flinke jenta! Og der ventet hun til jeg fikk lent meg til den. Jeg kom meg inn og hun fulgte etter helt inn til stalldøra og så rolig på meg.

Mon tro hva de tenker? Om de i det hele tatt er bevisst i forhold til hva de gjør eller bare følger på? Hvorfor er de så rolige og ikke-rampete når jeg blir så dårlig? På en måte tror jeg det er tilfeldig. Men noen ganger lurer jeg. Det er jo flokkdyr. Kanskje det er empati? Eller rent praktisk: «vi må få den matmaskina på beina igjen.»..?

Vanligvis er det Pippo som er den flinke hjelpehesten. Hun har reist meg opp noen ganger ved å by meg manen. Og hun har virket veldig bevisst hjelpende. Vilje har ikke prøvd så mye og hun var litt mer usikker. Men flink. Bedre enn den gangen hun fant meg på beitet mens jeg satt og snakket med noen på telefonen og nøt utsikten  (jeg var ikke dårlig) – og hun satte seg på meg..

Blir jeg bråpjusk ute på beitet, oppfører de seg spesielt. Det er fasinerende og hadde vært veldig moro å sett mer vitenskapelig på. Men ikke så lett kanskje.

Sånn som det er nå – ser jeg rent følelsesmessig på det :-). For det føles litt stort når jeg plutselig ikke klarer å gå, blir liggende der litt hjelpeløs og de kommer med varmt blikk og rolige bevegelser og – enten det er med hensikt eller ikke – hjelper meg.

Flinke, flinke jentene mine!!
Blomster skulle dere hatt.
Men det må være sunne blomster det, for dem spiser dere vel bare.

(Ps – bildet er tatt tidligere, da jeg ikke akkurat er i fotomodus når jeg er såpass dårlig. Og psps – er på beina og tusler stille og rolig nå. Ingen krise.)

5 tanker om “Flinke hesten til matmams

  1. Og der fikk jeg tårer i øynene! Flinke, snille Vilje! <3
    Man leser stadig om hunder som kommer for å "trøste" når noen i huset gråter. Border Collien jeg hadde var ikke sånn, han ble sur og bjeffete. Nairo skjønner ingenting når jeg gråter, og skulle jeg havne gråtende på gulvet, tror han at vi skal leke.
    Men det med å oppføre seg annerledes fikk meg til å huske noen år tilbake. Helt i slutten av svangerskapet sitt fikk min venninne hjerneslag. Det gikk fint med babyen, men mammaen fikk afasi og lammelser. Og helt fra starten og i mange måneder fremover visste babyen godt når det var mamma som løftet henne, for da lå hun helt stille, som en potetsekk. Men når noen som helst andre løftet henne, var hun som babyer flest, med sprellende armer og bein. Så jeg tror de uten verbalt språk og uten evnen til å forstå verbalt språk forstår mer kroppsspråk enn vi tror 🙂

    1. Ååå – der ble jeg også rørt til tårer. Hvordan går det med mammaen nå? Håper det går bedre.

      Kjenner igjen Nairo sin reaksjon på noen av mine også. Min hund nummer to, Lilith, ble så jålete hvis jeg falt sammen (hun var 9 mnd da jeg ble syk) at hun rullet seg på meg og gravde og bjeffet. Og de gangene jeg stupte da vi var ute på tur, satte hun seg en stund og ventet. Men så ble hun lei og gikk. Jeg visste dette, så når jeg kjente jeg kom til å falle, surret jeg båndet raskt rundt hånda så det satt fast. Dermed, når hun gikk, dro hun meg avgårde. Det ble noen meter med trynet i grusen, for hun var utrolig sterk. Åååå – som jeg savner henne *mykt smil*. Hun var noe for seg selv.

      1. Det skjedde for nesten 9 år siden, så joda, det går bedre, men hun blir nok aldri bra. Men hun klarer seg helt fint i hverdagen 🙂
        Lilith prøvde helt sikkert å få deg hjem 🙂

Legg igjen en kommentar til Kjersti Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.